Om sosialisme og demokrati

Av Oscar Dybedahl. Artikkelen er fra 2012.

Begreper som sosialisme, kommunisme og marxisme er noe som stadig skaper forvirring. De fleste vet at marxismen har munnet ut i despotiske styresett som har kostet endeløse menneskeliv. Dette er paradoksalt, for marxismen er en av de mest demokratiske bevegelser jeg kjenner til – og derfor stadig noe vi burde gripe til som et verktøy, både for å analysere samfunnet vi lever i og for å formulere alternativer til vår tids kapitalisme.

Det kan være nyttig å ta utgangspunkt i myten: “Kommunister ønsker å styrte demokratiet og innføre ”proletariatets diktatur”.”

Her blir det to ting vi egentlig diskuterer (som jo henger sammen): 1. Betydningen av begrepet ”proletariatets diktatur”. 2. Spørsmålet om forholdet kommunister har til demokrati.

Proletariatets diktatur

For å ta begrepet ”proletariatets diktatur” først. Det er viktig å forstå at dette er et begrep som oppstod på 1800-tallet i en tid da ”diktatur” ga andre assosiasjoner, og begreper som ”majoritetsdiktatur”, ”folkets diktatur” etc. ble brukt av konservative krefter som skjellsord. De konservative hadde bare forakt for den radikale demokratiske bevegelse, og så utfallet som et pøbelvelde, et ”folkets diktatur”. Med begrepet ”proletariat” forstod Marx en stadig økende klasse av lønnsarbeidere – og tradisjonelt hadde begrepet blitt brukt om samfunnets fattigste lag. I en slik tid ga ”proletariatets diktatur” helt andre assosiasjoner, det hørtes for folk flest rett og slett ut som det demokratiske begrep det faktisk var (og er). I nyere tid, mot slutten av 1800-tallet og senere særlig med fascismens utvikling i Europa, har begrepet diktatur fått andre assosiasjoner. Enkelte hevder at ettersom Marx og Engels gikk inn for ”proletariatets diktatur” – så ønsket de en sosialistisk knusning av demokratiet. Knapt noe kunne være mer feilaktig.

Karl Marx og Friedrich Engels brukte altså begrepet proletariatets diktatur, men hvordan og hvorfor? Det er interessant å se at de ofte gjorde dette i replikk mot en spesiell gruppe anarkister (særlig ovenfor blanquistene). Slike anarkistiske grupper hadde lenge organisert seg i små konspirative sekter, og deres mål var å gjennomføre et kupp som skulle lede til deres personlige ”progressive” diktatur. Hvor ofte hevdes det ikke at nøyaktig dette er innholdet i Marx’ begrep om ”proletariatets diktatur”? Likevel er tilfellet at en god del av gangene Marx og Engels bruker begrepet – var det for å markere avstand mot disses udemokratiske holdning og politikk. Anarkistene ønsket et personlig despotisk styre over de tilbakeliggende deler av befolkningen ”i revolusjonens tjeneste”. I motsats til et slikt personlig despoti – som helt klart er et uforsvarlig mål – reiste Marx og Engels sin parole om et ”proletariatets diktatur”. Deres ”diktatur” skulle være ved en hel klasse, ikke en liten politisk elite.

Som kjent forandrer ord mening og allerede under Engels’ levetid hadde misforståelser oppstått rundt begrepet. Engels oppklarte slike misforståelser flere ganger. I innledningen til Marx’ skrift om Pariserkommunen (den første arbeiderstaten) – skriver han f. eks dette:

Den sosialdemokratiske filister har nylig igjen fått seg en sunn forskrekkelse over ordet: proletariatets diktatur. Nåvel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se på Paris-kommunen. Det var proletariatets diktatur.

Hvordan så Pariskommunen ut? Engels skriver videre: ”Tredje avsnitt i «Borgerkrigen» skildrer inngående hvordan den statsmakten som hittil hadde eksistert, blir sprengt og erstattet med en ny, virkelig demokratisk statsmakt.” Og fra Marx’ fremstilling går det klart frem at det første man gjorde for å opprette ”proletariatets diktatur” var å gjennomføre en rekke demokratiske reformer: ”Kommunen ble dannet av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett i de forskjellige distrikter i Paris. De hadde ansvaret og var til enhver tid avsettelige.” Videre ble det vi vil beskrive som udemokratiske undertrykkelsesmekanismer fjernet: ”Alle skoler ble gjort gratis og dermed åpne for hele folket og samtidig ble det renset for all innblanding fra staten og kirken.” (Marx, Verker i utvalg 4 – politiske skrifter 1971, 179)

Engels sier samme helt eksplisitt et annet sted: “Først. Hvis en ting ert sikkert er det at vårt parti og de arbeidende klasser bare kan komme til makten under den demokratiske republikk. Dette er til og med den spesifikke formen for proletariatets diktatur” som Pariserkommunen har vist. (MEW 22, 235) Forsøkene som så ofte gjøres på å gi proletariatets diktatur et antidemokratisk innhold, kan altså ikke beskrives som annet enn dumhet eller løgnaktighet. Det var Marx, Engels og også Lenins mening at proletariatets diktatur ville bety og innebære et vesentlig høyere nivå av demokrati.

Historiske erfaringer – stalinisme og realsosialisme

Så til spørsmål to – om forholdet mellom kommunister og demokrati. I stor grad er spørsmålet besvart allerede – i og med at det er blitt vist at den moderne kommunismens fedre var selverklærte demokrater. Likevel kan det være nyttig å utdype. Innvendingen formuleres vel gjerne som et historisk poeng: Overalt hvor kommunister har styrt har de ødelagt demokratiet – historien vil selvsagt gjenta seg!

Dette er en problematisk diskusjon. For det første er det viktig å skille mellom despotiske regimer som herjer i sosialismens navn og den faktiske marxistiske politiske og teoretiske tradisjon. Karl Marx var en mann som brukte en vesentlig andel av sitt liv på å kjempe for demokratiske rettigheter, og ville utvilsomt (!) like det dårlig at udemokratiske despotier brukte hans navn for å legitimere sitt styre.

Et annet argument er dette: Kommunismen har drept over hundre millioner mennesker, det viser kjernen til denne brutale og menneskefiendtlige ideologien. Dette er ikke noe dårlig argument, men man må være klar over at det er svært mange ideologier og tankesett som rammes av slik argumentasjon. Faktum er at en lang rekke brutale kriger og bombinger – f. eks i Vietnam, Korea og i våre dager i Irak – har krevd millioner av liv i demokratiets og menneskerettighetenes navn. (I Irak alene er det snakk om godt i overkant av en million døde.) Men demokrati og menneskerettigheter kan ikke gjøres ansvarlig for folkerettstridig bombing på Korea-halvøya, eller folkemordet i Indonesia, til tross for Henry Kissingers blodtørst i alle tilfeller.

Den første politiske artikkel Marx skrev var om pressefriheten. For å sitere konklusjonen: ”Den ekte, radikale kur for sensuren er dens avskaffelse; for institusjonen er i seg selv dårlig, og institusjoner er mektigere enn folk.” Marx fungerte videre som redaktør for en tysk liberaldemokratisk avis ved navn Rheinische Zeitung. Avisen ble støttet økonomisk av borgerskapet i Rhinland. På grunn av avvisens eksplosive demokratiske innhold ble avvisen stengt av de reaksjonære prøyssiske myndigheter, etter direkte ordre fra den russiske Tsaren.

Marx – som tidligere var unghegelianer og liberaldemokrat – meldte så for fullt overgang til kommunismen. Dette innebar et oppgjør med mye han hadde sagt og ment – men hans tidligere demokratiske engasjement ble fortsatt og videreført. Derfor er marxismen og den politiske liberalismen etter mitt syn nært beslektede politiske bevegelser. I 1848 (samme år som ”Det Kommunistiske Manifest” ble skrevet), forfattet Marx og Engels ”Kommunistpartiets krav i Tyskland” der de formulerte en rekke demokratiske krav som – blant annet – allmenn stemmerett og lønn til politiske representanter. De støttet også aktivt chartistbevegelsen, en britisk folkebevegelse for demokratiske reformer.

Det er likevel sant, slik det er sagt av den renommerte marxisten Hal Draper, at sosialismen har to sjeler. Den ene er klart autoritær og udemokratisk – og har røtter tilbake til 17 og 1800-tallets sektgrupper av anarkister og utopiske sosialister (Proudhon er et eldre eksempel, Stalin et nytt). Sosialismens andre sjel (der marxismen tilhører), er den demokratiske som tar utgangspunkt i at arbeiderbevegelsens frigjøring skal være deres eget verk (som Marx og Engels formulerer det flere steder). Den marxistiske sosialismen (eller kommunismen) har alltid markert seg i kamp mot udemokratiske avvikere i sosialistbevegelsen, og den var fra begynnelsen et kjempende medlem i bevegelsen for demokratiske reformer.

Selv sosialismens nyere og mest udemokratiske skikkelser visste dette om marxismen – det er kanskje derfor Stalins mest karakteristiske trekk er løgnen og uærligheten. Les grunnloven fra 30-årenes Sovjetunionen (under Stalin), og det er vanskelig å si annet enn at dette virker som en av de mest demokratiske grunnlover hittil. Gjennombordende demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, sosial sikkerhet – et sant paradis! Det samme går for andre av Stalins skrifter, den demokratiske naturen til datidens Sovjetunionen var gjerne et hovedpoeng. Selv Stalin visste at marxismen og demokratiet var uadskillelige og at ingen marxist kunne være eksplisitt antidemokratisk. Derfor ble det stalinistiske despoti skjult og forkledd ved marxistisk og demokratisk sjargong, det ble utgitt som et virkelig arbeiderdemokrati. Selv om Stalin legitimerte sine handlinger med demokratisk og marxistisk retorikk, innebærer ikke dette at demokratiet eller marxismen er ugyldige av den grunn!

Som sagt nytter det ikke å benekte at sosialismen har en udemokratisk sjel, men den har to sjeler. Det er mange kompliserte grunner til at ”realsosialismen” fikk så mange udemokratiske og despotiske trekk. Poenget er likevel at man ikke kan være intellektuelt ærlig og samtidig hevde at marxismen som teori og kommunismen som bevegelse er udemokratisk.