Effektiv og ubyråkratisk fordeling av goder

Av Morten Johansen

Alle økonomiske systemer må ha mekanismer for fordeling av goder. Mekanismene kan være mer eller mindre effektive. Vi tar det for gitt at et planøkonomisk system vil forsøke å minimere bruken av markedet som fordelingsmekanisme. Vi forutsetter imidlertid også at et vellykket samfunn styrt etter planøkonomiske prinsipper bør tilstrebe å være minst like effektivt som den virkelig eksisterende markedsøkonomien. Hvis det planøkonomiske systemet ikke klarer dette har det feilet. Det er uinteressant med forsøk på å gå tilbake til et enklere levesett, i større grad basere seg på ineffektiv selvberging eller å overlate menneskets skjebne til Guds vilje eller naturens ubarmhjertighet.

Fortsett lesing →

«Peoples Republic of Walmart»

av Elise Øraker

Peoples Republic of Walmart er et velkomment, nytt tilskudd til litteraturen om planøkonomi. Boken er skrevet av Leigh Phillips og Michal Rozworski, og ble utgitt i 2019. Den gjennomgår planøkonomiens historie, med et mål om å trekke politiske lærdommer av den. Forfatterne lykkes med å formidle til et vidt publikum det som kanskje før har blitt debattert i mindre fagmiljøer. Forhåpentligvis vil de også lykkes med å bidra til en revitalisering av radikal tenkning.

Fortsett lesing →

Viktig bok om vanskelig tema

Anmeldelse av Aldri tie, aldri glemme – En bok fra AUF ti år etter terroren

av Ronny Kjelsberg

Dette er en vanskelig bok å gi en rettferdig anmeldelse av. Rett og slett fordi den er full av tekster fra folk som har blitt direkte utsatt for etterkrigstidens mest brutale terrorangrep, og folk som har mistet noen av sine nærmeste i det samme angrepet, og jeg ikke tror det er mulig for noen som ikke selv er i den situasjonen å sette seg helt inn i hvordan det er.

Likevel er det viktig å nettopp ta opp terroren til ny debatt nå ti år etter, og det er et av hovedpoengene i boka. For lenge har folk i Ap og AUF vært stille, ikke minst på grunn av usmakelige anklager om å «bruke 22. juli-kortet», mens andre kanskje har vært stille nettopp for ikke å gå inn og snakke på vegne av AUF og å trå i deres reir. Men det må vi slutte med. Høyreekstremismen og normaliseringen av den har fortsatt mens vi holdt kjeft, noe som også er et gjennomgangstema i boka. Fortsett lesing →

Om kommunismebegrepet

av Aslak Storaker

Fra tid til annen dukker det opp diskusjoner på venstresida om begrepet kommunisme. Mange skyr begrepet fordi det kan knyttes til overgrep og forbrytelser begått i de kommunistparti-styrte landene i Øst-Europa og Øst-Asia. Andre, inkludert undertegnede, mener det er viktig å holde fast ved begrepet. Både fordi det gir en visjon om et alternativ til kapitalismen og en retning for vårt daglige politiske arbeid. I denne artikkelen ser vi litt nærmere på hva Marx skreiv om kommunismen, hvordan det skiller seg fra måten begrepet blei brukt på av Stalin, og hvorfor begrepet fortsatt er nyttig og frigjørende sjøl om det også har blitt misbrukt.

Fortsett lesing →

Kapitalismens kriser og arbeiderbevegelsens svar

Av Harald Berntsen

Det følgende er et foredrag til et møte ved NTL NAV Oslo om arbeiderbevegelsens oppgaver og utfordringer i krisesituasjoner.

Den moderne faglige og politiske arbeiderbevegelsen hadde sitt gjennombrudd i Norge på 1880-tallet.

Den første lengre krisa den blei stilt overfor, blei utløst i 1899 av det store krakket på et mer og mer oppblåst eiendoms- og byggemarked i Kristiania og andre større byer. Krakket blei følgt av fem – seks år med overflod på arbeidskraft og dermed økt konkurranse arbeiderne imellom om å få solgt arbeidskrafta til kapitaleierne. Det viktigste svaret på denne krisa, besto i at fagforeningene utvikla et eget «NAV» der arbeiderne blei advart mot å søke arbeid der det alt var overflod på arbeidskraft, og omvendt rådd til å reise dit arbeidsmarkedet var strammere og arbeidsgiverne sto svakere. Alle fikk samme beskjed, uavhengig av om de var innvandrere eller etnisk norske. Særlig arbeiderorganisasjoner med tilknytting til det nasjonalistiske partiet Venstre hadde hatt tendens til å gå inn for fortrinnsrett til arbeid for norske menn framfor kvinner og arbeidsinnvandrere. Denne tendensen hadde den nye sosialistiske arbeiderbevegelsen slått tilbake, til fordel for klassesolidaritet på tvers av nasjonale og etniske forskjeller. Fortsett lesing →

Bernstein hadde rett – om marxisme og systemendring

av Anders Ekeland

 

Få temaer på venstresiden har vært gjenstand for mer intens debatt, for større kontrovers enn forholdet mellom revolusjon og reform. Overskriften er ment som en moderat provokasjon fordi jeg mener at revolusjonære i dag må forstå hvorfor reformismen – i mange ulike varianter – har dominert og fortsetter å dominere arbeiderbevegelsen. Artikkelen bygger på to tidligere artikler i Sosialistisk Framtid om når kapitalismen er moden for å bli erstattet av et annet, sosialistisk samfunnssystem. Hovedpoenget i de to artiklene var at Marx hypotese om at et samfunnssystem ikke blir erstattet av et annet før det er blitt en hemsko for produktivkreftenes utvikling, er riktig. Problemet for revolusjonære er at kapitalismen aldri blir en hemsko for produktivkreftenes utvikling på samme teknologisk-produktive måte som produksjonsforholdene etter hvert ble det i antikkens slavesamfunn og føydalismen. For  arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene i «Vesten» er det, etter min mening, liten tvil om at reformismen stort sett framsto som et langt bedre alternativ enn revolusjon for folk flest. Gjennom klassekompromiss kunne arbeiderklassen øke sin materielle velstand. Gjennom kamp og strid gikk man fra nød til «American way of life». Det 21. århundre stiller imidlertid helt nye utfordringer og krav som ikke kan løses ved en slik keynesiansk, vekstbasert, reformistisk strategi. Mens materielle krav som sysselsetning og økt levestandard kan løses innenfor et kapitalistisk rammeverk av en kampvillig arbeiderbevegelse, er ikke dette tilfellet med klima og den økologiske krisa. Dette gjør en ny revolusjonær strategi nødvendig. Fortsett lesing →

Om sosialdemokratiet, Keynes og profitt

Av Sindre Mørk

 

Stilt ovenfor en sosialt urettferdig, stagnerende nyliberalisme argumenteres det på venstresiden for en tilbakevending til den sosialdemokratiske modellen fra 50-60-tallet. Etter sigende viste denne perioden at myndighetene ved hjelp av den keynesianske verktøykassen kan motvirke konjunktursvingningene, opprettholde full sysselsetning og varig vekst. Dermed er de nåværende økonomiske problemene ikke systembetingede, men forårsaket av statens feilaktige økonomiske reguleringer som følgende kan korrigeres gjennom ”politisk terapi”. Alt som skal til er å be politikerne spørre seg ”hva Gerhardsen ville ha gjort” dvs. bryte ned det nyliberale tankeparadigmet, og erstatte dette med en keynesiansk modell.  I Norge er Rødt og SV representanter for denne typen tenkning.

 

Selv om  ”tilbake til Gerhardsen, til gullalderen”-narrativet er forlokkende , er det en myte at det bare er arbeiderbevegelsen og den keynesianske politikken som har æren for kapitalismens gullalder. Verken etterkrigstidens høye vekst eller den nåværende stagneringen skyldes nemlig primært statens politikk, men bevegelser i profittraten – som i sin tur regulerer vekst, tilbud, etterspørsel og sysselsetting. Det betyr at statens handlingsrom er langt mer begrenset enn det som ofte blir antatt, og dens politikk suksessfull i den grad den virker positivt på profittraten. Dette, sammen med nye betingelser som en lavere profittrate, en globalisert konkurranse og et nytt akkumulasjonsregime, gjør en gjenreisning av etterkrigstidens keynesianske gullalder til en utopi.

Fortsett lesing →

Med venstrevridde som dette, hvem trenger nyliberalister?

av Oscar Dybedahl

«Det er karakteristisk for … hele det tyske borgerskapet, at de for å forsvare deres drøm om utbytting til stadighet ser seg nødt til å ty til ‘sosialistiske’ setninger.»[1]
Karl Marx

Det avgjørende for mange av venstresidas økonomer og tenketank-tenkere er nå kampen for at staten på ny skal bli en sentral aktør i næringslivet, med mål om å drive fram den industrivekst som er nødvendig for å finansiere velferdsstatens kostnader. De tar til orde for en politisk økonomi tuftet på nasjonalstaten, i opposisjon til den rådende, nyliberalistiske lære, som oppfatter frie markeder og ikke næringsaktive stater som den viktigste drivkraft for økonomisk vekst. Fortsett lesing →

Ein hær av velgjørarar

av David Graeber

«You know, education, if you make the most of it, you study hard, you do your homework and you make an effort to be smart, you can do well. If you don’t you get stuck in Iraq»

– John Kerry

«Kerry owes an apology to the many thousands of Americans serving in Iraq, who anwered their country’s call because they are patriots and not because of any deficiencies in their education»

– John McCain

 

I innleiinga til mellomvalet [kongressvalet i 2006], var republikanarane sin korte håpefulle augneblink, ein inkjevetta vits frå senator John Kerry. Spøken var openbert retta mot George W. Bush men republikanarane tolka spøken som at Kerry meinte at berre dei som droppa ut av skulen enda opp i militæret. Det heile virka temmeleg påtatt. Dei fleste skjønte godt at Kerry prøvde å insinuere at presidenten ikkje var så forferdeleg lur. Men høgresida lukta blod. Problemet med «aristo-krapyl» som Kerry, skreiv ein bloggar på nettstaden til National Review, er at dei går ut ifrå «at troppene er i Irak, ikkje fordi dei kjenner seg djupt knytt til saka, (det må dei nekte for), men heller på grunn av eit system som utnyttar deira mangel på sosiale og økonomiske moglegheiter (…) dette burde me hamre dei nådelaust i knollen med, heit frem til valdagen – akkurat som me gjorde i 04 – fordi det er hovudgrunnen til at dei fortener å tape»

Til sjuande og sist hadde det ikkje så mykje å seie, då amerikanar flest også avgjorde at dei heller ikkje kjente seg djupt knytt til saka – i den grad dei i det heile tatt skjønte kva oppdraget gjekk ut på. Spørsmålet me burde stille oss er: Kvifor måtte det ein militær katastrofe til (for ikkje å nemne ein strategi som gjekk ut på å unngå ein kvar tenkjeleg kobling til de nordaustlege elitane som Kerry for mange amerikanarar er eit krondøme på), før Demokratane endeleg kunne komme ut av den politiske øydemarka? Eller, med andre ord, kvifor har denne republikanske linja vist seg å vere så effektiv?

Det slår meg at for å nærme seg svaret må ein stikke nesa djupare inn i det amerikanske samhaldet enn kommentatorar vanlegvis er viljuge til å gjere. Me er vande med å redusere slike spørsmål til eit anten-eller: patriotisme versus utsikter. «Verdiar» versus «mat på bordet-sakar» som jobbar og utdanning. Men eg vil hevde at ved å formulere problemstillinga på denne måten speler ein ballen rett inn i hendene på høgresida. Det er definitivt mange som vervar seg til hæren fordi dei ikkje har andre utsikter. Spørsmålet som må bli stilt er: utsikter til å gjere kva? Fortsett lesing →