Krigen må stanses

Av Aslak Storaker

I skrivende stund er det fire måneder siden Russland gikk til fullskala angrep på Ukraina. Tusenvis av sivile er drept, millioner på flukt, byer nærmest jevna med jorda. Titusenvis av soldater er antatt falt. Russland skal ha mista flere soldater i denne krigen enn Sovjetunionen gjorde under sin ti år lange krigføring i Afghanistan, mens Ukraina sies å miste inntil en bataljon om dagen. Den ukrainske økonomien ligger an til å halveres i størrelse.

Russlands angrepskrig og de påfølgende vestlige sanksjonene hindrer eksporten av ukrainsk og russisk korn og gjødsel, som kan skape en sultkatastrofe i fattige land på den sørlige halvkule. Krigføringa er ødeleggende for det lokale miljøet, og det internasjonale klimasamarbeidet blir dypt skadelidende. I Europa risikerer en energikrise, mens en planlegger å bruke stadig mer penger og ressurser på opprustning. Interpol advarer om at de massive våpenforsendelsene kan føre til at tyngre våpen ender opp hos kriminelle via det illegale våpenmarkedet. Høyreekstreme kan få kamperfaring som frivillige på begge sider.

Faren for at konflikten spinner ut av kontroll og fører til direkte trefninger mellom Russland og NATO kan ikke utelukkes. Atomkrigsfaren er trolig større enn den har vært siden 1962. Dommedagsklokka står 100 sekunder fra midnatt. Alle steiner må snus for å nå målet om at denne krigen avsluttes så snart som mulig.

Krigen i Ukraina og faren for atomkrig

av August Starberg, leder i Oslo Nei til atomvåpen

Russlands angrep på Ukraina fjernet all tvil om at verden nå er inne i en ny kald krig, og Putins trusler om å bruke atomvåpen minnet oss på at faren for atomkrig ikke forsvant da den forrige kalde krigen tok slutt. Dersom atomvåpen blir brukt i krigen vil det naturligvis være svært alvorlig, for å si det veldig forsiktig, og dermed har eksperter og forståsegpåere diskutert i det vide og brede hvorvidt det kan komme til å skje og hva som i så fall blir etterspillet. Her hersker det stor usikkerhet, men enkelte ting kan likevel fastslås.

Atomvåpen som årsak til den nye kalde krigen

For det første var atomvåpen en betydelig del av bakteppet for krigen, og det er særlig mellomdistanseraketter Russland er bekymret for. Disse kan USA nå utplassere etter at INF-avtalen, som forbød slike raketter, kollapset i 2019. Som alle andre ballistiske missiler er mellomdistanseraketter meget raske, og praktisk talt umulige å forsvare seg mot. Men i motsetning til interkontinentale missiler, som har mye lengre rekkevidde, vil mellomdistanseraketter treffe målene sine såpass raskt at det ikke engang er sikkert om man vil oppdage dem før de treffer. Det virker destabiliserende, og det er ikke uten grunn at INF-avtalen ble kalt for hjørnesteinen i europeisk sikkerhet. Både Russland og USA har hatt legitime grunner til å tvile på om motparten overholdt avtalen, og nå er det fritt frem for en rustningsspiral. Siden avtalen kollapset har Russland flere ganger tatt til orde for å hindre nettopp det, men har hittil møtt en kald skulder fra USA. Det er antydninger til en begynnende rustningsspiral på dette området, og det vil utvilsomt være en farlig utvikling for både russisk og europeisk sikkerhet.[1] Et annet av Russlands krav i forkant av krigen var at USA ikke skulle ha atomvåpen utplassert i Europa, enten de er montert på fly eller missiler. Per dags dato har USA atomvåpen i 5 europeiske land, Nederland, Belgia, Tyskland, Italia og Tyrkia, som må fjernes for å etterkomme det russiske kravet. At USA vil etterkomme dette kravet nå som Russland har invadert Ukraina er helt utenkelig.

Hvorfor skal vi ikke sende våpen inn i Ukraina-krigen?

Av Marielle Leraand, innledning for Bevegelsen for sosialisme 30. april 2022

Jeg har lyst til å starte med å sitere Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt, som uttalte seg om Butsja-massakren på NRK. Hun sier: «Vi må ikke nå tenke at krig er krig og da dør folk.  For dette er noe helt annet» – og «langt mer alvorlig» enn det vi har sett i andre kriger».[i] Jeg kan delvis være enig i at denne krigen er noe «langt mer alvorlig enn vi har sett i andre kriger». Men det er av helt andre årsaker enn det Anniken Huitfeldt peker på. Hennes argumenter er at det vi ser nå er en helt annen brutalitet enn det vi ser ellers i andre kriger. Heldigvis blir hun møtt av motstand på denne forestillingen, som både Huitfeldt representerer, men som vi også ser mediene i dette landet kjører fram, og det er at DENNE krigen er spesielt jævlig.

Hva skjer når det er krig – og hvordan opplever soldatene denne? I prosjektet War and fun (krig og moro), ser forskere ved Christian Michelsens institutt i Bergen på nettopp det. Forskerne var på vei til den ukrainske grensa for å intervjue fremmedkrigere, da de så Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt uttale seg om Butsja-massakren på NRK.

Antonio De Lauri, forskningsprofessor ved Chr. Michelsens institutt i Bergen sier i den forbindelse: «Jeg ville likt å spørre ministeren om å komme med eksempel på kriger som er mindre alvorlige, siden Ukraina-krigen ifølge henne er annerledes og verre. Etter to år i krig i Afghanistan, som forsker, har jeg for eksempel aldri møtt en eneste afghaner som tenkte at krigen og volden de opplevde var mindre alvorlig. Krig er alltid ille.»

Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperialismeteori – del 1

av Sindre Mørk

Økt internasjonal spenning og konflikt mellom stormaktene gjør en klasseforståelse av det internasjonale kapitalistiske systemet grunnleggende for å stake ut en korrekt sosialistisk strategi. Som følge av globalisering, de relativt fredelige årene etter Sovjets sammenbrudd og suksessen til de ny-industrialiserte landa, har imidlertid mange av de tradisjonelle redskapene marxister har anvendt for å løse denne oppgaven vist seg utilstrekkelige. V. I. Lenins monopolkapitalismeteori virker for eksempel ute av stand til å forklare fraværet av konflikter mellom stormaktene, og videre – i likhet med verdenssystemteorien – den dramatiske framveksten til de nyindustrialiserte landene.

Stilt ovenfor denne teorikrisen har tendensen på venstresida vært å gå vekk fra de klassiske imperialismetesene, enten til fordel for en «realistisk» tilnærming der mønstre og tendenser i internasjonal politikk forklares utfra anarkiet i det internasjonale systemet og hegemonisk dominans, eller til post-imperialistiske teorier hvor nasjonalstaten og maktpolitikk sees på som en tilbakelagt epoke fortrengt av «kapitalens transnasjonale imperium». Det er imidlertid ingen grunn til å gå vekk fra Karl Marx. Tvert imot er hans analyse av kapitalismen et godt – hvis ikke bedre – utgangspunkt for å forstå nåværende trender i internasjonal politikk.

Den tapte krigen

av Aslak Storaker

20 års krig i Afghanistan er over. Norge har brukt mer enn 23 milliarder kroner i Afghanistan og hatt 9200 soldater i landet, hvorav ti av dem mista livet.ⁱ Som Godal-rapporten fastslo allerede i 2016 har det eneste målet som er blitt fullt oppnådd fra norsk side vært å framstå som «en god alliert» overfor USA.ⁱⁱ USA har brukt 2 313 milliarder dollar på krigen og mista over 6 000 soldater. Verst har det selvsagt gått ut over afghanerne. Cost of War-prosjektet ved Brown University oppgir at 176 000 mennesker har mista livet i krigen i Afghanistan. Av dem var over 46 000 afghanske sivile.ⁱⁱⁱ

Basepolitikken er stein dau

av Ivar Espås Vangen

Erna Solbergs regjering har tatt sjumilssteg i kampen for å integrere Norges forsvar med Washingtons globale militærstrategier. Hva har egentlig skjedd de siste åtte åra?

Blå, raud og grøn kolonialisme i Sápmi

av Svein Lund

Sápmi. Berre ved å bruke dette ordet har eg truleg allereie provosert ei rekke potensielle lesarar. Nokre vil derfor slutte å lese her, andre vil halde fram for å sende hissige innlegg om at ein med å skrive Sápmi går inn for samisk stat med tilhørande etnisk utreinsking av alle nordmenn og andre ikkje-samar. Lappland, Laponia og Finnmark derimot, gir sjølv om det eigentleg betyr det same, heilt andre assosiasjonar. Er det enno i 2021 provoserande å omtale eit område på folket sine eige språk? For ikkje å snakke om å hevde at det finst norsk kolonialisme i nord.

Revolusjonsbegrepet

av Hans I. Kleven

Forelesning av Hans I. Kleven, på “Skole i marxisme”, 5. desember 2009. Opprinnelig utgitt i hefteform av Marxistisk forum. Språkvaska av redaksjonen.

Hva er revolusjon?

Jeg forstår det slik at møtet først og fremst er beregnet på ungdom som vil ha informasjon om, og innblikk i, et grunnleggende område i marxistisk samfunnstenkning. Og at jeg skal belyse noen sentrale forhold og begreper i den forbindelse. Når det gjelder nærmere utdjuping viser jeg blant annet til “Veien(e) til sosialisme. Marxistisk strategitenkning”, som jeg også henviser til her, og sjølsagt klassisk marxistisk litteratur, blant annet Lenin: “Staten og revolusjonen“, som er kommet på norsk i flere opplag. Vi er jo alle klar over at slik situasjonen ligger an både hos oss og resten av den vestlige verden kan temaet “revolusjon” ikke kalles politisk dagsaktuelt – kanskje bortsett fra spørsmålet om strukturreformer – der perspektivet er kortere. Mitt foredrag er ment som ei populær framstilling av et prinsipielt tema i marxistisk strategitenkning.

Effektiv og ubyråkratisk fordeling av goder

Av Morten Johansen

Alle økonomiske systemer må ha mekanismer for fordeling av goder. Mekanismene kan være mer eller mindre effektive. Vi tar det for gitt at et planøkonomisk system vil forsøke å minimere bruken av markedet som fordelingsmekanisme. Vi forutsetter imidlertid også at et vellykket samfunn styrt etter planøkonomiske prinsipper bør tilstrebe å være minst like effektivt som den virkelig eksisterende markedsøkonomien. Hvis det planøkonomiske systemet ikke klarer dette har det feilet. Det er uinteressant med forsøk på å gå tilbake til et enklere levesett, i større grad basere seg på ineffektiv selvberging eller å overlate menneskets skjebne til Guds vilje eller naturens ubarmhjertighet.

«Peoples Republic of Walmart»

av Elise Øraker

Peoples Republic of Walmart er et velkomment, nytt tilskudd til litteraturen om planøkonomi. Boken er skrevet av Leigh Phillips og Michal Rozworski, og ble utgitt i 2019. Den gjennomgår planøkonomiens historie, med et mål om å trekke politiske lærdommer av den. Forfatterne lykkes med å formidle til et vidt publikum det som kanskje før har blitt debattert i mindre fagmiljøer. Forhåpentligvis vil de også lykkes med å bidra til en revitalisering av radikal tenkning.