Om kommunismebegrepet

av Aslak Storaker

Fra tid til annen dukker det opp diskusjoner på venstresida om begrepet kommunisme. Mange skyr begrepet fordi det kan knyttes til overgrep og forbrytelser begått i de kommunistparti-styrte landene i Øst-Europa og Øst-Asia. Andre, inkludert undertegnede, mener det er viktig å holde fast ved begrepet. Både fordi det gir en visjon om et alternativ til kapitalismen og en retning for vårt daglige politiske arbeid. I denne artikkelen ser vi litt nærmere på hva Marx skreiv om kommunismen, hvordan det skiller seg fra måten begrepet blei brukt på av Stalin, og hvorfor begrepet fortsatt er nyttig og frigjørende sjøl om det også har blitt misbrukt.

Fortsett lesing →

Kapitalismens kriser og arbeiderbevegelsens svar

Av Harald Berntsen

Det følgende er et foredrag til et møte ved NTL NAV Oslo om arbeiderbevegelsens oppgaver og utfordringer i krisesituasjoner.

Den moderne faglige og politiske arbeiderbevegelsen hadde sitt gjennombrudd i Norge på 1880-tallet.

Den første lengre krisa den blei stilt overfor, blei utløst i 1899 av det store krakket på et mer og mer oppblåst eiendoms- og byggemarked i Kristiania og andre større byer. Krakket blei følgt av fem – seks år med overflod på arbeidskraft og dermed økt konkurranse arbeiderne imellom om å få solgt arbeidskrafta til kapitaleierne. Det viktigste svaret på denne krisa, besto i at fagforeningene utvikla et eget «NAV» der arbeiderne blei advart mot å søke arbeid der det alt var overflod på arbeidskraft, og omvendt rådd til å reise dit arbeidsmarkedet var strammere og arbeidsgiverne sto svakere. Alle fikk samme beskjed, uavhengig av om de var innvandrere eller etnisk norske. Særlig arbeiderorganisasjoner med tilknytting til det nasjonalistiske partiet Venstre hadde hatt tendens til å gå inn for fortrinnsrett til arbeid for norske menn framfor kvinner og arbeidsinnvandrere. Denne tendensen hadde den nye sosialistiske arbeiderbevegelsen slått tilbake, til fordel for klassesolidaritet på tvers av nasjonale og etniske forskjeller. Fortsett lesing →

Bernstein hadde rett – om marxisme og systemendring

av Anders Ekeland

 

Få temaer på venstresiden har vært gjenstand for mer intens debatt, for større kontrovers enn forholdet mellom revolusjon og reform. Overskriften er ment som en moderat provokasjon fordi jeg mener at revolusjonære i dag må forstå hvorfor reformismen – i mange ulike varianter – har dominert og fortsetter å dominere arbeiderbevegelsen. Artikkelen bygger på to tidligere artikler i Sosialistisk Framtid om når kapitalismen er moden for å bli erstattet av et annet, sosialistisk samfunnssystem. Hovedpoenget i de to artiklene var at Marx hypotese om at et samfunnssystem ikke blir erstattet av et annet før det er blitt en hemsko for produktivkreftenes utvikling, er riktig. Problemet for revolusjonære er at kapitalismen aldri blir en hemsko for produktivkreftenes utvikling på samme teknologisk-produktive måte som produksjonsforholdene etter hvert ble det i antikkens slavesamfunn og føydalismen. For  arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene i «Vesten» er det, etter min mening, liten tvil om at reformismen stort sett framsto som et langt bedre alternativ enn revolusjon for folk flest. Gjennom klassekompromiss kunne arbeiderklassen øke sin materielle velstand. Gjennom kamp og strid gikk man fra nød til «American way of life». Det 21. århundre stiller imidlertid helt nye utfordringer og krav som ikke kan løses ved en slik keynesiansk, vekstbasert, reformistisk strategi. Mens materielle krav som sysselsetning og økt levestandard kan løses innenfor et kapitalistisk rammeverk av en kampvillig arbeiderbevegelse, er ikke dette tilfellet med klima og den økologiske krisa. Dette gjør en ny revolusjonær strategi nødvendig. Fortsett lesing →

Om sosialdemokratiet, Keynes og profitt

Av Sindre Mørk

 

Stilt ovenfor en sosialt urettferdig, stagnerende nyliberalisme argumenteres det på venstresiden for en tilbakevending til den sosialdemokratiske modellen fra 50-60-tallet. Etter sigende viste denne perioden at myndighetene ved hjelp av den keynesianske verktøykassen kan motvirke konjunktursvingningene, opprettholde full sysselsetning og varig vekst. Dermed er de nåværende økonomiske problemene ikke systembetingede, men forårsaket av statens feilaktige økonomiske reguleringer som følgende kan korrigeres gjennom ”politisk terapi”. Alt som skal til er å be politikerne spørre seg ”hva Gerhardsen ville ha gjort” dvs. bryte ned det nyliberale tankeparadigmet, og erstatte dette med en keynesiansk modell.  I Norge er Rødt og SV representanter for denne typen tenkning.

 

Selv om  ”tilbake til Gerhardsen, til gullalderen”-narrativet er forlokkende , er det en myte at det bare er arbeiderbevegelsen og den keynesianske politikken som har æren for kapitalismens gullalder. Verken etterkrigstidens høye vekst eller den nåværende stagneringen skyldes nemlig primært statens politikk, men bevegelser i profittraten – som i sin tur regulerer vekst, tilbud, etterspørsel og sysselsetting. Det betyr at statens handlingsrom er langt mer begrenset enn det som ofte blir antatt, og dens politikk suksessfull i den grad den virker positivt på profittraten. Dette, sammen med nye betingelser som en lavere profittrate, en globalisert konkurranse og et nytt akkumulasjonsregime, gjør en gjenreisning av etterkrigstidens keynesianske gullalder til en utopi.

Fortsett lesing →

Med venstrevridde som dette, hvem trenger nyliberalister?

av Oscar Dybedahl

«Det er karakteristisk for … hele det tyske borgerskapet, at de for å forsvare deres drøm om utbytting til stadighet ser seg nødt til å ty til ‘sosialistiske’ setninger.»[1]
Karl Marx

Det avgjørende for mange av venstresidas økonomer og tenketank-tenkere er nå kampen for at staten på ny skal bli en sentral aktør i næringslivet, med mål om å drive fram den industrivekst som er nødvendig for å finansiere velferdsstatens kostnader. De tar til orde for en politisk økonomi tuftet på nasjonalstaten, i opposisjon til den rådende, nyliberalistiske lære, som oppfatter frie markeder og ikke næringsaktive stater som den viktigste drivkraft for økonomisk vekst. Fortsett lesing →

Ein hær av velgjørarar

av David Graeber

«You know, education, if you make the most of it, you study hard, you do your homework and you make an effort to be smart, you can do well. If you don’t you get stuck in Iraq»

– John Kerry

«Kerry owes an apology to the many thousands of Americans serving in Iraq, who anwered their country’s call because they are patriots and not because of any deficiencies in their education»

– John McCain

 

I innleiinga til mellomvalet [kongressvalet i 2006], var republikanarane sin korte håpefulle augneblink, ein inkjevetta vits frå senator John Kerry. Spøken var openbert retta mot George W. Bush men republikanarane tolka spøken som at Kerry meinte at berre dei som droppa ut av skulen enda opp i militæret. Det heile virka temmeleg påtatt. Dei fleste skjønte godt at Kerry prøvde å insinuere at presidenten ikkje var så forferdeleg lur. Men høgresida lukta blod. Problemet med «aristo-krapyl» som Kerry, skreiv ein bloggar på nettstaden til National Review, er at dei går ut ifrå «at troppene er i Irak, ikkje fordi dei kjenner seg djupt knytt til saka, (det må dei nekte for), men heller på grunn av eit system som utnyttar deira mangel på sosiale og økonomiske moglegheiter (…) dette burde me hamre dei nådelaust i knollen med, heit frem til valdagen – akkurat som me gjorde i 04 – fordi det er hovudgrunnen til at dei fortener å tape»

Til sjuande og sist hadde det ikkje så mykje å seie, då amerikanar flest også avgjorde at dei heller ikkje kjente seg djupt knytt til saka – i den grad dei i det heile tatt skjønte kva oppdraget gjekk ut på. Spørsmålet me burde stille oss er: Kvifor måtte det ein militær katastrofe til (for ikkje å nemne ein strategi som gjekk ut på å unngå ein kvar tenkjeleg kobling til de nordaustlege elitane som Kerry for mange amerikanarar er eit krondøme på), før Demokratane endeleg kunne komme ut av den politiske øydemarka? Eller, med andre ord, kvifor har denne republikanske linja vist seg å vere så effektiv?

Det slår meg at for å nærme seg svaret må ein stikke nesa djupare inn i det amerikanske samhaldet enn kommentatorar vanlegvis er viljuge til å gjere. Me er vande med å redusere slike spørsmål til eit anten-eller: patriotisme versus utsikter. «Verdiar» versus «mat på bordet-sakar» som jobbar og utdanning. Men eg vil hevde at ved å formulere problemstillinga på denne måten speler ein ballen rett inn i hendene på høgresida. Det er definitivt mange som vervar seg til hæren fordi dei ikkje har andre utsikter. Spørsmålet som må bli stilt er: utsikter til å gjere kva? Fortsett lesing →

Fullmaktslov i krisetid

av førsteamanuensis Morten Walløe Tvedt, en av initiativtakerne til juristopprop mot koronaloven. Fylkesleder i Rødt Møre og Romsdal.

Rekordartet lovgivningsaktivitet

I tiden fra koronatiltakene ble satt inn og fram til nå, har det blitt gjort mange lovendringer og det er gitt flere nye forskrifter. Noen lovendringer har vært omfattende. Andre har hatt stor betydning selv om de bare har endret noen ord eller en setning. En av de mest omfattende endringene skjedde i og med koronaloven § 8. Denne gjør en liten endring i smittevernloven § 7-12 som har store konsekvenser. Den unndro seg debatt da koronaloven første gang ble vedtatt og det har ikke vært mulig å få til offentlig debatt om denne endringen i tiden etter vedtakelsen. Den gav enorm kompetanse til Regjeringen uten innblanding fra Stortinget. Mer om den senere. Fortsett lesing →

Progressiv nasjonalisme og drømmen om «nasjonal suverenitet» – en kritikk

Av Oscar Dybedahl

«[De økonomiske sentimentalister] prater bare om den individualisme, antagonisme og kamp som kjennetegner kapitalismen …. og ser bort fra det faktum at utvekslingen også uttrykker en form for samfunnsøkonomi, at den dermed ikke bare destruerer (det er bare middelalderforeningene kapitalismen ødelegger), men også forener menneskene, ved at den tvinger dem til å inngå relasjoner med hverandre gjennom markedet. Det var nettopp denne overfladiske oppfatning, fremkalt av et ønske om å ’gjøre opp med’ kapitalismen (fra et utopisk synspunkt), som ga den siterte forfatteren anledning til å kalle Péreires kritikk sentimental.»i
– V. I. Lenin

For lesere av norske venstresidemedier blir det stadig vanskeligere å oppfatte forskjellen, om den finnes lenger, mellom sosialisme og økonomisk nasjonalisme. Etter sigende er kapitalismen et fenomen som består av det som er globalt og overnasjonalt, enten det gjelder markeder, handelsavtaler eller organisasjoner, reist som en voldsom makt mot det lokale og det nasjonale. I motsetning til den globale kapitalen som utfordrer og spiser opp nasjonalstaters suverenitet, gjelder det for de progressive nasjonalister å heise nasjonalflagget, om vi endelig skal slå et slag i motsatt retning. Fortsett lesing →

Fortid og framtid i sosialistisk minnekultur

av Steinar Lorås Sæter

Fortiden fører med seg en hemmelig indeks som henviser den til frelsen. For streifes vi ikke selv av et drag av den samme luften som omga tidligere mennesker? Er det ikke i stemmene som fyller ørene våre et ekko av de som nå har forstummet? Har ikke kvinnene vi omsvermer søstre de aldri har kjent? Om det er slik, da finnes en hemmelig avtale mellom tidligere generasjoner og vår egen.1

Lær av historia! Eller meir avdempa og ope, men framleis på same premissen: Kva kan vi lære av historia? Dette synet på fortida, som føreset at ho er eit lukka landskap, ei stengd erfaring og nærast eit pedagogisk oppslagsverk, er utbreidd. Eleven som møter historieboka for første gong, ser ofte på fortida slik: Her, mellom desse permane, finst forteljinga om det som har vore, men som no er borte. Vi er heldige som lever i dag, og vi har mykje å takke Historia for. For oss gjeld det no å trekkje slutningar av dette, lære av det som vart gjort rett – og av det som vart gjort feil.

Antonio Gramsci minte oss i 1919 om at eit slik tidsomgrep kan sette stengsel mellom notid og fortid: Historia underviser, men ho har ingen elevar. For fortida forsvinn aldri heilt frå oss, sjølv om alt som heftar ved henne, som gjenstandar og førestillingar om ho, risikerer å hamne i gløymsla. Men byttar vi preposisjon, så ser det annleis ut: Vi lærer ingenting av historia, men det nok mogleg å lære i ho. Dette tyder for det første å avvise at «Det var en gang…», som er kjensla mange meiningsprodusentar ønsker at vi skal sitte att med etter at vi har orientert oss i tid. Historia er ikkje – og var aldri – eit eventyr. Ho er heller ei stor utfordring, ho er både usikkerheit og moglegheiter, og ho kan ha mange utgangar. Og sjølv om heile det 20. hundreåret, med sine mange uventa vendingar, er ei lang åtvaring mot eit deterministisk historiesyn, har ærlege menneske både på og utanfor venstresida få grunnar til å sjå lyst på framtida. Fortsett lesing →

Chile, landet som ga bort øynene sine slik at verden kunne se

av Isidora Cofre Carripan,

student i offentlig administrasjon og politikk ved Universitetet i Chile

Fotografi av Claudia Pérez Amigo

Chile har alltid blitt ansett som et av de mest stabile landene i Latin-Amerika, både økonomisk og sosialt. Men det er selvsagt lett å bli vurdert som et av de beste landene å bo i på et kontinent der nivået av vold, utrygghet og fattigdom er så ekstremt høye.

Men til en viss grad så er ikke situasjonen i landet vårt så ulikt som i andre latinamerikanske land og realiteten er at vi er langt ifra den oasen som vår nåværende president Sebastián Piñera sier at Chile er.

For tiden er helsestell, utdanning, offentlig transport, pensjonssystemet, vannsystemet og en stor del av urbefolkningens områder i private hender. Det betyr at for hver av disse tjenestene, som i de fleste land faller inn under statens ansvar å tilby innbyggerne, må folk i Chile betale for å få tilgang. Fortsett lesing →