Fullmaktslov i krisetid

av førsteamanuensis Morten Walløe Tvedt, en av initiativtakerne til juristopprop mot koronaloven. Fylkesleder i Rødt Møre og Romsdal.

Rekordartet lovgivningsaktivitet

I tiden fra koronatiltakene ble satt inn og fram til nå, har det blitt gjort mange lovendringer og det er gitt flere nye forskrifter. Noen lovendringer har vært omfattende. Andre har hatt stor betydning selv om de bare har endret noen ord eller en setning. En av de mest omfattende endringene skjedde i og med koronaloven § 8. Denne gjør en liten endring i smittevernloven § 7-12 som har store konsekvenser. Den unndro seg debatt da koronaloven første gang ble vedtatt og det har ikke vært mulig å få til offentlig debatt om denne endringen i tiden etter vedtakelsen. Den gav enorm kompetanse til Regjeringen uten innblanding fra Stortinget. Mer om den senere.

Progressiv nasjonalisme og drømmen om «nasjonal suverenitet» – en kritikk

Av Oscar Dybedahl

«[De økonomiske sentimentalister] prater bare om den individualisme, antagonisme og kamp som kjennetegner kapitalismen …. og ser bort fra det faktum at utvekslingen også uttrykker en form for samfunnsøkonomi, at den dermed ikke bare destruerer (det er bare middelalderforeningene kapitalismen ødelegger), men også forener menneskene, ved at den tvinger dem til å inngå relasjoner med hverandre gjennom markedet. Det var nettopp denne overfladiske oppfatning, fremkalt av et ønske om å ’gjøre opp med’ kapitalismen (fra et utopisk synspunkt), som ga den siterte forfatteren anledning til å kalle Péreires kritikk sentimental.»i
– V. I. Lenin

For lesere av norske venstresidemedier blir det stadig vanskeligere å oppfatte forskjellen, om den finnes lenger, mellom sosialisme og økonomisk nasjonalisme. Etter sigende er kapitalismen et fenomen som består av det som er globalt og overnasjonalt, enten det gjelder markeder, handelsavtaler eller organisasjoner, reist som en voldsom makt mot det lokale og det nasjonale. I motsetning til den globale kapitalen som utfordrer og spiser opp nasjonalstaters suverenitet, gjelder det for de progressive nasjonalister å heise nasjonalflagget, om vi endelig skal slå et slag i motsatt retning.

Fortid og framtid i sosialistisk minnekultur

av Steinar Lorås Sæter

Fortiden fører med seg en hemmelig indeks som henviser den til frelsen. For streifes vi ikke selv av et drag av den samme luften som omga tidligere mennesker? Er det ikke i stemmene som fyller ørene våre et ekko av de som nå har forstummet? Har ikke kvinnene vi omsvermer søstre de aldri har kjent? Om det er slik, da finnes en hemmelig avtale mellom tidligere generasjoner og vår egen.¹

Lær av historia! Eller meir avdempa og ope, men framleis på same premissen: Kva kan vi lære av historia? Dette synet på fortida, som føreset at ho er eit lukka landskap, ei stengd erfaring og nærast eit pedagogisk oppslagsverk, er utbreidd. Eleven som møter historieboka for første gong, ser ofte på fortida slik: Her, mellom desse permane, finst forteljinga om det som har vore, men som no er borte. Vi er heldige som lever i dag, og vi har mykje å takke Historia for. For oss gjeld det no å trekkje slutningar av dette, lære av det som vart gjort rett – og av det som vart gjort feil.

Antonio Gramsci minte oss i 1919 om at eit slik tidsomgrep kan sette stengsel mellom notid og fortid: Historia underviser, men ho har ingen elevar. For fortida forsvinn aldri heilt frå oss, sjølv om alt som heftar ved henne, som gjenstandar og førestillingar om ho, risikerer å hamne i gløymsla. Men byttar vi preposisjon, så ser det annleis ut: Vi lærer ingenting av historia, men det nok mogleg å lære i ho. Dette tyder for det første å avvise at «Det var en gang…», som er kjensla mange meiningsprodusentar ønsker at vi skal sitte att med etter at vi har orientert oss i tid. Historia er ikkje – og var aldri – eit eventyr. Ho er heller ei stor utfordring, ho er både usikkerheit og moglegheiter, og ho kan ha mange utgangar. Og sjølv om heile det 20. hundreåret, med sine mange uventa vendingar, er ei lang åtvaring mot eit deterministisk historiesyn, har ærlege menneske både på og utanfor venstresida få grunnar til å sjå lyst på framtida.

Chile, landet som ga bort øynene sine slik at verden kunne se

av Isidora Cofre Carripan,

student i offentlig administrasjon og politikk ved Universitetet i Chile

Fotografi av Claudia Pérez Amigo

Chile har alltid blitt ansett som et av de mest stabile landene i Latin-Amerika, både økonomisk og sosialt. Men det er selvsagt lett å bli vurdert som et av de beste landene å bo i på et kontinent der nivået av vold, utrygghet og fattigdom er så ekstremt høye.

Men til en viss grad så er ikke situasjonen i landet vårt så ulikt som i andre latinamerikanske land og realiteten er at vi er langt ifra den oasen som vår nåværende president Sebastián Piñera sier at Chile er.

For tiden er helsestell, utdanning, offentlig transport, pensjonssystemet, vannsystemet og en stor del av urbefolkningens områder i private hender. Det betyr at for hver av disse tjenestene, som i de fleste land faller inn under statens ansvar å tilby innbyggerne, må folk i Chile betale for å få tilgang.

Snart (om 48 års tid) – en kommunistisk julefortelling av Aleksandra Kollontaj

Teksten er fra 1922 og oversatt fra engelsk av Mathias A. Sjøvold.

7. januar 1970. Det er en munter og livlig stemning i det lyse og varme «Hvilens Hjem», der revolusjonsheltene av verdensrevolusjonens «Gylne År» tilbringer sine dager.

Revolusjonsheltene hadde satt seg fore å skulle minnes sin barndom og ungdomsår ved å dekorere et tre på den dagen som før var blitt kalt Juledag. En ekte gran skulle de ha, akkurat slik de var vant med i årene før oppstandelsene rundt i verden. Barna, samt de eldre jentene og guttene, lot seg gripe av begeistring. Entusiasmen ble ikke mindre da de fikk høre at «røde bestemor» skulle fortelle historier fra de gylne årene rundt 1917. Å fremskaffe grantreet var en enkel øvelse. De kom til en overenskomst med skogforvalteren og overbeviste denne årvåkne vokteren av planteriket om at skogen ikke ville lide skade av tapet på ett enkelt grantre for bruk på en slik uvanlig tilstelning. Lysene var en større utfordring. Den nye metoden for belysning – bruk av gjenkastede lysstråler, hadde ikke bare fått bukt med parafin-lampene en gang for alle, men forvist bruk av elektrisitet til de perifere provinser hvor den nyeste teknologien ennå ikke var blitt introdusert. Den yngre generasjonen hadde aldri sett vokslys, og revolusjonsheltene fra de gylne år måtte ty til bruk av skisser for å kunne forklare det for dem. Medlemmer av folkets økonomiske råd fra den revolusjonære perioden ble kalt inn til en egen konferanse for å diskutere måter å produsere vokslysene på. De unge bidro med sine skarpe hjerner og kyndige hender.

Kritikk av den ukritiske kritikk – om Klassekampens dekning av Arbeiderpartiets tilbakegang

Av Anders Ekeland

Foto: Bernt Sønvisen, Arbeiderpartiet.

Det skrives mye om Arbeiderpartiet i KK. Bare fra slutten av februar til midt i oktober har politisk redaktør Bjørgulv Braanen skrevet minst 16 analyser hvor Jonas Gahr Støre er nevnt. Et hovedtrekk ved disse og annen dekning av AP i KK har vært at de – på kommunikasjonsbyråaktig vis – har begrenset seg til hvordan den synkende AP-skuta kan komme inn på rett kjøl. Følgelig har en hardt tiltrengt debatt om hvordan man kan bygge opp et nytt, radikalt alternativ til AP uteblitt.

Det er viktig å mobilisere folkemeininga i Iran og verda for å hindre ein ny øydeleggjande krig i regionen

Fråsegn frå sentralkomiteen Tudeh-partiet Iran.

Nyheitene som har vorte publiserte dei siste dagane indikerer at nasjonen vår står på randen av ein veldig farleg militær konflikt med Trump-administrasjonen. Etter at ei amerikansk overvakingsdrone, som i følge rapportar hadde krenka iransk luftrom, vart skoten ned 19. juni, kom mange nyheitsbyrå med meldinga om at eit amerikansk militæråtak på Iran vart avblåse i siste liten etter ordre frå Trump. Det kom fram at Sambandsstatane hadde trekt attende eit militært åtak på Iran i siste liten, etter ordre frå Donald Trump. Trump stadfesta dette i eit intervju med NBC 22.juni, og vektla: «Eg er ikkje ute etter krig, men om det kom til krig, så ville det bli utsletting av dimensjonar vi aldri har sett før».

Det vart vidare rapportert om at eit breitt cyber-åtak hadde vorte sett i gang torsdag 20. juni mot datasystema til den iranske garden. Målet var å gjere datasystema som kontrollerer rakett- og missilutskytinga stridsudyktige. Trump kunngjorde vidare at USA kjem til å trappe opp sanksjonane mot Iran, og laurdag 22. juni skreiv han på Twitter: «Eg stogga aldri åtaket på Iran, som nokon urettvist påstår, eg berre hindra det å gå vidare på det noverande tidspunktet»

Den opptrappa spenninga etter åtaka på oljetankarar i Persiabukta, og påstandane til imperialistmedia om at Iran stod bak åtaka, i likskap med standpunktet mot Iran som vart innteke på toppmøtet til dei islamske statane i Saudi-Arabia, lemnar inga tvil om at den regionale reaksjonen leia av mellomalderregimet i Saudi-Arabia og rasiststyresmaktene i Israel, saman med leiande personar som utformar utanrikspolitikken til Trump-administrasjonen (John Bolton og Mike Pompeo), førebur ein farleg militær konflikt i landet vårt og regionen elles.

Kapitalismen – et økonomisk og økologisk «løpsk tog».

av Anders Ekeland, anders.ekeland@online.no

I første del av denne artikkelen, i nummer 2 2018, argumenterte jeg for at Marx og seinere marxister ikke på noen for meg overbevisende måte hadde argumentert for at de kapitalistiske produksjonsforholdene var blitt, eller i overskuelig framtid kommer til å bli en hemsko for produktivkreftenes utvikling. Det betyr sjølsagt ikke at kapitalismen er noe perfekt, rasjonelt eller menneskevennlig samfunn. Kapitalismen er et ustabilt, fremmedgjørende, sløsaktig system.

Det humanistiske perspektiv i Marx’ tenkning

av Eystein Kleven

I ei tid med store geoøkonomiske endringer, under drift av stater og kapitalgrupper med geopolitiske- og geoøkonomiske ambisjoner og strategier. Strategier som skifter mellom frihandel og proteksjonisme. I ei tid hvor styrkeforholdet mellom arbeid og kapital forskyves til fordel av kapitalen, de store selskapene, og de som eier. Hvor de rike får en stadig større del av det samfunnsmessige overskudd. I ei tid hvor økonomiske kriser kommer og går, med destruksjon av menneskelig arbeid. Hvor den finansielle sfære framstår som sorte hull i verdensrommet, med hensyn til størrelsen, og hvor den endelige risiko for tap er plassert. I ei tid hvor vi får høre at folk må jobbe lenger, sjøl om produktiviteten øker og dermed det samfunnsmessige merprodukt. Store endringer skaper store spørsmål, hvor vi søker svar. I et så ulendt terreng trenger vi et godt kompass som både gir oss forståelse av hvor vi er og retningen vi ønsker å gå. Vi trenger også et godt kart, som gir oss en forståelse av terrenget. Det er naturlig at særlig unge mennesker er søkende i ei slik tid og da søker hos tidligere tenkere som har utmerket seg og satt preg på samfunnsutviklingen. Jeg vil anbefale å søke etter kart og kompass hos Marx. I det følgende vil jeg kort redegjøre for trekk i Marx’ tenkning som forhåpentligvis kan gi forståelse for hvor grunnleggende problemer han tok tak i. Han tok tak i menneskenes stoffskifte med naturen i sin alminnelighet og i sine enkelte samfunnsmessige former. I dette stoffskifte ligger alle problemer samfunnet møter, enten det er klimaendringer, økonomiske kriser, geoøkonomiske- og geopolitiske forskyvninger i maktforholdene mellom stater og kapital, og arbeid og kapital. En del spørsmål stiller seg annerledes i dag enn på Marx´ tid, men hans måte å tilnærme seg problemer er like fruktbare i dag som da. Dessuten levde han i en historisk fase av menneskenes stoffskifte som ennå gjelder. Derfor mener jeg at hans teoretiske arbeid, også taler til oss i dag: og at kartet han utarbeidet fortsatt stemmer med terrenget!

Marxisme og identitet

Føredrag heldt på Wahl-konferansen 28.11.18

av Nina Björk

Takk for innbydinga. I dag skal eg tale om den stoda den breie venstresida har hamna i, nemleg den stoda der venstresida i fremste rad ikkje interesserer seg for økonomi, klasse, materielle føresetnader og produksjonsmåte, men heller analyserer og interesserer seg for privilegium og makt knytte til visse identitetar og diskriminering og fattigdom knytte til andre identitetar. Me har hamna i ein situasjon der den breie venstresida interesserer seg meir for og analyserer spørsmål som representasjon, medvit, språkbruk og normer og verdiar. Denne situasjonen plar me kalle «identitetspolitikk», men sjølve omgrepet har vorte ulukkeleg ettersom dei som kjem med identitetspolitiske meiningar ikkje lenger sjølv vil nytte omgrepet på haldninga si. «Identitetspolitikk» har vorte eit skjellsord. Men ikkje heng dykk opp i sjølve ordet, eller kall det kva som helst; sjølve fenomenet eksisterer uavhengig av kva me vel å kalle det. Innom venstresida kranglar me om det, og utanfor har «identitetspolitikk» i høg grad vorte det folk forbind oss med.