Det humanistiske perspektiv i Marx’ tenkning

av Eystein Kleven

I ei tid med store geoøkonomiske endringer, under drift av stater og kapitalgrupper med geopolitiske- og geoøkonomiske ambisjoner og strategier. Strategier som skifter mellom frihandel og proteksjonisme. I ei tid hvor styrkeforholdet mellom arbeid og kapital forskyves til fordel av kapitalen, de store selskapene, og de som eier. Hvor de rike får en stadig større del av det samfunnsmessige overskudd. I ei tid hvor økonomiske kriser kommer og går, med destruksjon av menneskelig arbeid. Hvor den finansielle sfære framstår som sorte hull i verdensrommet, med hensyn til størrelsen, og hvor den endelige risiko for tap er plassert. I ei tid hvor vi får høre at folk må jobbe lenger, sjøl om produktiviteten øker og dermed det samfunnsmessige merprodukt. Store endringer skaper store spørsmål, hvor vi søker svar. I et så ulendt terreng trenger vi et godt kompass som både gir oss forståelse av hvor vi er og retningen vi ønsker å gå. Vi trenger også et godt kart, som gir oss en forståelse av terrenget. Det er naturlig at særlig unge mennesker er søkende i ei slik tid og da søker hos tidligere tenkere som har utmerket seg og satt preg på samfunnsutviklingen. Jeg vil anbefale å søke etter kart og kompass hos Marx. I det følgende vil jeg kort redegjøre for trekk i Marx’ tenkning som forhåpentligvis kan gi forståelse for hvor grunnleggende problemer han tok tak i. Han tok tak i menneskenes stoffskifte med naturen i sin alminnelighet og i sine enkelte samfunnsmessige former. I dette stoffskifte ligger alle problemer samfunnet møter, enten det er klimaendringer, økonomiske kriser, geoøkonomiske- og geopolitiske forskyvninger i maktforholdene mellom stater og kapital, og arbeid og kapital. En del spørsmål stiller seg annerledes i dag enn på Marx´ tid, men hans måte å tilnærme seg problemer er like fruktbare i dag som da. Dessuten levde han i en historisk fase av menneskenes stoffskifte som ennå gjelder. Derfor mener jeg at hans teoretiske arbeid, også taler til oss i dag: og at kartet han utarbeidet fortsatt stemmer med terrenget! Continue reading →

Reklamer

Marxisme og identitet

Føredrag heldt på Wahl-konferansen 28.11.18

av Nina Björk

Takk for innbydinga. I dag skal eg tale om den stoda den breie venstresida har hamna i, nemleg den stoda der venstresida i fremste rad ikkje interesserer seg for økonomi, klasse, materielle føresetnader og produksjonsmåte, men heller analyserer og interesserer seg for privilegium og makt knytte til visse identitetar og diskriminering og fattigdom knytte til andre identitetar. Me har hamna i ein situasjon der den breie venstresida interesserer seg meir for og analyserer spørsmål som representasjon, medvit, språkbruk og normer og verdiar. Denne situasjonen plar me kalle «identitetspolitikk», men sjølve omgrepet har vorte ulukkeleg ettersom dei som kjem med identitetspolitiske meiningar ikkje lenger sjølv vil nytte omgrepet på haldninga si. «Identitetspolitikk» har vorte eit skjellsord. Men ikkje heng dykk opp i sjølve ordet, eller kall det kva som helst; sjølve fenomenet eksisterer uavhengig av kva me vel å kalle det. Innom venstresida kranglar me om det, og utanfor har «identitetspolitikk» i høg grad vorte det folk forbind oss med. Continue reading →

Antonio Gramsci – tanker for vår tid

Av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Antonio Gramscis tanker om hegemoni – mothegemoni gir en tilnærming til kapitalismen i dag hvor arbeiderbevegelsen kan hente grunnlag for å forstå forholdet mellom materiell maktbasis og åndelig hegemoni. Ideologienes betydning har ikke blitt mindre. Tvert om viser nettopp problemene i dagens kapitalistiske økonomi seg også som problemer i det åndelige hegemoni. Den nyliberale ideologi utfordres av «gamle» keynesianske løsninger, mens arbeiderbevegelsen fortsatt famler med sine motsvar. Å etablere et mothegemoni, er følgelig arbeiderbevegelsens utfordring, og her er Gramscis analyser svært nyttige. Continue reading →

Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning. Continue reading →

Forholdet mellom Den europeiske unionen og nasjonalstatene i lys av den økonomiske krisa

Av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2010.

I Den europeiske union (EU) hersker fri bevegelse av kapital mellom nasjonalstatene som innehar medlemskap. Fri bevegelse er den eneste frihet kapitalen forlanger. Som ideologisk begrunnelse anføres at frie og felles markeder forhindrer krig og øker velstanden. Slik gis kapitalens særinteresser en allmenn legitimitet, og begrunner hvorfor andre sosiale interesser må vike for kapitalens rett til å forføye over sin eiendom og tilegne seg hoveddelen av samfunnets merprodukt. Den tilsynelatende harmonien er nå under voldsomt press som følge av den økonomiske krisa som har sin årsak i systemet selv, i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Problemstillinger

Under økonomiske kriser kommer de reelle motsigelser, sosiale interesser og maktforhold mer fram i lyset. Men bare en nærmere analyse av de konkrete forhold gir oss mulighet til å se alle sider ved foreteelsene, og å skille de vesentlige fra andre trekk. Continue reading →

Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Hvorfor øker interessen for Karl Marx og marxismens analyse av den kapitalistiske økonomi nettopp i krisetider? Det søkes til marxismen fordi den ikke er ute etter å forsvare det eksisterende systemet, men tvert om studerer kapitalismens ut fra et klasseperspektiv, som et system for utbytting av breie lag av folket. Marxismen går djupere i analysen enn borgerlige teorier og gir svar borgerskapet ikke ønsker å høre; analyser om dets egen destruktive økonomi, og svaret om dets egen forgjengelighet. I krisa kommer de vesentlige sider og motsigelser mer fram som ellers ligger skjult bak borgerlige generaliseringer. Fordi marxismen søker sannheten har den ikke behov for å skjule sin partiskhet, slik borgerskapet skjuler sin partiskhet, sin falske ideologi bak tilsynelatende objektivitet. Continue reading →

Om sosialisme og demokrati

Av Oscar Dybedahl. Artikkelen er fra 2012.

Begreper som sosialisme, kommunisme og marxisme er noe som stadig skaper forvirring. De fleste vet at marxismen har munnet ut i despotiske styresett som har kostet endeløse menneskeliv. Dette er paradoksalt, for marxismen er en av de mest demokratiske bevegelser jeg kjenner til – og derfor stadig noe vi burde gripe til som et verktøy, både for å analysere samfunnet vi lever i og for å formulere alternativer til vår tids kapitalisme. Continue reading →