Forholdet mellom Den europeiske unionen og nasjonalstatene i lys av den økonomiske krisa

Av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2010.

I Den europeiske union (EU) hersker fri bevegelse av kapital mellom nasjonalstatene som innehar medlemskap. Fri bevegelse er den eneste frihet kapitalen forlanger. Som ideologisk begrunnelse anføres at frie og felles markeder forhindrer krig og øker velstanden. Slik gis kapitalens særinteresser en allmenn legitimitet, og begrunner hvorfor andre sosiale interesser må vike for kapitalens rett til å forføye over sin eiendom og tilegne seg hoveddelen av samfunnets merprodukt. Den tilsynelatende harmonien er nå under voldsomt press som følge av den økonomiske krisa som har sin årsak i systemet selv, i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Problemstillinger

Under økonomiske kriser kommer de reelle motsigelser, sosiale interesser og maktforhold mer fram i lyset. Men bare en nærmere analyse av de konkrete forhold gir oss mulighet til å se alle sider ved foreteelsene, og å skille de vesentlige fra andre trekk. Continue reading →

Reklamer

Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2011.

 

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin! Continue reading →

En mer brutal kapitalisme

av Roy Pedersen, leder i LO i Oslo

Det foregår en nyliberal offensiv i hele Europa. Denne preges av varig høy arbeidsløshet, innstrammingspolitikk med velferdskutt og skattelette for næringsliv og de rike, angrep på faglige rettigheter samt konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg kommer utfordringer med millioner av flyktninger fra krig, fattigdom og klimaendringer. Continue reading →

OM KRAFTA SOM BYGDE NORGE OG TILSUTNINGSVEDTAKET SOM STILLER DEN I FARE

av Tiril Vold Hansen

Gjennom det som best kan beskrives som en aldri så liten revolusjon har vannkrafta bygd landet, og det er denne krafta som hele tiden har vært industriens viktigste konkurransefortrinn. På tross av massiv motstand har likevel regjeringa nå fått med seg stortinget på en tilslutning til EUs energibyrå, ACER. Bak de fire bokstavene skjuler det seg en agenda om å sikre fri flyt av energi i Europa-markedet. For å forstå hvorfor dette betyr økt usikkerhet for norsk industri må vi se til begynnelsen: hvorfor ble krafta så viktig for norsk industri, og på hvilke måter stiller ACER spørsmålstegn ved denne? Continue reading →

DEN SEIGLIVA MYTEN OM FRIHANDEL

av Edvard Mogstad

Framleis er den religiøse trua på frihandel dominerande blant norske og vestlege politikarar.

I Stortingsmelding 29 (2014-2015), Globalisering og handel, får vi servert ei kritikklaus lovprising av frihandelen. Det same skjer i Civita-notat nr 2/2015, «Frihandel». Men begge saknar empirisk eller vitskapleg grunnlag for påstandane om frihandelens velsigningar, ved nøye lesing er alt basert på ugrunna utsegner, tru og direkte feil. Continue reading →

Grønt skifte ? Ikke med EØS-avtalen

av Arne Byrkjeflot

Norge har vært gjennom tre perioder der statens rolle har vært avgjørende for industrialiseringa. Fra 1905 da den kraftkrevende industrien ble bygd opp og Stortinget grep inn med konsesjonslover. Kapitalen skulle få krafta til låns, men etter 60 år falt vannkrafta vederlagsfritt tilbake til staten. I tillegg måtte industrien bygge opp de første velferdskommuner i landet vårt.

Continue reading →