Hvorfor skal vi ikke sende våpen inn i Ukraina-krigen?

Av Marielle Leraand, innledning for Bevegelsen for sosialisme 30. april 2022

Jeg har lyst til å starte med å sitere Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt, som uttalte seg om Butsja-massakren på NRK. Hun sier: «Vi må ikke nå tenke at krig er krig og da dør folk.  For dette er noe helt annet» – og «langt mer alvorlig» enn det vi har sett i andre kriger».[i] Jeg kan delvis være enig i at denne krigen er noe «langt mer alvorlig enn vi har sett i andre kriger». Men det er av helt andre årsaker enn det Anniken Huitfeldt peker på. Hennes argumenter er at det vi ser nå er en helt annen brutalitet enn det vi ser ellers i andre kriger. Heldigvis blir hun møtt av motstand på denne forestillingen, som både Huitfeldt representerer, men som vi også ser mediene i dette landet kjører fram, og det er at DENNE krigen er spesielt jævlig.

Hva skjer når det er krig – og hvordan opplever soldatene denne? I prosjektet War and fun (krig og moro), ser forskere ved Christian Michelsens institutt i Bergen på nettopp det. Forskerne var på vei til den ukrainske grensa for å intervjue fremmedkrigere, da de så Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt uttale seg om Butsja-massakren på NRK.

Antonio De Lauri, forskningsprofessor ved Chr. Michelsens institutt i Bergen sier i den forbindelse: «Jeg ville likt å spørre ministeren om å komme med eksempel på kriger som er mindre alvorlige, siden Ukraina-krigen ifølge henne er annerledes og verre. Etter to år i krig i Afghanistan, som forsker, har jeg for eksempel aldri møtt en eneste afghaner som tenkte at krigen og volden de opplevde var mindre alvorlig. Krig er alltid ille.»

Han viser også til krigene i Irak, Vietnam, Bosnia, Tsjetsjenia og Syria.

-«Jeg kunne bare fortsatt å nevne kriger … Og lurer på hva ministeren tenkte da hun sa at Ukraina-krigen er en annerledes krig. Det finnes ingen krig uten krigsforbrytelser, vold og drap på sivile. Ingen krig er anstendig, sier De Lauri.»[ii]

«Hva hindrer oss fra å akseptere at bildene fra Ukraina ikke er eksepsjonelle, men krigens sanne ansikt? Kanskje er det fordi fortellingen om den ryddige og anstendige krigen er behagelig å tro på? I Norges tilfelle er det også en fortelling som legitimerer det nasjonale selvbildet av landet som både aktiv NATO-alliert og fredsnasjon», skriver han og Heidi Mogstad i Agenda Magasin.[iii]

Denne analysen som forskerne fra Christians Michelsens institutt kommer med her er jeg helt enig i. En viktig årsak til hvorfor vi må være mot å sende inn våpen i krigen, er fordi det bare forlenger lidelsene til det ukrainske folket. For det er noens kjæreste, det er noens barn og søsken, som nå dør, og stadig flere dør dag for dag. Og så skal man sende inn våpen i stedet for å velge å kaste alle sine krefter inn i å finne fram til kompromisser og fred?

Det norske myndigheter nemlig later til å ha glemt, er at alle kriger ender med en fredsløsning. Og hvorfor ikke da starte umiddelbart med dette arbeidet idet krigen bryter ut?

En fredsavtale for ukrainernes del, kan man ikke regne med at blir enda bedre bare denne krigen fortsetter, for jo mer og jo mer avanserte våpen som sendes inn, jo mer offensivt vil også Russland svare. Og hvis noe, så kan man regne med at de ikke bare blir pressa tilbake, men faktisk, for å sikre seg mot rivalen USA og NATO, som jo nå inngår mer og mer i dette krigsregnestykket, kan det være at Russland heller vil avansere mer enn de i utgangspunktet hadde planer om. Sånn bare for å sikre seg en god posisjon i en framtidig fredsavtale.

Så da er vi kommet til det jeg mener er høyst nødvendig for å begrunne videre hvorfor vi ikke skal sende våpen inn i denne krigen, og da må vi analysere hvilken krig dette dreier seg om. Dreier det seg først og fremst om en krig hvor hovedspørsmålet er «hvordan kan vi hjelpe Ukraina til å forsvare seg sjøl»? Eventuelt» «er dette en anti-imperialistisk forsvarskrig» eller «en krig mot faciststaten Russland?» Eller er det noe annet?

Jeg holder en del innledninger og ofte møter jeg nå argumentasjonen om at dette her minner om inngangen til 2. verdenskrig. Det mener jeg er feil verdenskrig å sammenligne med. Jeg mener vi heller må se til situasjonen før 1. verdenskrig for å se klare paralleller.

Likheten med første verdenskrig ligger helt tydelig i det at de stridende partene ikke er ulike ideologisk eller systemmessige, i motsetning til under 2. verdenskrig og den kalde krigen, men er grunnleggende sett like: De er kapitalistiske stormakter med tradisjonelle stormaktsambisjoner.

De er også like i den forstand at de pragmatisk plukker prinsipper avhengig av situasjonen, og nøler ikke med å argumentere på en måte i en situasjon slik at det totalt underminerer argumentasjonen i en annen. Vel vitende om at begge sider har lojale medier som ikke stiller spørsmålstegn ved det her. 

Vi ser også at begge stormaktsblokkene knytter til seg mindre stater i et nett av allianser hvor lokale eller regionale politiske, gjerne etniske motsetninger, utnyttes. Dette er også likt første verdenskrig hvor Russland knytta seg til serbisk nasjonalisme, som sto i kontrast til Østerrike-Ungarns fleretniske territorielle integritet. (Og som vi vet støtta Tyskland Østerrike-Ungarn og Storbritannia og Frankrike støtta Russland.) I dag finner vi åpenbart tilsvarende i Ukraina hvor Vesten har gjort seg til alliansepartner for den ukrainske etnonasjonalismen, mens Russland naturlig nok støtter de russisktalende. Litt mer ad-hoc er det når Russland støtter alawieliten i Syria mens Vesten har støtta sunni-islamistiske sjåvinister, men siden flytta over til å støtte kurdisk nasjonalisme.

Poenget er at hvis man leter etter en ideologisk linje i hvem man støtter, så leter man forgjeves. Dette handler om kamp om strategiske territorier og ressurser mellom rivaliserende stormakter, og ikke om ideologi.

Seier for Ukraina betyr ingen seier for demokrati, sjølbestemmelse eller folkeretten, men en seier for Vesten i konflikt med Russland. En seier vil bli misbrukt på samme måte som de vestlige seierherrene i første verdenskrig, som ganske enkelt delte de tyske koloniene mellom seg, samtidig som de også gjorde områder under det osmanske riket til kolonier, deriblant Palestina. En seier for Vesten i Ukraina som svekker Russland, vil ganske sikkert få konsekvenser. Og jeg tenker vi vil se en fornya vestlig entusiasme for å flytte egne posisjoner fram, ved å intensivere arbeidet for regimeskifte i Syria, Iran og Venezuela, og kanskje også ved å støtte mer aktivt opp om separatistiske grupper innad i Russland, særlig i Tsjetsjenia og andre deler av Kaukasus, og Xinjiang i Kina.

Krigsretorikken før første verdenskrig var i tillegg veldig lik dagens. Det handla om å demonisere motstanderen, ved helt korrekt å påpeke motpartens ondsinna imperialistiske hensikter, og samtidig forbli tause og nekte å snakke om egen stats og egen blokks imperialisme. I Tyskland piska man opp stemninga mot det rasistiske, autokratiske og imperialistiske Russland, med helt riktig kritikk, og unnlot å snakke om eget folkemord i Namibia. I Frankrike og Storbritannia hissa man på sin side opp folkemassene med å peke, helt korrekt, på det aggressive og imperialistiske Tyskland, som begikk folkemord i Namibia, og unnlot å nevne hvordan de sjøl trampa på retten til sjølbestemmelse i sine egne kolonier og semi-kolonier.

Sosialdemokratene gikk fem på i alle disse landene, og støtta krigsinnsatsen, på hver sin side, med ganske like argumenter. Tilsynelatende med progressiv og antiimperialistisk agitasjon. Men bare tilsynelatende. Å gå imot imperialismen til motblokken, og nekte å snakke om egen imperialisme, enten man kaller det «whataboutism» eller hva de brukte retorisk i 1914, er ikke å være antiimperialist. Det er å være proimperialist under et falskt antiimperialistisk dekke. 

Så hvis vi går til å se på hva som helt konkret skjedde da 1. verdenskrig brøt ut:

Det var utvilsomt sånn at serbiske ultranasjonalister hadde begått et attentat mot makteliten i Østerrike-Ungarn, og liten tvil om at serbisk etterretning, og dermed den serbiske staten, både støtta opp om terrororganisasjonen som sto bak, og delte organisasjonens overordna mål, som var å løsrive Bosnia og andre serbokroatisktalende deler av Østerrike-Ungarn og forene disse med Serbia. Lille Serbia kunne jo selvsagt ikke alene utgjøre en trussel mot det habsburgske dobbeltmonarkiet, men med støtte fra det russiske tsarriket ble trusselen i høy grad reell.

Det var altså ingen tvil om at Østerrike-Ungarn hadde reell grunn til å frykte serbisk nasjonalisme, og god grunn til å være opprørt over drapene i Sarajevo. Samtidig er det heller ingen tvil om at det ultimatumet som ble utstedt til Serbia i forkant av krigen gikk så langt at det i praksis ville gjøre slutt på Serbia som selvstendig stat om det hadde blitt godtatt. Da Serbia avslo ultimatumet og Østerrike-Ungarn gikk til krig, var dette dermed udiskutabelt en angrepskrig.

FN-pakten eksisterte ikke da, så det å si at angrepet var folkerettsstridig gir sånn sett ikke mening, men hadde FN-pakten eksistert ville angrepet utvilsomt vært like folkerettsstridig som Russlands angrep på Ukraina. Østerrike-Ungarns angrep på Serbia var ganske eksplisitt et forsøk på å utslette Serbia som nasjon. Burde da venstresida støtte prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelsesrett og mobilisere til støtte for Serbia for å hindre landet fra å bli utsletta?

Ja, mente Labour i Storbritannia, Sosialistpartiet i Frankrike og mensjevikene i Russland.

Glemt var Frankrikes overtramp mot Marokko, britenes herjing med India og Russlands folkemord på tsjerkesserne i Kaukasus. Kun bolsjevikene evna å se gjennom retorikken som omga den konkrete konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn, og se konflikten i sitt egentlige lys, som del av en imperialistisk stormaktskonflikt, og på det grunnlaget kontant avvise at Russland skulle engasjere seg til støtte for serbisk uavhengighet mot imperiemakta Østerrike-Ungarn.

Jeg tror jeg har fått fram poenget. Når imperiemakta USA med allierte i NATO støtter Ukraina så sterkt som de gjør, handler det ikke om kamp mot imperialisme. Det handler om kamp mot russisk imperialisme, og til støtte for vestlig imperialisme. Involverer vi oss nå i støtte til Ukraina, involverer vi oss dermed like mye til støtte for vestlig imperialisme, som de som ville bekjempe imperialismen til Østerrike-Ungarn i 1914 gjorde.

Og hvordan vi vurderer situasjonen i Ukraina generelt og Donbass spesielt, blir sånn sett irrelevant. Lenins linje om å si nei til krigen, fra begge sider, var rett da, og er rett nå. OM Vesten hadde trukket seg tilbake, ville vi kunne vurdert situasjonen mellom Ukraina og Russland i et annet lys. Men nå når NATO med alle mulige midler støtter Ukraina, må vi analysere konflikten i lys av det, og ta stilling basert på det faktumet.

---

[i] https://www.nrk.no/urix/norges-utenriksminister_-_-funn-av-drepte-sivile-i-butsja-kan-ikke-forbigas-i-stillhet-1.15919398

[ii] https://www.dagbladet.no/nyheter/raser-etter-huitfeldt-uttalelse/75855817

[iii] https://agendamagasin.no/debatt/myten-om-den-anstendige-krigen/?fbclid=IwAR3QdCtXavBUn8EDqsLPVu7UnIzdOvy3mZg2Qcoo3wr62Ed1XKcwOIho17Q