Bokanmeldelse: Sammenbruddet av Pål Steigan. Spartacus forlag, 2011. 246 sider.

Av Aslak Storaker. Artikkelen er fra 2011.

Det har vært publisert mange gode marxistiske analyser av både finans-, klima- og energikrisa de siste årene (Ikke minst i Sosialistisk framtid; se bl.a. Eys7tein Kleven: Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien og Jan Herdal: Oljetoppen er passert i SF nr. 2/2009, Hartvig Sætra: Naturlovar, økologi og marxistisk verdisyn i SF nr. 4/2009 og Knut Kjeldstadli: Penga eller livet! i SF nr. 1/2011). Det som gjør Sammenbruddet banebrytende og viktig, er at disse krisene her settes i sammenheng. Hovedtesa er at ingen av dem kan løses på en tilfredsstillende måte uten at en samtidig løser de to andre. Pål Steigan har de seinere årene markert seg som en av de fremste til å analysere verdens tilstand ut fra både et marxistisk og et økologisk ståsted på en seriøst og grundig måte. Analysene hans bygger på en mengde vitenskapelige referanser fra borgerlige, marxistiske og økologiske kilder over hele verden. Steigan skriver i forordet at boka er skrevet med bekymring for hva slags verden barnebarnet hans vil vokse opp og bli gammel i. Noen vil sikkert avfeie mye av innholdet som dommedagsprofetier, men forfatteren har empirisk forskning til grunn for alle problemene han reiser Continue reading →

Reklamer

Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning. Continue reading →

Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2011.

 

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin! Continue reading →

Penga eller livet!

av Knut Kjeldstadli. Artikkelen er fra 2011.

Hvis vi vil sikre et miljø som gir menneskeheten levelige vilkår, møter vi fire trusler: Biosfæren varmes opp, ressurser som ikke lar seg fornye, brukes opp, jord, luft og vann forurenses og mangfoldet av arter reduseres. Alle truslene springer ut av konflikten mellom et livsmiljø som er begrenset, og en vekst som truer med å fylle og sprenge dette miljøet. Jeg mener den systematiske tvangen til vekst springer ut av den innerste kjernen av dagens dominerende økonomiske system. De vanligste forslagene til løsning som vanligvis settes fram i debatten – teknologi, kvoter, avgifter og endring i privatforbruk – duger ikke. De endrer ikke på noen måte systemtvangen til akkumulasjon og økonomisk vekst. Det trengs et brudd med den kapitalistiske markedsøkonomien.
Continue reading →