Hundre år siden borgerkrigen i Finland 1918

av Eystein Kleven

Det er i år 100 år siden borgerkrigen i Finland. Arbeideropprøret kom i kjølvannet av Den første verdenskrig og Den russiske revolusjon. I likhet med de seinere revolusjonsforsøkene i Berlin november 1918, Bayern fra november 1918 til april/mars 1919, og Ungarn fra mars til august 1919, ble den slått ned. I anledning markeringen av revolusjonsforsøket i Finland trykker magasinet utdrag fra Arbeidernes leksikon om hendelsene for 100 år siden. Leksikonet ble gitt ut på Arbeidermagasinets forlag i 1933, ledet av en redaksjon bestående av Jakob Friis og Trond Hegna, med bakgrunn i den intellektuelle sosialistiske gruppa Mot Dag. Artiklene i leksikonet ble skrevet av ulike bidragsytere med samme politiske bakgrunn. Skribentene utmerker seg som marxistisk skolerte. Artikkelen om Finland er skrevet av Aksel Njaa (1905-1993). Nærheten i tid mellom hendelsene i Finland og da artikkelen ble skrevet gjør den særlig interessant av historiske grunner. Det kan legges til grunn at forfatteren satt med kilder om hendelsene som bare en slik nærhet i tid kan gi. Nyere litteratur rokker ikke ved hovedbildet som gis her. Særlig interessant, er at forfatteren kaller hendelsene ´revolusjonen´ i Finland. Han legger følgelig til grunn at arbeiderklassen ikke bare hadde territoriell makt i de sydlige deler av Finland, men også en politisk makt som endret de gjeldende borgerlige eiendoms- og maktforhold. Kampen om 8-timersdagen synes å ha vært av vesentlig betydning for arbeideropprøret. Den blodige undertrykkelsen av arbeiderklassen under og etter borgerkrigen kommer i artikkelen fram som tall på falne i kamp og foran eksekusjonspelotongen; og innsatte i fangeleiere. Borgerskapets bødler gikk hardt fram. Et spørsmål er om borgerskapet i det hele tatt hadde klart å slå ned de rødes opprør uten hjelp fra Tyskland. Seinere slo de samme tyske styrker ned revolusjonsforsøkene i Berlin. Og utgjorde antakelig mye av det militante grunnlaget for den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933. Continue reading →

Reklamer

Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning. Continue reading →

Forholdet mellom Den europeiske unionen og nasjonalstatene i lys av den økonomiske krisa

Av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2010.

I Den europeiske union (EU) hersker fri bevegelse av kapital mellom nasjonalstatene som innehar medlemskap. Fri bevegelse er den eneste frihet kapitalen forlanger. Som ideologisk begrunnelse anføres at frie og felles markeder forhindrer krig og øker velstanden. Slik gis kapitalens særinteresser en allmenn legitimitet, og begrunner hvorfor andre sosiale interesser må vike for kapitalens rett til å forføye over sin eiendom og tilegne seg hoveddelen av samfunnets merprodukt. Den tilsynelatende harmonien er nå under voldsomt press som følge av den økonomiske krisa som har sin årsak i systemet selv, i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Problemstillinger

Under økonomiske kriser kommer de reelle motsigelser, sosiale interesser og maktforhold mer fram i lyset. Men bare en nærmere analyse av de konkrete forhold gir oss mulighet til å se alle sider ved foreteelsene, og å skille de vesentlige fra andre trekk. Continue reading →

Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2011.

 

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin! Continue reading →

Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Hvorfor øker interessen for Karl Marx og marxismens analyse av den kapitalistiske økonomi nettopp i krisetider? Det søkes til marxismen fordi den ikke er ute etter å forsvare det eksisterende systemet, men tvert om studerer kapitalismens ut fra et klasseperspektiv, som et system for utbytting av breie lag av folket. Marxismen går djupere i analysen enn borgerlige teorier og gir svar borgerskapet ikke ønsker å høre; analyser om dets egen destruktive økonomi, og svaret om dets egen forgjengelighet. I krisa kommer de vesentlige sider og motsigelser mer fram som ellers ligger skjult bak borgerlige generaliseringer. Fordi marxismen søker sannheten har den ikke behov for å skjule sin partiskhet, slik borgerskapet skjuler sin partiskhet, sin falske ideologi bak tilsynelatende objektivitet. Continue reading →

Sosialismebegrepet – Historiske erfaringer med sosialismen

Av Eystein Kleven, 1. mars 2008 i Bygningsarbeidernes hus, Oslo

  1. Om sosialismebegrepet

    1. Om kommunismen

Når sosialismebegrepet skal behandles, hva er da mer naturlig innledningsvis enn å sitere hva Marx sa om sider ved kommunismen, som sosialismen skal utvikle seg inn i:

”Så snart nemlig arbeidet begynner å bli delt, har enhver sitt bestemte, eksklusive virksomhetsområdet som blir påtvunget ham og som han ikke kommer ut av; han er jeger, fisker eller gjeter eller kritisk kritiker og må fortsette med å være det hvis han ikke vil miste midlene til å opprettholde livet, – mens i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker eller kritiker.”1 Continue reading →

Karl Marx´ menneskebilde: Verken Stakanov eller eneboer

Karl Marx´ menneskebilde

Oversetterens innledning

Artikkelen som følger nedenfor, tar for seg tre hovedsider med utgangspunkt i Karl Marx menneskebilde. For det første framstilles utviklingen i Marx menneskesyn fra et av hans sentrale ungdomsverker, ”Økonomisk-filosofiske manuskripter” til det noe seinere ”Teser om Feuerbach”. Forfatteren får fram at i utviklingen av Marx sjøl ligger det en prosess, hvor det tidlige syn i sin hovedsak bevares. Men gjennom den mellomliggende analyse som Marx foretar, modifiseres og presiseres menneskebildet. Det blir mer helhetlig og dermed sant. Menneskebildet utvikler seg fra et abstrakt, mer normativt preget, menneskebilde til en mer reell og deskriptivt preget menneskebilde. Hva som beholdes hele veien er humanismen forstått som frigjørelsen av mennesket hvor dets bevissthet og organisering innbefatter dets vesen som totalitet av forbindelser. Denne frigjørelsen er det revolusjonære element. Continue reading →