Marxisme og identitet

Føredrag heldt på Wahl-konferansen 28.11.18

av Nina Björk

Takk for innbydinga. I dag skal eg tale om den stoda den breie venstresida har hamna i, nemleg den stoda der venstresida i fremste rad ikkje interesserer seg for økonomi, klasse, materielle føresetnader og produksjonsmåte, men heller analyserer og interesserer seg for privilegium og makt knytte til visse identitetar og diskriminering og fattigdom knytte til andre identitetar. Me har hamna i ein situasjon der den breie venstresida interesserer seg meir for og analyserer spørsmål som representasjon, medvit, språkbruk og normer og verdiar. Denne situasjonen plar me kalle «identitetspolitikk», men sjølve omgrepet har vorte ulukkeleg ettersom dei som kjem med identitetspolitiske meiningar ikkje lenger sjølv vil nytte omgrepet på haldninga si. «Identitetspolitikk» har vorte eit skjellsord. Men ikkje heng dykk opp i sjølve ordet, eller kall det kva som helst; sjølve fenomenet eksisterer uavhengig av kva me vel å kalle det. Innom venstresida kranglar me om det, og utanfor har «identitetspolitikk» i høg grad vorte det folk forbind oss med. Fortsett lesing →

En farmor som ingen snakker om

av Maja Lockert

 

En mann sin voldsutøvelse mot en kvinne er ikke et privat spørsmål innenfor husets fire vegger. Menns vold og hvilke konsekvenser volden får handler om hvordan samfunnet vårt ser på kvinner og kvinnekroppen. Menns dominans over samfunnet, patriarkatet, gjør at et stort folkehelseproblem blir behandlet som et problem som enkeltkvinner må takle alene og ikke hele samfunnet sammen. Jeg krever at vi skal lytte mer til de kvinnene som snakker om volden som kroppene deres er utsatt for og at tabuene om vold i nære relasjoner skal bli mindre. Fortsett lesing →

Et feministisk syn på klasse

Av Line Schou, sosiolog, styremedlem i Feministisk Initiativ Oslo og medlem i Kvinnefronten

Feminister blir noen ganger beskyldt for å mangle forståelse for klasseundertrykking, og møtt med at det er kapitalismen som er problemet, kilden til all undertrykking. Jeg mener kjønns- og klasseundertrykking er gjensidig forsterkende, men også kvalitativt forskjellig. Det nytter ikke å jobbe for sosialisme og så tenke at kvinnefrigjøring bare følger med av seg selv. Kvinneundertrykking er eldre enn kapitalismen og vil kunne eksistere også i andre samfunnsformer. Klasse og kjønn er de to hovedaksene samfunnet struktureres rundt, mens ulike minoritetsgrupper (for eksempel utfra etnisitet og seksuell orientering) tilfører enda flere dimensjoner av undertrykking. Fortsett lesing →

Kvinner i alle land – forén dere!

Av Maria Bonita Igland

Siden klassesamfunnets tilblivelse har kvinner vært utsatt for undertrykkelse. Det finnes flere teorier om opphavet til denne undertrykkelsen, og det er klart at de mekanismene som diskriminerer kvinner har utvikla seg i takt med de materielle forholda. I Familien, Privateiendommens og Statens Opprinnelse gir Friedrich Engels en materiell forklaring på patriarkatets opprinnelse ved å peke på at fremveksten av privateiendomsrett i samfunnet er den utløsende faktoren for den marginaliserte tilstanden kvinner befinner seg i. På denne tida har kvinner allerede i lang tid vært økonomisk avhengig av mannen, og under kapitalismen videreføres det forholdet mellom mannen og kvinnen hvor hun forblir den som oppdrar barna og ivaretar hjemmet, mens mannen fortsetter å inneha den aktive rollen utenfor husets fire vegger. Fortsett lesing →

Kommunistpartiet i Venezuela står imot den imperialistiske aggresjonen mot det venezuelanske folket

Uttalelse fra det politiske byrået i sentralkomiteen i kommunistpartiet i Venezuela (PCV).

I en ekstraordinær pressekonferanse onsdag 25. januar gjentok generalsekretær Oscar Figuera i sentralkomiteen i PCV at et statskupp er på vei, initiert av den nordamerikanske imperialismen. Lakei-regjeringene i Latin-Amerika og den servile, upatriotiske venezuelanske høyresiden, som ikke anerkjenner Nicolás Maduro Moros som konstitusjonell president av den Bolivianske Republikken av Venezuela, prøver å innsette en marionettregjering i vårt land og skape vilkår for politisk vold, som igjen vil åpne for en en borgerkrig for å rettferdiggjøre en direkte, utenlandsk intervensjon. Fortsett lesing →

Sosialistisk strategi – hva bør vi ta med oss fra fortida?

Av Ivar Espås Vangen

Ideologiske diskusjoner om prinsipielle spørsmål på norsk venstreside kommer og går. Sist gang Rødts prinsipprogram ble revidert, i 2014, gikk debatten høyt og lavt også ute i norske medier, og frontene blei til dels steile: noen ville «fornye» og «modernisere» programmet – andre var redde for at mer av marxismen ville renne ut. Resultatet blei et kompromiss som tok mindre steg i retning vekk fra det gamle RV-sporet. Trolig har aldri noen tidligere norske prinsipprogram inneholdt ordet «demokrati» flere ganger enn Rødts nåværende.

Dette skaper en interessant situasjon. Slik jeg ser det er Rødt i en brytningstid hvor utfallet på ingen måte er klart. Man har fravrista seg mye av slagget fra maoismen, og har samtidig fått inn en stor generasjon mennesker som ikke har noen skolering fra denne tradisjonen. Flesteparten av Rødts snart 7000 medlemmer er født etter 1980. Det er en stor kontrast til det 1500 medlemmer sterke partiet som møtte meg i 2011, da jeg først meldte meg inn.

Nå går det igjen en diskusjon i partiet om både prinsipprogram og strategispørsmål. I den anledning har jeg tatt opp litt gammel litteratur, både fra AKPs og NKPs idétradisjoner. Underveis i arbeidet med denne teksten har jeg blant annet lest bøkene «Vår Strategi», «Veien(e) til sosialisme» og «Vår Partiteori» av Hans I. Kleven, NKPs tidligere leder. Fra AKPs ideologiske arv har jeg tatt for meg Kjersti Ericssons «Den Flerstemmige Revolusjonen».

I denne teksten vil jeg forsøke å trekke ut det jeg mener er verdt å ta med seg fra disse to idétradisjonene. Rødt er i dag et svært parti som for lenge sia har forlatt dogmatiske tanker om «væpna revolusjon» og ensidig handlingsfilosofi. Jeg tror det er mye godt å hente i god norsk marxistisk idétradisjon for å erstatte dette. Ikke alt trenger å bli oppfunnet på nytt. Fortsett lesing →

Bokanmeldelse: Sammenbruddet av Pål Steigan. Spartacus forlag, 2011. 246 sider.

Av Aslak Storaker. Artikkelen er fra 2011.

Det har vært publisert mange gode marxistiske analyser av både finans-, klima- og energikrisa de siste årene (Ikke minst i Sosialistisk framtid; se bl.a. Eys7tein Kleven: Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien og Jan Herdal: Oljetoppen er passert i SF nr. 2/2009, Hartvig Sætra: Naturlovar, økologi og marxistisk verdisyn i SF nr. 4/2009 og Knut Kjeldstadli: Penga eller livet! i SF nr. 1/2011). Det som gjør Sammenbruddet banebrytende og viktig, er at disse krisene her settes i sammenheng. Hovedtesa er at ingen av dem kan løses på en tilfredsstillende måte uten at en samtidig løser de to andre. Pål Steigan har de seinere årene markert seg som en av de fremste til å analysere verdens tilstand ut fra både et marxistisk og et økologisk ståsted på en seriøst og grundig måte. Analysene hans bygger på en mengde vitenskapelige referanser fra borgerlige, marxistiske og økologiske kilder over hele verden. Steigan skriver i forordet at boka er skrevet med bekymring for hva slags verden barnebarnet hans vil vokse opp og bli gammel i. Noen vil sikkert avfeie mye av innholdet som dommedagsprofetier, men forfatteren har empirisk forskning til grunn for alle problemene han reiser Fortsett lesing →

Hundre år siden borgerkrigen i Finland 1918

av Eystein Kleven

Det er i år 100 år siden borgerkrigen i Finland. Arbeideropprøret kom i kjølvannet av Den første verdenskrig og Den russiske revolusjon. I likhet med de seinere revolusjonsforsøkene i Berlin november 1918, Bayern fra november 1918 til april/mars 1919, og Ungarn fra mars til august 1919, ble den slått ned. I anledning markeringen av revolusjonsforsøket i Finland trykker magasinet utdrag fra Arbeidernes leksikon om hendelsene for 100 år siden. Leksikonet ble gitt ut på Arbeidermagasinets forlag i 1933, ledet av en redaksjon bestående av Jakob Friis og Trond Hegna, med bakgrunn i den intellektuelle sosialistiske gruppa Mot Dag. Artiklene i leksikonet ble skrevet av ulike bidragsytere med samme politiske bakgrunn. Skribentene utmerker seg som marxistisk skolerte. Artikkelen om Finland er skrevet av Aksel Njaa (1905-1993). Nærheten i tid mellom hendelsene i Finland og da artikkelen ble skrevet gjør den særlig interessant av historiske grunner. Det kan legges til grunn at forfatteren satt med kilder om hendelsene som bare en slik nærhet i tid kan gi. Nyere litteratur rokker ikke ved hovedbildet som gis her. Særlig interessant, er at forfatteren kaller hendelsene ´revolusjonen´ i Finland. Han legger følgelig til grunn at arbeiderklassen ikke bare hadde territoriell makt i de sydlige deler av Finland, men også en politisk makt som endret de gjeldende borgerlige eiendoms- og maktforhold. Kampen om 8-timersdagen synes å ha vært av vesentlig betydning for arbeideropprøret. Den blodige undertrykkelsen av arbeiderklassen under og etter borgerkrigen kommer i artikkelen fram som tall på falne i kamp og foran eksekusjonspelotongen; og innsatte i fangeleiere. Borgerskapets bødler gikk hardt fram. Et spørsmål er om borgerskapet i det hele tatt hadde klart å slå ned de rødes opprør uten hjelp fra Tyskland. Seinere slo de samme tyske styrker ned revolusjonsforsøkene i Berlin. Og utgjorde antakelig mye av det militante grunnlaget for den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933. Fortsett lesing →

Antonio Gramsci – tanker for vår tid

Av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Antonio Gramscis tanker om hegemoni – mothegemoni gir en tilnærming til kapitalismen i dag hvor arbeiderbevegelsen kan hente grunnlag for å forstå forholdet mellom materiell maktbasis og åndelig hegemoni. Ideologienes betydning har ikke blitt mindre. Tvert om viser nettopp problemene i dagens kapitalistiske økonomi seg også som problemer i det åndelige hegemoni. Den nyliberale ideologi utfordres av «gamle» keynesianske løsninger, mens arbeiderbevegelsen fortsatt famler med sine motsvar. Å etablere et mothegemoni, er følgelig arbeiderbevegelsens utfordring, og her er Gramscis analyser svært nyttige. Fortsett lesing →

Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning. Fortsett lesing →