Sosialistisk strategi – hva bør vi ta med oss fra fortida?

Av Ivar Espås Vangen

Ideologiske diskusjoner om prinsipielle spørsmål på norsk venstreside kommer og går. Sist gang Rødts prinsipprogram ble revidert, i 2014, gikk debatten høyt og lavt også ute i norske medier, og frontene blei til dels steile: noen ville «fornye» og «modernisere» programmet – andre var redde for at mer av marxismen ville renne ut. Resultatet blei et kompromiss som tok mindre steg i retning vekk fra det gamle RV-sporet. Trolig har aldri noen tidligere norske prinsipprogram inneholdt ordet «demokrati» flere ganger enn Rødts nåværende.

Dette skaper en interessant situasjon. Slik jeg ser det er Rødt i en brytningstid hvor utfallet på ingen måte er klart. Man har fravrista seg mye av slagget fra maoismen, og har samtidig fått inn en stor generasjon mennesker som ikke har noen skolering fra denne tradisjonen. Flesteparten av Rødts snart 7000 medlemmer er født etter 1980. Det er en stor kontrast til det 1500 medlemmer sterke partiet som møtte meg i 2011, da jeg først meldte meg inn.

Nå går det igjen en diskusjon i partiet om både prinsipprogram og strategispørsmål. I den anledning har jeg tatt opp litt gammel litteratur, både fra AKPs og NKPs idétradisjoner. Underveis i arbeidet med denne teksten har jeg blant annet lest bøkene «Vår Strategi», «Veien(e) til sosialisme» og «Vår Partiteori» av Hans I. Kleven, NKPs tidligere leder. Fra AKPs ideologiske arv har jeg tatt for meg Kjersti Ericssons «Den Flerstemmige Revolusjonen».

I denne teksten vil jeg forsøke å trekke ut det jeg mener er verdt å ta med seg fra disse to idétradisjonene. Rødt er i dag et svært parti som for lenge sia har forlatt dogmatiske tanker om «væpna revolusjon» og ensidig handlingsfilosofi. Jeg tror det er mye godt å hente i god norsk marxistisk idétradisjon for å erstatte dette. Ikke alt trenger å bli oppfunnet på nytt. Continue reading →

Reklamer

Bokanmeldelse: Sammenbruddet av Pål Steigan. Spartacus forlag, 2011. 246 sider.

Av Aslak Storaker. Artikkelen er fra 2011.

Det har vært publisert mange gode marxistiske analyser av både finans-, klima- og energikrisa de siste årene (Ikke minst i Sosialistisk framtid; se bl.a. Eys7tein Kleven: Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien og Jan Herdal: Oljetoppen er passert i SF nr. 2/2009, Hartvig Sætra: Naturlovar, økologi og marxistisk verdisyn i SF nr. 4/2009 og Knut Kjeldstadli: Penga eller livet! i SF nr. 1/2011). Det som gjør Sammenbruddet banebrytende og viktig, er at disse krisene her settes i sammenheng. Hovedtesa er at ingen av dem kan løses på en tilfredsstillende måte uten at en samtidig løser de to andre. Pål Steigan har de seinere årene markert seg som en av de fremste til å analysere verdens tilstand ut fra både et marxistisk og et økologisk ståsted på en seriøst og grundig måte. Analysene hans bygger på en mengde vitenskapelige referanser fra borgerlige, marxistiske og økologiske kilder over hele verden. Steigan skriver i forordet at boka er skrevet med bekymring for hva slags verden barnebarnet hans vil vokse opp og bli gammel i. Noen vil sikkert avfeie mye av innholdet som dommedagsprofetier, men forfatteren har empirisk forskning til grunn for alle problemene han reiser Continue reading →

Hundre år siden borgerkrigen i Finland 1918

av Eystein Kleven

Det er i år 100 år siden borgerkrigen i Finland. Arbeideropprøret kom i kjølvannet av Den første verdenskrig og Den russiske revolusjon. I likhet med de seinere revolusjonsforsøkene i Berlin november 1918, Bayern fra november 1918 til april/mars 1919, og Ungarn fra mars til august 1919, ble den slått ned. I anledning markeringen av revolusjonsforsøket i Finland trykker magasinet utdrag fra Arbeidernes leksikon om hendelsene for 100 år siden. Leksikonet ble gitt ut på Arbeidermagasinets forlag i 1933, ledet av en redaksjon bestående av Jakob Friis og Trond Hegna, med bakgrunn i den intellektuelle sosialistiske gruppa Mot Dag. Artiklene i leksikonet ble skrevet av ulike bidragsytere med samme politiske bakgrunn. Skribentene utmerker seg som marxistisk skolerte. Artikkelen om Finland er skrevet av Aksel Njaa (1905-1993). Nærheten i tid mellom hendelsene i Finland og da artikkelen ble skrevet gjør den særlig interessant av historiske grunner. Det kan legges til grunn at forfatteren satt med kilder om hendelsene som bare en slik nærhet i tid kan gi. Nyere litteratur rokker ikke ved hovedbildet som gis her. Særlig interessant, er at forfatteren kaller hendelsene ´revolusjonen´ i Finland. Han legger følgelig til grunn at arbeiderklassen ikke bare hadde territoriell makt i de sydlige deler av Finland, men også en politisk makt som endret de gjeldende borgerlige eiendoms- og maktforhold. Kampen om 8-timersdagen synes å ha vært av vesentlig betydning for arbeideropprøret. Den blodige undertrykkelsen av arbeiderklassen under og etter borgerkrigen kommer i artikkelen fram som tall på falne i kamp og foran eksekusjonspelotongen; og innsatte i fangeleiere. Borgerskapets bødler gikk hardt fram. Et spørsmål er om borgerskapet i det hele tatt hadde klart å slå ned de rødes opprør uten hjelp fra Tyskland. Seinere slo de samme tyske styrker ned revolusjonsforsøkene i Berlin. Og utgjorde antakelig mye av det militante grunnlaget for den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933. Continue reading →

Antonio Gramsci – tanker for vår tid

Av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Antonio Gramscis tanker om hegemoni – mothegemoni gir en tilnærming til kapitalismen i dag hvor arbeiderbevegelsen kan hente grunnlag for å forstå forholdet mellom materiell maktbasis og åndelig hegemoni. Ideologienes betydning har ikke blitt mindre. Tvert om viser nettopp problemene i dagens kapitalistiske økonomi seg også som problemer i det åndelige hegemoni. Den nyliberale ideologi utfordres av «gamle» keynesianske løsninger, mens arbeiderbevegelsen fortsatt famler med sine motsvar. Å etablere et mothegemoni, er følgelig arbeiderbevegelsens utfordring, og her er Gramscis analyser svært nyttige. Continue reading →

Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning. Continue reading →

Forholdet mellom Den europeiske unionen og nasjonalstatene i lys av den økonomiske krisa

Av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2010.

I Den europeiske union (EU) hersker fri bevegelse av kapital mellom nasjonalstatene som innehar medlemskap. Fri bevegelse er den eneste frihet kapitalen forlanger. Som ideologisk begrunnelse anføres at frie og felles markeder forhindrer krig og øker velstanden. Slik gis kapitalens særinteresser en allmenn legitimitet, og begrunner hvorfor andre sosiale interesser må vike for kapitalens rett til å forføye over sin eiendom og tilegne seg hoveddelen av samfunnets merprodukt. Den tilsynelatende harmonien er nå under voldsomt press som følge av den økonomiske krisa som har sin årsak i systemet selv, i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Problemstillinger

Under økonomiske kriser kommer de reelle motsigelser, sosiale interesser og maktforhold mer fram i lyset. Men bare en nærmere analyse av de konkrete forhold gir oss mulighet til å se alle sider ved foreteelsene, og å skille de vesentlige fra andre trekk. Continue reading →

Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2011.

 

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin! Continue reading →