Kapitalismen og det verdiløse mennesket

Av Oscar Dybedahl

«Men dette er en sang for alle oss verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa og sitter ribba igjen»
– Jokke og valentinerne

«Menneskets verdi er, som med alle andre ting, hans pris: det vil si så mye som ville blitt gitt for bruken av hans kraft, og er derfor ikke absolutt, men en ting avhengig av behovet og vurderingen til en annen.»[1]
– Thomas Hobbes

I Det kommunistiske manifest har Marx og Engels en mye diskutert skisse over hvordan borgerskapet har «skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen», om hvilke «produksjonskrefter [som] lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød.» Ofte ignorert er derimot neste setning, som sier at det samtidig «har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi, og i stedet for de utallige hjemlede og hevdvunne friheter har satt den ene samvittighetsløse frihet – frihandel.»[2]

Oppløsningen av personlig verdighet i bytteverdi ledsager den kapitalistiske produksjonens utvikling like mye som revolusjoneringen av produksjonsbetingelsene – og har ikke mindre betydning. Marx hevder med dette at kapitalismen legemliggjør en dynamikk som gjør menneskeverdet til en kalkulerbar økonomisk størrelse og som skaper hele sfærer av verdiløse mennesker.

C.L.R. James og Grace C. Lee skriver i Facing Reality:

«Fram til nå har majoriteten av befolkningen blitt beordret til arbeid. For det arbeidende    mennesket har arbeid og liv vært en og samme ting. Nå oppdager han at som følge av automatisering har han blitt frarøvet arbeidet, og han føler seg ranet ikke bare fra det som setter han i stand til å leve, men fra selve sin eksistens som menneske. Kapitalismen har tvunget majoriteten av befolkningen inn i en posisjon der de ikke har en annen rolle enn rollen som arbeider. Nå, med automatiseringen, raner kapitalismen majoriteten av befolkningen fra den eneste rollen de er blitt tillatt.»[3]

I

For å begynne med den typiske fortellingen i science fiction film, der utviklingen av en ny maskin eller et nytt dataprogram – Hal, SkyNet, Samantha, etc. – fører til en teknologi som ikke er underordnet menneskene, men som handler på sine egne vegne, tar makten og vender seg voldelig mot sine skapere. Teknologi og maskineri blir noe fremmed fra menneskene, i stand til å kontrollere, manipulere og drepe dem.

Interessant nok har Marx en kritisk analyse av teknologiens anvendelse i kapitalismen som kanskje kan forklare årsaken til denne teknologifrykten. For Marx er teknologisk utvikling ikke simpelthen en mekanisme for gradvis forbedring av menneskehetens livsvilkår, for intensivering av produksjonshastigheten eller liknende. Ny produksjonsteknologi kan ha denne virkningen, men sannheten er mer kompleks. Teknologisk utvikling finner alltid sted under bestemte betingelser og former, og teknologien formes og preges grunnleggende av de drivkrefter som bringer den til livs.

Den primære drivkraften bak teknologisk innovasjon i kapitalismen er som et middel til produksjonen av økt profitt, eller som et middel for økningen av (den relative) merverdien. Nye produkter og produksjonsteknikker ved selskaper i privat konkurranse eller ved offentlig deleide virksomheter som lever etter samme organisasjonsprinsipper, finner sted i markedets kompetitive dødskamp, der gammel, “stivnet” verdi stadig må reinvesteres og forøkes dersom bedriftens eksistensberettigelse skal vedlikeholdes. Gjennom konkurranse og varebytte hevder profittmaksimering eller verdiforøkning seg som et tvangsmessig mål overfor den enkelte bedrift, eller – mer generelt – overfor menneskelige produsenter i kapitalismen. Målet om å øke verdien er altså ikke et betydelig mål fordi det velges av menneskene i samfunnet. Tvangen om mer verdi og mer profitt velges strengt tatt ikke, men står innskrevet i betingelsene som ligger som stivnet forut for enhver produksjons- og innovasjonshandling. Verdiforøkning er det det kapitalistiske samfunnets paradigmatiske mål, et mål som tvangsmessig hevder seg overfor alle samfunnsaktører.

I denne situasjonen er produksjonen og innovasjonens mål en tvangsmessig struktur der «fortiden hersker over nåtiden».[4] Følelsen som figurerer i science fiction om at teknologi står utenfor rammen av menneskelig kontroll, er ikke en rotløs fantasi, men langt på vei en praktisk sannhet. Det har som uttrykk at nye maskiner ikke oppleves frigjørende, det er «automaten sjøl som er selve subjektet, og arbeiderne er som bevisste organer bare et vedheng til automatens bevisstløse organer og sammen med disse underlagt den sentrale bevegelseskrafta».[5]

Et praktisk uttrykk for det samme er den tilsynelatende absurde situasjonen der arbeidsbesparende teknologi kan finne sted uten en tilsvarende reduksjon av arbeidsdagen – på måter som ikke fører til allmenn utvikling, men til økt arbeidsledighet. Slik vi ser i det i dagens Sør-Europa: På den ene siden en ungdomsledighet på 30-60 prosent, og – på den andre – en økonomisk innstrammingspolitikk som hevder det er økonomisk beint nødvendig med økning av arbeidsdagen og forlenging av pensjonsalderen.

«Adskillelsen er skuespillets alfa og omega.»[6]

For å forklare dette griper Marx til separasjonsdynamikken som er grunnleggende for den kapitalistiske samfunnsformen. Kapitalismen kjennetegnes av en sosial atomisering der mennesker 1) står adskilt fra og i motsetning til alle andre, og 2) der sosiale forbindelser mellom disse atomene oppstår (formidles) gjennom ting (varer og penger), slik f.eks produsentene – som under privateiendommens betingelser står adskilt fra hverandre – først kommer i forbindelser med hverandre gjennom pengeformidlede kjøp og salg på markedet. På denne måten er samfunnsmessige forhold mellom mennesker blitt noe eksternt til menneskene selv – legemliggjort i ting.

Kapitalismens to mest fundamentale kjennetegn er: [1] produsentenes adskillelse fra hverandre (de samarbeider ikke med hverandre, hvilket gjør at produksjonen nødvendigvis må ta form av en produksjon for salg), [2] arbeidernes adskillelse fra sine arbeidsbetingelser (de kan ikke arbeide annet enn ved å selge sin arbeidskraft til en «produsent»).[7]

«Skuespillet er ikke annet enn felles språk for denne adskillelsen. Det eneste som knytter tilskuerne sammen er et irreversibelt forhold til selve det sentrum som opprettholder deres isolasjon. Skuespillet forener det adskilte, men forener det som adskilt[8]

Separasjonen fører til at menneskene – gjennom marked, penger og stat – bindes sammen på måter som opprettholder deres separasjon. Resultatet blir en reell opplevelse av «samfunnet» som noe eksternt, en kraft som handler på sine egne vegne, som underlegger individenes behov under sine egne behov.[9] Kort sagt er dette en sosial forklaring av den teknologifrykt som finnes i science fiction – den antyder at grunnlaget for frykten ikke så mye er usikkerhet om framtidig teknologi, men heller i den praktiske opplevelsen av samfunnet som noe eksternt og av teknologien som noe selvbevegende og fremmed.

Dette tjener som en oppsummering av Marx’ kritiske analyse av den kapitalistiske samfunnsformen. Han hevder den – på grunn disse egenskapene – legemliggjør en logikk som konfronterer samfunnsmedlemmene som en ytre tvang, hvilket gjør at også den praktiske anvendelsen av teknologi og maskineri står utenfor rammen av virkelig menneskelig kontroll. Anvendelsen dikteres heller av penger, eller – rettere – av behovet for mer penger.

27187181_3ec26c3d18_o

II

«Hele den moderne industriens bevegelsesform vokser altså frem ved at en del av arbeiderbefolkningen stadig blir ubeskjeftighet eller halvbeskjeftiget.»[10]

I kapitalismen blir mennesket en kalkulerbar størrelse hvis nytte eller overflødighet kan måles i penger. Videre bærer den i seg en reell tendens til å overflødiggjøre større eller mindre deler av befolkningen – der tendensen går i retning av større, heller enn mindre. I et samfunn der det paradigmatiske, tvangsmessige målet er mer verdi – der alle former for produksjon og bytte tenderer til å bli underordnet dette målet – er det ikke plass for mennesket som et vesen med verdi i seg selv.

«Forakt for teorien, for kunsten, for historien, for mennesket som mål i seg selv (…) er pengemenneskets virkelige bevisste standpunkt, pengemenneskets dyd.»[11]

«[I l]ivet i det borgerlige samfunn er [mennesket] virksomt som privatmenneske som betrakter andre mennesker som middel, nedvurderer seg selv til middel og blir en kasteball for fremmede makter.»[12]

I Marx’ gjennomgang av spørsmålet om merbefolkning og den industrielle reservearmé går han videre med dette, og hevder at den kapitalistiske produksjonsprosessen tenderer til å skape en overflødig, verdiløs befolkning. Analysen tar utgangspunkt i en trend – kapitalens økende organiske sammensetning – som er kjent først og fremst i sammenheng med diskusjonen om profittratens fallende tendens.

«Den relative reduksjonen av totalkapitalens variable del, som akselererer med totalkapitalens vekst og akselererer fortere enn selve veksten, framtrer på den annen side som en absolutt økning av arbeiderbefolkningen; denne arbeiderbefolkningen vokser fortere enn den variable kapitalen øker, altså fortere enn det skapes beskjeftigelsesmidler for arbeiderbefolkningen. I forhold til sin energi og sitt omfang produserer den kapitalistiske akkumulasjonen stadig en relativt sett – dvs. i forhold til kapitalens behov for verdiskapning – overskytende og dermed overflødig arbeiderbefolkning.»[13]

Og videre:

«Men samtidig som en overskytende arbeiderbefolkning er et nødvendig produkt av akkumulasjonen, altså av rikdomsutviklingen på kapitalistisk grunnlag, blir denne overbefolkningen omvendt en hevarm for kapitalistisk akkumulasjon, endog en eksistensbetingelse for den kapitalistiske produksjonsmåten. Den utgjør en disponibel industriell reservearmé som tilhører kapitalen like ubetinget som om kapitalen hadde dyrket den fram på egen bekostning. Den leverer et menneskemateriale som kan utbyttes og som alltid står beredt for kapitalens behov for verdiskapning, uavhengig av de grensene den faktiske befolkningsøkningen vil sette.»[14]

Sitatene over hevder at eksistensen av en overflødig befolkning uten beskjeftigelsesmidler ikke er tilfeldig, men både resultat av og betingelse for en velfungerende kapitalisme.

For en moderne analyse av kapitalismen er det nødvendig å vie oppmerksomhet til arbeidsløshet som kategori. Selvsagt er det slik at den ordinære kapitalistiske produksjonsprosessen utbytter arbeiderklassen – de som produserer merverdi. Den samme utviklingen fører imidlertid til at store befolkningsgrupper suksessivt utelukkes fra arbeidet og overflødiggjøres. Fenomenene arbeidsløshet og arbeid bør ikke analyseres adskilt fra hverandre, som om virkelig kapitalisme handler om arbeid mens arbeidsløshet er noe som tilfeldigvis eksisterer ved siden av det. Grunnlaget for dynamikken som uvegerlig fører til arbeidsløshet er å finne i selve det kapitalistiske arbeidet. Denne omformuleringen peker til at problemet ikke simpelthen er at arbeiderne står i underordningsforhold i bedriftene og produserer en større verdi enn de får som lønn. Det omvendte problemet er vel så akutt, nemlig måten personlig verdighet i kapitalismen blir en funksjon av penger, og hvordan det blir umulig å «skape», «bidra til samfunnet» utenfor dette arbeidet. Dette – kombinert med den progressive utelukkelsen av mennesker fra arbeid – kan bare føre til depresjon og tap av individuell verdighet. Vi observerer en dynamikk der mennesker overflødiggjøres og gjøres verdiløse.[15]

Utviklingen av en viss arbeidsløshet framstår som en virkning av kapitalens akkumulassjonsprosess, og er – til et punkt – i tråd med dets akkumulasjonsbehov som et middel for regulering av arbeidsmarkedet.[16] Samtidig tenderer denne til å antallsmessig overskride nivået som er nødvendig for denne funksjonen, merbefolkningen går fra relativ overflødighet til absolutt overflødighet.

«Jo større den samfunnsmessige rikdommen, den fungerende kapitalen er, jo mer den vokser i omgang og styrke, og jo større derfor også proletariatets absolutte størrelse og produktivkraften av dets arbeid er, desto større er den industrielle reservearméen. Den disponible arbeidskraften utvikler seg utfra de samme årsakene som kapitalens ekspansive kraft. Den relative størrelsen av den industrielle reservearméen øker derfor sammen med rikdommens elementer. Og jo større denne reservearméen er i forhold til den aktive arbeiderarmeen, desto større blir den konsoliderte overbefolkningen, hvor nøden står i omvendt forhold til arbeidsbyrden. Og endelig, jo større Lasarus-sjiktet i arbeiderklassen og den industrielle reservearméen er, desto større blir den offisielle pauperismen. Dette er den absolutte, allmenne loven for den kapitalistiske akkumulasjonen.»[17]

Den allmenne loven for den kapitalistiske akkumulasjonen er altså at kapitalen gjennom sin forøkning også skaper en relativt overflødig befolkning, som deretter tenderer til å bli en merbefolkning «absolutt overflødig for kapitalens behov».[18]«På den ene siden reduseres mennesker i kapitalistiske samfunnsforhold til å være arbeidere. På den andre siden kan de ikke være arbeidere, siden de ved å arbeide underminerer sine egne eksistensbetingelser.»[19] Eller, i beste fall, ved å arbeide gir de sitt eget arbeid en karakter av prekære og vilkårlige forhold.

«Med ‘proletar’ menes, økonomisk sett, ikke annet enn lønnsarbeideren, som produserer og øker ‘kapital’ og som blir satt på gata når han er blitt overflødig til behovene til ‘Monsieur Kapital’ (…).»[20]

Å rope om tiggerforbud og å moralisere over trygd og arbeidsløshet er å – ukritisk, ureflektert – ta standpunktet til elendigheten av en samfunnsverden som ved sin indre dynamikk tvinger mennesker ut i inaktivitet og overflødighet. Det er å ta standpunktet til elendigheten i en verden der personlig verdighet oppløses i bytteverdi, der produksjonen av varer nødvendigvis ledsages av produksjonen av verdiløse mennesker.[21]

III

Både en forutsetning for kapitalismens framvekst og et resultat av dens vedvarende eksistens er et veldig spesielt forhold til arbeidet – en arbeidsetikk. Denne kan ikke simpelthen relegeres til en overbygning eller ideologi av sekundær interesse. Spørsmål om etikk og verdighet er som kjent ikke fritt flytende, men henger sammen med den samfunnsmessige formen for menneskenes gjøren og laden, særlig formen for produksjonen (og reproduksjonen) som tilfredsstiller deres behov. Som tankeformer er elementene i arbeidsetikken «samfunnsmessig gyldige, altså objektive tankeformer for produksjonsforholdene i denne historisk bestemte samfunnsmessige produksjonsmåten».[22] Kapitalismen og forholdet til arbeidet i kapitalismen er to sider av samme sak – ikke to adskilte sfærer.

Den klassiske studien av kapitalismens arbeidsetikk er fortsatt Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Denne er særlig viktig ettersom Weber tydelig synliggjør den historisk unike karakteren til kapitalismens forhold til arbeid. Og han viser – også helt riktig – at et veldig skifte i forholdet til arbeidet både var en forutsetning for og et resultat av kapitalismens framvekst.

En kort avsporing. Det florerer en myte – som i beste fall er en halvsannhet – om at Webers verk er et slags idealistisk alternativ til Marx. Denne ignorerer på den ene siden Marx’ veldige fokus på ideer og tankeformer. F. eks på den politiske økonomien som en tankeform som svarer nødvendig til kapitalismen. Det samme, eller i det minste noe liknende, kan sies om en arbeidsetikk av Webers type. Weber ga aldri uttrykk for at han mente sitt verk som en selvtilstrekkelig beskrivelse av kapitalismens opprinnelse, men åpner eksplisitt opp for sosiale og materielle forklaringsmåter for å gi denne et sterkere grunnlag (jf.. Löwy 2013).

Tilbake til saken. Det første problemet med en kritisk undersøkelse av arbeidsetikk er – som Kathi Weeks treffende påpeker – at denne etikken er så familiær for oss at den nærmest blir umulig å analysere. Arbeidets sentralitet og betydning virker så naturlig og selvsagt – som forestilling blir den vanskelig å utforske i sin samfunnsmessige og historiske bestemthet.[23] En kritisk analyse forutsetter dermed en eller annen distanseringseffekt, for å bruke Darko Suvins uttrykk om sci-fi litteraturen. Webers første middel til å gjennomføre denne distanseringen er ved henvisning til den tradisjonalistiske, dvs. førkapitalistiske, arbeidsetikken. «Fra et tradisjonalistisk perspektiv gir den nye protestantiske arbeidsetikk – villigheten til å dedikere seg til arbeidet som et mål i seg selv, å leve for arbeidet heller enn livet – liten mening.»[24] Den førkapitalistiske arbeidsetikken betraktet arbeidet rent instrumentelt: et middel til bestemte mål uten verdi i seg selv. Når arbeidsetikken tar overhånd er økonomisk tilegnelse ikke lenger underordnet som et middel til bestemte behov.

Denne omsnuingen – bemerker Weber – er et ledende prinsipp for kapitalismen som samtidig virker fullstendig fremmed for alle utenfor dens innflytelse. Og en slik etikk er nødvendig ettersom økonomiske incentiver – f. eks i form av lavere lønn – ikke i seg selv er tilstrekkelig arbeidsmotiv. Ved å ta førkapitalistisk arbeid som utgangspunkt ser vi altså at Weber får fram noe spesielt og bestemt ved forholdet til arbeid i kapitalismen. Weber gjennomfører den nødvendige distanseringseffekten også på en annen måte, nemlig ved å fokusere på de – for oss – åpenbart irrasjonelle bestanddeler av denne etikken.[25] Dermed trekker Weber fram det kalvinistiske predestinasjonsdogmet. Arbeid som mål i seg selv tjente ikke til å erverve en plass blant de verdige, men omvendt til tilfredsstillelsen av en personlig angst om å ikke være utvalgt og velsignet.

Selv om vi kjenner arbeidsetikkens bestanddeler – besettelsen med lønnsarbeid, opphøyingen av arbeidet til sentrum av det individuelle og samfunnsmessige liv og bekreftelsen av arbeid som mål i seg selv – ser vi at den utlovte belønningen for etikkens etterfølgere har skiftet.[26] Etikken tømmes for religiøst innhold og sekulariseres (i tråd med kapitalismen for øvrig). Dette tapet gjør arbeidsetikken desto vanskeligere å begrunne, og resultatet blir et skifte vekk fra forsøk på å begrunne det overhodet. En slik begrunnelse er ikke lenger nødvendig. «[N]år vi ikke lenger har noen erindring av eller liten grad av fantasi om et alternativ til et liv sentrert rundt arbeid, blir det få incentiver til å reflektere over hvorfor vi arbeider som vi gjør og hva vi kunne ønske å gjøre i stedet.» [27]

Besettelsen med arbeid – med sitt religiøse preg – gjør individuelt bidrag til arbeidets endeløse progressive vekst, intensivt og ekstensivt, til det objektive målet for deres menneskelige verdi. Og dette er ikke simpelthen et etisk prinsipp, men en tankeform med praktisk-virkelig eksistens i det kapitalistiske samfunnet. En realabstraksjon.

«Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider.»[28]

IV

I sum har vi observert to utviklingstrender som kjennetegner kapitalismen. For det første en utvikling der individuell verdighet bestemmes utfra arbeidsetikkens premisser: fokuset på lønnet arbeid, opphøyningen av arbeid som det sentrale i livet og synet på arbeid som et mål i seg selv. Dedikasjonen til arbeid bestemmer både plass i himmelen, moralsk status og selvaktelse. På den andre siden har den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen en allmenn lov som ikke bare systematisk utelukker folk fra arbeid, men tenderer til å aktivt produsere en merbefolkning – en verdiløs og overflødig befolkning. En merbefolkning relativt og absolutt overflødig, uten mulighet til å gjøre seg til verdige individer gjennom arbeid. Det oppstår – dermed – hele befolkningssjikt som i henhold til kapitalismens logikk og arbeidsetikk er verdiløse.

Individet er selv ansvarlig for eget lodd i livet. Dermed finnes intet fokus på sammenhengen mellom dobbeltprosessene omtalt ovenfor: utelukkelsen fra arbeid er forankret i arbeidet, verdiløsheten forankret i verdiskapningen, merbefolkningen forankret i den produktive befolkningen. Disse er to sider av ett hele. Produksjonen av verdi, det nødvendige og produktive – ledsages av produksjonen og brennemerkingen av de overflødige.

I et samfunn der menneskene teller som økonomisk ressurs har menneskeverdet en prekær eksistens. Selve situasjonen bærer i seg muligheten for populistisk kritikk av de verdiløse for sin verdiløshet, for deres utelukkelse fra et aktivt samfunnsliv og for nazistiske illusjoner om at samfunnet en gang for alle kan kvitte seg med de verdiløse.

Verdiløse mennesker kan utsettes for de mest brutale, tvangsmessige overgrep i henhold til arbeidets rettferdsprinsipper. Materiell nød og sult er selvfortjent. Det samme med den utelukkelse fra aktiv, demokratisk samfunnsdeltakelse som ledsager slik nød. Alt fra standpunktet til produktive samfunnsborgere (arbeidere, kapitalister), uten en tanke på at de som produktive produserer de uproduktive som uproduktive. For å sitere en poetisk passasje i Hannah Arendts The Origins of Totalitarianism:

[N]år befolkningsmengden og hjemløsheten overalt er økende, gjøres masser av folk stadig overflødige i utilitaristisk forstand. Politiske, sosiale og økonomiske utviklinger er i en stille konspirasjon med totalitære midler for overflødiggjøringen av mennesker. [Utryddelsesfabrikkene] demonstrerer den raskeste løsningen på problemene ved overbefolkning og økonomisk overflødige og sosialt rotløse menneskemasser (…). Totalitære løsninger kan fint overleve totalitære regimers fall, gjennom de sterke fristelsene som dukker opp når det virker umulig å lette politisk, sosial eller økonomisk misnøye på en måte som er mennesket verdig.[29]

V

En gjennomgang som dette er utilfredsstillende med mindre den stiller det radikale spørsmålet. I vår tid jamføres ordet radikal dessverre med det å være ekstrem og voldelig. Ordets etymologiske grunnlag er rot – det å være radikal er å gå til røttene og å spørre etter grunnlaget og opprinnelsen til våre leve- og tenkemåter. I Marx’ sjargong: Hvorfor eksisterer dette (menneskelige) innholdet i denne forrykte formen? Hvorfor eksisterer menneskelig produktiv virksomhet – arbeid – i en form som uvegerlig fører til arbeidsløshet og uverdighet? Betydningen til det radikale spørsmålet får utforskes i en annen artikkel, her kan jeg bare antyde at jeg mener det er det mest sentrale for de som vil forstå det kritiske i Marx’ prosjekt.

Det radikale spørsmålet ovenfor er vesentlig for enhver kritisk teori ettersom det er eneste måte å avmystifisere det naturlige skinnet til arbeid og arbeidsløshet i kapitalismen. Avmystifiseringen gjennomføres ved å vise grunnlaget til disse fenomenene i visse samfunnsmessige forhold. Kort sagt, at økonomiske lover og økonomiske former – eksempelvis verdi og arbeid – ikke eksisterer, ikke har noen selvstendig eksistens, annet enn som den spesielle eksistensmåten til menneskelig virksomhet under bestemte samfunnsmessige forhold.

På den ene siden viser dette at disse lovene og deres konsekvenser ikke er en naturskjebne, men et samfunnsforhold som kan endres praktisk. På den andre viser det at hvis mennesket ikke skal være en økonomisk størrelse hvis verdi – som Hobbes sier – er «en ting avhengig av behovet og vurderingen til en annen», så er det forholdene til grunn for denne kjensgjerningen som må revolusjoneres gjennom en radikal politisk praksis som går til røttene for denne situasjonen, og opphever dem.

Litteratur

Arendt, Hannah. The Origins of Totalitarianism. New York: Harcourt Brace & Company, 1973.

Bunyard, Tom. A Genealogy and Critique of Guy Debord’s Theory of Spectacle (Phd Thesis). London: University of London, 2011.

Debord, Guy. Skuespillsamfunnet. Oslo: Gasspedal og News from NowHere, 2009.

Endnotes. «Misery and Debt – On the Logic and History of Surplus Populations and Surplus Capital.» http://endnotes.org.uk/. 2010. http://endnotes.org.uk/en/endnotes-misery-and-debt (accessed 1 15, 2015).

Hobbes, Thomas. Leviathan. London: Oxford University Press, 1998.

Jameson, Fredric. Representing Capital. London: Verso, 2012.

Löwy, Michael. On Changing the World: Essays in Marxist Political Philosophy, from Karl Marx to Walter Benjamin. New York, 2013.

Marx, Karl. Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien : første bok: kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Bokklubben, 2008.

Marx, Karl. Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Oslo: Falken forlag, 1991.

Marx, Karl, og Friedrich Engels. Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken forlag, 1975.

Weber, Max. The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. London: Routledge, 2005.

Weeks, Kathi. The Problem with Work. London: Duke University Press, 2011.

Zizek, Slavoj. Less Than Nothing. London: Verso, 2012.

Noter:

[1]Hobbes 1998, s. 59

[2]Marx og Engels 1975, s. 14

[3]James og Lee 1974, s. 26

[4]«I det borgerlige samfunn er, det levende arbeid bare et middel til å øke det oppsamlede arbeid. I det kommunistiske samfunn er det oppsamlede arbeid bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeiderens liv. I det borgerlige samfunn hersker således fortiden over nåtiden, i det kommunistiske samfunn nåtiden over fortiden.» Marx og Engels 1975, s. 35

[5]Marx 2008, s. 523

[6]Debord 2009, s. 15

[7]Det kommer fram av dette at jeg med «produsent» sikter til det som i Marx’ senere framstilling kalles en bedrift. Det er problematisk ettersom «produsent» har ganske andre konnotasjoner enn «bedrift». Men når vi beskriver kapitalismens mest fundamentale forutsetninger må vi nødvendigvis arbeide på et høyt abstraksjonsnivå.

[8]Debord 2009, s. 17

[9]Bunyard 2011, s. 161

[10]Marx 2008, s. 790

[11]Marx 1991, s. 62

[12]Ibid, s. 32

[13]Marx 2008, s. 787

[14]Marx 2008, s. 789

[15]Fredric Jameson har en diskusjon av arbeidsløshet i Representing Capital (2012) som drøftes av Slavoj Zizek i Trouble in Paradise (2014). Begge bidrag er interessante, men deler den ulempen at de vier et litt overfladisk fokus på dette spørsmålet Marx’ Kapitalen. En glimrende artikkel som gjør opp for dette finnes derimot i Endnotes 2, Misery and Debt – On the Logic and History of Surplus Populations and Surplus Capital (2010). Denne siste artikkelen har vært uunnværlig for denne seksjonen.

[16]Endnotes 2010

[17]Marx 2008, s. 805

[18]Endnotes 2010

[19]Endnotes 2010

[20]Marx 2008, s. 764

[21]På dette punktet burde det være tydelig – men jeg føyer det til for sikkerhetsskyld – at disse er «verdiløse» fra perspektivet til det kapitalistiske samfunnets egen logikk. Det er nettopp denne logikken, der hele menneskegrupper lever og produseres som verdiløse, som er gjenstand for kritikk i denne artikkelen. Å innvende til artikkelen at mennesker omtales som verdiløse er å gå glipp av poenget, at det – i rammen av kapitalistiske samfunnsforhold – nødvendigvis finnes mennesker som i henhold til dette samfunnets egen meningsramme er verdiløse, og – videre – at eksistensen av «verdiløse menn» står i en nødvendig forbindelse til eksistensen av «verdifulle menn» (produktive arbeidere, flittige kapitalister).

[22]Marx 2008, s. 92

[23]Weeks 2011, s. 43

[24]Weeks 2011, s. 43

[25]Weeks 2011, s. 48

[26]Weeks 2011, s. 76

[27]Weeks 2011, s. 47

[28]Marx 1991, s. 201

[29]Arendt 1976, s. 459

One Comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s