Progressiv nasjonalisme og drømmen om «nasjonal suverenitet» – en kritikk

Av Oscar Dybedahl

«[De økonomiske sentimentalister] prater bare om den individualisme, antagonisme og kamp som kjennetegner kapitalismen …. og ser bort fra det faktum at utvekslingen også uttrykker en form for samfunnsøkonomi, at den dermed ikke bare destruerer (det er bare middelalderforeningene kapitalismen ødelegger), men også forener menneskene, ved at den tvinger dem til å inngå relasjoner med hverandre gjennom markedet. Det var nettopp denne overfladiske oppfatning, fremkalt av et ønske om å ’gjøre opp med’ kapitalismen (fra et utopisk synspunkt), som ga den siterte forfatteren anledning til å kalle Péreires kritikk sentimental.»i
– V. I. Lenin

For lesere av norske venstresidemedier blir det stadig vanskeligere å oppfatte forskjellen, om den finnes lenger, mellom sosialisme og økonomisk nasjonalisme. Etter sigende er kapitalismen et fenomen som består av det som er globalt og overnasjonalt, enten det gjelder markeder, handelsavtaler eller organisasjoner, reist som en voldsom makt mot det lokale og det nasjonale. I motsetning til den globale kapitalen som utfordrer og spiser opp nasjonalstaters suverenitet, gjelder det for de progressive nasjonalister å heise nasjonalflagget, om vi endelig skal slå et slag i motsatt retning.

Suverenitet som hovedparole

Tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen er en uttalt motstander av både EU og EØS, som «overtar mer og mer politisk makt fra nasjonalstatene», og et progressivt politikkskifte avhenger for ham av en revitalisering av den nasjonale suverenitet.ii Hovedsaken blir Norges utmelding fra EØS og en allmenn motstand mot enhver «suverenitetsavståelse» til overnasjonale organer. Slike avståelser fører til regionale og overnasjonale superstater, og huler ut det nasjonale handlingsrommet som kan og bør brukes til sosialistiske formål. I Res Publica skriver Chr. Anton Smedshaug at velferdsstaten overhodet ikke vil kunne overleve uten nasjonalstaten. Derimot: «En revitalisering av nasjonalstaten vil gi de beste forutsetninger for å ta vare på en velferdsstat med en sterk middelklasse, små forskjeller og en fungerende europeisk orden.»iii

I denne forbindelse er det nærliggende, men ikke fristende, å nevne utviklingen som har funnet sted på Steigan.no. Nettsidens overordnede argument alltid hatt noen fellestrekk med det som er nevnt ovenfor: Det store slaget i vår tid handler om de globale kapitalkrefter som vil knuse nasjonalstatene. Det gjelder med andre ord å vite hvor man har sin lojalitet. Denne tilspissede nasjonalistiske retorikken har nå på redaksjonelt hold utartet til en militant sjåvinisme som bringer minnet til 1930-tallets venstrefascisme. Det er imidlertid viktig å understreke at man overhodet ikke finner slike tendenser hos de andre som er nevnt ovenfor.

Bloggen det her er snakk om omtalte migrantene som nylig ankom Hellas som en «paramilitær styrke», koordinert av Erdogan til angrep mot Europas nasjoner.iv Igjen minner dette om den eksplosive sjåvinismen som kan utløses gjennom falske motsetninger mellom «parasittisk» global finanskapital og et rotfestet og skapende nasjonalt folk, særlig dersom de siste skal være truet av unasjonale folkegrupper. I kommentarfeltene både på Facebook og på bloggen var det flere som tok konsekvensene av krigsretorikken og oppfordret individer og statlige militærstyrker til å nedkjempe invasjonen med de nødvendige drapsmidler. Dette minner om hvordan nasjonalismen kan utarte, men utover dette fortjener ikke bloggen ytterligere oppmerksomhet og blir ikke inkludert i den følgende drøfting av progressiv nasjonalisme.

Fra en prinsippfast kritikk av det overnasjonale

De progressive nasjonalister er ikke kritiske til EU og EØS av pragmatiske eller betingede hensyn, eksempelvis grunnet fellesvalutaen og dens åpenbare problemer. I det minste om retorikken skal tas på alvor, så er det faktum at dette er overnasjonale institusjoner i seg selv tilstrekkelig for å kritisere dem. Dermed blir enhver avståelse av den mytologiske nasjonale suverenitet utillatelig, slik opprettholdelsen av nasjonalstatens allmektige suverenitet blir et mål i seg selv.

Dette innebærer at de norske sosialister må orientere seg mot nasjonen og føre videre den norske nasjonalismen, en nasjonalisme som – forøvrig og heldigvis – skiller seg helt fra de andre og er både demokratisk og ikke-ekskluderende. Hva man skal gjøre i land som ikke er velsignet med så fabelaktige nasjonale tradisjoner, og om det der kan være tillatelig med en mer «kosmopolitisk», for ikke å si «globalistisk» orientering, gjøres ikke tydelig. Vi får også vansker med de jøder, samer og tatere som tidligere har havnet på utsiden av norsk nasjonalisme, og som kanskje ikke har fått med seg den norske nasjonalismens særegne åpenhet.

Progressive nasjonalister gjentar stadig et knippe argumenter som skal vise at det er umulig å organisere virkningsfulle politiske bevegelser utenfor og på tvers av den kulturelle homogeniteten i nasjonalstaten. Aller mest hviler deres argument likevel på en assosiasjonslek som verken er uttalt eller teoretisert, der «det globale» forbindes med de destruktive kapitalkrefter og «det nasjonale» med demokrati og velferdsrettigheter – og når styrkeforholdet beveger seg fra det ene til det andre gir det seg dermed selv hvilket politisk utfall det vil få. Vi er med andre ord kommet et stykke unna retorikken som rådet blant sosialister et halvannet århundre tilbake. Internasjonalisme er «old news».

… til en sosialistisk verdensrepublikk?

Det er simpelthen ikke fornuftig å hevde at kapitalen er global, og at motstanden mot den derfor må være nasjonal. Kapitalens globalisering gjør den nasjonale motstanden mot den vanskeligere, ikke enklere. Den gjør det mer nødvendig, ikke mindre, for arbeidere å organisere seg på tvers av landegrenser i fagforeninger og politiske organisasjoner. Den elementære marxistiske innsikt er at kamper for kortere arbeidstider, høyere levestandarder og en sosialistisk samfunnsomveltning – arbeiderbevegelsens klassiske målsetninger – ikke kan finne sted utenfor kapitalismen, de lar seg ikke realisere i private kommuner eller ved at man flykter fra de kapitalistiske samfunnsforholdene til den behagelige harmoni i naturens skog og mark. Det må finne sted i kapitalismens egen kjerne og utspille seg på dens terreng. Dette betyr at når kapitalismen blir global, så må arbeiderbevegelsen følge etter.

Uforsoneligheten mellom sosialisme og økonomisk nasjonalisme ble tilstrekkelig formulert allerede av Rosa Luxemburg, selv om hun erkjenner at proteksjonistiske tiltak er nødvendig for å utvikle ikke-eksisterende industri:

Med vår tids gjensidige avhengighet mellom forskjellige industrigreiner må beskyttelsestoll på hvilken som helst vare gjøre produksjonen av andre varer i hjemlandet dyrere, dvs. hemme industrien igjen. Men det er ikke tilfelle når man ser det fra kapitalistklassens interesser. Industrien trenger ikke beskyttelsestoll for sin utvikling, men bedriftsherrene trenger den som vern for sin avsetning. Det betyr at tollen i dag ikke lenger tjener som et beskyttelsesmiddel for en oppadstrebende kapitalistisk produksjon mot en som er mer moden, men som en nasjonal kapitalistgruppes kampmiddel mot en annen.v

I vår tid stiller dette spørsmålet seg enda skarpere, ettersom den gjensidige avhengighet mellom industrigrener både i og på tvers av landegrenser og kontinenter bare har blitt sterkere. Denne utvikling ble særlig tydelig fra midten av 1970-tallet, og har blitt kjent som «den nye internasjonale arbeidsdeling», et mønster der økt handel og frie kapitalbevegelser har ført til en forsterket spesialisering mellom ulike industribedrifter. Resultatet har blitt svært innviklede overnasjonale forsyningskjeder og «just-in-time-produksjon». Dette innebærer ikke bare at industrikapitalen blir mer overnasjonal, siden dette naturligvis har blitt ledsaget av en overnasjonalisering også av slikt som handels- og bankkapital. Det er heller ikke overraskende at handel har økt kraftig som en andel av nasjoners BNP. Konsekvensene av dette er verdt å merke seg.

For det første blir spørsmålet om det stadig finnes et grunnlag for en nasjonaløkonomisk styring à la John Maynard Keynes. Åpenbart blir nasjonale økonomier «stadig blir mer utsatt for internasjonale økonomiske krefter som er hinsides den enkelte regjerings kontroll», og dette gjør det vanskeligere å anvende keynesianismens politiske redskaper.vi

Med hvilken nasjonal økonomisk politikk kan man styre bedrifter hvis virksomhet i utlandet er så betydelige at deres strategier i hovedsak følger et globalt og ikke et nasjonalt mønster, og der avgjørelsene blir tatt i utenlandske kontorer, på bakgrunn av internasjonale markedstendenser?vii Internasjonaliseringen av industri og dermed også av logistikk, handel og finans rokker kraftig ved muligheten for nasjonal kontroll.

For det andre illustrerer dette at målsetningen om en internasjonal arbeiderorganisering ikke bare er et varmt ønske klekket ut av naive sosialistiske kosmopolitter. Den har et objektivt og materielt grunnlag som gjør den både mulig og nødvendig: den kapitalistisk produksjonens globale utbredelse og tverrnasjonale forbindelser. I vår tid er det av samme grunn den progressive nasjonalismen som har blitt en tom og urealiserbar utopi.

Økonomisk nasjonalisme og moderne produksjonsforhold

Det er vanskelig å se at de progressive nasjonalister noe sted har oppfattet betydningen til denne internasjonaliseringen, og like vanskelig er det å se hva de kan gjøre for å overvinne denne, uten å utløse en voldsom industrikollaps.

Nå forholder det seg slik at en eller to bedrifter kan produsere et volum som er mer enn tilstrekkelig for å tilfredsstille hele verdens behov av de vareslag de har spesialisert seg på. Slike bedrifter forsyner hverandre, og dermed risikerer de også å falle som dominobrikker dersom forsyningskjedene brytes opp. Det er dette man må gjøre alvor av, om man på ny ønsker å gjøre nasjonaløkonomien til virkelighet. I så fall kan det ikke herske tvil om at produktiviteten ville falle like dramatisk som vareprisene ville øke. Arbeidernes lønninger ville også falle, og kanskje deres arbeidsvilkår med dem.

Tollmurer og preferensiell behandling av lokale og nasjonale bedrifter kan også utløse destruktive spiraler og mottiltak fra handelspartnere – en proteksjonistisk spiral der ikke bare produktiviteten og profitten blir kneblet, men der mellomstatlige konflikter blir forsterket og aksentuert til et punkt hvor krig kan bli det neste steg.

Dette illustrerer også hvorfor det i kapitalistiske samfunn finnes et sterkt behov for at stater overfører myndighet til overnasjonale organer. En sak er at slik myndighetsoverføring reelt sett kan innebære at statens makt blir styrket, og ikke svekket. En annen er at det finnes nok av kritikkverdige overnasjonale organer. Men det er i og for seg ikke beklagelig at det finnes avtaleverk og organer som fraråder den ene eller andre stat fra å ensidig legge an en proteksjonistisk kurs med egenrådige subsidier, tollmurer og etableringsfordeler for utenlandsk kapital – selv om slike avtaler formelt ville innebære at nasjonalstatene «avgir suverenitet».

Nyliberalismen som skyteskive

Ettersom de progressive nasjonalister ikke oppfatter at industrien har endret seg på måter som gjør det umulig å gå tilbake til 1960-tallets økonomiske politikk, kan de heller ikke forstå hvorfor man gikk bort fra det gode gamle. Problemdiagnosen hviler til syvende og sist på en idealistisk teori der spredningen av ondsinnede nyliberalistiske ideer er det som i hovedsak skal forklare den globale utviklingen fra og med midten av 1970-tallet.

Her skjedde utvilsomt en overgang der styrkeforholdet beveget seg kraftig i kapitalens favør, med en tilsvarende omfordeling av rikdom fra arbeid til kapital. Men forklaringen blir en konspirasjonsteori der noen titalls milliardær-finansierte tenketanker omtrent samtidig over hele verden klarte å gjøre en svært høyrevridd ideologi til «common sense». Skribenter i den nyliberalistiske tenketanken Civita har med rette påpekt de åpenbare problemer ved denne fortellingen.

Det faktum at samtlige av verdens økonomisk betydelige stater, enten regjeringsmakten befant seg hos sosialdemokrater eller høyresiden, med ett slo an det samme politiske og økonomiske linjeskiftet og fjernet grensene mot kapitalens bevegelser, burde være tilstrekkelig til å så den nødvendige tvil. Spørsmålet blir hvorfor disse ideene plutselig fikk «bein å gå på» og resonerte i økonomidepartementer over hele verden. Det er heller ingen grunn til entusiasme for den løsning som går sammen med den idealistiske forfallsteorien, der en mer progressiv politikk står i vente så snart nyliberalismens tankehegemoni brytes ned og en mer fornuftig keynesiansk tenkemåte får innpass.

Til sammenlikning har økonomiske liberalister i det minste forstått at produksjonen av samfunnets rikdom er mer grunnleggende enn fordelingen av den, at produksjonen nå er blitt et globalt system, og at ikke noe enkeltland vil kan løsrive seg fra dens forbindelser uten å bli et nytt Cuba.

Staten mot kapitalen

Den progressive nasjonalismen forutsetter dessuten en binær opposisjon mellom globale kapitalkrefter og nasjonale velferdsstater som mystifiserer langt mer enn den klargjør. Den forutsetter at nasjonalstatene står i motsetning til kapitalkreftene, selv om enhver som har kikket på statenes virksomheter de siste tiårene vil ha store vansker med å øyne denne motsetning i praksis. Derimot vil man se stater som aktivt tilrettelegger for kapitalen med dyre investeringer i infrastruktur og politiske reformer som letter kapitalflyten og reduserer skattene. Dette har ikke bare å gjøre med styringsideologi, men med det faktum at stater som ønsker å styrke sine finanser og utvide sitt handlingsrom er nødt til å tiltrekke en så omfattende kapital – og en så stor andel av den globale akkumulasjon – som overhodet mulig til sine grenser.

Her er det ingen knebling av kapitalen som finner sted, men stater som aktivt legger til rette for og opprettholder kapitalens despotiske herredømme over arbeidet. Dette forstår en ærlig liberalist like godt som enhver marxist. Proteksjonistiske tiltak gjør ikke annet enn å forsterke poenget, siden profitten til de «nasjonale kapitalister» her skal økes på bekostning av realnedgang i arbeidslønna.

Det er dessuten på grensen til revisjonistisk historieskriving å hevde at det var et slags naturlig valgfellesskap mellom nasjonalstaten og arbeiderbevegelsen som «temmet» kapitalen og førte til nasjonale velferdssystemer og rettigheter til de ansatte. Disse rettigheter ble vunnet gjennom lang og hard kamp ved en organisert og truende arbeiderbevegelse, som forøvrig også kunne dra nytte av et rivaliserende system i øst. Selv dersom økonomien på magisk vis nå skulle bli like nasjonal som den var på 1960-tallet, slik at statens kontrollmuligheter på ny ble styrket, er det både historieløst og naivt å vente seg at dette skulle føre til at kapitalen ble temmet.

Kan det være at håpet for velferd og sosialisme ikke ligger i en suveren nasjonalstat, men i en sterk og selvstendig arbeiderbevegelse?

*

Det kapitalistiske markedet har siviliserende virkninger: det utvikler det samfunnsmessige arbeidet og gjør det mulig for menneskeheten å sørge for sine behov og livsnødvendigheter med minimal kraftanstrengelse. Dette kan fordufte dersom de internasjonale produksjonslinjer og transportkjeder skulle bli brutt opp av et dobbeltangrep fra en nasjonaløkonomisk venstre- og høyreside.

En sosialisme verdt å kjempe for kan ikke hvile på nasjonalismens frykt for det overnasjonale, og heller ikke på illusjoner om at et enkelt land kan omlegge et globalt produksjons- og forsyningssystem. Arbeiderbevegelsen kan ikke være mindre globalistisk enn kapitalen, enten man liker dette eller ikke.

Drømmen om en stat som råder over seg selv gjennom en udelt og allmektig suverenitet er bare en omformulering av den gamle sosialdemokratiske devisen om den «frie stat». Mot dette har Karl Marx’ replikk slett ikke blitt mindre betimelig: Et fritt samfunn har ikke slippet staten fri, det har bundet den fast og gjort den til en tjener for samfunnets egne organer.viii Enten disse er nasjonale eller overnasjonale, kan vi nå tilføye.

Derimot bør vi hente inspirasjon fra det faktum at forkortelsen IMF ble benyttet allerede på slutten av 1800-tallet – før det fantes noe internasjonalt pengefond – da det siktet til Den internasjonale metallarbeiderføderasjon.

i V. I. Lenin, Till karakteristiken av den ekonomiska romantiken Sismondi och våra inhemska sismondister, https://www.marxistarkiv.se/klassiker/lenin/1897/till_karakteristiken.pdf (s. 48-49). For inspirasjonen til grunn for denne artikkelen, se forøvrig «Responses to globalisation: a critique of progressive nationalism» og «Keynes and the policy of practical protectionism» i Hugo Radice, Global Capitalism. Selected essays (London: Routledge 2015); Hugo Radice, «Globalization, labour and socialist renewal» i Capital & Class (25:3); Benjamin Selwyn, «The political economy of development: statism or marxism?» og Lucia Pradella, «Beyond Impoverishment: Western Europe in the World Economy» i Polarising Development Alternatives to Neoliberalism and the Crisis (London: Pluto Press 2015); Lucia Pradella, Globalisation and the Critique of Political Economy – New Insights From Marx’s Writings (London: Routledge 2015).

ii KK, 18.09.2018.

iv Steigan.no, «Fredelige flyktninger» har våpen og angriper greske grenseposter. 08.03.2020.

v «Reform og revolusjon» i Rosa Luxemburg – Skrifter i utvalg 1, (Oslo: Pax forlag 1973), 50.

vi Radice, «Keynes and the policy of practical protectionism» (op.cit).

vii Jf. Radice, «Responses to globalisation: a critique of progressive nationalism» (op.cit).

viii Karl Marx, «Kritikk av Gotha-programmet», i Verker i utvalg. Bind 4. Politiske skrifter. (Oslo: Pax forlag 1971), 223.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s