Snart (om 48 års tid) – en kommunistisk julefortelling av Aleksandra Kollontaj

Teksten er fra 1922 og oversatt fra engelsk av Mathias A. Sjøvold.

7. januar 1970. Det er en munter og livlig stemning i det lyse og varme «Hvilens Hjem», der revolusjonsheltene av verdensrevolusjonens «Gylne År» tilbringer sine dager.

Revolusjonsheltene hadde satt seg fore å skulle minnes sin barndom og ungdomsår ved å dekorere et tre på den dagen som før var blitt kalt Juledag. En ekte gran skulle de ha, akkurat slik de var vant med i årene før oppstandelsene rundt i verden. Barna, samt de eldre jentene og guttene, lot seg gripe av begeistring. Entusiasmen ble ikke mindre da de fikk høre at «røde bestemor» skulle fortelle historier fra de gylne årene rundt 1917. Å fremskaffe grantreet var en enkel øvelse. De kom til en overenskomst med skogforvalteren og overbeviste denne årvåkne vokteren av planteriket om at skogen ikke ville lide skade av tapet på ett enkelt grantre for bruk på en slik uvanlig tilstelning. Lysene var en større utfordring. Den nye metoden for belysning – bruk av gjenkastede lysstråler, hadde ikke bare fått bukt med parafin-lampene en gang for alle, men forvist bruk av elektrisitet til de perifere provinser hvor den nyeste teknologien ennå ikke var blitt introdusert. Den yngre generasjonen hadde aldri sett vokslys, og revolusjonsheltene fra de gylne år måtte ty til bruk av skisser for å kunne forklare det for dem. Medlemmer av folkets økonomiske råd fra den revolusjonære perioden ble kalt inn til en egen konferanse for å diskutere måter å produsere vokslysene på. De unge bidro med sine skarpe hjerner og kyndige hender.

Etter en rekke mislykkede forsøk, misforståelser og uventede vanskeligheter – lyktes de i å dekorere treet med papirdekorasjoner i forskjellige farger, med godterier, nøtter, søte og saftige appelsiner, rosenrøde epler og hjemmelagde lys i hjemmelagde lysholdere. Barna og revolusjonsheltene var samstemte i sin oppfatning at Kommune Ti ikke hadde sett en slik unik og besnærende tilstelning på lang tid. De unge koste seg, slik de unge alltid har gjort det. De lo og vitset. Det var sanger, lek og dans.

Allerede ved første øyekast ville du sett hvordan jentene og guttene fremstod annerledes enn de som i sin ungdom hadde kjempet ved barrikadene under «de gylne årene» og de som hadde levd under kapitalismens åk. De unge i Kommune Ti var i god form, deres kropper var vakre og smidige og sterke. Jentene hadde lange, elegante fletter som var sirlig dandert. For i kommunen ble regelen om at enhver innbygger skulle ha tid for avslapping, og tid til personlig pleie, nøye etterlevd. Kommunens innbyggere elsket skjønnhet og enkelhet, ja, de høyaktet det naturlige. Unge menn kledde seg i tiltalende klær som ikke var til hinder for fysisk aktivitet. De utstrålte styrke og handlekraft. Det var intet sykt, blekt eller utslitt ansikt blant noen av de unge som var samlet for grantrefesten. Deres øyne lyste og deres kropper var sterke og velbygde. Deres glade latter fylte den lyse festsalen, og dèt var den mest frydefulle forandringen av dem alle. De unge menneskene i Kommune Ti elsket livet, og de elsket å le. De rynket pannen først når det kom til kampen mot deres eneste utfordrer – naturen. De rynket dog ikke pannen ut ifra et misbilligende syn på kampen, men for økt konsentrasjon til å underlegge seg naturen på best mulig vis.

Menneskehetens kamp for å råde over omgivelsene var fortsatt i utvikling. Jo flere seiere, dess flere mysterier lå foran dem. Men de unge skydde ikke kampen. Hva skulle tilværelsen ellers ha dreid seg om? Uten behovet for å utvide bevisstheten og stride frem mot det ukjente og det uoppnåelige – ville livet i dette fellesskapet ha vært tamt.

Hverdagen i kommunen er organisert på det mest rasjonelle vis. Alle har et yrke og alle har sine foretrukne hobbier. Alle jobber to timer daglig, og bidrar med det til å holde samfunnshjulet igang. I den øvrige tiden er en fri til å vie sin energi til den type aktivitet han eller hun finner glede i – vitenskap, teknologi, kunst, jordbruk eller undervisning. Unge menn og kvinner jobber sammen i sine yrker. Samfunnslivet er innrettet slik at folk ikke lever i familier, men i respektive aldersfellesskap. Barn har sine «palass», de unge har sine mindre hjem; voksne lever fellesskapelig i de former som passer dem, og de eldre lever i sine «hus». I samfunnene finnes der ikke rike eller fattige mennesker; selve begrepene «rik» og «fattig» har ikke lenger noen mening og er blitt glemt. Ingen i samfunnet trenger å bekymre seg for sine materielle behov, for de er forsørget med alt: mat, klær, bøker og underholdning. Til gjengjeld bidrar den enkelte med to timers daglig arbeide for fellesskapet. Resten av tiden er en gitt til å oppdage og nære sin kreative og undrende sjel. Fellesskapet har ingen fiender, for alle omkringliggende folkeslag og nasjoner har for lengst organisert seg på lignende måter, ja, hele verden er en føderasjon av kommuner. Den oppvoksende generasjonen vet ikke hva krig er.

De unge insisterte på at revolusjonsheltene måtte fortelle dem om kampene mellom de Røde og de Hvite. Men revolusjonsheltene var ikke så ivrige på å snakke om krigen på «grantreets dag». De syntes det var mer passende å snakke med de unge om revolusjonenes ledere. De lovte å fortelle historiene når vokslysene på treet hadde fått brent litt ned og alle hadde fått sine søtsaker. Barna skyndte seg inn i festsalen med serveringsvognene sine. Godteriene, som de var så glade i, var lagt i skåler som var kunstferdig dekorert med glade farger. Barna ivret for å få godteriene og ønsket at vokslysene snart ville brenne ut – jo før, jo heller, tenkte de. Revolusjonsheltene fulgte også med på lysene der de brant, dog med en følelse av tristhet. Lysene vekket minner i dem om det gamle, og forlengst glemte, kapitalistiske systemet som de i sin ungdom så inderlig hadde hatet. Men fortiden stod likevel i et gyllent skjær grunnet deres heroiske innsats for å bringe verden fremover. Deres drømmer var gått i oppfyllelse, men deres liv var i ferd med å gå fra dem; de holdt rett og slett ikke følge med de unges mot og iver. Mye av de unges liv og mange av deres ambisjoner, var for de gamle uforståelige.

«Bestefar, jeg vet hva ordet «kapitalist» betyr,» skrøt en unggutt idet han kastet seg over kaken som var laget for denne spesielle anledningen. «Og jeg vet hva en rubel er, og hva en penge er.»

«Vi så penger på et museum. Hadde du penger, bestefar? Bar du med deg pengene i en liten veske som du hadde i lommen din? Og så var det noen folk … hva var det de het? …Tyver … det er riktig, er det ikke? Og de tok pengene ut av lommene til sine kamerater. Så utrolig rart det må ha vært.»

Alle lo godt av den underlige fortiden.

Revolusjonsheltene følte seg noe pinlig berørt av fortiden med kapitalister og tyver og penger og adelsdamer. De siste vokslysene blafret og døde ut, og serveringstrallene ble flyttet over til den andre siden av rommet. Spent samlet barna seg rundt historiefortellerne.

«Bestemor, røde bestemor, fortell oss om Lenin. Du så han, gjorde du ikke? Levde han slik som alle andre? Spiste han, og drakk og lo? Så Lenin noen gang opp på stjernene, bestemor?»

De unge hadde alltid sin unike måte å se ting på. Hva hadde stjernene med dette å gjøre? Da Lenin levde var det nok å ta tak i her nede på jorda. Her hadde det vært hunger og utmattelse. Krig og hunger … hunger og krig. En tid med lidelse og blodsutgytelser, men også en tid for tapperhet, selvoppofrelse og heltemot, samt en enorm tro på revolusjonens seier og kampens rett.

«Røde bestemor» ønsket at de unge skulle forstå det altomfattende ved den sosiale kampen. Men de unge lyttet på samme vis slik revolusjonsheltene en gang hadde lyttet til Julefortellingen: «kapital», «profitt», «privat eiendom», «front», «CHEKA», «spekulasjon», «soldater» – alt dette var å betrakte som et «historisk vokabular» barna hadde fått med seg fra undervisningen om revolusjonsårene.

De unge i verdensfellesskapet retter sitt blikk opp mot universet, og himmelen hilser dem. De begriper ikke storheten i fordums kamper. De evner ikke å forstå tidligere tiders begeistring, frykt og engstelser.

«Skjøt dere virkelig mot mennesker, mot andre levende mennesker?»

Barna stilte seg undrende, og fortvilelse var å skimte i deres øyne. Livet var hellig.

«Vi kjempet dog med livet som innsats. Vi ofret alt for revolusjonen», forklarte røde bestemor.

«Akkurat slik vi engasjerer oss for fellesskapet», skjøt barna stolt inn.

Røde bestemor ble stille i et øyeblikk. Livet hadde gått sin gang. De «gylne årene» var nå bare historie. Den yngre gernerasjonen kunne ikke la seg gripe på samme måte som den eldre når det gjaldt historien om barrikadene verden over og den siste strid. Klassespørsmålet var blitt løst. Kommunismens ideer hadde stått seg. Menneskeheten hadde frigjort seg selv fra slaveriets åk, fra å være prisgitt andre for sin egen overlevelse, og den daglige kampen for føde. Nye og langt større utfordringer lå nå for menneskehetens føtter, og inspirerte menn og kvinner til søken og heltemot. For 1970-tallets yngre generasjoner fremsto fortidens klassekamp som en enkel øvelse sammenlignet med disse nye fremtidsutsikter.

«Sult? Fantes der sult? Dere må virkelig ha vært svært uorganiserte og uvitende.»

«Uvitende», «uorganiserte» – de unge kunne ikke avsagt en sterkere eller mer upassende dom over røde bestemor sin generasjon.

«Men uten oss og vår klare overbevisning om kommunismens triumf, uten vår kraftfulle og instendige strid mot kapitalismen og arbeidernes fiender – ville dere aldri opplevd godene av universell organisering og gleden av et fritt og kreativt arbeid.»

«Vi forstår det. Men vårt kall er på et enda høyere nivå.»

De unge stod med hevet hode og med sterk tro på fremtiden. De så ut gjennom de store vinduene i festsalen og lot blikket feste seg på stjernene og den mørke nattehimmelen.

«Dere oppnådde deres mål, og vi vil oppnå våre. Dere underla dere samfunnskreftene; vi vil underlegge oss naturen. Røde bestemor, syng med oss den nye seiershymnen om striden med elementene. Du kjenner melodien. Den er fra din egen ’Internasjonalen’, kun teksten er ny. Den kaller oss til å stride, til å utrette, til å bevege oss fremover. La grantreets lys slokne. Vår fest ligger foran oss. Vår fest er et aktivt liv fylt med nye oppdagelser.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s