Kritikk av den ukritiske kritikk – om Klassekampens dekning av Arbeiderpartiets tilbakegang

Av Anders Ekeland

Foto: Bernt Sønvisen, Arbeiderpartiet.

Det skrives mye om Arbeiderpartiet i KK. Bare fra slutten av februar til midt i oktober har politisk redaktør Bjørgulv Braanen skrevet minst 16 analyser hvor Jonas Gahr Støre er nevnt. Et hovedtrekk ved disse og annen dekning av AP i KK har vært at de – på kommunikasjonsbyråaktig vis – har begrenset seg til hvordan den synkende AP-skuta kan komme inn på rett kjøl. Følgelig har en hardt tiltrengt debatt om hvordan man kan bygge opp et nytt, radikalt alternativ til AP uteblitt.

En gang i tiden var AP et ekte arbeiderparti, som – i likhet med de andre, store sosialdemokratiske partiene – hadde en historisk misjon; å kjempe for den best mulige «versjonen av kapitalisme» dvs. den skandinaviske modellen. Denne kampen ble ført gjennom å kjempe for en lang rekke viktige reformer, som paradoksalt nok både pekte i retning av et nytt og større frigjøringsprosjekt, samtidig som det viste tøyeligheten til det kapitalistiske rammeverket. Implikasjonene av dette var, for det første, at det i større eller mindre grad møtte motstand fra borgerskapet. For det andre, at det potensielt kunne medføre en radikaliseringsprossess som kunne ha slått over i at folk ikke bare vil ha mer kake, men ta kontrollen over hele bakeriet.

Når AP likevel såpass problemfritt var i stand til å realisere Haakon Lies kjente seiersoppskrift i etterkrigstida – å alltid gå inn i valgkampen med en stor reform – så skyldtes det en unormal høy profittrate som gjorde at selv borgerskapet kunne gå med på å drysse merverdi nedover. Videre sørget AP for å ha full kontroll over fagbevegelsen, og den slo ned på alle radikaliseringstendenser. Slutten på den lange høykonjunkturen og kapitalismens tilbakevendelse til sin «normale» form, brakte en slutt på disse betingelsene, og den stilte AP og andre sosialdemokratiske partier i Europa og USA ovenfor et strategisk veivalg; skulle de fortsette å mobilisere og forberede seg på en «endelig» konfrontasjon med borgerskapet, eller skulle de «dempe» seksti- og syttitallets radikalisering? Like fundamentalt som NKPs ledelse valgte å knytte seg til Moskva, tok AP valget å aldri utfordre kapitalismen. Det medfører at når det oppstår problemer, så må lønningene ned for at ikke «kapitalen» skal flykte til lavkostland, at arbeidslivet må fleksibilisers, at Norge må være medlem av EU for å abonnere på den høyrepolitikken Ap-ledelsen vil ha. Når man ikke skjønner at de ledende kretser i Ap er like knyttet til det nyliberale prosjektet som NKP var til «Moskva», så får enhver kritikk av Støres manglende forståelse for veien til suksess noe patetisk over seg – og det bringer oss til KK.

26. februar skrev Braanen i Klassekampen: «Dagens Ap-ledelse er fullstendig klar over de konkurrerende fortellingene om hva Ap skal være. Likevel kan den ikke velge den ene framfor den andre. De forsøker i stedet å forene. Ledelsen gjør også mye for å komme fagbevegelsen i møte. For eksempel jobber nestleder Hadia Tajik aktivt for å radikalisere Aps arbeidslivspolitikk. Støre er også lydhør overfor dem som vil ha et mer «folkelig» parti.»

Men hvis man er «fullstendig klar over noe», så tar man et klart valg. Dette er da også akkurat det Støre & co tydelig har gjort. Det er ikke riktig som Braanen forsøke å innbille seg selv, at AP-ledelsen prøver «å forene» de ulike fløyene i partiet. Heller ikke stemmer det at Tadjik vil radikalisere arbeidslivspolitikken, for om hun ville det, kunne hun bare ha gått klart og greit inn for å gjøre all arbeidsformidling offentlig – slik den var før Arbeiderpartiet avskaffet det.

Er ikke det ikke mer logisk å anta at år på år med høyredreining har resultert i gnisninger mellom de ledende kretsene i partiet, som har valgt «borgerskapet», dvs. nyliberal politikk, og medlemsmassen og velgerne, som ønsker å holde markedskreftene i tøylene? Det høres nesten ut som at Braanen ikke ønsker at Ap skal rives i stykker, men få ting ville vært bedre for arbeiderbevegelsen enn om venstresida klarte å få flest mulig i Ap over til seg, dvs. å «splitte» Ap. Særlig i en situasjon hvor det sosialdemokratiske prosjektet med stadige reformer er erstattet av et program med en strøm av «anti-reformer». Et av mange gode råd som til stadighet gis til AP, er at flere fra «gølvet» må inn i ledende verv i Ap, at «gølvet» må lyttes mer til. Det er helt opplagt at grunnen til at man ikke inkluderer flere fra «gølvet», flere som ikke har master i statsvitenskap, er at fra «gølvet» får et nyliberalt prosjekt bare feil svar.

Kommer Stoltenberg og Støre til å gå vekk fra det nyeliberale prosjektet sitt? Neppe. Men det mener ikke KKs redaktør Marie Skurdal, som 19. oktober drøfter Arbeiderpartiets rekordlave oppslutning blant LO-medlemmer. Like lavt som ved katastrofevalget i 2001. Men i følge Skurdal er det håp fordi «Valgresultatet [i 2001] førte til en nyorientering i Arbeiderpartiet, som endte i den rødgrønne regjeringen i 2005. …Erfaringen fra 2001 viser likevel at Ap kan reise seg. Da må partiet igjen oppleves som et verktøy og talerør for LO-medlemmene. Uten dem taper Ap.» Men Skurdal tar helt feil. Det skjedde ingen nyorientering i 2001. Hvis det hadde skjedd, så hadde Støre ikke hatt nøyaktig de samme problemene med å «lytte», som Stoltenberg og Støre hadde i 2001. Det burde nå være helt klart at kritikken fra Fellesforbundet mot Støre er, som Braanen skriver, «uttrykk for en dyptgående konflikt om hva slags parti Ap skal være […] Å vakle videre med en diplomatisk Støre på toppen som forsøker å gjøre alle til lags, kan være den sikre oppskriften på nye, framtidige valgnederlag.» Problemet med Braanens analyse er at Støre nettopp ikke forsøker å gjøre «alle til lags». Støre gjør ikke fagbevegelsen eller miljøbevegelsen til lags på et eneste viktig punkt. Ikke på bemanningsbyråer, ikke på Acer, ikke på et eneste av EØS-direktivene, angrer ikke på Libya osv. osv.

At Klassekampens ledende politiske skribenter tror og håper på at det skal skje en nyorientering i Ap, fører dem til å lete etter lyspunkter, etter en ny leder (sterk kvinne/mann) som kan overta roret og få AP på rett kjøl. Slik kan også KK, SV, Rødt og MDG fortsette i sin rolle som et lite, men nyttig korrektiv til «ørnen blant partiene». Konsekvensen av denne korrektiv-linja er ikke bare at KK ender opp med å spre romantiske illusjoner om Arbeiderpartiets karakter: det fører til at KK ikke tar de nødvendige debattene som venstresida trenger. Så mange interessante spørsmål, og så få svar … foreløpig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s