Kapitalismen – et økonomisk og økologisk «løpsk tog».

av Anders Ekeland, anders.ekeland@online.no

I første del av denne artikkelen, i nummer 2 2018, argumenterte jeg for at Marx og seinere marxister ikke på noen for meg overbevisende måte hadde argumentert for at de kapitalistiske produksjonsforholdene var blitt, eller i overskuelig framtid kommer til å bli en hemsko for produktivkreftenes utvikling. Det betyr sjølsagt ikke at kapitalismen er noe perfekt, rasjonelt eller menneskevennlig samfunn. Kapitalismen er et ustabilt, fremmedgjørende, sløsaktig system. Disse sidene ved kapitalismen er godt beskrevet av Ernest Mandel i boka «Seinkapitalismen» fra 1972, hvor han vier det siste kapittelet i boka til «Krisen i de kapitalistiske produksjonsforholdene»1. Kapitalismens menneskefiendtlige og sløsaktige irrasjonalitet er godt beskrevet av Mandel, men han viser ikke at den vil bli en hemsko. I forbindelse med åttiårsdagen for den fjerde internasjonalen skriver Michael Löwy om stiftelsesdokumentet, ofte kalt «Overgangsprogrammet», at det: «Som enhver politisk tekst har det begrensninger som er gitt av den spesifikke historiske situasjonen. Den mest åpenbare begrensningen er den som ligger i selve tittelen2, overbevisningen om at kapitalismen er «døende», at produktivkreftene ikke lenger utvikles, at borgerskapet er desorientert, at det ikke er noen vei ut av den økonomiske krisa [fra 1931]. Men Trotskij havner ikke i den «optimistiske fatalismens» grøft: han er fullt klar over at kapitalismen ikke vil dø noen naturlig død»3.

Etter min mening tar Löwy alt for lett på de strategiske konsekvensene av at kapitalismen ikke blir en hemsko for produktivkreftenes utvikling. For de betyr at kapitalismen kan gi arbeiderklassen en levestandard som Marx, Lenin, Luxemburg og Trotskij ikke trodde var mulig. Det betyr at kapitalismens kriser bare gjør systemet mer effektivt, dvs. at den samme mengden menneskelig arbeid gir flere materielle og kulturelle goder. Hvorfor skulle arbeiderklassen avskaffe et slikt system når alternativet var Sovjet, eller Kina, eller Maduros Venezuela? Er det ikke da helt forståelig at Sanders sosialisme er nordisk sosialdemokrati á la 1975? På den andre siden så vi at når produksjonsforholdene i de såkalt sosialistiske landene ble en hemsko, så fikk vi et systemskifte, på sett og vis en «naturlig død», fordi både byråkratiet og folket skjønte at «det ikke gikk lenger». Eller sagt på en annen måte, de hemmende produksjonsforholdene skapte en revolusjonær bevissthet – etter mange tiår hvor kombinasjonen av terror og/eller gulasj-kommunisme hadde passivisert arbeiderklassen. Kort sagt – hvis kapitalismen er i stand til å bake mer og mer kake, så blir arbeiderklassens rasjonelle strategi å kjempe for å få sin del av veksten, ikke å overta bakeriet. Hvorfor skulle man det når man får stadig bedre biler, billigere PC’er, kjøper ny mobiltelefon oftere enn man kjøper nye skjorter? Ikke bare i «Vesten», det som virkelig løftet Kina ut av fattigdommen var at «vandrerne på kapitalismens vei» med Deng Hsiao Ping i spissen endelig overtok roret.

Hva kan skape systemkritisk bevissthet?

Det er dette spørsmålet som drøftingen av forholdet mellom produksjonsforhold, produktivkrefter og systemendring stiller på spissen. Hvis alle på jorda, gjennom sosialdemokratisk politikk kan få del i «The American Way of Life» i den nordiske sosialdemokratiske varianten – hvorfor da avskaffe kapitalismen? At det vil kreve kamp og organisering er klart. Det er en nær sammenheng mellom en sterk arbeiderbevegelse og jamnere fordeling, «nordisk modell» i arbeidslivet osv. Vi ser at så fort de tradisjonelle arbeiderpartiene svikter denne kampen, så vinner de partiene som tar «kampen mot forskjells-Norge» fram. Men denne omfordelingskampen, hvor hard og viktig den enn er, vil ikke i seg sjøl skape et folkekrav om et nytt samfunnssystem, men bevege seg innenfor den «radikale reformismens» rammer.

Etter min mening er det som vil skape et folkekrav om et nytt system, nettopp kapitalismens evige ekspansive, ikke planlagte utvikling av produktivkreftene fordi denne grenseløse ekspansjonen truer menneskehetens livsgrunnlag. Klimaet og naturen – som menneskeheten er helt avhengig av, kan bare tolerere en bærekraftig økonomi. På kort sikt er den største og vanskeligste trusselen global oppvarming, men generelt på grunn av sin indre ekspansive natur vil kapitalismen alltid måtte overskride jordas «tålegrenser», med katastrofale følger. Rent teoretisk er selvsagt «grønn» kapitalisme mulig, akkurat som tsaren i Russland teoretisk kunne ha gått inn for jordreformer som hadde avverget revolusjonen i 1917. Tilsvarende i Kina, hvorfor tok ikke føydal-aristokratiet å gjennomførte jordreformer der? Hvorfor allierte det russiske borgerskapet seg med tsarismen og ikke med den reformistiske arbeiderbevegelsen? Det korte svaret på slike spørsmål er at historien viser at herskerne ikke klarer å reformere nok i tide, selv om viktige «fraksjoner» i de herskende klasser ser problemet og nødvendigheten av reform.

Både borgerskapet og arbeiderklassen er materielt helt avhengige av et stabilt klima. «Det er ingen jobber på en død planet» er den viktigste klimaparolen til ITUC, International Trade Union Congress, og uten jobber – heller ikke noe profitt. Betyr dette at de «røde» sakene ikke er viktig lenger? Overhodet ikke – svekkelsen av arbeiderbevegelsen i de dominerende kapitalistiske landene gjør at kapitalismen herjer villere og mer uhemmet enn tidligere både med mennesker og natur. Det er dessuten helt umulig å løse klima- og miljøproblemene uten å samtidig kjempe om fordelingen av inntekt og formue mellom samfunnsklassene, fordi det å avverge katastrofale klimaendringer vil kreve grunnleggende endringer i priser, spesielt karbonprisen, og dermed grunnleggende endringer på de aller fleste områder.

Vi har ingen tid å miste – bensinprisen må femdobles!

Sammenhengen mellom det røde og grønne i politikken er preget av at «alt henger sammen med alt», det nye som definerer øko-sosialismen er at imperativet til endring kommer fra naturen, fra alarmsignalene fra de naturvitenskapelige miljøene, fra folks daglige erfaring med villere klima, forurensing og fra kapitalismens ødeleggende virkning på den, ikke fra dens kriser som kommer med litt ujamne mellomrom og med litt varierende styrke.

Men imperativet til systemendring kommer fra klimaet. Det er sannsynligvis bare et par tiår før oppvarmingen er irreversibel og på vei mot 5-6 grader. Det er veldig mye som «må gjøres», men ett er helt sikkert; vi kommer aldri til å slutte å bruke fossilt brensel med mindre det blir så dyrt at alternativene lønner seg. Derfor er kriteriet på å være revolusjonær i dag å gå inn for å heve prisen på fossilt brensel, heve bensinprisen. Fordi hverken borgerskap eller arbeiderbevegelse tør å gjøre fossilt brensel dyrt, så skjer det ikke noe med utslippene. Fordi venstresida ikke vil heve prisen på fossilt brensel fram til nå så viser venstresida at den i praksis ikke vil ut av fossilkapitalismen.

Vi må tørre å gjøre det borgerskapet og de politiske elitene ikke tør gjøre; nemlig heve prisen på karbon – dvs. heve bensinprisen. Det må vi gjøre ved å innføre karbonavgift til fordeling, KAF. KAF går ut på å legge en stigende avgift på fossil brensel hvor avgiftsinntektene blir fordelt til innbyggerne med et likt beløp. Dette vil vri økonomien fra fossile brensler over til fornybar energi, samtidig som majoriteten vil gå i pluss, fordi de rike har et markant høyere karbon-fotavtrykk enn resten av befolkninga. Den rikeste tidelen har om lag tre ganger så høyt karbonforbruk som den fattigste tidelen av befolkninga. De rike ville derfor betale tre ganger så mye i avgift, langt mer enn den gjennomsnittlige andelen de får tilbake. De som derimot har lave inntekter vil få en reell inntektsøkning; det er en Robin Hood-skatt. Kortsagt, KAF skattlegger de rike og minsker forskjellene (utbyttinga). Men kan vi ikke bare kjempe for at olja og kullet blir liggende i bakken? Vel, da øker bensinprisen uten kompensasjon for vanlig folk. En kan ikke mobilisere på en usosial grønn politikk, det har de gule vestene vist.

La meg avslutningsvis bare nevne en strategi for arbeidermakt som følger av det økologiske imperativet. Kapitalistisk konkurranse utvikler produktivkreftene, men det er jo langt fra noen harmonisk prosess. Den er irrasjonell, sløsaktig. Et eksempel er det kaoset av ladere til mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Irriterende i hverdagen og en enorm sløsing med ressurser. Her burde fagbevegelsen i de store elektronikkgigantene bli enige om standarder – og ta ut produktivitetsgevinsten enten som økt lønn eller kortere arbeidstid. Det at det er EU-kommisjonen som har vært drivkraften i å fjerne «laderkaoset» på mobiltelefoner, slik at vi nå er på vei mot en laderplugg, USB-C, viser at arbeiderbevegelsen, spesielt venstresida har sovet i timen. Men det er fortsatt «laderkaos», når det gjelder bærbare, hvor produsentene ønske å «låse» kundene til sitt produkt. I stedet for at moderne biler har flest mulig standarddeler, så skaper den kapitalistiske konkurransen et utall av rent kosmetiske varianter. Biler som er helt like – det er rasjonelt – har bare forskjellig merke – og litt ulike frontlys – såkalt «badge engineering». På veldig mange områder burde fagbevegelsen redusere kapitalismens sløseri, som fly som flyr praktisk talt samtidig til samme sted. Det var dette som skjedde da offentlig regulering, «monopol», ble avskaffet på innenlandsruter4. Klart i strid med sunn fornuft, men et uungåelig resultat av reell kapitalistisk konkurranse.

Tradisjonelt har fagbevegelsen naturlig nok vært mest opptatt av «lengre brød og kortere dager». Etter hvert har man fått mer makt over arbeidsforholdene, tillitsvalgte kan gripe inn i produksjonen hvis det er fare for liv og helse. Fagbevegelsen i Norge har til nå klart å unngå søndagsåpne butikker. Det å kreve at flytraffikk planlegges rasjonelt, det å fordele arbeidet ved f.eks. en reduksjon i produksjonen av privatbiler, det å samarbeide om resirkuleringsstandarder mellom oligopoler som produserer samme typen produkt – er en naturlig, men ikke minst nødvendig forlengelse av dette. Eller for å ta et annet eksempel, dagligvarehandelen i Norge som nå er helt dominert av tre store kjeder. Her burde fagbevegelsen kjempe for nasjonalisering og innføring av arbeidermakt, dvs. at de ansatte valgte sine sjefer, at de ansatte sammen med forbrukere og «eksperter» gjennomførte økologiske reformer i driften, felles forbud mot plastposer – for å nevne en liten detalj. En kunne da også redusere åpningstider, sørge for rasjonell kapasitetsutnyttelse. Slik det nå er store dagligvarebutikker i sentrale strøk oppe til kl. elleve om kvelden, alle sammen med minimal omsetning de siste to timene, men på grunn av konkurransen må alle ha oppe. Det er en sløsing med folks tid, med energi til oppvarming, belysning osv. Det er bare ved å gjennomføre denne typen fornuftige reformer at begrepet planøkonomi, dvs. å tilfredsstille våre behov på en rasjonell måte gjennom demokratiske prosesser, kan bli konkret for folk, kan vinne oppslutning som et alternativ til den kapitalistiske konkurransens katastrofale sløsing og fossilavhengighet.

En politisk viktig konklusjon at venstresida ikke må delta i patetiske øvelser for å unngå monopolisering, men kreve sosialisering, dvs. offentlig eie og arbeidstyrte «monopoler». Venstresida må ta utgangspunkt i det økologiske «ubehaget» som veldig mange føler, for eksempel «hatet» mot reklame. På områder i livet blir vi bombardert med reklame. Her burde de ansatte i dagsavisene finne fram til finansieringsmodeller som førte til en reklamefri presse. For når folk har fått en rimelig materiell levestandard – og selv Kina er nå etter 30 år med tosiffret vekst, blitt et «moderat velstående land» – blir luftforurensing og andre miljøproblemer viktige for folk, naturlig nok. Selv de gule vestene som påpekte at de var mer bekymret for «enden av måneden, enn enden av verden» er også opptatt av global oppvarming. De ville bare ikke betale grønne skatter som de rike slapp unna. Mens den sosialistiske bevegelsen i etterkrigstida krevde vekst, må den i dag bli øko-sosialistisk. Det betyr å forene folks umiddelbare interesser i jamnere inntektsfordeling ved å alltid knytte miljøskattlegging til omfordeling, kjempe for at når produksjonen blir automatisert så reduseres arbeidstida, for bare ved å kjempe for en rettferdig overgang til et bærekraftig samfunn i alle de daglige små kampene kan en overgang til et bærekraftig samfunn bli mulig.

1Boka finnes i en norsk oversettelse, utgitt av Gyldendal i 1975. Mer tilgjengelig: https://www.marxists.org/archive/mandel/1972/latecap/chap18.htm

2«Kapitalismens dödskamp och IV Internationalens uppgifter”, Se https://www.marxists.org/svenska/trotsky/1938/05/overgangsprogrammet_rh2.html

4Hotelling in the air? Flight departures in Norway”, Salvanes et. al, Regional Science and Urban Economics 35, no. 2 (2005) 193– 213

Én kommentar

  1. Det om miljøet er anti marxistisk vås. Det er ingen ting ved miljøet som krever handling, det er tvert i mot gjort for mye som ødelegger vanlige folks hverdag.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s