Det humanistiske perspektiv i Marx’ tenkning

av Eystein Kleven

I ei tid med store geoøkonomiske endringer, under drift av stater og kapitalgrupper med geopolitiske- og geoøkonomiske ambisjoner og strategier. Strategier som skifter mellom frihandel og proteksjonisme. I ei tid hvor styrkeforholdet mellom arbeid og kapital forskyves til fordel av kapitalen, de store selskapene, og de som eier. Hvor de rike får en stadig større del av det samfunnsmessige overskudd. I ei tid hvor økonomiske kriser kommer og går, med destruksjon av menneskelig arbeid. Hvor den finansielle sfære framstår som sorte hull i verdensrommet, med hensyn til størrelsen, og hvor den endelige risiko for tap er plassert. I ei tid hvor vi får høre at folk må jobbe lenger, sjøl om produktiviteten øker og dermed det samfunnsmessige merprodukt. Store endringer skaper store spørsmål, hvor vi søker svar. I et så ulendt terreng trenger vi et godt kompass som både gir oss forståelse av hvor vi er og retningen vi ønsker å gå. Vi trenger også et godt kart, som gir oss en forståelse av terrenget. Det er naturlig at særlig unge mennesker er søkende i ei slik tid og da søker hos tidligere tenkere som har utmerket seg og satt preg på samfunnsutviklingen. Jeg vil anbefale å søke etter kart og kompass hos Marx. I det følgende vil jeg kort redegjøre for trekk i Marx’ tenkning som forhåpentligvis kan gi forståelse for hvor grunnleggende problemer han tok tak i. Han tok tak i menneskenes stoffskifte med naturen i sin alminnelighet og i sine enkelte samfunnsmessige former. I dette stoffskifte ligger alle problemer samfunnet møter, enten det er klimaendringer, økonomiske kriser, geoøkonomiske- og geopolitiske forskyvninger i maktforholdene mellom stater og kapital, og arbeid og kapital. En del spørsmål stiller seg annerledes i dag enn på Marx´ tid, men hans måte å tilnærme seg problemer er like fruktbare i dag som da. Dessuten levde han i en historisk fase av menneskenes stoffskifte som ennå gjelder. Derfor mener jeg at hans teoretiske arbeid, også taler til oss i dag: og at kartet han utarbeidet fortsatt stemmer med terrenget!

Marx historiske idémessige grunnlag

Uten Marx’ vitenskapelige oppdagelser er det tvilsomt om vi i det hele tatt i dag hadde vært i stand til å forstå de store linjer i menneskenes tilværelse, og hvor vi i dag er. I sine undersøkelser hadde Marx sine forgjengere. Han sto, som enhver vitenskapsmann, på skuldrene til forutgående tenkere, som seinere tenkere har stått på skuldrene til Marx. Hva hadde Keynes vært uten Marx? Det er vanskelig å tenke seg Marx’ verk Kapitalen uten de klassiske økonomene som Adam Smith, David Ricardo og Francois Quesnay. Om dem sier Marx ”Det er den klassiske økonomiens fortjeneste at det oppløste dette falske og bedragerske skinn, denne sjølstendiggjørelse og forsteining av rikdommens ulike samfunnsmessige elementer overfor hverandre, denne personifikasjon av ting, og denne tingliggjøring av produksjonsrelasjoner, denne hverdagslivets relasjon.”1 En helt annen bedømmelse gir han de såkalte vulgærøkonomene: ”som bare er en sammenfatning, en mer eller mindre doktrinær oversettelse av de virkelige produksjonsagentenes gjengse forestillinger, som den bringer i en viss fornuftig ordnet sammenheng…”.2 (…) ”Derfor kan det ikke forundre noen, at vulgærøkonomien nettopp føler seg hjemme i de økonomiske relasjonenes framtredelsesform, hvori de åpenbart er absurde og totale motsigelser – og all vitenskap ville være overflødig hvis tingenes framtredelsesform og deres vesen var umiddelbart sammenfallende, for vulgærøkonomien forekommer disse relasjoner desto mer selvfølgelige, den føler seg fullstendig hjemme i dem, jo mer den indre sammenheng i mellom dem er skjult.”3 Hvor mye har ikke nyliberalistene av i dag i seg av vulgærøkonomien? De såkalte vulgærøkonomene forholder seg følgelig bare til tingene slik de umiddelbart framtrer, mens de klassiske økonomene går djupere, men ikke djupt nok. Videre er det vanskelig å tenke seg Marx’ filosofiske tilnærming uten Hegel og Feuerbach: av den første fikk han dialektikken, om enn i idealistisk form, av den andre fikk han materialismen, om enn i begrenset og uferdig form. Bak disse igjen ligger tenkning som strekker seg tilbake til antikken. Her vil jeg imidlertid særlig framheve Hegels betydning. Det er ikke uten grunn at marxister etter Marx søkte til Hegel for å forstå og systematisere Marx´ dialektikk.

Ved en kritisk gjennomgang av sine forgjengere, kunne Marx ved, samtidig å bevare det riktige, som han avviste det ensidige i deres tenkning, nå djupere og mer mangfoldig i sin analyse enn hva forgjengerne hadde klart. Muligheten for en slik djubde hadde også sine ytre forutsetninger i det nivå kapitalismen – først og fremst den industrielle kapitalistiske vareproduksjonen i England – hadde nådd på Marx tid. Marx var som alle tenkere et resultat av sin tid.

Abstraksjon

Marx’ begreper og teorier må forstås med bakgrunn i denne altomfattende tilnærming. En snevrere forståelse med bakgrunn i tradisjonelle akademiske fags dogmatikk gir ikke den nødvendige forståelse av Marx. Således er det avgjørende for å forstå Marx, å være oppmerksom på at begrepsforståelsen kan være en ganske annen hos Marx enn den man finner i dagligtale eller i borgerlige akademiske fag. En forståelse for hva Marx søker å fortelle i sine omfattende verker, er avgjørende for å forstå Marx´ teori- og begrepsforståelse. Videre er det avgjørende å forstå hvilket abstraksjonsnivå Marx på enhver tid er. Abstraksjonen av virkeligheten erkjennes ved begreper. Som Marx skriver: ”I generelle undersøkelser av denne art forutsettes i det hele tatt alltid at de reelle forhold svarer til deres begrep, eller hva som er det samme, de reelle forhold framstilles bare for så vidt de utrykker deres generelle type4 (…) Verken mikroskop eller kjemiske reagenser kan brukes i analysen av de økonomiske formene (…) Abstraksjonskraften må erstatte begge.”5 Hvilket abstraksjonsnivå Marx er på veksler ut fra hva han søker å formidle. Abstraksjonsnivået er naturlig nok et annet når han omhandler de mest allmenne trekk samfunnet, enn når han omhandler enkelte økonomiske formasjoner. Marx skriver således sjøl om sin metode: hvis leseren ”i det hele tatt vil følge meg, må være innstilt på å gå fra det enkelte og opp til det allmenne.”6 I denne tilnærmingen ligger noe av kjernen i Marx dialektiske metode.

Stoffskiftet

Marx’ undersøkelser, forskning og framstillinger dreide seg i det store og hele om det menneskelige stoffskiftet med naturen. Produksjonen av livet selv i sin allmenne form og i sine særskilte historiske former. Arbeidsprosessen, skriver Marx, ”som den generelle betingelse for stoffskiftet mellom mennesket og naturen, den evige naturbetingelse for menneskets eksistens, og derfor uavhengig av enhver form for dette liv, eller bedre uttrykt, felles for alle de sosiale former som menneskelivet tar.”7 Det var dette som for Marx gikk under begrepet økonomi. Gjeldende økonomi kalte han for ”det borgerlige samfunnets anatomi.”8

Marx viser til ”at den kapitalistiske produksjonsprosess er en historisk bestemt form av den samfunnsmessige produksjonsprosessen overhodet. Den samfunnsmessige produksjonsprosessen er dels en prosess som frambringer det menneskelige livets materielle eksistensbetingelser, og dels en prosess som foregår under spesifikke historiske økonomiske produksjonsforhold, og som sjøl produserer og reproduserer disse produksjonsforhold, og dermed også bærerne av denne prosessen, deres materielle eksistensbetingelser og deres innbyrdes relasjoner, dvs deres bestemte økonomiske samfunnsformasjon. Disse relasjoner i deres helhet, relasjoner hvori produksjonens bærere befinner seg til naturen og til hverandre, hvori de produserer, denne helhet er nettopp samfunnet, betraktet etter sin økonomiske struktur. Også den kapitalistiske produksjonsprosess foregår slik som sine forgjengere, under bestemte materielle betingelser, som tillike er bærere av bestemte sosiale relasjoner: individene inngår disse relasjoner under den prosess hvorunder de reproduserer sine liv”9

Klasser

Menneskets spesifikke plass i naturen er viktig for å forstå Marx. Han setter mennesket i den store sammenheng. Som den organiske natur utgår av den uorganiske natur, utgår den biologiske natur av den organiske natur og mennesket som art og dets samfunn av den biologiske natur, i et lovmessig utviklingsforløp. I en bestemt historisk fase inngår menneskene i sine produksjons- og distribusjonsforhold sosiale relasjoner i form av klasser og samfunnene tar form og karakter av klassesamfunn.

Klassesamfunnene forutsetter visse historiske samfunnsmessige prosesser hvor de vesentlige – i tillegg til arbeidsdelingen og et merprodukt av et visst omfang – er at de umiddelbare produsentene fratas produktet og etter hvert arbeidsmidlene. Som historisk resultat står produktet og arbeidsmidlene overfor produsentene som noe som ikke tilhører ham, ja som noe fremmed. Heri ligger det materielle, historiske og sosiale grunnlaget for den såkalte fremmedgjøringen. Dette kulminerer med den industrielle kapitalistiske vareproduksjonen.

Menneskene faller inn under de ulike klassene ut fra deres ulike sosiale posisjon med hensyn til stoffskiftet med naturen: Slaven og slaveeieren, den livegne og føydalherren, arbeideren og kapitaleieren. På den ene side den som produserer og på den annen side den som tilegner seg merproduktet. Historisk nødvendige, men forbigående, faser i tid og rom mellom de klasseløse samfunn. Den første klasseløse fasen som en historisk forgangen realitet, den andre klasseløse fasen som en sannsynlig mulighet, ja kanskje en historisk nødvendighet om menneskeheten skal overleve som art: å utvikle høyere sivilisasjoner som ikke hviler på utbytting, men er frigjorte og humanistiske. Klassesamfunnene kan ses som overgangsformer mellom barbari og sivilisasjon. Overganger fra klassesamfunn til klasseløse samfunn skjer sannsynligvis ikke uten menneskenes aktive bevisste handling, en bevissthet mer kollektiv og samfunnsmessig enn de mer spontane bevissthetsformer i de tidligere overgangene.

Menneskene har alltid levd i samfunn, i fellesskap, men i ulike historiske former ut fra tid og sted. Menneskenes tilhørighet til naturen formidles gjennom samfunnet: jo mer kompleks formidling, jo mer komplekse samfunn. I en slik sammenheng kan naturen ses som det allmenne, samfunnet som det særskilte, og mennesket som det enkelte. Menneskenes aktive tilpasning til naturen, deres bevissthet, deres subjekt, skiller dem fra andre biologiske arter i naturen. Som subjekt realiserer mennesket seg på en særskilt måte i stoffskiftet med naturen, mer bestemt gjennom en særegen og aktiv tilpasning, en særskilt bevisst praksis, nemlig arbeidet. Marx legger til grunn at arbeidet er ”en form, som utelukkende hører til mennesket. Han foretar ikke bare en formering av det materiale han arbeider med, men samtidig virkeliggjør han sitt eget mål, som en lov bestemmer hans handlemåte, og som hans vilje må underordne seg.”10

I samfunnet, som i naturen, virker objektive kausale forbindelser som uttrykker materiens sjølbevegelse – uavhengig av menneskenes viten og vilje. Forbindelsene kan erkjennes, og med erkjennelsen gjør menneskeheten sine store samfunnsmessige framskritt i sitt stoffskifte med naturen. På et vis kan vi si at naturen kommer til erkjennelse om seg sjøl gjennom menneskene. Kunnskap om kausale forbindelser – lovmessighetene – er forutsetning for menneskenes kontroll og styring av sine liv. Økonomiske kriser i kapitalismen, klimakriser og andre store forstyrrelser i samfunnene, kan bare forstås og endelig løses gjennom grunnleggene forståelse av deres årsaker. Marx søkte å klarlegge disse kausale forbindelsene som omgir menneskene. Ut fra det klarla han subjektet som ”et ensemble av sine samfunnsmessige forbindelser”11.

Marx undersøkelsesobjekt var virkeligheten. I etterordet til annet opplag av første bind av Kapitalen slutter han seg til en av sine anmeldere som skriver om Marx´ metode, at den ”kan ikke ha en bevissthetsform eller et bevissthetsresultat som grunnlag, dvs dens utgangspunkt kan ikke være en idé, men bare et ytre fenomen.” Videre skriver han: ”Kritikken består i å sammenlikne og konfrontere faktum med et annet faktum, ikke en idé.”12 Verket Kapitalen er følgelig ikke først og fremst en idé-kritikk, men en framstilling av virkeligheten. Det konstruerte menneske eller samfunn var Marx helt fremmed. Han søkte å avdekke det virkelige menneske, det sosiale mennesket.

Produktivkreftene

I forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden Marx ble født, kommer det ikke overraskende opp forsøk fra enkelte på å redusere Marx til en rabiat fantast som produserte utopier. Oppfatninger som må bero enten på at vedkommende ikke har lest Marx, eller har lest og ikke forstått! Marx´ bidrag til forståelsen av samfunnet brakte samfunnsvitenskapen et kvantesprang framover, på nivå med Darwins og Einsteins oppdagelsers betydning for naturvitenskapen. Marx la en vitenskapelig tilnærming til grunn for sine undersøkelser av gjeldende og forutgående samfunnsforhold. Forståelsen av overgangene fra tidligere til nyere historiske samfunnsformasjoner, tidligere og nyere måter å produsere og distribuere på, er fundert på innsikt i hvordan produktivkreftenes utvikling stadig produserte nye produksjonsforhold som fortrengte foreldede produksjonsforhold, med en nærmest naturlovmessig nødvendighet. Som grunnleggende forklaringer på overganger fra ættesamfunn, til slavesamfunn, til føydalsamfunn, til kapitalistiske samfunn. Som Marx sjøl skriver om historiens allmenne drivkrefter: ”På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner.”13 Videre presiserer Marx allment at ”Det som skiller de økonomiske epoker er ikke hva som blir lagd, men derimot hvordan, og med hvilke arbeidsredskaper det blir produsert.”14 Når altså arbeidsredskapet i den økonomiske epoken er digital teknologi, er produksjonsmåten en helt annen enn da arbeidsredskapet var flintøksa. To helt forskjellige redskaper danner ulike økonomisk epoker – produksjonsmåter. Spørsmålet som naturlig melder seg, er om gjeldende produksjonsforhold – eiendomsforhold – er i samsvar med de gjeldende produktivkrefters behov? Fordrer ikke den digitale teknologi mer sosialiserte eiendomsforhold? Ja, hvilke uttrykk får motsigelsen mellom dagens produktivkrefter og de kapitalistiske produksjonsforholdene i våre samfunn? Er ikke de stadig mer skjerpede og universelle økonomiske ubalanser og kriser uttrykk for denne motsigelsen? Og er ikke dagens klimakriser også uttrykk for denne motsigelsen? En motsigelse som uttrykker menneskenes irrasjonelle stoffskifte med naturen?

Den finansielle sfære

En annen side ved produktivkreftenes utvikling, er at jo mer komplekst denne utvikler seg teknisk og kunnskapsmessig, jo mer kapital må mobiliseres før produksjon kan igangsettes. En slik utvikling, gir grunnlag for en finansiell sfære, som jo nettopp mobiliserer slik kapital for kapitalisten mot andel i profitten. Denne sfæren er således organisk forbundet med den vareproduserende industrielle sfæren. Imidlertid fører den økte størrelse av den finansielle sfæren til at den sjølstendiggjør seg. Denne sjølstendiggjøringen har også andre årsaker i denne sfærens forbindelser til finansiering av stater og husholdninger, og kanskje mest av alt dens private kapitalistiske tilegnelse av profitt som til tider overskrider hva som er normalt i den industrielle vareproduksjonen. Delvis opphører den å utføre sin organiske funksjon, utarter og ikke bare utløser kriser i samfunnene, men skjerper dem og bidrar til at de blir altomfattende. Deler av denne finansielle sfæren kalte Marx fiktiv kapital, fordi den er løsrevet fra den egentlige kapital, den som virker i menneskenes produktive stoffskifte. Så når de nyliberale argumenterer med at skatteletter på rikdom gir nyinvesteringer i samfunnet er det en sannhet med store modifikasjoner. Dette fordi nyinvesteringene går mye uproduktivt, dvs i å øke verdien på selve de finansielle instrumentene, ikke nødvendigvis nyinvesteringer i selve produksjonen, ikke som virkelig kapital. Denne fiktive kapitalens betydning er økende og driver samfunnene fra den ene slagside til den annen. Utartingene i den finansielle sfæren kan også ses som uttrykk for motsigelsen mellom produksjonsforhold og produktivkrefter.

Varen

Marx´ hovedverk Kapitalen er framstilling, etter omfattende analyser, av de forskjellige former som viser seg for folk flest i deres økonomiske liv. Derfor begynner Marx naturlig nok med vår tids mest åpenbare fenomen, nemlig varen. Han presiserer at ”[v]arens formskifte, formidler det samfunnsmessige stoffskifte.”15 I denne setningen ligger forklaringen på hvorfor Marx legger slik vekt på nettopp denne foreteelsen. Den er en bestemt historisk form for menneskenes stoffskifte med naturen: ”En vare synes ved første øyekast å være en ganske enkel og triviell ting. Analysen av den viser at den i virkeligheten er en meget komplisert ting…”16 I det hele tatt den måten menneskene forholder seg til hverandre og naturen, i form av vareproduksjon og vareutveksling.

Kapitalforholdet

Verket Kapitalen er følgelig en framstilling etter en forutgående analyse som vi finner i verket ’Grundrisse’, en undersøkelse av den gjeldende samfunnsformasjon, av et vareproduserende og varekonsumerende samfunn. Marx ekstraherer ut av denne samfunnsformasjonen kapitalforholdet som den måten menneskene utfører sitt stoffskifte med naturen på, måten de i vår tids historiske epoke i all hovedsak produserer på, ja, mer bestemt, måten varer produseres. Det er dette samfunnets kvalitet – kapitalforholdet – som skiller det fra tidligere samfunnsformasjoners måter å produsere på. Hvor det sentrale tema for Marx, er spørsmålet om hvordan framstilles og hva skjer med det samfunnsmessige merproduktet: ”Den vesentlige distinksjon mellom de forskjellige samfunnsformasjonene, f eks mellom et samfunn basert på slavearbeid og et samfunn basert på lønnsarbeid, ligger alene i den måten hvori dette arbeid blir avtvunget den umiddelbare produsenten, nemlig arbeideren.”17

Mer spesielt om vår tid presiserer Marx at kapitalforholdet ”er ikke kommet ut av naturen og heller ikke et sosialt fenomen, som er felles for alle historiske perioder. Det er åpenbart sjøl resultat av en forutgående historisk utvikling, produkt av mange økonomiske omveltninger, hvor en hel rekke eldre formasjoner av samfunnsmessig produksjon har gått under.”18 Marx skriver så at det ”dreier seg her bare om de store generelle trekk, for man kan like så lite trekke absolutte skiller mellom epokene i samfunnets historie som mellom epokene i jordas historie.”19

Merverdien

Marx utvikler i sine undersøkelser et eget begrepsapparat for så eksakt som mulig å uttykke de faktiske forhold hvori merproduktet under kapitalforhold tar form av merverdi. Merverdien ligger skjult i profitten og er denne formens vesen ”i forvandlet form (…) En form hvori merverdiens opprinnelse og hemmeligheter ved dens eksistens er tilslørt og utslettet.”20 Merverdien er det materielle grunnlaget for kapitaleiendommen og dens økning, ja sjølve forklaringen på at rikdommen er på få hender. Denne merverdien, hvordan den framkommer ved det ubetalte produktive arbeid, og ikke som differanse mellom kjøp og salg i sirkulasjonen, er Marx’ store oppdagelse. Med denne oppdagelsen er grunnlaget for gjeldende samfunnsformasjon avdekket. Merverdien oppstår i et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold – kapitalforhold –, hvor den formelt – juridisk sett – frie arbeideren i et sosial tvangsforhold selger sin arbeidskraft til eieren av produksjonsmidlene, kapitaleieren. Og dette gjelder enten det dreier seg om T-skjorte kjøpt av en gutt i Oslo, produsert av den underbetalte syersken i Bangladesh med arbeidsmidler eid av et multinasjonalt selskap, eller bensin kjøpt av en tysk billist, raffinert av olje ekstrahert fra et oljefelt på norsk sokkel av en norsk oljearbeidere, med arbeidsmidler eid av en multinasjonal energigigant. Kapitaleierne som har eierandeler i disse multinasjonale selskapene tilegner seg merverdien i form av utbytte eller gevinst på aksjer og andre typer finansielle instrumenter notert på børser i verdens imperialistiske hovedsentra. I prinsippet gjelder dette altså like mye, om ikke ennå mer, i dag enn på Marx tid!

Profittformer – geoøkonomi – imperialistiske formasjoner

Merverdien realiseres altså som profitt i vareomsetningen. Profitten er merverdiens framtredelsesform, merverdien kan først med analyse/syntese skilles ut fra profitten. I profittformen tilfaller den eiere av kapital, aksjonærer, obligasjonseiere, bankkapital og grunneiere, og i mindre porsjoner ulike mellomledd som tilretteleggere, multinasjonale revisjonsselskaper og advokater. Tar altså ulike former, og flyter inn i kapitalens globale blodomløp. I sin samfunnsmessige form i vår tids internasjonaliserte kapital, utgjør den kapitalistiske produksjonsmåten grunnlaget for de geoøkonomiske bevegelser som tar ulike imperialistiske formasjoner. Hungeren etter profitt er hoveddriveren bak det forhold at industri forflyttes fra Vesten til Østen og driveren bak handelskrigene som nå bygger seg opp. Ja, jeg vil hevde at for å forstå i sin fulle djubde de store geoøkonomiske forskyvningene vi i dag ser mellom Østen og Vesten, kreves innsikt i Marx. Det samfunnsmessige globale stoffskiftet med naturen er i stor grad forflyttet til Østen, mens hovedkonsumpsjonen ligger igjen i Vesten, og merverdien i form av profitt ligger i utbytter på finansielle instrumenter notert på verdens hovedbørser i Wall Street i USA, City of London i Storbritannia , Frankfurt i Tyskland, Paris i Frankrike og Amsterdam i Nederland. Gamle imperialistiske hovedsentra. Når pengekapitalen investerer i disse børsene, åpnes tilgang til utbytte – merverdi – fra hele det globale stoffskiftet med naturen: fra slaveliknende arbeidsforhold i mineralgruvene i Kongo til tekstilfabrikker i Bangladesh og oljeutvinning i havet utenfor Angola, i den meksikanske golf og Nordsjøen.

Tingliggjøring

Gjennomgangstemaet hos Marx, er hvordan de egentlige mellommenneskelige produksjonsrelasjoner, og stoffskiftet mellom mennesker og natur, tar former som tilslører eller skjuler disse relasjonene. Disse formene, gjerne som ting – varer eller penger, omtalt av Marx som vare- og pengfetisj, sjølstendiggjør seg i forhold til den egentlige menneskelige praksis i stoffskiftet med naturen. Men denne sjølstendiggjøringen er relativ. I kriser som Finanskrisa som ble utløst for ti år siden, og antakelig for de menneskeskapte klimaendringene, slår sammenhengen – helheten og enheten – mellom de ulike tilsynelatende løsrevede formene, deres egentlige felles karakter som bestemte relasjoner menneskene i mellom og i deres relasjon med naturen, gjennom.

Marx vitenskapelige bidrag er å avmystifisere formene, avdekke deres egentlige natur. Den borgerlige tenkning drar i motsatt retning, nemlig i retning av på en absolutt måte, sjølstendiggjøre formene fra deres historiske og logiske grunnlag – komplisere og mystifisere formene. Denne sjølstendiggjøringen av formene danner grunnlaget for ulike akademiske disipliner som løsrevet fra hverandre, svever rundt i sine egne baner. Om vareformen, verdiforholdet, uttaler Marx: ”Det er utelukkende den bestemte sosiale relasjon mellom menneskene selv, som her i deres innbilning tar form av relasjon mellom ting”21

Marx’ vitenskapelige oppdagelser, først og fremst av merverdien – overskuddet av det menneskelige arbeid under kapitalforhold – ligger altså som faktisk foreteelse skjult i de ulike profittformene, som avkastning på investert kapital for industrielle og finansielle kapitalister, bank- og forsikringsprofitt og annen mellommannsprofitt. I våre dager er særlig Marx´ skille mellom rente og driftsherregevinst, relevant. Arbeidskraftens verdi ligger skjult i arbeidslønnen, varens verdi og merverdi ligger skjult i prisen, og kapitalforholdet ligger skjult i varen og pengene. Det at disse fenomenene – varer og penger – framstår som noe annet enn hva de egentlig er, er en mystifikasjon gjennom tingliggjøring. Tingene, formen framstår som noe annet enn hva de djupest sett egentlig er. Hva de egentlig er, er Marx’ store oppdagelse. Tidligere, samtidige og etterfølgende borgerlige tenkere tenderer til å fortape seg i formene, og går ikke i djubden slik Marx gjorde. Marx presiserte at ”Kapitalen er ikke en ting, men en bestemt samfunnsmessig produksjonsrelasjon som hører til en bestemt historisk samfunnsformasjon, et produksjonsforhold som kommer til uttrykk ved en ting, og som gir denne tingen en spesifikk samfunnsmessig karakter.”22 Gjennom hele verket Kapitalen, tar Marx for seg de ulike formene, dissekerer dem for å vise deres vesen – lovene for det menneskelig merarbeid under kapitalforhold.

Klassekampen

På grunn av de behov som rådde da Marx levde, ble hans arbeid i hovedsak knyttet til å avdekke de materielle bestemmende forhold for menneskenes stoffskifte med naturen. Et nødvendig forarbeid for å kunne forstå det sosiale grunnlaget for de bevissthetsformer som da var herskende. Ut fra sine undersøkelser sluttet Marx på generelt grunnlag at: ”Måten å produsere det materielle liv på betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess i det hele tatt. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men det er omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.”23 Således er det ikke tilstrekkelig i vår tid å avklare kapitalforholdenes ideologiske former i seg sjøl, bare som rein idéform. Dette gjelder spesielt i dag for nyliberalismen, og dens destruktive virkninger på samfunnet. For virkelig å forstå nyliberalismen, må dens materielle grunnlag avklares, hvilke behov i dagens produksjonsmåte som gjør at nettopp den formen velges av det politiske ledersjikt nasjonalt og internasjonalt, og av de borgerlige utdanningsinstitusjoner, ja hvorfor en slik ideologi tar det åndelige hegemoni.

Det var videre helt nødvendig å gjøre de undersøkelsene Marx gjennomførte for å gi den gryende arbeiderbevegelsen et vitenskapelig grunnlag for sin ideologi. Ikke minst var bevisstgjøringen om merverdien avgjørende. En bevisstgjøring som ikke bare ga ammunisjon til kampen for høyere lønn, men også dannet grunnlaget for kampen for velferdsordninger gjennom omfordelinger over statsbudsjettet. Ordninger som de borgerlige nå søker å avvikle, for å omfordele overskuddet i samfunnet til kapitaleierne. Så nå mer enn noen gang, gjelder kunnskapen om merverdien for å slå tilbake angrepet fra borgerlig hold. Marx er viktigere enn noen gang!

Ved at arbeiderbevegelsen kunne erkjenne det nødvendige, kunne det mulige erkjennes. I det mulige lå forskyvning i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i favør av arbeiderklassen, og opphevelse av den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, opphevelse av noen menneskers utbytting av det store flertall mennesker og dermed muligheten for rettferdig fordeling av det samfunnsmessige overskudd, slutt på sult, nød og kriger. Hvor menneskeheten i takt med veksten i produktiviteten endelig kan utvikle seg fra barbari til sivilisasjon. En endelig opphevelse av de siste rester av barbari – samfunnsklassene – og andre former for undertrykkelse.

La oss her avslutte om Marx´ vitenskapelige og humanistiske perspektiv med hva han sier om hva frihet egentlig er: ”Frihetens rike begynner i virkeligheten først der hvor det arbeide som er bestemt av nød og ytre formål, opphører. Det ligger altså i følge sakens natur utenfor den egentlige materielle produksjonens sfære. Like som det primitive mennesket må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, slik må også det siviliserte mennesket gjøre det, i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. Med menneskets utvikling utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene økes, men like så utvides produktivkreftene, som tilfredsstiller disse behov. Friheten på dette området kan bare bestå i, at det kollektivt arbeidende menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette deres stoffskifte med naturen rasjonelt, at de bringer det under deres felles kontroll i stedet for å beherskes av det som av en blind makt.”24 Altså ingen fantastisk konstruert frihet, men en virkelighetens frihet, hvor menneskene endelig frigjør seg fra en blind makt som stiller menneskene hjelpeløse overfor kriger, klimakriser og økonomiske kriser. Kriser som reaksjon på vårt irrasjonelle stoffskifte med naturen.

1 Kapitalen bind III (Rodhos utgaven) s 1069

2 Kapitalen bind III s 1052

3 Kapitalen bind III s 1052

4 Kapitalen bind III s 187

5 Kapitalen bind I s 92

6 Forordet (Pax) s 215

7 Kapitalen bind I s 310

8 Forordet s 216

9 Kapitalen bind III s 1053/1054

10 Kapitalen bind I s 303

11 Tesene over Feuerbach (Pax) s 54

12 Kapitalen bind I s 103

13 Forordet s 217

14 Kapitalen bind I s 305

15 Kapitalen bind I s 208

16 Kapitalen bind I s 170

17 Kapitalen bind I s 350

18 Kapitalen bind I s 284/285

19 Kapitalen bind I s 545

20 Kapitalen bind III s 61

21 Kapitalen bind I s 172

22 Kapitalen bind III s 1048

23 Forordet s 217

24 Kapitalen bind III s 1055/1056

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s