Sosialistisk strategi – hva bør vi ta med oss fra fortida?

Av Ivar Espås Vangen

Ideologiske diskusjoner om prinsipielle spørsmål på norsk venstreside kommer og går. Sist gang Rødts prinsipprogram ble revidert, i 2014, gikk debatten høyt og lavt også ute i norske medier, og frontene blei til dels steile: noen ville «fornye» og «modernisere» programmet – andre var redde for at mer av marxismen ville renne ut. Resultatet blei et kompromiss som tok mindre steg i retning vekk fra det gamle RV-sporet. Trolig har aldri noen tidligere norske prinsipprogram inneholdt ordet «demokrati» flere ganger enn Rødts nåværende.

Dette skaper en interessant situasjon. Slik jeg ser det er Rødt i en brytningstid hvor utfallet på ingen måte er klart. Man har fravrista seg mye av slagget fra maoismen, og har samtidig fått inn en stor generasjon mennesker som ikke har noen skolering fra denne tradisjonen. Flesteparten av Rødts snart 7000 medlemmer er født etter 1980. Det er en stor kontrast til det 1500 medlemmer sterke partiet som møtte meg i 2011, da jeg først meldte meg inn.

Nå går det igjen en diskusjon i partiet om både prinsipprogram og strategispørsmål. I den anledning har jeg tatt opp litt gammel litteratur, både fra AKPs og NKPs idétradisjoner. Underveis i arbeidet med denne teksten har jeg blant annet lest bøkene «Vår Strategi», «Veien(e) til sosialisme» og «Vår Partiteori» av Hans I. Kleven, NKPs tidligere leder. Fra AKPs ideologiske arv har jeg tatt for meg Kjersti Ericssons «Den Flerstemmige Revolusjonen».

I denne teksten vil jeg forsøke å trekke ut det jeg mener er verdt å ta med seg fra disse to idétradisjonene. Rødt er i dag et svært parti som for lenge sia har forlatt dogmatiske tanker om «væpna revolusjon» og ensidig handlingsfilosofi. Jeg tror det er mye godt å hente i god norsk marxistisk idétradisjon for å erstatte dette. Ikke alt trenger å bli oppfunnet på nytt.

Den antimonopolistiske strategi

Den kommunistiske verdensbevegelsen frambragte en rekke teoretiske nyvinninger etter andre verdenskrig. Det viktigste var kanskje vurderinga av at overgangen til sosialisme vil måtte være en overgang bestående av flere etapper og trinn. Dette er også relevant i dag. Man hopper ikke fra samfunnet vi har i 2019 til et sosialistisk folkestyre med ett slag.

I 1974 skrev Hans I. Kleven, som seinere blei NKPs leder og som blant annet har bidratt i dette tidsskrift, boka Vår Strategi, som langt på vei var en sammenfatning av NKPs sosialistiske strategitenkning i arbeidet med Sosialistisk Valgforbund. Slik jeg ser det kan boka, akkurat som den seinere utgitte Veien(e) til sosialisme fra 2009, lære oss mye nyttig også i dag. Den «antimonopolistiske strategi», som utover etterkrigstida var gjennomgående i partitradisjonen NKP tilhørte, er slik jeg ser det den mest fruktbare strategitenkninga for revolusjonære sosialistiske partier i vår tid – ikke minst i vesten.

Men hva går dette ut på? I korte trekk går den ut på at kampen for sosialismen, revolusjonen, går gjennom flere «etapper», eller «avgjørende skritt» på veien.1 I hver etappe løses bestemte og vesentlige, men likevel begrensede målsettinger. I hver etappe er det også flere trinn som markerer viktige steg på veien til etappemålet. Det avgjørende for den revolusjonære på et bestemt historisk stadium er derfor å kartlegge hvilke etapper som må utføres; hvilke trinn som må gjennomføres, og ikke minst: hvilke allierte den revolusjonære krafta har på hvert nivå. Sagt annerledes: hva er målet, hva gjøres for å komme dit – og hvordan blir vi i stand til å klare oppgavene som står foran oss?

Hva står i veien for å oppnå sosialisme i Norge? For det første har monopolkapitalen i Norge svært stor makt. Gjennom sin økonomiske styrke har denne vridd Norge kraftig mot høyre de siste årene, både gjennom endring av skattepolitikken til fordel for seg sjøl, men også i retning privatisering av offentlig eiendom, utstrakt sosial dumping, og en gradvis forvitring av kommunedemokratiet. Det kanskje fremste våpenet som brukes for å sementere denne utviklinga, er EØS-avtalen. Denne binder oss til den generelle høyrevridninga i EU, uten at våre folkevalgte har noe de skulle ha sagt. Det er trolig riktig som det blir hevdet, at Norge sto friere i innenrikspolitikken under unionen med Sverige.

I tillegg til EØS-avtalen og generelle handelsregimer som WTO, er det trolig norsk medlemskap i NATO som i dag legger sterkest begrensninger på norsk demokrati og sjølstyre. Det er rett og slett utenkelig at noen sosialistisk revolusjon kan finne sted i Norge så lenge vi er medlem i NATO. Både medlemskapet som sådan, og de påfølgende beredskapslovene som skulle åpne for unntakstilstand om «rikets sikkerhet» var truet, var delvis rettet mot den indre trusselen den kommunistiske arbeiderbevegelsen utgjorde for det norske borgerskapet i etterkrigstida. For at ikke en sosialistisk maktovertaking skal druknes i blod, må militarismen, og dermed også NATO som binder oss til USAs imperialisme, bekjempes.

Etappe 1: forny og utvid demokratiet

Den første etappen i Norges vei til sosialismen må derfor gå ut på å begrense monopolenes makt og følgelig utvide demokratiet for alle oss andre. Demokratiske og folkelige krefter må forene seg med det som måtte finnes av progressive borgerlige elementer om å isolere monopolkapitalen. Kjerna i denne alliansen må nødvendigvis være den organiserte arbeiderbevegelse representert gjennom sine politiske partier og faglige organisasjoner. I tillegg til arbeiderbevegelsen er det naturlig å se for at seg både småbønder, fiskere, funksjonærer og viktige grupper av studenter og intellektuelle vil utgjøre viktige grupper i alliansen. Denne bevegelsen må søke både makt og motmakt: erobring av statens organer, samt viktige arenaer for utenomparlamentarisk motmakt. Mangler man én av delene, vil bevegelsen før eller siden klappe sammen.

Denne etappen må, foruten å stille opp et solid forsvar mot storkapitalens offensiver, innebære en veldig reversering av privatiseringen de siste tiårene. Samtidig må skattepolitikken gjøres mer progressiv, i tillegg til at vesentlige deler av økonomien legges i folkemaktas hender. Et reelt arbeiderdemokrati med avgjørende makt på arbeidsplassene, må påbegynnes. I siste instans må også EØS-avtalen og NATO sies opp. Like fullt innebærer denne etappen også at vilkåra for småbedrifter og mindre næringsdrivende må sikres mot monopolkapitalens kvelertak. Støter man vesentlige deler av småborgerskapet fra seg, vil kampen mot den umiddelbare fienden, monopolkapitalen, bli mye vanskeligere. Forbundet mellom arbeiderklassen og de progressive demokratiske element må bevares så langt man kan.

Med dette vil den første etappe, stadiet med begrensning av monopolenes makt, langt på vei fullbyrdet. Folkemakten har fått vunnet vesentlig terreng over monopolkapitalens pengemakt, sjøl om kapitalistiske produksjonsforhold fortsatt er framtredende elementer i store deler av økonomien. Like fullt har man nå bygd et grunnlag man kan bygge videre på. Borgerskapets sterkeste elementer har gått på et kraftig nederlag, og arbeiderbevegelsens subjektive element vil være styrket av de innledende kampene.

Etappe 2: bygg sosialismen

I dette nivået vil vilkårene være annerledes. Trolig vil store deler av den antimonopolistiske alliansen falle av og kjempe imot. Klassekampen vil dermed innta andre former, og konstellasjonene vil endres markant. At man støttet kampen for norsk sjølråderett og mot absolutt monopolmakt, trenger tross alt ikke å bety at man er for en sosialistisk revolusjon! Sosialisering av de viktigste produksjonsmidlene, og dermed fravristing av borgerskapets eiendom, innebærer en definitiv skjerping av klassekampen, og bare en enhetlig og kampklar arbeiderklasse vil være i stand til å klare strabasene som vil følge på dette nivået.

Det er sjølsagt ingen naturlov i dette. Utviklinga kan når som helst reverseres, eller stagnere på hver av disse etappene. I Latin-Amerika kan vi for eksempel se flere eksempler på at de progressive kreftene har blitt stanset på den antimonopolistiske etappen, før noen reell sosialistisk utvikling er påbegynt. I Chile endte dette med militærkupp, og tiår med terror og fascisme etter 1973. I Norge valgte sosialdemokratiet etter 1945 NATO, Marshallhjelp og antikommunisme framfor noen norsk vei til sosialismen. Hvorvidt man lykkes eller feiler, avhenger av taktisk kløkt og det generelle styrkeforholdet mellom klassene.

Kjersti Ericsson og de to modellene for sosialisme

Da Kjersti Ericsson, som leder av AKP, skreiv «Den flerstemmige revolusjonen» i 1992, var venstrekreftene verden over i ei brytningstid. Realsosialismen i Sovjet og østblokken hadde klappa sammen, og Kina hadde for lengst begynt på sin lange vandring på kapitalistiske stier. Revolusjonære partier over hele vesten, både partiene i den maoistiske og i andre tradisjoner, opplevde en ideologisk krise. Man trengte noe nytt.

Ericsson satte derfor opp to «modeller» for sosialismen, slik hun anså det. Den første modellen representerer den «klassiske, sosialistiske modellen» som kan sammenlignes med «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A)».2 Mot dette satte hun en annen mer mangfoldig modell, med «mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B)».3 Disse to modellene, A og B, skiller seg fra hverandre både i hvordan de ser på hvordan grunnlaget for sosialisme dannes; hvordan den revolusjonære krafta ser ut; hva den revolusjonære kraftas oppgave er, og hvordan sjølve framtidssamfunnet skapes. Ericssons poeng er at modell B har mer for seg enn modell A.

Når det kommer til hvordan grunnlaget for sosialismen skapes, skiller modellene seg vesentlig fra hverandre. Den klassiske sosialistiske strategitenkninga, modell A, ser for seg at kapitalismen river opp tilbakeliggende produksjonsforhold over alt hvor den bryter seg fram. Dette skjer over hele verden, med påfølgende utvikling av produktivkreftene og økende grad av konsentrasjon av kapitalen. Grunnlaget for sosialisme lages sakte men sikkert, verden over.

Mot dette stiller Ericsson opp modell B, som har tatt til seg 1900-tallets imperialismeteori. Kapitalismen bringer fram motsetninger mellom imperialistiske sentra, og halvkoloniale periferier, hvor førstnevnte holder sistnevnte nede. Periferiene kan derfor aldri bli «modne» for sosialisme i økonomisk forstand. De vil aldri oppleve noen «normal» kapitalistisk utvikling, slik vi har gjort i vesten. Førkapitalistiske produksjonsmåter vil integreres i strukturene slik at kapitalen kan leve som parasitt på dem. Dette gjelder også i vesten, hvor for eksempel husarbeidet i familien langt på vei lever videre, og tjener som verktøy for borgerskapet.

Angående den revolusjonære krafta, er også perspektivet annerledes. I modell A skaper kapitalismen sine banemenn, fortrinnsvis som det moderne industriproletariatet. Kvinnene skal integreres i denne som lønnsarbeidere, slik at klassen dermed står som en enhet i sin misjon: å knuse borgerskapets diktatur og heve seg sjøl opp som herskende klasse. For u-landas vedkommende må disse industrialiseres, slik at disse også kan få et stort proletariat som kan følge samme modell.

Modell B vektlegger mangfoldet i større grad. Verken i de enkelte samfunn eller i verden som helhet vil den revolusjonære krafta være enhetlig. «Arbeiderklassen og det arbeidende folket i de kapitalistiske sentrene og i periferien har ulik materiell og sosial situasjon, til dels ulike interesser og ulik bevissthet. Det samme gjelder svarte og hvite, kvinner og menn».4 Klassekampen må derfor bygge på et premiss om at ikke alle er like, men heller på en allianse hvor forskjellene respekteres, og hvor motsigelser løses fortløpende. Dette er et viktig utgangspunkt i en tid som vår.

Hva er så den revolusjonære kraftas oppgave? I modell A er det oversiktlig nok: den revolusjonære arbeiderklassen skal frata borgerskapet makta, sosialisere produksjonsmidlene erstatte kapitalismens anarki i produksjonen med en helhetlig plan. Modell B sier at den revolusjonære krafta skal skape en økonomisk utvikling som kommer folk flest til gode og samtidig tar vare på naturen. Mest mulig likeverdighet mellom folk må skapes gjennom rettferdig forskjellsbehandling. Folk må få mer makt og kontroll over egne livsvilkår, hvilket igjen tilsier at økonomien må styres minst like mye nedenfra med utgangspunkt i folks hverdagsliv, som fra eksperter «på toppen».

Framtidssamfunnet, kommunismen, skapes i modell A gjennom at produktivkreftene under arbeiderklassens kontroll utvikler seg så kraftig at mindre og mindre tid går med til materiell produksjon. Dette skaper et overflodssamfunn hvor folk etter hvert kan yte etter evne, og få etter behov. Dermed forsvinner det materielle grunnlaget for å skille ut egne klasser og sjikt. Kommunismen blir en realitet.

Modell B tilsier derimot at utgangspunktet om mindre nødvendig arbeidstid ikke er tilstrekkelig. Dette åpner nemlig for at et nytt herskersjikt kan utvikle seg underveis. Derfor må det bygges motkrefter som bygger på makt nedenfra. Vanlige folks erfaringer og interesser må integreres og bygges inn i alt fra kunnskapsproduksjon, teknologiproduksjon og generell økonomisk strategi. For at dette skal være mulig, kan ikke for mye makt være sentralisert på ett sted.

Hva kan vi lære av dette?

Ericssons to modeller må sees i lys av problema som har fulgt den kommunistiske arbeiderbevegelsen de siste 150 årene. Ut av den klassiske sosialistiske modellen har både det reformistiske sosialdemokratiet, og den råtne stalinismen blitt avfødt. Andre partier har endt som mer eller mindre sekteriske minipartier. Noe går åpenbart galt på minst ett sted.

I tillegg til erfaringene med forråtnelsen i Øst-Europa og i andre sosialistiske ettpartistater, bygger Ericsson på realitetene i utviklinga av imperialismen og av de stadig mer alvorlige miljøødeleggelsene kapitalismens profittjag genererer. Dette innebærer for det første at land i den tredje verden må «avkobles» den internasjonale kapitalismens strukturer med dens spilleregler mest mulig slik for eksempel Mao og Samir Amin har tatt til orde for tidligere, og må få støtte til dette av progressive i de kapitalistiske sentrene. Det betyr også at vi i vesten har et hovedansvar for å ta et oppgjør med våre egne staters imperialisme, både i form av deltakelse i plyndringskriger og utbytting av fattige land gjennom urettferdig handel og andre økonomiske forbindelser. Det er en rein illusjon å tru at den tredje verden kan nå opp til «vårt» nivå uten først å bryte imperialismens lenker.

For det andre betyr miljøproblemene at den revolusjonære krafta stilles overfor helt andre oppgaver enn tidligere. Sosialisme i dag kan ikke bare bety økt produksjon og større økonomisk vekst enn kapitalismen. Planeten vår tåler det ganske enkelt ikke. En moderne sosialistisk økonomi må operere med rammer som minst like mye setter våre økosystemer som menneskene i sentrum.

Anti-imperialismen og økososialismen må også settes i sammenheng. I dag ser vi for eksempel hvordan imperialistiske land forsøker å sende regninga, så vel som konsekvensene av feilslått klimapolitikk over på fattige land i den tredje verden. I verste fall så drastisk at man aksepterer at hele nasjoner havner under vann, slik for eksempel en rekke fattige øystater risikerer. En revolusjonær kraft i vesten kan ikke basere sine «grønne» visjoner på sjåvinisme og utplyndring av den tredje verdens ressurser og folk.

Kjønnsperspektivet hos Ericsson er også viktig å ta med seg. Den moderne kapitalismen, sjøl i relativt egalitære land, kan ikke forstås uten at også kvinneundertrykkinga tas med i betraktning. Under kapitalismen er vareproduksjonen absolutt den dominerende forma for produksjon, men like fullt ikke den eneste. Også under kapitalismen finnes det store områder av produksjonen som produserer mer reine bruksverdier framfor bytteverdier. Felles for mange av dem er at de utføres av kvinner.

Husarbeidet for eksempel, er et tema vi alle har et visst forhold til. Norske menn gjør riktignok mer husarbeid enn noensinne under kapitalismen, men det er fortsatt kvinnene som gjør mest. Dette er arbeid som så absolutt er nødvendig for å reprodusere både egen og mannens arbeidskraft i lengden: matlaging, vasking og barneoppdragelse. Ingen av disse utbetales det noen lønn for, og er følgelig ikke-kapitalistisk produksjon. Likevel er de nødvendige for at kapitalismen slik vi kjenner den i dag, skal rulle videre. Alternativet ville vært å betale arbeiderne mer i lønn, slik at de kunne kjøpe samtlige av disse tjeneste på et marked – hver dag. Og som kjent vil kapitalisten alltid forsøke å minimere sine utlegg til reproduksjonen av arbeidskrafta. Følgelig integreres ikke-kapitalistiske produksjonsforhold godt i den reelt eksisterende kapitalismen vi møter utafor lærebøkene i samfunnsøkonomi.

I dag er kvinner dessuten i stor grad lønnsarbeidere. I et land som Norge er faktisk flertallet i arbeiderklassen kvinner. Likevel henger fortsatt fortiden igjen. Kvinner arbeider mest deltid, både «frivillig» og ufrivillig, og har sett under ett fortsatt dårligere lønn enn menn. Ei gjennomsnittlig kvinne har 66 % av mannens inntekt gjennom livet om vi regner med skeivheta i pensjonsutbetalinger. Kvinnelønnas lave nivå henger sammen med synet på kvinnelønna som ei spe på-lønn i tillegg til ektemannens inntekt. Dette henger igjen gjennom at yrker som i dag domineres av kvinner, stort sett er dårlig lønna, uavhengig av kvalifikasjoner eller «viktighet».

Kvinnenes erfaringer og rolle i samfunnet blir ofte forbigått i stillhet, også hos skolerte sosialister i forskjellige former og land. Framfor å ta utgangspunkt i kvinners egne erfaringer og livssituasjon, har man heller forsøkt å få kvinner ut i samme lønnsarbeid som menn, slik at kapitalismen, eller statssosialismen, kunne produsere enda mer. I Norge ser vi det samme: barna skal puttes i barnehage så tidlig som mulig, og deltidsarbeid sees på som et onde som helst bør bekjempes. Alt for sjelden stiller man spørsmål om det like gjerne kan være et mål at norske fedre kanskje skal jobbe litt mindre og barna være litt mindre i barnehagen. Hvorfor skal produksjon og lønnsarbeid være det eneste salige? Er det noe «antikapitalistisk» over dette?

Ericssons tanker er noe av det viktigste som blei formulert av sosialistisk tenkning fra den norske ml-bevegelsen og dens maoistiske arv. Den stalinistiske ettpartistaten er for lenge siden et tilbakelagt kapittel for moderne sosialistisk tenkning.

Kan vi lære fra begge tradisjoner?

Jeg mener så absolutt at både Ericsson og Kleven kan lære oss mye i dag. Det bør være klart for enhver sosialist i 2019 at en revolusjonær strategi både må inneholde et solid perspektiv for kvinnefrigjøring, anti-imperialisme og solidaritet med den tredje verden, og en forståelse for at det også i en sosialistisk stat vil være behov for reell folkelig motmakt. Det er nok av eksempler å hente i historia.

At en fredelig vei til sosialismen i Norge nødvendigvis må gå gjennom flere etapper og trinn, hvor den første etappen må være at det bygges en folkebevegelse for å utvide demokratiet på bekostning av monopolkapitalens makt, mener jeg absolutt er forenlig med Ericssons formaninger i Den Flerstemmige Revolusjonen. Det er rett og slett en fjern tanke å se for seg at en revolusjon i Norge må skje gjennom voldelig oppstand og krig. Ikke bare er dette helt unødvendig. For de revolusjonære er det ikke ønskelig at omveltningene skjer gjennom voldsbruk, ikke minst fordi dette gir grobunn for autoritære strømninger, både hos reaksjonen og de revolusjonære. Stalinismen i det forrige århundret kan ikke sees isolert fra volden under den russiske borgerkrigen. Det er også umulig i dagens situasjon å forene folk om noe slikt. I dagens situasjon vil man i beste fall klare å forene et lite mindretall av arbeiderklassen på en «reint» sosialistisk plattform. Det subjektive nivået er ikke tilstede, og det er følgelig ikke enheten i arbeiderklassen heller. Nøyaktig hvorfor det er slik fortjener en egen diskusjon, men i denne sammenhengen får vi nøye oss med å slå fast at sånn er det. Den riktige strategien for sosialisme i Norge i 2019 må derfor være allmendemokratiske og antimonopolistiske krav som både kan berede grunnen for ytterligere strukturelle reformer for sosialisering av kapitalens eiendom i Norge, men også for å bygge opp bevissthetsnivået og enheten i arbeiderklassen. Slikt kommer nemlig ikke av å repetere ultraradikale paroler, eller av å vente på at det skal bli «ille nok» for vanlige folk. Det er de revolusjonæres oppgave å legge grunnlaget til rette for den revolusjonære endringa de sjøl har programfesta.

Min ambisjon med denne teksten er at den kan tjene som inspirasjon til diskusjon og refleksjon for alle som arbeider med sosialistisk strategi i vår tid. Aldri før har de objektive betingelsene ligget bedre til rette for å bygge et menneskelig og godt samfunn for menneskene på jorda. Likevel hersker det utstrakt framtidspessimisme, og troen på at det er mulig å forandre verden vesentlig til det bedre kan synes forvitret hos den såkalte «venstresiden». Man må tilbake til 1800-tallet for å finne en arbeiderbevegelse med magrere visjoner og ideologi enn i dag.

Men dette kan endres. I flere land har partier og kandidater med klare sosialdemokratiske program gjort det sterkt, til og med i land som Storbritannia og USA. Det er mulig å bygge bevegelser, og det er mulig å gjøre det med visjoner og ideologier som peker utover den dystre tida vi lever i. Norge er intet unntak. I skrivende stund er både Rødt og SV i ferd med å styrke seg i både oppslutning og organisatorisk styrke. Viktige seire har blitt innkassert i kampen for å forsvare velferdsstaten, sjøl med en regjering med hovedtyngde et eller annet sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Det er på tide å børste støv av antiglobaliseringsbevegelsens slagord: En annen verden er (faktisk) mulig!

1Kleven, 1974, Vår Strategi, 11

2Ericsson, 2009, Den flerstemmige revolusjonen, Rødt!: 19

3ibid

4Ibid: 20

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s