Hundre år siden borgerkrigen i Finland 1918

av Eystein Kleven

Det er i år 100 år siden borgerkrigen i Finland. Arbeideropprøret kom i kjølvannet av Den første verdenskrig og Den russiske revolusjon. I likhet med de seinere revolusjonsforsøkene i Berlin november 1918, Bayern fra november 1918 til april/mars 1919, og Ungarn fra mars til august 1919, ble den slått ned. I anledning markeringen av revolusjonsforsøket i Finland trykker magasinet utdrag fra Arbeidernes leksikon om hendelsene for 100 år siden. Leksikonet ble gitt ut på Arbeidermagasinets forlag i 1933, ledet av en redaksjon bestående av Jakob Friis og Trond Hegna, med bakgrunn i den intellektuelle sosialistiske gruppa Mot Dag. Artiklene i leksikonet ble skrevet av ulike bidragsytere med samme politiske bakgrunn. Skribentene utmerker seg som marxistisk skolerte. Artikkelen om Finland er skrevet av Aksel Njaa (1905-1993). Nærheten i tid mellom hendelsene i Finland og da artikkelen ble skrevet gjør den særlig interessant av historiske grunner. Det kan legges til grunn at forfatteren satt med kilder om hendelsene som bare en slik nærhet i tid kan gi. Nyere litteratur rokker ikke ved hovedbildet som gis her. Særlig interessant, er at forfatteren kaller hendelsene ´revolusjonen´ i Finland. Han legger følgelig til grunn at arbeiderklassen ikke bare hadde territoriell makt i de sydlige deler av Finland, men også en politisk makt som endret de gjeldende borgerlige eiendoms- og maktforhold. Kampen om 8-timersdagen synes å ha vært av vesentlig betydning for arbeideropprøret. Den blodige undertrykkelsen av arbeiderklassen under og etter borgerkrigen kommer i artikkelen fram som tall på falne i kamp og foran eksekusjonspelotongen; og innsatte i fangeleiere. Borgerskapets bødler gikk hardt fram. Et spørsmål er om borgerskapet i det hele tatt hadde klart å slå ned de rødes opprør uten hjelp fra Tyskland. Seinere slo de samme tyske styrker ned revolusjonsforsøkene i Berlin. Og utgjorde antakelig mye av det militante grunnlaget for den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933.

Skildringer fra borgerkrigen i Finland er en viktig del av finsk litteratur. Av nyere bøker skiller Leena Landers bok ´Den røde fangen` (norsk oversettelse på Gyldendal forlag 2007) seg ut. Den tar for seg en kvinnes skjebne i borgerkrigen. Og nettopp de unge arbeiderkvinnenes skjebne i denne krigen har en spesiell plass. Som det går fram av artikkelen var det i en fangeleir med over 1000 kvinner med 86 prosent i alderen mellom 15 og 20 år. I Aftenpostens historiemagasin nr 1 2018 opplyses det om at ´minst 2000 kvinner tjenestegjorde som rødegardister. Gjennomsnittsalderen var ca 20 år. Også kvinner som flyktet sammen med de røde i krigens sluttfase, ble fengslet. Forsker Marjo Liukkonen ved Lapplands universitet har dokumentert at 218 av 310 kvinnelige rødgardister som satt i fengselet i Hennala- leiren ved Lahti, ble henrettet; de yngste var 14 år gamle.´ Landers bok viser til den finske kulturelitens legitimering og aktive deltakelse i forfølgelsen av særlig kvinner i etterkant av borgerkrigen. Hun siterer innledningsvis i boka en av disse: ”Ville det ikke ha vært en riktig taktikk av domstolene å ta en viss prosent av fienden fra det annet kjønn – og således gi stakkarenes yrkessøstre en moralsk advarsel? Under ulvejakt er tispen mer egnet som målskive enn ulvehannen, for jegeren vet at tispen føder onde hvalper, som for evig skal være hans motstandere. I den finske borgerkrigen er rødegardistene beviselig rovdyr, mange av deres kvinner – ulvetispene – er enda verre enn hunntigre. Er det ikke galskap å la være å skyte de beistene som plager oss.” (Ilmari Kianto i avisen Keskisuomalainen 12 04 1918)

I Aftenpostens historiemagasin opplyses det om at ´i alt døde 40 000 mennesker i Finland i løpet av 1918 på grunn av krigen og følgene av den. Men sier historiker Henrik Meinander, dette er offisielle tall, og antall dødsofre kan ha vært betydelig høyere. Svekkede krigsfanger som ble løslatt utover året, døde uten at det ble registrert som følge av krigen. Selve krigen var mindre omfattende en man kunne få inntrykk av. Antall falne i kamp var rundt 3200 hvite og 3500 røde, men tallene er usikre, fordi mange bare forsvant. 600 russiske soldater som kjempet på den røde siden, mistet livet. Rundt 300 tyske soldater på den hvite siden falt i kampene.´

En misforståelse som stadig dukker opp i forbindelse med framstillinger om borgerkrigen; er at den dreide seg om Finlands sjølstendighet i forhold til Russland. Borgerkrigens samtidighet med Finlands sjølstendighet som nasjon betyr ikke at borgerkrigen var en del av det finske folkets kamp for nasjonal sjølstendighet. Sjølstendigheten var det ikke uenighet om mellom de røde, arbeiderklassen og de hvite, borgerskapet. Uenigheten dreide seg om Finlands klassemessige sosiale grunnlag som sjølstendig nasjon.

Utdrag fra Arbeidernes leksikon:

Den finske revolusjon som 27. jan. 1918 førte til arbeiderklassens overtagelse av makten i det sydlige F. stod på samme måte som begivenhetene i 1905 i den nøieste sammenheng med utviklingen i Russland. Sosialdemokratene som ved valgene fra 1907 stadig hadde fått større tilslutning fra befolkningen inntil de i 1916 med 103 representanter fikk flertall i landdagen, møtte samtidig en stigende politisk reaksjon som nådde sitt høidepunkt ved militærdiktaturet under krigen. Arbeiderklassen måtte derfor i høiere grad enn i de fleste land med almindelig stemmerett innstille seg på utenomparlamentariske kampmidler og ved generalstreiken 1905 hadde de finske arbeidere oplevet den makt klassen representerer når den settes samlet og kraftig inn.

Da budskapet om marsrevolusjonen (i Russland 1917) kom til F. gjorde soldatene ved de russiske garnisoner og matrosene på den russiske østersjøflåte som var stasjonert i F. mytteri. Det militære grunnlaget for det russiske herredømme var dermed borte og den revolusjonære stemning grep også de finske arbeidere. Det kom til store demonstrasjoner, spontane streiker og storm på matlagre. Landdagen trådte sammen 20. mars og det blev dannet en samlingsregjering av 6 sosialdemokrater og 6 borgerlige under ledelse av landsorganisasjonens tidligere formann, sosialdemokraten Tokoi.

Regjeringen som var dannet under protest fra den radikale fløi i paritet blev meget svak og bare gjennom masseaksjoner var arbeiderklassen i stand til å sette gjennom sine krav. Landsorganisasjonen besluttet i april at 8-timersdagen skulde gjennomføres og ved demonstasjoner av arbeidere og russiske revolusjonære soldater blev Helsingfors kommunestyre tvunget til å gå med på kravet. Utover landet gjennomførtes av arbeiderne utskiftning av kommunestyrenes medlemmer i forhold til de sosialistiske stemmer ved landdagsvalget og under inntrykket av massenes kampstemning fikk det sosialistiske flertall i landdagen vedtatt flere radikale reformer: 8-timersdag, kommunalt selvstyre på grunnlag av almindelig stemmerett og strenge rasjoneringsbestemmelser.

Under behandlingen var det kjempedemonstrasjoner i Helsingfors og landdagshuset var fylt med arbeidere og revolusjonære soldater som med begeistring hilset landdagens beslutninger. Under de tilspissede kamper i Petrograd i juli vedtok sosialdemokratene den såkalte ”maktlov” som la den øverste myndighet i F. i landdagens hånd. De borgerlige partier stemte mot beslutningen. Den revolusjonære stemning i landet, samarbeidet mellom de russiske soldater og de finske arbeidere og den sosialistiske landdags radikale beslutninger truet med å føre makten i F. over til en ny samfunnsklasse og tillintetgjøre det sosiale og politiske grunnlaget for det gamle samfund.

Borgerskapet vilde ikke ta del i ansvaret for å legge den øverste statsmakt i den sosialistiske landdags hånd. Kerinskis regjering fikk herved det moralske grunnlag til å gripe inn. Den nektet å godkjenne maktloven og etter at arbeiderne i Petrograd var slått ned, blev landdagen opløst den 18. juli mot protest fra sosialistene som nu trakk seg ut av regjeringen. Ved de nye valg som blev foretatt i okt. gikk sosialdemokratene frem fra 376 000 stemmer til 445 000 stemmer, men på grunn av sterk økning i den borgerlige valgdeltagelse og borgerlige listeforbund fikk de bare 92 representanter.

Utover sommeren og høsten fortsatte den store streikebevegelse, og den borgerlige presse var i lange tider forhindret fra å komme ut på grunn av typografenes streik. Streikene på landsbygden fikk et hittil ukjent omfang. Tilstrømningen til arbeiderorganisasjonene øket kolossalt. Ved marsrevolusjonens utbrudd hadde landsorganisasjonen 42 000 medlemmer og ved årets utgang 161 000. Den nye landdag trådte sammen 1. nov. og de borgerlige optok forhandlinger med Kerinski, som blev avbrutt ved bolsjevikenes makterobring 7. nov. På denne tid begynte den finske fagkongress som i felleskap med partiet nedsatte et revolusjonært centralråd. Dette proklamerte 13. nov generalstreik med krav om stadfestelse av 8-timersdagen og kommunalloven og en sosialistisk regjering.

Det viste seg imidlertid at partiets ledelse handlet planløst. Arbeiderklassens stemning krevet utløsning og handling og partiets venstre fløi vilde gå til kamp om makten. Høire fløi som omfattet flertallet av landdagsgruppen vilde danne koalisjonsregjering med de borgerlige. 16. nov. utstedte det revolusjonære centralråd med støtte av venstre fløi av landdagsgruppen parole om maktovertagelse. Men for å forhindre sprengning av partiet, blev parolen trukket tilbake efter forslag fra partiets centrum som hadde flertallet i partistyret. Efter at landdagen hadde gått med på en del av arbeidernes krav blev generalstreiken hevet 20. nov. 25./27. nov. hadde partiet landsmøte og også her blev som retningslinjer vedtatt et kompromissforslag som skulde forhindre sprengning.

Centrumsfraksjonens standpunkt var et skjebnesvangert feilgrep. I nov. var borgerskapets motstandskraft svak, det fantes hverken politi eller militærmakt til dets disposisjon. De hvite garder, skyddskåren, var ennu fåtallige og dårlig bevæpnet, tyskerne som kom til å gripe avgjørende inn i den kommende borgerkrig var ennu bundet på Østfronten. De revolusjonære russiske soldater i Østerbotten som senere blev avvæpnet av skyddskåren kunde på dette tidspunkt ha stillet sine våpen til de rødes disposisjon istedenfor å overlate dem til de hvite. Arbeiderklassen på den annen side var fylt av kamplyst og andgrepsånd. Storstreiken hadde ikke ført til noe varig resultat, men hadde vært imponerende nok til å skremme borgerskapet til å foreberede seg til den kamp som måtte komme.

Skyddskårbevegelsen skjøt fart, særlig i Østerbotten og de finske jeger begynte å vende tilbake fra Tyskland. Borgerskapet optok forhandlinger med den tyske generalstab og fikk allerede høsten 2017 store forsendelser av våpen og ammunisjon. 12.jan. 1918 gav landdagens borgerlige flertall regjeringen fullmakt til å organisere nye ordensvern over hele landet og 16. jan. blev tsargeneralen Mannerheim hemmelig utnevnt til sjef for de hvite garder og sendt til Østerbotten. Ordensvernet som var oprettet for å brukes mot de røde garder blev det avgjørende signal til borgerkrig.

15. jan. utsendte det sosialdemokratiske parti opfordring om forberedelse til kamp om makten og efter blodige sammenstøt i Viborg besluttet sosialistene 27. jan. å gå til overtagelse av makten. Regjeringsbygningene og andre viktige punkter i Helsingfors blev besatt og en sosialistisk regjering, F.s folkekommissariat, blev oprettet med Manner som sjef. Allerede flere måneder tidligere hadde en del av den borgerlige regjerings medlemmer flyttet til Vasa som blev de hvites hovedsete. Samtidig som arbeidernes maktovertagelse fant sted i Syd-F. begynte de hvite sine militær operasjoner med utgangspunkt i Vasa. De russiske soldater blev nesten uten motstand avvæpnet og i slutten av jan. og begynnelsen av febr. blev de byer hvor arbeiderne hadde tatt makten, Uleborg, Torneå m. fl. inntatt av de hvite efter til dels hårde kamper. Uten at det kom til alvorlige sammenstøt falt St. Michel og Kuopio i det indre i de hvites hender.

Den røde regjering fikk herredømmet over det sydlige F. Hele samfundsmakten var i arbeiderklassens hender, borgerskapets statsapparat var brutt sammen, dets presse og organisasjoner var satt ut av funksjon. Alle viktige samfunnsfunksjoner blev utøvet av arbeiderklassen. Det blev imidlertid ikke efter russisk mønster dannet arbeiderråd, sovjeter, som kunde samle hele den arbeidende befolkning til aktiv politisk virksomhet. Det blev heller ikke oprettet noe spesielt organ til undertykkelse av den kontrarevolusjonære virksomhet som i lang tid fikk utvikle seg fritt i de rødes område.

På det økonomiske området blev den røde regjering tvunget til en stadig hurtigere sosialisering av produksjonsmidlene på grunn av eiernes og ledernes sabotasje eller flukt til de hvites områder, samtidig som borgerkrigen la beslag på alle arbeiderklassens disponible krefter. I den røde armé som i sin høide omfattet henved 100 000 mann, deltok flertallet av industriarbeiderne og store mengder landarbeider og småbrukere. Arméen var helt uøvet og hadde nesten ikke utdannet befal, mens den derimot var noenlunde tilstrekklig forsynt med våpen og ammunisjon. Den hvite armé bestod vesentlig av reaksjonære bønder, særlig fra Østerbotten og overklassefolk fra det sydlige som var sloppet gjennom de røde linjer.

18. feb. besluttet den hvite regjering å innføre almindelig verneplikt. De røde behersket den rikeste del av landet, og de viktigste jernbaner og trafikk-knutepunkter og hele det administrative apparat i Helsingfors og deres stilling synes sterkt og urokkelig. Men da Mannerheim fikk offiserer, våpen og penger fra Tyskland og Sverige og 2000 militært utdannede bevæpnede jegere vendte tilbake fra Tyskland blev styrkeforholdet forrykket og etter et par store fremstøt begynte de rødes front å vakle. Efter svære ukelange kamper med flere tusen falne måtte de røde 5. april opgi sin sterkeste borg Tammerfors. Hus for hus blev erobret av de hvite og 10 000 røde blev tatt til fange. Da så 12 000 tyske soldater 3. april landet i sydvest, var det klart at borgerkrigen måte før til et katastrofalt nederlag.

12./13. april inntok tyskerne Helsingfors og den røde regjering flyttet til Viborg. 13. april inntok de hvite Åbo. Efter blodige kamper blev Tavastehus inntatt av tyskerne 26. april og Viborg av den hvite armé 28./29. april. Jernbaneforbindelsen med Russland blev her avbrutt og svære myrderier på flyktninger fant sted. En del ledere og noen tusen rødgardister trengte gjennom de hvites linjer og flyktet til Russland. Ved Viborg tok de hvite 15 000 fanger. Resten av den røde armé var nu sammen med titusener av flyktninger klemt inn mellom tyskerne og Mannerheim ved den lille by Lahtis nord for Helsingfors. Efter forgjeves forsøk på å bryte gjennom østover, måtte de overgi seg 30. april.

9000 rødgardister og 30-36 000 flyktninger blev tatt til fange. Landet var nu fullstendig i hendene på det tyske militær. Mannerheim trakk seg tilbake fra hærens ledelse som nu gikk over til den tyske generalstab. Efterat ”frihetskrigen” var vunnet av det finske borgerskap ved hjelp av tsarens general Mannerheim og de keiserlige tyske soldater, begynte de hvite redsler for alvor. Ved borgerkrigens slutt var 90 000 mennesker i fangeleirene. 3 pct. av landets befolkning (1918 hadde F. efter den offisielle statistikk 82 000 industriarbeidere). Under og efter borgerkrigen blev 16 000 mann henrettet, 15 000 døde i fangeleirene av sykdom og sult. Efter borgerlige overslag blev de av de røde under borgerkrigen foretatt 1000 henrettelser.

I de største fangeleire var det 8-9000 mann, i en fangeleier med over 1000 kvinner var 86 pct mellom 15 og 20 år. Ennu flere måneder efter de hvites seier var det efter den hvite krigsministers oplysning i landdagen 73 000 mennesker i fangeleirene. Av den borgerlige halvdel av landdagen blev det nedsatt 140 domstoler for forbrytelser mot staten og disse avsa i løpet av 4 måneder 75 200 dommer. I juli vedtok landdagen å sende arbeidere på tvangsarbeide til Tyskland, men denne plan bortfalt på grunn av den tyske revolusjon.

Des. 1918 fikk fanger med straff under 6 års tukthus amnesti, en forholdsregel som var nødvendig for å frigjøre arbeidskraften. Efter riksdagsvalgene 1919 blev det gitt amnesti for ennu 3000 mann og 40 000 fikk tilbake sine politiske rettigheter, men fremdeles var det flere tusen mann i fengslene. Av landdagens sosialistiske medlemmer var halvparten flyktet til utlandet, en del var falt i borgerkrigen, en blev dømt til døden og flere til over 7 års tukthus, bare 2 mann møtte i den landdag som trådte sammen efter borgerkrigen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s