Forholdet mellom Den europeiske unionen og nasjonalstatene i lys av den økonomiske krisa

Av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2010.

I Den europeiske union (EU) hersker fri bevegelse av kapital mellom nasjonalstatene som innehar medlemskap. Fri bevegelse er den eneste frihet kapitalen forlanger. Som ideologisk begrunnelse anføres at frie og felles markeder forhindrer krig og øker velstanden. Slik gis kapitalens særinteresser en allmenn legitimitet, og begrunner hvorfor andre sosiale interesser må vike for kapitalens rett til å forføye over sin eiendom og tilegne seg hoveddelen av samfunnets merprodukt. Den tilsynelatende harmonien er nå under voldsomt press som følge av den økonomiske krisa som har sin årsak i systemet selv, i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Problemstillinger

Under økonomiske kriser kommer de reelle motsigelser, sosiale interesser og maktforhold mer fram i lyset. Men bare en nærmere analyse av de konkrete forhold gir oss mulighet til å se alle sider ved foreteelsene, og å skille de vesentlige fra andre trekk.

Når det gjelder EU, reiser spørsmålet seg om krisa verdensøkonomien har gjennomlevd og for så vidt fortsatt sliter med, kan si oss noe om forholdet mellom EU og nasjonalstatene som er medlemmer. Krisa burde gi oss svar på hvorvidt EU er blitt utviklet til et selvstendig organ ikke bare i form, men også reelt på bekostning av nasjonalstatenes selvstendighet. Først og fremst er det integrasjonen av de enkelte lands økonomier som interesserer oss. Har den lange integrasjonsprosessen i EU vesentlig redusert nasjonalstatenes selvstendighet? Har det felles markedet i EU langt på veg opphevet de nasjonale institusjonene og markedene som historisk har vært et hovedforhold i etableringen av nasjonalstatene? Har den nasjonale kapitalens forhold til nasjonalstaten blitt overflødiggjort av en felles europeisk kapitals forhold til EU? Har EU opphevet og erstattet nasjonalstatenes statsmonopolkapitalistiske rolle? Hva viser den økonomiske krisa oss som kan gi svar på disse spørsmålene? Dette er tema i det følgende, uten at det her tas sikte på å besvare alle spørsmålene. Til det er problemkomplekset for omfattende.

Bakgrunn

Da Kull- og stålunionen og seinere Romatraktaten så dagens lys på 1950-tallet, hadde Europa i løpet av femti år vært hovedarena for to verdenskriger, store økonomiske kriser og sosialistiske revolusjoner hvor den private kapitaleiendommen ble overført til samfunnseie. Til grunn for hendelsene lå en enorm sentralisering av tidligere spredt kapitaleiendom på få hender. Sentraliseringen hadde sin djupere årsak i at produktivkreftene, først og fremst produksjonsutstyr, krevde mye investert kapital som de tidligere mindre og mer personlige kapitaleiendommene ikke maktet alene. I denne sentraliseringsprosessen kom bankene som representant for en betydelig del av pengekapitalen til å spille en mer aktiv rolle.

Bankenes virksomhet består primært i å gi lån, dvs. kreditt til blant annet industrien. Men i noen land gikk bankene også inn i som aksjeeiere i industrielle foretak. Et skille som er der fortsatt. Det økende behovet for pengekapital for å mobilisere produktiv kapital til stadig utvidet reproduksjon, medførte således gjensidig avhengighet mellom bank og industri. En forbindelse av nærmest organisk art. Den organiske forbindelsen mellom bank- og industrikapital kom etter hvert til å danne en ny kvalitet innenfor kapitalen, nemlig som finanskapital.

Sentraliseringen av kapitaleiendom stimulerte til akkumulasjon av kapital, såkalt kapitalkonsentrasjon, i form av varer og penger som ikke de nasjonale markedene klarte å absorbere. Resultatet var en kraftig øking av behovet for kapitaleksport til andre lands markeder. Storkapitalen som representerer finanskapitalen, sto for hovedinteressene bak kapitaleksporten. Kapitaleksportens formål er å hente profitt i andre land, som så føres tilbake til kapitaleiendommen i hjemlandet, vanligvis i form av aksjeutbytte eller renter. Den skiller seg fra handelskapitalens tidlige former for vareeksport og -import, ved at den investerer pengekapital i merverdiskapende virksomhet i land med lavere kapitalkostnader. Særlig er kostnadene lavere når det gjelder utlegg til arbeidskraft fordi arbeidslønnen er lavere enn i hjemlandet. Slik tilegner kapitalen seg ubetalt merarbeid, og i tillegg ekstraprofitt utover hva den kunne fått med tilsvarende kapitalutlegg hjemme. Kapitaleksporten skjer i ulike former. Den skjer ved å drive direkte produktiv virksomhet i andre land, ved å låne penger til slik virksomhet, eller ved å investere mer spredt i aksjer, obligasjoner osv, utstedt av virksomheter i andre land.

Finanskapitalen er et vesenstrekk ved det som rundt forrige århundreskifte utviklet seg til en kapitalistisk imperialisme. Særlig for Tysklands storkapital var problemet med kapitaleksport den gang kritisk, fordi den av historiske årsaker manglet tilgang på fremmede markeder. Løsningen var militær opprustning og krig – for med fysisk makt å løse storkapitalens markedsproblem.

Den organiske forbindelsen mellom stat og kapital ble fra begynnelsen av forrige århundre en funksjon av den dominante storkapitalens interesser og de mer militante og økonomiske deler av statsbyråkratiet. Storkapitalen hadde allerede fra slutten av 1800-tallet i de viktigste stater i Europa utviklet seg til monopolkapital ved at de langt på veg gjennom markedsmakt hadde opphevet konkurransen i sine nasjonale markeder. Den øvrige del av kapitalen ble dermed underordnet storkapitalen. Med markedsmakta kom evnen til å sette priser som utvidet utbyttingen i samfunnet utover utbyttingen av arbeidskrafta i selve kapitalforholdet. I tillegg til merverdien storkapitalen tilegner seg i produksjonen, tar den ekstraprofitt ved å sette priser på varer som sjølstendige håndverkere, bønder og fiskere, og små og mellomstore kapitaleiere er avhengig av å kjøpe til så vel produktivt som individuelt konsum. Storkapitalen begynte følgelig å ta en monopolavgift av alle lag i samfunnet; en avgift som kan sammenliknes med en privat beskatning. I tillegg tenderte også statenes direkte støttetiltak og skattepolitikk i retning av å virke i storkapitalens favør gjennom systematisk omfordeling av inntektene i samfunnet.

Men de nasjonale markedene ga etter hvert for lite rom for storkapitalen. For den tyske storkapitalens del uttrykker således den tyske nasjonens begrep ”Lebensraum” på den ene siden de særlige tyske kapitalinteressene, og på den andre siden dens interesser tilslørt som hele det tyske folks interesser. Resultatet ble Europas tragedie! Europeisk storkapital trakk dyrekjøpte erfaringer av de to verdenskrigene. Med Den røde armés marsj vestover under Den andre verdenskrig, forsvant deler av den europeiske kapitalens ”Lebensraum”, og i Vest-Europa sto en sterkt radikalisert arbeiderbevegelse fram anført av store kommunistpartier. Storkapitalen sto følgelig overfor trusselen om at også Vest-Europa ville falle ut av dens grep. Dens redning ble USAs økonomiske og militære styrke.

På denne bakgrunn må forløpet til EU ses. Europas storkapital og statsledere ønsket å skape en organisasjon som kunne tilfredsstille og løse de motsetninger som fram til da hadde hersket i Europa, men innenfor rammene av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Framfor alt gjaldt det å løse problemet med kapitaleksporten. For å løse den ene siden av motsetningen, eksporten, måtte også den andre siden løses, nemlig importen. Løsningen var en altomfattende avtale om fri bevegelse av kapital. Derfor er den frie bevegelighet av kapital EUs grunnpilar og metanorm.

EU og kapitaleksporten

Etter at EU ble etablert, har det opplevd to store nederlag og en seier. Det første nederlaget kom med den økonomiske verdenskrisa på 1970-tallet. Den medførte at nasjonalstatene midlertidig trakk tilbake sine ”fullmakter” til (den gang EF) EU-byråkratiet, for å løse sine problemer på nasjonalt plan. EUs største triumf kom med Europas storkapitals marsj inn i Øst-Europa etter statssosialismens fall. Men denne gangen uten militærmakt, om vi ser bort fra Jugoslavia. Innmarsjen ble ledet av Vest-Europas banker som formidlere av storkapitalens kapitaleksport. Svenske banker gikk inn i de baltiske statene, østerrikske banker gikk inn i de gamle habsburgske områder som Ungarn, Vest-Ukraina, Slovenia osv. Gamle økonomiske og kulturelle forbindelser la grunnlaget for nye forbindelser som lettet kapitalflyt. EU la alt til rette for kapitaleksporten ved å ta inn nye medlemsland fra øst og underlegge dem regulering som åpnet deres markeder. Det andre nederlaget kom med den økonomiske verdenskrisa i 2008 og som vi nå gjennomlever. Ikke minst er det nettopp markedene i Øst-Europa som foreløpig har uttømt sitt potensial for kapitalen og påført denne store tap.

Det hele så lyst ut for EU fram til 2008. Integrasjonsprosessene med felles juridiske betingelser som la til rette for fri flyt av kapital, møtte i liten grad motstand og hindringer. En svekket arbeiderbevegelse, kommunistiske partier uten innflytelse og tilsynelatende ubegrensede markeder for kapitalen dempet friksjonene, og ga olje til det alleuropeiske byråkratiet. De iboende motsigelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten som i dag først og fremst går mellom storkapitalens private tilegnelse og den samfunnsmessige produksjon og omsetning, har riktignok gitt nedgangstider i økonomien, men ingen voldsomme rystelser. Men krisa som kom i 2008 rystet i ordets rette forstand kapitalismens hovedsentra med en kraft som verden ikke har opplevd siden den store krisa i 1929.

Med bakgrunn i erfaringene med stagnasjonen i EUs integrasjonsprosess på 1970-tallet som følge av krisa den gang, var det ikke overraskende at EUs byråkrati kom til å snuble litt i 2008. Men det vi så var ikke bare at den snublet, men at den falt tungt. Nasjonalstatene hjalp den imidlertid raskt opp igjen, hvert fall til knestående slik at det for omverden kunne se ut som om den var funksjonsdyktig. Men hva var det som slo EU så kraftig i bakken?

Sammenbruddet i bank- og finanssystemet innenfor EU

Jo, Europas banker og finansmarkeder brøyt sammen. Tilliten til bankene som utgjør selve blodomløpet i den kapitalistiske økonomien, opphørte nærmest over natten. Bankene mistet den gjensidige tilliten til hverandre fordi de var usikre på om motparten kunne gjøre opp sine forpliktelser. De var grunnleggende usikre på hvilke mulige tap som lå i motpartens balanser og eksponeringer i såkalte utenom balanseposter, herunder kredittderivater og verdipapiriserte låneporteføljer. Med andre ord, enkeltbanker ble usikre på om de andre bankene de lånte penger til, ville få større tap på utlån og garantier enn disse hadde evne til å bære. Frykten for å tape penger og selv bli dratt med i dragsuget gjorde at kapitalsirkulasjonen frøys; varer og penger opphørte å sirkulere. Uten sirkulasjon av varer og penger overlever ikke kapitalen. Forbruket faller og produksjonen stagnerer. Den utløsende omstendighet for hele elendigheten er jo vel kjent, nemlig forgjeldet amerikansk arbeiderklasse og mellomlag.

Bankenes posisjon i samfunnet gjenspeiler de utallige forbindelser og gjensidig avhengige prosesser som følge av omfattende arbeidsdeling i en høyt utviklet og kompleks økonomi som dagens kapitalisme. Denne samfunnsmessiggjøringen tvinger fram tiltak og reguleringer fra statenes side som går utover og krysser de enkelte kapitaleiernes interesser. For å motvirke de iboende problemene den private kapitalistiske tilegnelsen i form av aksjekapital i bankene medfører – sett hen til at bankene er kredittinstitusjoner, som ensidig tar risiko på låntakeres evne til å gjøre opp for seg – pålegger statene bankene særlige krav til kapitaldekning slik at de kan stå mot rystelser i økonomien og bære tap. Risiko for tap er en naturlig del av bankenes virksomhet. Men kapitaleiendommen forsterker viljen til å ta risiko, fordi tapet den eventuelt bærer er begrenset til den investerte kapital, aksjekapitalen. Tap av aksjekapitalen er følgelig bare en liten del i forhold til det tapet samfunnet må bære dersom en bank går over ende. I Europa er det EU som har stått for felles regulering av kapitalkrav til bankene. Men bankkapitalen som en del av Europas storkapital, ser på slike krav som kostnader som reduserer aksjonærenes tilgang på profitt. Den er derfor primært ikke interessert i å bygge opp kapital som buffer i enkeltbankene, men tvert om å få tatt kapitalen ut i form av utbytte og reinvestere den i hva den anser som mer rentable investeringer.

Under finansiell uro og kriser er aksjonærene en lite lojal kapital for banken. Det er kapital som raskt trekker sine penger ut om frykten tar den. Men dermed trekker den også teppet vekk under banken. Slik forverrer ustabile aksjonærer situasjonen. Børskursene på bankaksjer faller, og det hele går i en nedadgående spiral. Bankene settes i spill av kortsiktig pengekapital, og svarer med å redusere sine eksponeringer, herunder utlån og garantier. De realiserer sine aktiva og sier opp sine utlån. Slik forverres industriens og husholdningenes vilkår. Bankenes særlige samfunnmessige rolle synliggjøres av hele samfunnets avhengighet av kreditt i en panisk og kaotisk krise. Fordi bankene er et integrerende element i kapitaleksporten, sprer bankene som smittebærere problemene i et land over i et annet land, og fra en næringsgrein til en annen.

Handlingslammet EU – handlekraftige nasjonalstater

Over flere år hvor det ikke har vært store utfordringer og prøvelser for bankene, har storkapitalen fått EU med på relativt svake krav til bankene. Da krisa kom for fullt i 2008, viste svakhetene i bankene seg. Det var for lite kapital, særlig likvid kapital, det vil si kapital som raskt kan omdannes til kontanter. Sviktende tillit medførte som nevnt at bankene frøys transaksjonene. Men i tillegg ble innskyterne i tvil om bankene kunne gjøre opp og fryktet for å tape pengene de hadde innskudd i bankene. Faren for såkalt ”run” på bankene fra innskytere tvang nasjonalstatene til umiddelbare tiltak. EU-byråkratiet viste seg ute av stand til å kunne gripe inn. Bare nasjonalstatene hadde evne og vilje til å foreta raske tiltak. Disse besto i kapitaltilførsel til bankene og i mange tilfeller statlig overtakelse. Tiltakene brøyt med den rådende tenkning om at markedene ordnet opp selv. Virkeligheten slo gjennom med en slik kraft at all tåkete markedsliberalisme i løpet av timer forsvant ut av statsadministrasjonenes kontorer. Som et tvangsforhold slår virkeligheten gjennom, kaotisk og spontant for den som ikke er seg virkeligheten bevisst. Og slik så det ut i de dagene da nasjonalstatene var tvunget til å gripe inn for å redde sin nasjonalt baserte kapitalisme, selv om kapitaleiendom i kjølvannet ble ekspropriert. Uten en slik resolutt inngripen ville flere EU-staters økonomi lidd skipbrudd, og det herskende system mistet sin legitimitet i befolkningen. I et parlamentarisk demokrati er legitimiteten grunnlaget for det borgerlige hegemoniet. Slik sett var krisa en trussel også mot selve storkapitalens hegemoni. For nasjonalstatene gjaldt det framfor alt å forhindre sosial uro. Demonstrasjon av evne til å handle var viktig for å forebygge sosial uro, og har for staten en egenverdi for å opprettholde legitimitet og hegemoni. Statens relative selvstendighet i forhold til kapitalen ga seg i krisas innledende fase nettopp uttrykk i dens evne og vilje til temporært å avskaffe kapitaleiendommen til enkeltbanker for å redde selve det kapitalistiske systemet.

Hendelsene høsten 2008 viste oss at EU ikke kunne tjene som et operativt organ for å redde den kapitalistiske økonomien. At EU seinere kom inn med uttalelser fra fellesmøter mellom medlemslandenes statsledere og fra EU-kommisjonen, gjenspeiler dens maktesløshet når det virkelig gjelder, men samtidig EU-statenes ønske om å opprettholde organisasjonens anseelse.

EU som redskap for enkeltstater

En interessant observasjon i denne sammenhengen er følgelig den omstendighet at selv om storkapitalen har ”globalisert” seg, så har den faktisk og juridisk fortsatt i all hovedsak nasjonal forankring. Med andre ord kan vi slå fast at EU-prosessen ikke har kommet så langt at nasjonalstatenes statsmonopolkapitalistiske karakter i det vesentlige er forandret. En særlig maktkonstellasjon som kom med imperialismens epoke fra rundt det forrige århundreskiftet.

Ytterligere understøttes dette forholdet av enkelte europeiske staters gjeldsproblemer på den ene siden, og de øvrige statenes respons på problemene på den annen side. Det søkes etter alleuropeiske løsninger for ikke minst å redde den felles myntenheten euro. Men kan euro overleve med den gjeldsbelastningen som nå hviler på en del enkeltstater? Vel, det gjenstår å se! Kraften i spenningen mellom de enkelte nasjonalstatene som følge av problemene innenfor EU-området, avgjør om den enkelte nasjonalstat, her først og fremst Tyskland, ser seg tjent med å bistå stater som har akutte problemer slik som Hellas. Og dernest om en slik bistand gjøres bilateralt eller løftes inn i en felles EU-form.

EU som en felles europeisk form, er i en slik krise helt avhengig av hva enkeltstatene og først og fremst de ledende imperialistiske statene som Tyskland, Frankrike og Storbritannia vil. Dersom de velger å uttrykke sin vilje gjennom EU, vil det framstå som et EU-prosjekt. Men i realiteten vil det være en handling utført av nasjonalstater. Igjen viser derfor krisa den interessante omstendighet at EU ennå ikke er mye mer enn ytre former for felles løsninger. Noen karakter av stat synes den bare å ha når det gjelder enkelte sekundære trekk. Imidlertid har EU en koordinerende funksjon som representant for de toneangivende nasjonalstatene, og bidrar til å strømlinjeforme og underlegge øvrige stater de toneangivende statenes omforente interesser. Men er spenningene for sterke mellom de toneangivende statene, har EU intet det skulle ha sagt. Og her ligger mye av svaret på spørsmålet om hvor langt EU har kommet som selvstendig maktorgan. Krisa utløser spenninger mellom nasjonalstatene, og spenningene drev øyeblikkelig statene fra hverandre. Frastøtingen slår om i tiltrekning i det statene i EU ser en tjenlig form for felles løsninger. Fordi nasjonalstatene ikke har opphørt å virke som nasjonalstater, inngår de i en vekselvis og gjensidig frastøting og tiltrekning som en livsform. De gjensidige forbindelsene mellom nasjonalstatene i EU, trekker likevel i retning av at EU som organ kommer til å bestå. I denne sammenheng må også forholdet den enkelte nasjonalstat i EU har til andre deler av verden, særlig til USA, tas i betraktning. Båndene til USA er der for samtlige staters vedkommende, men i mer eller mindre grad. USA er formodentlig interessert i å beholde EU, men spiller samtidig på indre motsetninger. Slik kan USA sikre seg mot at EU samlet velger en annen politikk. Så langt er det Storbritannia og de østeuropeiske medlemsstatene som mest lojalt har fulgt USAs militante imperialistiske politikk. Men til sjuende og sist er de alle deltakere.

Avslutningsvis er det på sin plass å påpeke at uansett EU, uansett nasjonalstatene, viser krisa at samfunn basert på kapitalforhold, selv med høyt organisert kapitalisme, ikke er på høyde med de samfunnsmessige utfordringer og behov for plan og styring. Bare en avvikling av de kapitalistiske forholdene, først og fremst storkapitalens dominans, kan på sikt bringe samsvar og balanse mellom eiendomsforholdene, produksjon og omsetning. Begrensing og avvikling av storkapitalens makt, innebærer også at dens kapitaleksport erstattes med en utveksling av produkter og kunnskap som ivaretar de forskjellige samfunnenes mangesidige behov. I sitt resultat innebærer slike strukturelle reformer avvikling av imperialismen: den mest aggressive og menneskefiendtlige livsform som hittil har eksistert.

Om EU kommer til å spille en rolle i en omforming i sosialistisk retning i Europa, er et spørsmål jeg her holder åpent. Det beror ikke minst på hvilken vei utviklingen tar framover innenfor kapitalismen, og på hvilke plan og i hvilke former strukturelle reformer og systemalternativer kjempes fram av den europeiske arbeiderbevegelsen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s