Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2011.

 

Forgjeldede stater, forgjeldede banker, forgjeldede bedrifter, forgjeldede husholdninger truer med å slite Europas stater fra hverandre. Men en gjeldspost må ha sin motpart, en fordring. Så på den andre sida har vi overskuddsstater, banker med fordringer, bedrifter med overskudd og husholdninger som går i pluss. I en borgerlig moralistisk tilnærming, framstilles den forgjeldede som synderen, den som har fordring som den vellykkede. I krisa innenfor eurosonen framstår således Hellas, Portugal, Spania og Italia som syndere, mens Tyskland framstår som staten med orden i sysakene, i god protestantisk, for ikke å snakke om calvinistisk ånd. Så hva er mer naturlig enn at synderne settes under administrasjon av overnasjonale myndigheter, Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-Kommisjonen og IMF? Det som driver fra hverandre, skal med makt tvinges sammen i politisk konvergens. Pisken svinges, under svøpen skal synderne ete sitt brød i sitt ansikts sved. Disiplin!

Eurosonen som imperialistisk sone

Innføringen av euroen som felles myntenhet for en rekke av EUs medlemsstater, løftet forbindelsene mellom statene og kapitalenhetene, herunder først og fremst bankene, industribedriftene og handelshusene, opp på et kvalitativt nytt nivå. I det ytre framsto foreningen om felles mynt som eliminering av valutarisiko. Den ene part behøvde ikke lenger å oppleve usikkerheten i inntekter og kostnader som fulgte med svingninger i valutakurser. De svake statene og deres kapital kunne i ly av de sterke statene og deres kapital oppta lån til et rentenivå bestemt av eurosonens samlede finansielle styrke, med andre ord lavere enn hva de kunne fått låne til som isolerte valutaer. For tysk eksportindustri, representerte eurosonen en kvalitativ utvidelse av markedene. Blant annet fordi varene kunne selges til samme valuta som kostnadene til framstilling av varene, og fordi tyske banker lånte kjøperne av tysk produserte varer penger. Enkelt forklart kunne grekerne kjøpe varer fra Audi, BMW, AIG, Siemens osv, for penger lånt av tyske banker. Den tyske stat tjente penger på skatteinntekter fra tysk industri, banker og husholdninger som hentet inn profitter og inntekter basert på eksport til det bl.a. sørlige Europa. Det er intet nytt i at tyske banker følger tysk industri ut i verden. Det har de gjort siden Tyskland ble samlet i 1871, tidvis båret fram på den tyske militærmakts bajonetter, tidvis båret fram av det tyske byråkratiets politiske og diplomatiske forhandlingsevne. Det nye lå i eurosonens institusjonelle tilrettelegging, som avviklet den barriere som fortsatt lå i EU, nemlig ulike valutaer. Imidlertid gjensto den politiske samordning av skatte- og finanspolitikk. Dermed manglet eurosonen den ene sida av to hovedsider i en statsliknende dannelse.

Betydningen av avindustrialisering

I samme tidsrom som eurosonen ble etablert, mistet det sørlige Europa betydelig med industriell kraft til Østen. Arbeidskrevende industri som tekstilindustri osv ble gjennom 70- og 80 tallet forflyttet fra det nordlige Europa til statene i sør, men så på 90 tallet og utover flyttet videre til Østen. Avgjørende var arbeidslønningene. Det nordlige Europa kunne fortsatt med sin teknologiske overlegenhet og velutdannede arbeidskraft opprettholde mer komplisert industri gjennom teknologiske innovasjoner, som Østen dels ennå ikke har klart å ta igjen. Med andre ord møtte de sørlige deler av Europa opp i eurosonens korridorer med en industriproduksjon som forvitret, samtidig som de byttet til en felles valuta som sto sterkere enn deres nasjonale valutaer. En felles valuta innehar en sjølstendiggjørende kraft som medfører at sjøl med lavere kostnader til arbeidskraft, vil de sterkere økonomiene i nord drive valutaen opp i kurs slik at konkurranseevnen til de sørlige lands vareeksport svekkes i forhold til Østen. Det motsatte var virkningen for relativt sterkere økonomier i eurosonen slik som den tyske. En rein tysk valuta ville medført at tyske varer hadde blitt dyrere enn hva de har blitt med euroen hvor de svakere økonomiene drar kursen ned. Slik ser vi hvordan den tyske kapitaleksporten har hatt fordeler av felles valuta på flere måter: Konkurransedyktige priser på varene, betaling på varene i samme valuta med fravær av valutarisiko og til høyere priser enn hva de kunne forventet med oppgjør i nasjonale valutaer.

Tilgang på pengekapital – Investeringer i fiktive kapitalformer

Den tilsynelatende fordelen for eurosonens sørlige stater lå i at en sterk valuta kunne trekke til seg utenlandske kapitalinvesteringer, noe som hovedsakelig ga seg utslag i lån. Et trekk som kjennetegner nåværende imperialisme, nemlig at av kapitalformene som er typiske for eksport, synes pengekapitalen som lånekapital å være den framtredende. Forsterkende moment her var økningen i finansielle investeringer løsrevet fra den produktive kapital. Investeringer som søkte profittrater utover hva industriell produksjon kunne tilby, og derfor søkte seg til fiktive kapitalformer som annenhåndsomsetning i aksjer, obligasjoner og ulike avledede forsikringsformer såkalte derivater. Den forventede verdi av slike former økte og en betydelig del av pengemengden ble bundet i en fiktiv sfære av økonomien; en sfære som lite bidrar til materiell verdiskapning. Dette forklarer økte kurser på børsene, og motsatt etterfølgende fall når realitetene multiplisert med frykt slo gjennom.

Et særlig fenomen i de akutte problemene med statsgjeld er hvordan bankene, særlig innenfor eurosonen, og ikke minst i nord, kjøpte statsobligasjoner utstedt av stater i sør. Dermed lånte statene i sør penger til renter viss lave nivå gjenspeilte risikoen å eurosonen som sådan, ikke på den enkelte stat. Euroen utliknet forskjellene mellom statene som seinere har kommet fram med styrke. Lån som forutsatte sikker skatteinngang, som igjen forutsatte tilstrekkelig produktivitet og lav arbeidsledighet. Statsobligasjoner ble ansett som nærmest risikofritt, og krevde ingen egenkapital i bankene. Regelverket stimulerte følgelig bankene til å yte stater lån. Da betalingsmislighold på seinsommeren i år truet bankene, intervenerte eurosonens institusjoner med midler til den greske stat. Slik framstår de nordlige eurosonestaters bidrag til den greske statskassa som bidrag til sine egne banker. Særlig for de franske banker har dette vært viktig.

Da den økonomiske krisa slo til høsten 2008, møtte en rekke stater i eurosonen tilbakeslaget med skyte penger inn i den private sfæren. Noe av dette ble brukt for å redde nasjonale banker for å opprettholde deres evne til å låne ut penger til nasjonalt næringsliv og husholdninger. I stedet for nedbygging av gjeld som naturlig er element i kapitalens destruksjonsprosess under ei krise, bidro statene til å øke den samlede gjeld, ikke minst ved å øke sin egen, nemlig statsgjelda. Det kunne virket dersom ikke de underliggende og strukturelle ubalansene som krisa dels uttrykte var så sterke. Og de sterkeste ubalansene, ligger for det sørlige Europa i den svekkede produktivkraften. En produktivitet som ikke kunne tåle så mye høyere gjeldsbyrde, og hvert fall ikke markant høyere renter.

Overproduksjon i nord – Underkonsumpsjon i sør

De forgjeldede stater, bedrifter og husholdninger i eurosonen underkonsumerer, mens statene med overskudd, deres eksportdrevne storkapital og banker samlet har stått for overproduksjon. Samme fenomen kan observeres i forholdet mellom Østen og Vesten. Overproduksjonen i eurosonen har mye vært muliggjort av euroen som betalingsmiddel, dvs som kreditt fra nord til sør. Samlet sett har den nordlige del av eurosonen solgt varer til den sørlige del på kreditt, uten å sørge for at den sørlige del var i stand til å betjene gjelden. Tvert om synes det som om den sørlige delens betjeningsevne har blitt undergravet. Ikke minst av skattepolitikk utformet etter nyliberal ideologi, hvor de rike bidrar lite ut fra en formodning om at det staten ikke drar inn i skatter blir reinvestert for dermed å gi staten skatteinntekter på et større samlet grunnlag som kompensasjon for lav skatt per enhet, og hvor betydningen av materiell verdiskapning tilsløres i de finansielle termers generaliseringer. Med det resultat at de rike nok reinvesterte, men ikke i materiell produksjon. Samtidig som statens skatteinntekter beror på de lag av folket som rammes av arbeidsløshet, og dermed bortfall av statens inntekter som skulle gått med til å betjene statsgjelda.

Den krisa vi nå ser utspille seg er således i sitt vesen ikke annerledes enn de sykliske krisene som har herjet den kapitalistiske verdensøkonomien i snart to hundre år. De oppsto med kapitalismen og vil forsvinne med kapitalismen. Deres lovmessigheter er slik sett historisk betinget og forbigående. Det er heller ikke noe nytt at bankene og statene dras inn i malstrømmen.

Bankenes spesielle samfunnsmessige funksjon

Bankene har en samordnende betydning i økonomien ved at den forbinder og syndikerer de ulike kapitaler, de som har behov for pengekapital og de som har pengekapital tilgjengelig og som ønsker avskastning. Videre samordner bankene husholdningenes behov med kapitalens behov, gir husholdningene kjøpekraft i nåtid basert på framtidige inntekter. Samtidig har bankene sin historiske rolle i å mobilisere kapital for statene. Slik virkeliggjør og befordrer bankene kapitalens samfunnsmessige karakter, representerer en større del av helheten som under kapitalforholdene ellers er splittet opp i deler, juridisk organisert i foretaksformer. De tilsynelatende isolerte enkeltkapitalene, foretakene, inngår med sine finansielle sider i bankene og dermed i en større helhet som muliggjør produksjon, kjøp og salg i markedene, enten dette er kjøp og salg av produksjonsutstyr eller arbeidskraft. Foretakenes finansielle sider uttrykker derfor i pengeform graden av samfunnsmessiggjøring, herunder graden av sammenfletning med andre foretak og gjensidig avhengighet gjennom forpliktelser og innskudd av pengekapital. Slik uttrykker også statenes finansielle sider gjennom gjeld og fordringer samme forhold. Men også bankene er igjen splittet opp i deler, låner til hverandre og inngår slik i et komplisert nett av fordringer og forpliktelser, i samfunnsmessige relasjoner. Pengene som allment ekvivalent og dermed det utviklede samfunnsmessige uttrykk for de menneskelige forbindelsene seg mellom og med naturen, viser seg følgelig i den finansielle sfære som betalings- og sirkulasjonsmiddel. Størrelsen av denne sfæren uttrykker følgelig så vel nivået på universialiseringen og kompleksiteten av produksjon og omsetning, og kapitalismens utartinger i ulike former for parasittisme.

Hovedmassen av disse delene, enkeltkapitalene, enten det er bank, industri eller handel, er underlagt private eiere og deres utnevnte foretaksledere, som ensidig drives av søken etter maksimal profitt. Slik profitt oppnås ikke uten at det tas risiko for tap. Men den ene kapitalenhet, foretak, overskuer ikke posisjonene til de foretak det inngår avtaler med, enten det låner ut penger, eller selger varer. Behov for reduksjon av risiko som inngår i forbindelsene blir følgelig bare mer og mer framtredende jo mer omfattende de mangesidige forbindelsene blir. En del av denne risikoen er mot markedene i sin alminnelighet, hvor menneskene under kapitalismen i det alt vesentlige realiserer sine interesser og behov, og viser sin konsumpsjonskraft. Dermed eksponerer det enkelte foretak seg gjennom markedene overfor hele den kapitalistiske produksjonsmåtens sykler, svingninger og ubalanser. Behovet det enkelte foretak har for å avdekke risikoen, forklarer de finansielle innovasjonene. Herunder er de såkalte kredittderivater sentrale, viss premienivå til enhver tid sier noe om hva markedene mener om obligasjoner utstedt av gjeldstyngede stater, banker og store industriforetak. Jo høyere premie, jo høyere vurderer den som tar risikoen muligheten for tap. Med andre ord, forsikringsavtaler som sikrer den som har gitt lån mot tap ved at tredjemann garanterer dersom låntaker misligholder. I et kompleks sett av gjensidige forpliktende avtaler bindes så bankene og næringslivet sammen i et ubrytelig skjebnefellesskap. Et skjebnefellesskap som viser seg når teppet dras under det hele, når helhetens ubønnhørlige sannhet slår inn over de enkelte delenes gjensidige avhengighet, og utløser kjedereaksjoner hvor tap og frykt forplanter seg. Med andre ord når den forutsatte konsumpsjonskraft viser seg å svikte. En konsumpsjonskraft som til sjuende og sist er avhengig av det individuelle konsum, som igjen er avhengig av hva vanlige folk er i stand til å kjøpe med sin inntekt og hva samfunnet ellers har evne til å forbruke. En inntekt som søkes holdt nede av kapitalens kamp mot lønninger, pensjoner og andre offentlige ytelser. En kamp som kan tjene eksportindustrien i ett land, men som undergraver den samlede konsumpsjonskraft slik vi nå ser det i eurosonen. Så er det da også uttalt som kritikk mot eurosonens nåværende politikk, at statene sparer seg til fant!

Statene som siste redning for kapitalen

Når krisa slår inn over de enkelte kapitalenheter, rammer den bankene på grunn av deres samfunnsmessige rolle særdeles hardt. Tapene må avskrives mot egenkapitalen, og er den for liten, ryker banken. Destruksjon av produksjonsutstyr, penger og mennesker som kreves for at den kapitalistiske økonomi skal komme i en slags likevekt, synes så omfattende at utgangen sosialt, økonomisk og politisk griper enhver ansvarlig med betydelig uro. Denne materielle kraft, historisk skapt spontant av menneskeheten sjøl, som enkeltmenneskene, enkeltkapitalene, statene og overnasjonale organer i og rundt eurosonen står overfor, er dem fremmed. Og fordi den er dem fremmed, forstår de den ikke, makter ikke å temme den, og tilnærmer seg den spontant og ensidig. Dens tvangstrøye, enkelte menneskers monopol på det samfunnsskapte overskudd – den private eiendomsretten – til fortrengsel for menneskene for øvrig, ligger som et urørlig premiss, som et kategorisk imperativ helt til banker og industriselskaper kommer som bråttsjø innover statene og må fanges opp av disse. De private eierne mister taket og drukner, og statene må ta over for at ikke også virksomhetene skal drukne. For drukner virksomhetene drukner menneskene i arbeidsløshet og sosial elendighet. I virksomhetene realiserer menneskene seg sjøl, men under kapitalforhold skjer denne realiseringen i hovedsak som profitt til eierne av kapitalen. I statenes overtakelse av virksomhetene opprettholdes menneskenes sjølrealisering om enn på en begrenset måte, mens eiernes rett på profitt avvikles.

Statene viser seg som den mest samfunnsmessiggjorte enhet hvor samtlige forbindelser og interesser innenfor nasjonene og dens ytre relasjoner, møtes og løses i enhetlige lovverk og politiske beslutninger. Men den overordnede ideen, det allmenne premiss, det kategoriske imperativ, nemlig den private eiendomsrett viser statens vesen når den ansvarlige politiske ledelse i statene og i eurosonens institusjoner fastslår at statlig overtakelse av bankene bare er en nødløsning og at de så raskt som mulig skal privatiseres igjen. Med andre ord, bringes tilbake til privat eierskap som en negativ negasjon.

Kreditten som svar på produktivkreftenes behov, men fanget i kapitalformenes tvangstrøye

Eiendomsretten som uttrykk for menneskenes forhold til hverandre, hvor retten er en makt til med statens bistand å tvinge til seg samfunnets overskudd etter at kostnader og reproduksjon av arbeidskrafta er dekket, ytrer seg som en tvangslov for den materielle produksjon og omsetning, og som premiss for dannelsen av bevissthetsformer. Som en objektiv kraft står så de materielle forhold og bevissthetsformene, overfor enkeltmenneskene som tvangsforhold. De objektive tvangslover er resultat av menneskenes historie og opprettholdes fordi menneskene som subjekt ikke formår grunnleggende å endre sine betingelser i tråd med de muligheter og behov som utviklingen gir. Produksjon, omsetning og samkvem for øvrig har nådd et nivå av kompleksitet og sammenfletning, som krever stadig mer ressurser i form av kvalifisert arbeidskraft, vitenskap og teknologi, så vel kvantitativt som kvalitativt, for å fornye produktivkreftene og øke produktiviteten. En fornyelse som skjer dels isolert i det enkelte foretak, dels i samfunnet som helhet. Når den skjer samtidig i de ulike foretak, kreves en spesiell stor mobilisering av ressurser i forkant for å ta løftet. Tilgang på pengekapital blir da kritisk, fordi uten penger blir verken kvalifisert arbeidskraft eller teknologi tilgjengelig. En utvikling som forklarer de voldsomme kapitalsammenslutningene som følger av sentralisasjon og konsentrasjon av kapital. Særlig som hovedtendens under kriser hvor de små og mellomstore bukker under og de store vinner mer markedsmakt. De enkelte kapitalforetak må følgelig ha en kritisk masse for å klare slike omveltninger, hvorav en betydelig del må hentes inn som pengekapital fra investorer og banker. En omstendighet som forklarer i det vesentlige, utvidelsen og den økte kompleksiteten av finansmarkedene. Husholdningene speiler denne endringen gjennom økt kredittbehov for å holde tritt med utviklingen i innkjøp av alt fra husholdningsartikler til transportmidler. Som et tilleggsmoment i kriseforsterkende retning, kommer svakhetene i reguleringen av bankene, ledelsens grådighet som følge av bonusordninger som premierte vekst framfor sikkerhet, liten risiko for aksjonærene osv. En banknæring som i seg sjøl er i stand til å skape ustabilitet.

Kreditten var sammen med aksjeselskapene grunnleggende for utviklingen av kapitalismen utover det opprinnelige personlige og patriarkalske kapitalforholdet Denne strukturelle tilpasningen hadde og har sine objektive årsaker. Uten tilgang på kreditt, stanser investeringene og forbruket opp. Slik kan bankene bidra til kontraksjon i økonomien, og er samtidig instrumentet for å unngå kontraksjon. Denne innsikten er grunnleggende i det kapitalistiske systemet. Derfor er det maktpåliggende for statene, å skyte inn penger og garantier for å hindre bankene i å bygge ned sine balanser og dermed utlån. Bankenes trusler i euroområdet om å bygge ned sine balanser dersom statene innfører høyere kapitalkrav, er følgelig bankkapitalens mottrekk. Slik kan det private eierskapets suverenitet i bankene virke direkte mot de allmenne samfunnsinteressene.

I kredittgivingen er det iboende risiko for tap, en risiko som øker med økt kredittvolum. Samtidig som økning i kredittvolumet er samfunnsmessig nødvendig. Men fordi kredittgivningen til produktivt konsum skjer innenfor isolerte kapitalenheter, som samtidig befordrer til individuell underkonsumpsjon gjennom press på lønninger og sosiale ytelser, er tapspotensialet stort. Den private eiendomsretten til banker og store foretak gjør en helhetlig tilnærming vanskelig, om ikke umulig. Først i etterkant kommer svaret på om kreditten gikk til et prosjekt som kunne overleve i henhold til kapitalens krav om profittabilitet. Og slik må det nødvendigvis være! Problemet er at bankene og foretakene ikke er store nok til å ta støyten når tapene kommer. For når markedene svikter og produsenten brenner inne med produktene, må denne ha pengekapital til å stå i imot og å stå over nedgangen. Viss pengekapitalen ikke er tilgjengelig, fordi dens eiere av frykt for tap unnlater å investere, ryker foretaket. Og viss foretaket ryker, må banken som har lånt foretaket penger ha kapital til å stå i mot, noe som viser seg ikke alltid å være tilfellet når hele markedet svikter.

Hvorfor borgerskapet ikke kan la krisa gjennomføre sitt naturlige løp

Der kunne det stoppet og det hele kunne ordnet opp av seg sjøl gjennom destruksjon til paritet, balanse, mellom produksjon og konsum var gjenopprettet. Men i en kapitalisme som representerer produksjon, omsetning og konsum på et nivå som i dag, er dette jamngodt med hele den kapitalistiske produksjonsmåtens undergang. Samfunnsmessiggjøringen er for lengst nådd et nivå hvor organisering av samfunnet i enkeltstående kapitalenheter, i foretak og grupper av foretak, som hver for seg skal ta støyten, ikke holder sjøl om det er store sammenslutninger. Det forsto den herskende klassen etter krisa i 1929. De sosiale følgene og uroen førte til sosialistiske revolusjoner, klassekompromiss eller fascisme.

Historiens erfaringer ga den herskende klassen i Vesten den lærdom at staten måtte intervenere også økonomisk for å opprettholde systemet. Derfor er den normale måten statene handterer problembankene på, å la skattebetalerne betale, fordi det er den eneste måten å fordele tapene over en lengre periode. En periodisering bankene som enkeltstående foretak ikke kan bære. For så vidt representerer denne erfaringen et objektiv forhold, nemlig at de tap som er krisenes forutsetning og resultat, har sine samfunnsmessige årsaker og må bæres i siste instans av statene som den fremste institusjonalisering av samfunnets samlede interesser. En lærdom nyliberale ideologer syntes å overse, fanget som de var av sine dogmer. Men så langt i denne krisa, har ingen politisk kraft i posisjon unnlatt å anvende statens økonomiske evner. Tvert om har den økonomiske intervensjon strukket seg utover evnene og inn i overforgjelding.

Overforgjeldingen av statene har ført dem i kapitalkreftenes garn, nærmere bestemt pengekapitalen. Her møter de forgjeldede statene andre stater, banker og fond som kreditorer. Og her møter de et sentralt premiss i den borgerlige økonomien, nemlig at risiko koster. Med andre ord, når risikoen for at statene kan misligholde gjelda øker, så øker rentene på lånene. Et risikopåslag blir lagt til risikofri rente som er normalen for stater. En formell logikk i den borgerlige økonomiske lære, som har sin nærmere og objektive forklaring i at maktforholdet, dialektikken, mellom pengekapitalen og debitorstaten er forskjøvet til statens disfavør. Ågerrente er et annet ord for fenomenet. Pengekapitalen representert av banker, fond og overskuddsstater, setter nå spørsmålstegn ved eurosonens samlede økonomiske kraft. Og når skyldnerstatene sliter med å betale, vil spørsmålet reise seg om statene som har fordringer, evner å bære mulige tap. Derfor ser vi nå hvordan sjøl den tyske stat ultimo november, har problemer med å få fulltegnet, dvs solgt statsobligasjoner i markedene. Samtidig faller euroen i kurs mot USD. Det ser således ut til at sjøl den tyske stat må tilby høyere rente på sine innlån for å få pengekapitalen investeringsvillig.

Veien ut

Problemene i eurosonen er ennå ikke løst. De tvert om eskalerer. Det er et åpent spørsmål hva utgangen vil bli. Om eurosonen avskalles, oppløses eller konsolideres. Svaret ligger blant annet i hvor djupe ubalansene er, hvor omfattende nedskjæringene på sosiale ytelser vil bli og hvor omfattende og langvarig arbeidsledigheten vil bli. I det store og hele dreier det seg om å øke produktiviteten i det sørlige Europa. Kapitalens svar er å senke lønningene til arbeidsfolk. Senke lønningene til konkurransekraften i forhold til Østen er tatt igjen. Det er i dag vanskelig å se for seg på hvilken annen måte problemet kan løses.

Det er på det rene at slike løsninger vil møte motstand. En økt motstand fra arbeiderklassen, fagbevegelsen og politiske partier på venstresida, vil møte reaksjoner. En slik reaksjon ser vi i dag særlig i Hellas, som dels er satt under administrasjon av EU, ECB og IMF, og dels av høyrepartiene. Skjerpes klassekampen slik at den venstresida som krever strukturelle reformer i demokratisk og revolusjonær retning vinner fram ved parlamentsvalg eller på annen måte truer de herskende klassers posisjoner og de imperialistiske interessene, kan det hende at disse sistnevnte søker løsningen i fascisme i en eller annen form. Det vil true EUs demokratiske legitimitet, og reise en rekke spørsmål på en ny måte

Av krav som kan settes gjennom raskt, er at de innstramninger i det samlede konsum som viser seg nødvendig for å kunne handtere gjelda, skal fordeles ved at midler hentes inn fra kapitaleiere for dermed å lette byrden på arbeiderklassen og mellomlagene. Men for arbeiderbevegelsen er tida nå inne for å utvikle tanker om strukturelle reformer som adekvate svar på de objektive utfordringene samfunnene står overfor. Utfordringene ligger først og fremst i den materielle makt menneskeheten nå står overfor med et komplekst og finanskrevende produksjons- og omsetningsliv. Det krever endringer i samfunnets materielle basis, i produksjonsforholdene, nærmere bestemt eiendomsforholdene. De deler av samfunnets produksjons- og omsetningsliv hvor samfunnsmessiggjøringen er mest utviklet i den forstand at det øvrige samfunn grunnleggende forstyrres av problemer som oppstår, bør bringes ut av privat eiendomsrett og over i samfunnseie og dermed under sosial kontroll. Konkret innebærer det store produsentforetak av biler, fly, våpen, utstyr til sjukehus, banker og forsikringsselskaper. Samtidig bør det igangsettes tiltak for å redusere pengekapitalens dominans overfor stater og produktiv kapital, slik at de ressurser som forvaltes av banker og kapitalmarkeder innrettes som kilder for produksjon og løsning av andre allmennyttige samfunnsoppgaver. Produksjonen kan innrettes etter så vel samfunnets, som den øvrige naturens bærekraft. Miljøvennlig teknologi og regionale miljøsoner kan utvikles. Politiske tiltak, lover, skatter og bevilgninger må i så fall gjennomføres slik at endringer i samfunnets materielle basis kan bli virkeliggjort. Nye eierformer som sikrer samfunnets helhetsinteresser og utdjuping av demokratiet må også utvikles.

Det er vanskelig å se for seg at slike reformer i særlig utstrekning kan utvikles av en enkelt stat og folk i Europa. Den imperialistiske aggresjonen har vist seg svært aktiv i det siste, og vil neppe tillate slike reformer innenfor sin egen høyborg. Det må derfor komme som en samlet kraft fra Europas arbeiderbevegelse. Reformer som på sikt kan lede mot en revolusjonær omdanning av samfunnet i en sosialistisk retning, et sosialistisk Europa.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s