En mer brutal kapitalisme

av Roy Pedersen, leder i LO i Oslo

Det foregår en nyliberal offensiv i hele Europa. Denne preges av varig høy arbeidsløshet, innstrammingspolitikk med velferdskutt og skattelette for næringsliv og de rike, angrep på faglige rettigheter samt konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg kommer utfordringer med millioner av flyktninger fra krig, fattigdom og klimaendringer.

Det er små politiske forskjeller mellom regjeringer fra land til land, alle fører høyrepolitikk, selv der sosialdemokratiske partier deltar i regjering. Et foreløpig (?) unntak er Portugal og delvis Sverige. Det skjer omfattende endringer i partistruktur der etablerte partier i f.eks. Hellas, Italia og Frankrike enten er kraftig redusert eller borte. I tillegg opplever tilnærmet alle land framveksten av høyrepopulistiske og høyreekstreme partier som ikke truer nyliberalismen, men som likevel skaper politisk ustabilitet, spesialt ved å vinne oppslutning på muslimhets og motstand mot flyktninger og asylsøkere. Krise i ledende kapitalistiske land bidrar til en mer autoritær styring, der parlamentarisk praksis settes til side og rivalisering mellom land øker. Brexit utfordrer det framtidige EU-samarbeidet.

Ny kapprustning truer der ingen land synes å fremme forslag til nedrustning framfor opprustning. Konflikten mellom EU-land og USA angående Iran-avtalen og frihandel er mer enn krusninger på overflaten.

Sosialdemokrater aksepterer den nyliberale utviklingen som ramme for politikken. Resultatet er støtte til flere av de løsningene høyresida prinsipielt er for. Dette har bidratt til en kraftig tilbakegang. Øvrig venstreside er også kraftig svekket. I Øst-Europa finnes knapt sosialdemokratiske eller andre venstrepartier med noen innflytelse.

Nordisk og norsk sosialdemokrati opplever også nedtur, men dette gjelder ikke øvrig venstreside i Skandinavia. Det er verd å notere at det var Arbeiderpartiet med støtte fra høyresida som fikk vedtatt EØS-avtalen, ga frislepp for bemanningsbransjen og drev igjennom en usosial pensjonsreform.

 

Driverne for en nyliberal utvikling i Norge

Selv om det store flertallet fortsatt er fast ansatt og på ei lønn å leve av skjer det store endringer av det norske arbeidslivet som de fleste merker. Årsmøtet i LO i Oslo pekte på følgende tre drivere hva angår nyliberal utvikling: H/Frp/V i regjering, toneangivende arbeidsgiverorganisasjoner og aggressive arbeidsgivere samt EU/EØS.

H/Frp/V-regjeringa er den mest nyliberale og høyreorienterte i nyere tid. Forrige og nåværende høyreregjering følger den nyliberale oppskriften med skattekutt til de som har mest, konkurranseutsetting, reversering av Arbeidsmiljølov, svekking av velferdsordninger og en stadig tettere tilknytning til amerikansk forsvarsstrategi.

I tillegg tas det initiativ for å la markedet få økt betydning ved jordbruksforhandlingene, storkapital sleppes mer til innen fiske, statsforvaltningen preges av New Public Management, kommunesammenslåinger åpner opp for flere og større velferdsprofitører, sykehus drives utfra bedriftstenkning, universitetene ønskes omdannet til foretak, forskning blir mer markedsstyrt, kultur og kapital går mer sammen og forslag om kutt i pressestøtten dukker opp ved hvert statsbudsjett.

Omleggingen vekk fra sosialdemokratiske fellesskapsløsninger har pågått med ulike regjeringer, men med de borgerlige skyter utviklingen fart.

Takket være oljeinntekter har ikke Norge statsgjeld. Tvert imot smører olja økonomien slik at tilpasningen til en mer brutal kapitalisme blir mildere. Vi unngår massearbeidsløshet og en tradisjonell innstrammingspolitikk. Det gjør det mulig for en nyliberal regjering og stå fram med en sentrum-høyre profil hvor asylpolitikken likevel bekrefter at Frp er i regjering.

Dagens EU/EØS fremmer nyliberalisme som en løsning på kapitalisme i krise. Dagens EU avviser en tradisjonell keynesiansk og sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk for å få fart på økonomien. EU har vedtatt å styrke næringslivets konkurranseevne i forhold til USA og Kina. For å få dette til må konkurransen øke mellom land og i land. Alt skal helst være en vare, inkludert arbeidsfolk, som skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår.

Faglige rettigheter anses dermed som en handelshindring. Europeiske arbeidsgiverorganisasjoner har sagt opp klassekompromisset/den sosiale modellen og går til kamp mot fagbevegelsen. Dette skjer ofte i samarbeid med landenes myndigheter og med EU som pådriver.

Etter årtusenskifte er det to endringer som har gitt den nyliberale utviklingen en ekstra omdreining. Det ene er EU-utvidelse østover som har gitt en dramatisk utvandring vestover og åpnet opp for sosial dumping i alle EU-land. Høyresida med støtte fra sosialdemokratiene har lagt til rette for at arbeidsgiverne i denne situasjonen utnytter billig arbeidskraft. Det andre er krisa for ti år siden der statene tok over gjeld for å redde banker fra konkurs og dermed hindret en systemkollaps. Haken var at statsgjelda ble et påskudd til å gjennomføre en hardhendt innstrammingspolitikk som i tillegg har forsterket ulikhetene i land og mellom land i EU. Med dagens politiske styrkeforhold er det lite som tyder på at grunnleggende trekk ved EU vil endres – dessverre.

Takket være den særnorske situasjonen har vi unngått innstrammingspolitikken, men ikke effektene av EUs østutvidelse. EØS-avtalen pålegger oss stadig nye forslag i nyliberal retning. EØS som bryter ned demokratisk (nasjonal) kontroll med vannkrafta i form av ACER, jernbanepakker som tvinger fram konkurranse på jernbanen og direktiv som bidrar til økt sosial dumping er aktuelle eksempler. Hvis ikke LO aktivt vil forsvare kongressvedtaket om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», vil EU/EØS presse på oss stadig mer høyrepolitikk. Nåværende regjering sammen med Arbeiderpartiet stemmer imot dette viktige kongressvedtaket når kravet behandles i Stortinget.

Alle toneangivende arbeidsgiverorganisasjoner støtter i hovedsak regjeringas nyliberale kurs og bruker EØS-avtalen for å svekke faglige rettigheter. Ved første øyekast kan dette være litt vrient å se fordi forhandlingssystemet og tre-parts-samarbeidet fortsatt eksisterer på toppen. Likevel er det sånn at arbeidsgiverorganisasjoner som NHO, Virke, Spekter, KS og Staten sammen med aggressive arbeidsgivere bekjemper og undergraver den viktigste delen av den norske modellen som er landsomfattende tariffavtaler.

Dette kommer til uttrykk ved aktivt bruk av bemanningsbransjen, dårligere lønns- og arbeidsvilkår for utenlandsk arbeidskraft, støtte til midlertidige ansettelser, undergraving av eksisterende arbeidstidsbestemmelser, bortsetting av arbeid og støtte til trygdekutt.

Bemanningsbransjen fungerer i tillegg som en viktig reservearbeidskraft. Ulike ansettelsesformer bidrar til det samme.

Ved årets tariffoppgjør fremmet staten forslag om å fjerne normalarbeidsdagen. NHO/Virke har lenge ønsket utredet lovbestemt minstelønn noe som undergraver minstelønna i tariffavtalene og dagens system ved å lovfeste minstelønn via allmenngjøring av tariffavtaler.

Krav om innføring av lovbestemt minstelønn er vedtatt i Frp og Venstre og støttes av Oslo Høyre selv om sistnevnte hittil er nedstemt på Høyres landsmøte. NHO/Virkes begrunnelse for en utredning av saken er at konkurransen blant lavlønte er for liten.

Norgeshistoriens hittil lengste legestreik skjedde fordi Spekter avviste et krav om at legenes arbeidstid skulle omfattes av kollektive forhandlinger og være en del av tariffavtalen. Og lokførerne streiket fordi NSB og Spekter ville ha åpning for at utdanning av nye lokførere kunne være et virkemiddel i anbudskonkurransen. Konduktørene førte i årets tariffoppgjør den samme kampen.

En skjerpet konkurranse bidrar også til at mange arbeidsgivere inntar en mer aggressiv holdning til tillitsvalgte og krav om tariffavtale. Virksomhetenes tradisjonelle arbeidsgiverrepresentanter som opptrer på deres vegne erstattes mer og mer av en HR-avdeling. HR-ledelse (Human Resources) fører ofte til at avtaleverket, tillitsvalgte og kollektive forhandlinger settes til side til fordel for individuelle løsninger. Dette er en amerikanisering av arbeidslivet der lov- og avtaleverk undergraves og hvor ansatte og fagforeninger forsøkes satt opp mot hverandre. Selv Heismontørenes Fagforening måtte streike i to måneder med krav om å få heistariffen innført til erstatning for en husavtale i firmaet Orona Norway AS.

Den norske modellen angripes fra toppen og forvitrer i bånn. Det betyr ikke at alle arbeidsgivere eller arbeidsgivere ser seg tjent med denne utviklingen, men i hovedsak er det «NHO-linja» som så langt har vunnet fram. Linja er å få til et arbeidsmarked utenfor tariffområde, men slik at avtaleverket fortsatt kan være rammen for de som er innenfor.

 

Er fagbevegelsen på høyden?

LO og de fleste forbund anser ikke at en nyliberal omlegging er på gang – bort fra fellesskapsløsninger. Sittende regjering kritiseres, men nesten aldri arbeidsgiverorganisasjoner. Arbeidsgivere som tvinger fram streik for å oppnå tariffavtale anses så langt kun som enkelttilfeller som man bestandig har hatt. LO-kongressen i mai i fjor avviste uten debatt å utvide det fagligpolitiske samarbeidet til flere enn Arbeiderpartiet.

Fagbevegelsen er likevel i ferd med å bli en viktig kraft mot en nyliberal utvikling. LO sa nei til ACER, krever reservasjonsretten brukt mot EUs jernbanepakke IV, støtter nå et forbud mot bemanningsbransjen for byggebransjen i Oslofjordområdet og avviser klart tanken om lovbestemt minstelønn. Også tariffoppgjør fungerer som en motvekt mot nyliberal utvikling. I motsatt retning går fortsatt oppslutning om hovedretningen i de den usosiale pensjonsreformen og klar støtte til EØS og andre ekstreme handelsavtaler. Streik i forbindelse med tariffoppgjør anses nærmest som et nederlag, framfor å være en nødvendighet for å oppnå gode kompromiss og en styrket fagbevegelse.

Stortingsvalget viste ingen høyredreining blant LOs medlemmer. Selv om Arbeiderpartiet mistet over 15% av LO medlemmenes stemmer fra mai til valget i september i fjor, ble dette nesten kompensert med økt tilslutning til Senterpartiet, SV og Rødt. Summert for alle fire partiene stemte 68% av LOs medlemmer på en av disse ved sist stortingsvalg.

Årets første halvår har vist stor aktivitet på Stortinget knyttet til arbeidslivssaker der alle de fire partiene har fremmet forslag til klarere bestemmelser om faste ansettelser,
bruk av innleie kun der hvor det er landsomfattende tariffavtaler og klarere regler for franchise innen varehandel. KrF har bidratt til flertall for viktige forslag og regjeringa er blitt nedstemt. Samarbeidet mellom de fire nevnte partiene om å finne omforente løsninger synes å være rimelig bra. Dette åpner opp for nye muligheter for både LO sentralt og andre deler av fagbevegelsen. LOs ledelse har så langt ikke benyttet sjansen til å være en pådriver.

Selv med nedgang i organisasjonsgraden er norsk fagbevegelse fortsatt en kraft som kan mobiliseres. Da er det desto mer foruroligende at man ønsker mer styring fra toppen med LOs lokalorganisasjoner. Bekymringsfullt var det også at lokalorganisasjoner i Fagforbundet ble nektet å fatte vedtak mot pensjonsavtalen i offentlig sektor og at enkelte forbund ønsker omorganiseringer som vil svekke fagforeningene. Færre diskusjoner, analyser og økt styring og kontroll vil gi passivisering og det er det siste vi trenger.

 

En annen utvikling er mulig

Utfordringen for norsk venstreside og tillitsvalgte i fagbevegelsen er å fremme alternative løsninger og krav. Krav som gjør hverdagen bedre og sikrere for arbeidsfolk er bra. Er det samtidig et alternativ til nyliberal høyrepolitikk blir det også et mer langsiktig politisk alternativ.

LO i Oslo har neppe funnet de vises stein, men har kommet et skritt i riktig retning med vedtaket av BAMA-linja. Dette er våre strategiske punkter for en ny politikk. Bokstaven B står for å bekjempe H/Frp/V-regjeringa ved å fremme alternative forslag og et politisk alternativ. Bokstaven A betyr å avvise aggressive arbeidsgivere og arbeidsgiverforeningers angrep på, og undergraving av, landsomfattende tariffavtaler. Bokstaven M står for å motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse og den siste A-bokstaven står for å aktivisere fagbevegelsen – BAMA.

En strategi er nødvendig, men ikke nok. I tillegg trengs konkrete oppgaver og krav. LO i Oslo har vedtatt å jobbe for at de rødgrønne blir gjenvalgt ved neste års kommunevalg i Oslo. Dette fordi AP, MDG, SV med støtte fra Rødt har innført eiendomsskatt som gir en mer rettferdig fordeling, sikret at 3000 nye barnehager bygges i kommunal regi og ikke av velferdsprofitører, innført gratis aktivitetsskole til bydeler som trenger det mest, rekommunalisert søppeltømming og sykehjem, startet en opprydding av Høyres osloskole samt innført «oslomodellen» for et mer seriøst arbeidsliv. Prosessen med å ta tilbake kommunen og nye fellesskapsløsninger må gjerne gå raskere og være mer omfattende. LO i Oslo bidrar ved å utarbeide egne krav til partiene, gjennomføre egen valgkamp og å oppfordre til å stemme på et av flere partier som kan utgjøre et flertall for et alternativ til den nyliberale utviklingen og høyrepolitikk.

Andre viktige krav er å ta tilbake Arbeidsmiljøloven, spesielt bestemmelser for faste ansettelser, oversikt og kontroll med arbeidstida, krav som sikrer flere heltid og økt innflytelse for ansatte og fagbevegelsen. Vi har støttet politisk streik for forbud mot bemanningsbransjen. Et krav om dette gjeldende for byggebransjen i Oslofjordområdet har nå støtte fra AP, SV, Rødt og Senterpartiet.

Balustradeparolen 1.mai var «Fellesskapsløsninger fungerer – stopp velferdsprofitørene». Vi vil reformere den usosiale pensjonsreformen. Vi krever rettferdig omstilling og 100.000 nye klimajobber som et svar på klimakrisa. Bruk av reservasjonsretten mot EØS-direktiv som undergraver arbeidsplasser, offentlig velferd og faglige rettigheter. Og vi støtter fagorganiserte, spesielt i Europa som vil bevare og styrke sine rettigheter.

En slik plattform krever skjerping av den politiske kampen for at rødgrønne partier både vinner flertall og fører en annen politikk. En breiere alliansepolitikk enn dette er også nødvendig. LO i Oslo samarbeider med forbund, interesseorganisasjoner, tenketanker og kunnskapsprodusenter som fremmer alternativer til høyrepolitikk og en aktivisering for å oppnå konkrete resultater.

Organisatorisk arbeider vi for økt støtte ikke bare til medlemsverving og krav om tariffavtaler, men framfor alt organisasjonsbygging. Tillitsvalgte må skoleres for å reise egne krav og finne utveier der man blir møtt av aggressive arbeidsgivere. Vi krever økt støtte til fagorganiserte som aktivt krever respekt for lov- og avtaleverk samt til alle som må streike for å oppnå tariffavtaler. Vi må øke forståelsen for at streik som virkemiddel blir viktigere og viktigere, spesielt bruk av sympatistreik i kampen for tariffavtaler.

Vår plattform har allerede gitt positive resultater, men det er langt igjen. Det handler om å få til en utvikling der stadig flere ser at urett mot en er urett mot alle – og handler deretter.

Tar gjerne imot kommentarer på roy.pedersen@lo-oslo.no

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s