Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’i

Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning.

Utviklingen av sivilisasjonen i Europa viser seg gjennom statsdannelser, bydannelser, kunst, utdanning, osv, som uttrykk for at stadig flere mennesker frigjøres fra produktivt materielt arbeid. En slik frigjøring fra produktivt materielt arbeid, er betinget av at produktivkreftene er på et nivå hvor overskuddet kan tilfredsstille løsningen av andre oppgaver i samfunnet. Jo mindre tid, arbeideren bruker på å reprodusere sin egen arbeidskraft – altså dekke de nødvendige behov ut fra en historisk, kulturell og moralsk standard, jo mer produktiv er arbeideren; og jo mer tid kan i samfunnet brukes på andre oppgaver. Og jo mer tid som kan brukes på andre oppgaver, jo mer framskreden er sivilisasjonen. Utvikling av masseødeleggelsesvåpen, forurensing osv viser imidlertid hvor motsigelsesfylt en slik prosess er. I det store og det hele, gjenspeiler følgelig de store sivilisasjonene spesifikke stadier i de materielle produktivkreftene.

Avgrensingen av begrepet produktivt arbeid er sentralt for å forstå framstillingen her. Dersom begrepet produktivt arbeid avgrenses til menneskeligvirksomhet overhodet, så er alt arbeid – materielt- og åndsarbeid – produktivt; avgrenses begrepet til praksis overhodet, så er alt materielt arbeid produktivt; avgrenses begrepet til vareproduksjon overhodet, så er alt som skaper verdi – bruksverdi og bytteverdi – produktivt; avgrenses begrepet til vareproduksjon under kapitalforhold overhodet, så er alt som skaper merverdi produktivt. Det vesentlige i kapitalforholdet er nettopp at kapitaleieren ved å kjøpe den formelt frie arbeiderens arbeidskraft, får retten til det merarbeid og dermed den merverdi arbeideren skaper.

Begrepet produktivt arbeid avgrenses her følgelig til materiell vareproduksjon – produksjon av bruksverdier og bytteverdier –, men under kapitalforhold med en tilleggsverdi, nemlig merverdi. Og ut fra en slik forståelse tar merproduktet formen merverdi, bare under vareproduserende kapitalforhold. Under det ikke-produktive arbeid faller materiell vareproduksjon, men som ikke skjer under kapitalforhold, dvs uten merverdi; og annet arbeid som typisk tjenestefunksjoner som ikke skaper varer.ii En slik avgrensing – abstraksjon – gjorde Marx i verket Kapitalen for å få fram det spesifikke, det dominante i den gjeldende samfunnsformasjon. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor det som ikke skaper merverdi, anses uproduktivt. Derfor er det viktig å forstå at begrepet produktivt arbeid her brukes for å få fram den virksomhet menneskene utøver som er det primære i en bestemt historisk samfunnsformasjon, nemlig den kapitalistiske til forskjell fra andre og tidligere samfunnsformasjoner. Altså den spesifikke virksomhet, som representerer hovedformen menneskets stoffskifte med naturen tar, i en bestemt historisk epoke. Med andre ord om et bestemt utbyttingsforhold, et bestemt samfunnsmessig forhold mellom menneskene. Øvrige trekk ved produktivt arbeid anses dermed som mer sekundære, fordi de ikke forteller noe om det spesifikke under kapitalforhold, men gjerne er tilstede i enhver samfunnsformasjon. I kriteriet om merverdi, ligger likevel det allmenne – abstrakte – arbeid som verdi, men altså her i en bestemt historisk form. Om andre samfunnsformasjoner – historiske eller framtidige, kan det være hensiktsmessig å gi beteknelsen produktivt arbeid et annet begrepsinnhold i samsvar med de der spesifikke forhold.

Betydningen av kapitalens organiske sammensetning – Variabel og konstant kapital

Merverdiens forhold til kapitaleierens utlegg til arbeidskrafta, lønna, dvs variabel kapital – kaller vi merverdiraten. Derfor uttrykker merverdiraten graden av utbyttingen i samfunnet. I tillegg til arbeidslønninger må kapitaleieren dekke utlegg til arbeidsredskaper – maskiner, arbeidssted, transport, drivstoff osv. Dette utlegget kaller vi konstant kapital. Sentralt er å se den konstante kapital som forgangent tingliggjort levende arbeid. Og jo høyere kapitaleierens utlegg til konstant kapital er i forhold til variabel kapital ( c/v ), jo høyere er det vi kaller kapitalens organiske sammensetning. En høy organisk sammensetning på kapitalen i et land uttrykker en høyere grad av sivilisasjon enn i land med lavere organisk sammensetning av kapitalen; fordi mer effektive maskiner medfører at arbeideren behøver å sette inn mindre arbeidstid for å få ferdigstilt et produkt. Samfunnet får dermed mulighet til å anvende overskuddet til å løse andre oppgaver.

Kapitaleieren må realisere produktene som varer i markedene. Der møtes flere kapitaleiere (bedrifter) med sine varer som konkurrerer om å få dem solgt. Jo lavere kostnad den enkelte kapitaleier (bedrift) har hatt med framstilling av de varer han bringer til markedet i forhold til andre kapitaleiere, jo relativt høyere blir hans (bedriftens) profitt. Konkurransen framtrer som en tvangslov for kapitalen i rittet mot maksimal profitt.

Kapitaleieren vil ikke uten videre investere i mer effektive produksjonsredskaper, fordi det representerer et ekstra utlegg for ham, og dermed umiddelbart spiser av hans profitt. Slik kan profittformen i seg sjøl virke kontraproduktivt. Kapitaleieren vil stort sett først forsøke å enten presse ned arbeidslønna, pensjoner osv – dvs redusere utlegget til variabel kapital, eller forlenge arbeidstida uten full lønnskompensasjon. Denne måten å øke merverdien på får form av det vi kaller absolutt merverdi. Derfor er det en varig kamp mellom kapitaleiere og arbeidere om lønnsforhold, slik vi ser det i de årlige lønnsforhandlingene.

Der hvor kapitaleieren ikke makter å presse ned lønninger, pensjoner osv på grunn av arbeiderbevegelsens mottiltak, vil kapitaleieren så framt han finner det lønnsomt, investere i mer effektive arbeidsredskaper, dvs i konstant kapital. Mer effektive arbeidsredskaper fortrenger behovet for arbeidere, fordi nødvendig arbeidstid synker. Men det arbeid som da behøves, er gjerne mer komplisert, fordi mer effektive arbeidsredskaper fordrer mer kvalifisert arbeidskraft. Det medfører at det generelle utdanningsnivået i samfunnet øker. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at utlegget til variabel kapital synker absolutt, men at det over tid øker relativt mindre enn utlegget til konstant kapital.

Det er også slik at utlegget til variabel kapital er betinget av hva det koster arbeidere å reprodusere sin arbeidskraft. Det nødvendige utlegget for å reprodusere arbeidskrafta er dens verdi. Arbeideren har behov for å dekke kostnader med bolig, mat, klær utdanning osv. Behovene er historisk, kulturelt og moralsk betinget. De er forskjellig mellom Nord- og Sør-Europa, forskjellig mellom Vesten og Østen osv. Uansett slike forskjeller, så vil kostnadene til å reprodusere arbeidskraft også være bestemt av kostnadene med å produsere de varer arbeideren konsumerer. Jo mindre det koster å produsere en bil, jo mindre behøver arbeideren å få i lønn for å kunne kjøpe en bil. Jo billigere klær som produseres i Østen, jo mindre behøver arbeideren i Vesten å få i lønn for å kunne kjøpe seg klær. En omstendighet som i tillegg til husholdningsgjeld antakelig er en viktig del av forklaringen på arbeiderklassens evne til forbruk i Vesten fram til siste økonomiske krise, tross lavere reell lønnsvekst. Merverdien som framkommer som følge av denne måten å billiggjøre arbeidskrafta på, kalles relativ merverdi. Derfor er det slik at jo høyere kapitalens organiske sammensetning er i et samfunn, jo mindre behøver den enkelte kapitalist gi ut til arbeideren i lønn for at sistnevnte skal kunne tilfredsstille sine behov, og jo mindre er behovet generelt for arbeidskraft i vareproduksjonen. Og jo mindre behovet er for arbeidskraft i vareproduksjonen som følge av mer effektive produksjonsmetoder, jo mer og billigere arbeidskraft er tilgjengelig for å dekke andre behov i samfunnet.

Problemet er at merverdien i produksjonen, ikke uten videre følger med fra produksjonen til samfunnet for øvrig. Måter en slik overføring av merverdi kan skje, er gjennom skattlegging av kapitaleiere fra staten, og kapitaleieres direkte investeringer i ikke-produktiv sektor. Økt lønn til arbeidere i ikke-produktiv sektor vil kunne medføre økt beskatning av merverdi i produktiv sektor, fordi det legger press på bl a statens finanser. Mer utdanning, mer kunst, mer sosialomsorg, helse osv forutsetter overføring av merverdi fra produktiv sektor til andre sektorer i samfunnet. I Norge illustreres dette forholdet greit ved å se på hvilken betydning inntekter fra olje, gass og vannkraft har å si for offentlig sektor.

Produktivkraft som svar på Europas økonomiske krise

Den økonomiske krisa i Vesten har satt spørsmålet om løsning på dagsorden. Det synes som om EUs byråkrati legger opp til en overordnet strategi hvor kapitaleiernes utlegg til arbeidslønninger skal minskes, det offentliges utgifter til pensjoner osv, senkes. Slik skal den produktive kapital kunne konkurrere med lavkostland og statens gjeldsbelastning minskes. Denne strategien kommer til uttrykk i uttalelser fra sentrale bankøkonomer i forbindelse med at veksten i eurosonen har stagnert etter at verken tysk, fransk eller italiensk økonomi vokste fra april til juni i år:

’Italia sliter med å få ned lønningene og få opp konkurransekraften. Det trengs reformer av arbeidsmarkedet, det juridiske systemet og viktige næringer er for strengt regulert… (…) Spanias reformer har fungert. Det er nå enklere å justere ned lønninger i dårlige tider og enklere å sparke folk som er fast ansatt. (…) Bedriftene kan nå justere lønningene når etterspørselen svikter, og det har vært helt nødvendig for konkurransekraften i Spania. Produktiviteten har steget, og spanjolene eksporterer nå mer enn de importerer. Handelsbalansen har bedret seg kraftig.’iii Og sysselsettingen øker (vil mange tilføye).

Stort klarere kan det neppe sies at strategien er en reduksjon av arbeiderklassens livsvilkår gjennom lønnsreduksjoner osv, for å øke kapitaleiernes merverdi og profitt. Merverdi som framskaffes på en slik måte kalles som nevnt absolutt merverdi.

På den annen side synes det som om det er en bevissthet i de ledende borgerlige skikt om at bedriftene – små og mellomstore – trenger tilgang på kapital for å kunne fornye sitt produksjonsapparat, dvs effektivisere arbeidsredskapene – endre og høyne kapitalens organiske sammensetning ved økt konstant kapital. For å få til det siste, er det maktpåliggende å få bankene til å fungere som kredittytere til den produktive kapitalen, fordi bare gjennom tilgang på lånekapital eller egenkapital fra nye eiere kan bedriftene klare utleggene som følger med teknisk og vitenskapelig omlegging av produksjonen. En slik omlegging er svært vanskelig å få til med de problemer europeisk bankvesen nå sliter med.iv

Betydningen av å skille mellom absolutt og relativ merverdi i klassekampen

Slik ser vi at problemene med lavere lønnsomhet og konkurransekraft i Europas industri søkes løst på to kvalitativt forskjellige måter, men som har det til felles at kapitaleierens merverdi og dermed profitt søkes økt: For det første gjennom å angripe arbeiderklassen og andre utbyttede klassers levestandard ved å øke kapitaleiernes absolutte merverdi. For det annet gjennom å øke kapitalen organiske sammensetning ved å få kapitaleierne til å investere i mer effektive arbeidsredskaper. Det vil kunne øke kapitaleiernes relative merverdi. Imidlertid synes det som om hovedangrepet fra EUs byråkrati og kapitaleierne nå dreier seg om økt absolutt merverdi, ved å drive arbeidslønninger ned og ved å forøke arbeidstida bla ved å høyne pensjonsalder osv.

Økt merverdi uttrykker ei økt utbytting av arbeiderklassen, men det er ikke likegyldig for arbeiderklassen om den skjer ved å øke den absolutte eller relative merverdien. Det er den relative merverdi som uttrykker det sivilisatoriske moment i kapitalens utbytting, i den forstand at utbyttingen og klassekampen bidrar til en utvikling av produktivkreftene. Som nevnt innledningsvis, kjennetegnes sivilisasjonens utvikling ved at nødvendig arbeidstid for å produsere materielle goder, synker; slik at mer arbeid kan brukes til å dekke andre behov i samfunnet. Arbeiderklassens kamp har drevet fram en slik sivilisatorisk utvikling ved at den ikke har godtatt en absolutt senkning av lønningene gjennom forlengelse av arbeidstid, økt pensjonsalder osv, men tvert om ved å kreve en stadig høyere andel av merverdien gjennom å tvinge fram kortere arbeidstid, mer ferie, lavere pensjonsalder osv, tvunget kapitaleieren til å investere i mer effektive og arbeidsbesparende arbeidsredskaper. Den offensiv som nå er i gang fra statsmakt og kapitalmakt, går i hovedsak på å løse kapitalens akkumulasjonsproblem – problemet med å øke avkastningen på investert kapital – gjennom økt arbeidstid osv, er det motsatte av sivilisasjonsutvikling, det er å skru den historiske klokke tilbake: Det er reaksjon!

I de enkelte land og i Europa generelt vil arbeiderklassens styrke nettopp vise seg i hvilken vei produksjonen av materielle goder tar. Der arbeiderklassen er godt organisert, vil den kunne tvinge kapitaleierne til å opprettholde sin konkurransekraft gjennom å investere i mer effektive arbeidsredskaper, dvs en høyere organisk sammensetning av kapitalen. Der arbeiderklassen er svakt organisert, vil kapitaleierne søke å opprettholde sin konkurransekraft ved å tvinge arbeiderklassen og andre utbyttede sosiale lag mange tiår tilbake i levestandard.

Det er dette klassekampen i Europa står om for øyeblikket: Reaksjon eller sivilisasjon!

Særlige utviklingstrender i Norge som følge av sterk arbeiderbevegelse

I Norge er arbeiderklassen trukket inn i samme kamp, sjøl om betingelsene her er noe annerledes enn i mange europeiske land forøvrig. Det skyldes ikke minst at den norske statens finansielle evne er annerledes og mye sterkere enn i mange andre europeiske stater; at olje- og gassektoren har kunnet holde relativt høyt lønnsnivå som har presset opp lønningene i andre sektorer og dermed bidratt til et høyt kostnadsnivå forhold til andre land; at viljen og kulturen for teknologiske innovasjoner i produksjonen synes sterk; og at arbeiderbevegelsen har en større oppslutning og sterkere kampevne enn i andre europeiske land. Imidlertid er situasjonen antakelig forskjellig etter som hvilket næringsområde vi ser på.

I verkstedindustrien tok Kleven verft i Ulsteinvik i 2013 tilbake manuelt utførte sveiseoperasjoner fra Polen til Norge ved å erstatte det manuelle arbeidet med automaterv. ’Møbelprodusenten Ekornes har nå over hundre roboter i sving på sine seks fabrikker i Norge. De jobber side om side med 1350 ansatte tilknyttet produksjonen. – Robotene bidrar til at vi kan være konkurransedyktige i et høykostnadsland som Norge. Dermed har vi sluppet å flytte produksjon ut av landet sier direktør Ola Arne Ramstad. (…) En ny generasjon industriroboter er nå under utvikling. De kan produsere raskere, mer fleksibelt og presist og kan jobbe tett sammen med mennesker uten å sette dem i fare. Dette er en av tre hovedårsaker til at den norske industriproduksjonen står overfor en ny epoke, mener Teknologirådet. (…) Ny teknologi kan endre produksjonen i fastlandsindustrien dramatisk, mener Teknologirådet.’vi En utvikling mot mer høyteknologisk produksjon vil styrke Norges konkurransekraft og øke mulighetene for næringsutvikling. Produksjon kan flyttes hjem og industriell verdiskaping bedres, uttales det i samme artikkel. Mens i bygningsbransjen søker kapitaleierne å presse ned lønninger bl a ved bruk av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Mottiltaket fra fagbevegelsen er bl a krav om allmenngjøring av tariffavtaler.

En slik forskjell mellom næringer kan også skyldes næringenes nærmere beskaffenhet. I enkelte næringer er det enklere å skifte ut arbeidskraft med teknologi, enn i andre. I offshore er det enklere å skifte ut arbeidskraft med teknologi i sjølve borevirksomheten, enn i forpleiningssektoren. Dermed vil antakelig kapitaleierne velge noe ulik strategi overfor arbeiderklassen i de to delene av samme sektor. I internasjonal kapital ser vi at IKT-gigantene ’ansetter relativt få mennesker i forhold til inntekten de soper inn. Mens General Motors på sitt største sysselsatte 800 000 mennesker, har Apple 80 000, Google 50 000 og Facebook 5000.’vii

Hvert kvalitative sprang i kapitalen organiske sammensetning innebærer et tilsvarende sprang i mulighetene for menneskenes frigjøring. Overgangen fra mulighet til virkelighet forutsetter opphevelse av kapitalforhold som basis i samfunnet. Med en slik opphevelse ligger framtidige overganger med opphevelse av verdiformer og profittformer.

Produktivitetsbegrepets betydning i den ideologiske klassekamp

I den ideologiske klassekampen tilslører borgerskapet de reelle forholdene ved å framheve sider – generalisere sider – ved foreteelsene som ikke er de historisk avgjørende sider. Ethvert arbeid som gir kapitaleieren profitt framstår for kapitaleieren som produktivt, uavhengig av om det er materielt produktivt verdiskapende arbeid, tjenesteytelse eller resultat av finansielle transaksjoner. De systembevarende ideologier og teorier tilpasses dette synet. Det materielle arbeidets avgjørende rolle i samfunnsomdanningen – i verdiskapningen og verdiøkningen forsvinner i de borgerlige ideenes verden. Således blir svart arbeid, herunder prostitusjon, i offentlige statistikker oppført som produktivt arbeid, som følge av en endring i de europeiske standardene for nasjonalregnskap. Nå kan svart arbeid gjerne være produktivt arbeid, men prostitusjon er ikke produktivt arbeid, men er å anse som tjeneste. I en slik svært generell definisjon anses en byråkrats arbeid like produktivt som en telemontørs eller en plattformarbeiders arbeid. Alt anses verdiskapende.

De borgerlige produktivitetsbegrep konsentrerer seg til ’forholdet mellom mengden goder – varer eller tjenester for å tilfredsstille et behov – som produseres, og mengden arbeid – menneskets målrettede bevisste virksomhet – som er satt til å produsere godene.’ ’Gjennomsnittsproduktivitet, dvs produktmengde per enhet innsats av en produksjonsfaktor – naturressurser, arbeid, realkapital – oftest uttrykt per timeverk.’ Grenseproduktivitet er øking av produktivitet ved variasjoner av en produksjonsfaktor når de andre produksjonsfaktorene holdes konstante.’ ’Arbeideren er innsatsfaktor og effektiviteten kan avgjøres av dennes styrke, energi eller mentale kapasitet.’viii

På Produktivitetskommisjonens nettside kan vi lese følgende:

’Fra 1970 til 2005 steg verdiskapningen per arbeidet time i fastlandsøkonomien om lag på linje med Tyskland og Storbritannia, men klart raskere enn i USA og Sverige. De siste årene har imidlertid veksten i produktiviteten vært svak. Selv om dette er et trekk vi også finner i en del andre land, er det betydningsfullt for framtidig inntekts- og velstandsutvikling i Norge. Produktivitetskommisjonen skal kartlegge og analysere årsakene til den svakere produktivitetsutvikling i årene etter 2005. Kommisjonens hovedoppgave er å gi konkrete råd til hvordan produktiviteten kan økes.’

Det skilles følgelig ikke mellom materielt verdiskapende arbeid og annet samfunnsnyttig arbeid. Verdibegrepet som begrep om den siden ved varen som ikke er bruksverdi, men rett og slett menneskelig arbeid, herunder merarbeidet i form av merverdi, får således ingen spesifikk begrepssetting. Det materielle arbeidet forsvinner ideologisk sett som avgjørende omstendighet for menneskehetens utvikling, og slik forsvinner også de former dette arbeidet får under spesifikke produksjonsforhold, til tross for at dets betydning i global målestokk er økende.

Hvilke utslag gir en slik sammenblanding i en analyse av et lands produktivitetsnivå? Det kan ha det utslag at en høyning av andelen sysselsatte i ikke-produktive sektorer, som kostnadsfaktor for samfunnets totalproduksjon trekker ned produktiviteten. I realiteten kan det jo være motsatt, nemlig at flere mennesker i den ikke-produktive sektor er uttrykk for høy produktivitet i den produktive sektor, og at merproduktet fra sistnevnte sektor tilflyter førstnevnte sektor. Et produktivitetsbegrep som ikke gjenspeiler vesensforhold i samfunnet, speiler bevegelsen overflatisk. Er de borgerlige produktivitetsbegrep egnede mål på produktivitet, da de ikke skiller ut det egentlig produktive fra det ikke-produktive? Hensyntar det borgerlige mål på produktivitet overganger fra mer kvantitativ til mer kvalitativ-, fra mer ekstensiv til mer intensiv produksjon?

De borgerlige produktivitetsbegrep favner som sagt videre enn også profittbegrepet. I et statsregnskap er det behov for å favne også annen virksomhet enn den umiddelbart profittable. Og i et samfunn er det sjølsagt behov for å kunne vurdere effektiviteten også i den ikke-vareproduserende sektor. Dessuten kan slike begreper være mer operasjonelle, f eks ved at det er lettere å regne på dem, og dermed få ut kvantitative måltall.

Det er sjølsagt ikke likegyldig hva den ikke-produktive sektor inneholder av arbeidsoppgaver. Tendensen under statsmonopolkapitalismen, er et tiltakende statlig og kommunalt byråkrati av mer overflødig, ja til dels parasittær karakter. Samme tendens kan ses i privat sektor, særlig i store konserner. I hvilken grad byråkratiet inneholder nødvendige samordnings- og helhetsfunksjoner, og i hvilken grad det er overflødige funksjoner, er et spørsmål kanskje arbeiderbevegelsen ikke har tatt tilstrekkelig tak i, og dermed overlatt til høyreopportunistene. I så måte kan det være behov for et mer generelt produktivitetsbegrep. Imidlertid er det da viktig å være klar over hva som begrepsmessig går tapt når det gjelder historisk bestemte former.

I den nyliberale ideologi er det fokus på å få arbeidsfolk til å stå lenger i arbeid samtidig som det i virkeligheten er behov for færre og færre til å produsere mer og mer. En økt produktivitet som gir mulighet for å ta ut mer fritid, lavere pensjonsalder, seks timers arbeidsdag, kortere arbeidsuke osv. Rett og slett mer fleksibel arbeidstid på arbeiderklassen premisser. Med økt arbeidsledighet som følge av produktivitet, ligger slike reformer ikke bare som mulighet, men som konkrete løsninger på å få ned ledigheten, særlig blant ungdom. Noe som er et akutt problem i Europa i dag.

For arbeiderbevegelsen er det sentralt å fastholde et begrepsapparat som forklarer samfunnet ut fra dets virkelige historie og bevegelse – som skjærer gjennom fremmedgjøring og tingliggjøring, og ikke la seg forlede av en tilslørende begrepsbruk. Det gir sjølsagt et helt forskjellig bilde om visse deler av samfunnet anses avgjørende for å finansiere andre deler, enn om alt arbeid anses likt. Det sentrale moment i å gripe problemet riktig ligger ikke minst i å kunne se profittens sentrale kilde, den vesen, dens viktigste bestanddel, nemlig merverdien: arbeiderens ubetalte arbeid. Denne del som i dag beriker de som allerede sitter på hovedformuene i samfunnet; denne del som burde beriket samfunnet som helhet, gitt menneskene kultur, liv, helse.

Strukturelle reformer – reformer som gir arbeiderklassen gradvis mer makt

Strukturelle reformer griper inn i så vel basis – produksjonsforholdene- ved å endre eiendoms- og fordelingsforhold; og i overbygget – bevissthetsformer, herunder institusjonelle og ideologiske – ved å gjøre arbeiderklassen til en bevisst samfunnsomdannende kraft.

For de mer utviklede deler av arbeiderbevegelsen, var og er kontroll og styring av investeringene i produksjonen av meget sentralt betydning. I en slik styring ligger potensialet for utvikling av produktivkreftene i en arbeidsbesparende og miljøvennlig retning. For øvrig har det i Norge vært ulike forslag oppe. I den forbindelse viser jeg til Egil Bergs artikkel Produksjon og politikk i Sosialistisk framtid, hvor han bl.a. skriver at alle ’bedrifter bør ved lov pålegges å betale premie til et omstruktureringsfond som skal tre i kraft ved tiltak som kan føre til arbeidsløyse. På samme måte som lønnstakerne er sikret lønn ved konkurser skal de også være sikret arbeid eller etterutdanning med etterfølgende arbeid ved rasjonalisering eller nedleggelser.’ix Et slikt omstruktureringsfond kan også tenkes i en større sammenheng hvor særlig inntekter fra større konserner som nyter godt av inntekter av grunnrente på fiske, olje, gass og vassdrag kan brukes til å besørge investeringer i ny teknologi i konkurranseutsatte næringer. Offentlige strukturer og institusjoner som skal bidra til investeringer i norsk næringsliv finner vi i Norge i dag. Av særlig interesse er forslagene fra LO om statlige investeringsfond for å bringe risikokapital inn i bedrifter som ikke har tilgang på grunnrente og annen merverdi fra olje-, gass eller vannkraft. I Sverige har det vært en debatt om ’Löntagarfonden’, ikke bare om sosialisering av merverdien, men debatt om sosialisering av forvaltningen av den, dvs en utdjuping av demokratiet gjennom deltakelse av arbeiderne. I Norge er deler av oljeformuen nasjonalisert. Spørsmål kan reises om i hvilken utstrekning forvaltningen er sosialisert, dvs demokratisert utover formelle borgerlig demokratiske organer.x

Sentralt i klassekampen er kampen om merverdien. Istedenfor å gå som profitt til kapitaleieren, vil arbeiderklassens kamp kunne erobre deler av den og ikke bare som høyere lønn. I en større sammenheng og ut fra et høyere bevissthetsnivå vil arbeiderklassens kamp sammen med andre samfunnslag medføre at deler av merverdien tilfaller samfunnet for å utvikle sivilisasjonen.

i Kapitalen bind 1, side 305, Rhodos

ii Se også ’Hva avgjør klassetilhørigheten?’ av Eystein Kleven i Sosialistisk framtid nr 1-2 2013

iii Aftenposten side 4, 15 08 2014

iv Sosialistisk framtid nr 3 2010 ’Forholdet mellom Den europeiske union og nasjonalstatene’, og nr 4 2011 ’Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid av E Skotteberg

v Dagens Næringsliv 06 07 2013 side 16 og Aftenposten 05 08 2013

vi Aftenposten 05 08 2013 side 16

vii Klassekampen kronikk av Tranøy 05 07 2014 side 3 som viser til Adair Turner

 Aftenposten 11 07 2014 side 6

viii Store Norske leksikon

ix Sosialistisk framtid nr 1 2009, ‘Produksjon og politikk’ av Egil Berg

x Sosialistisk framtid nr 1 2009, ’Offentlig eierskap’ av Eystein Kleven

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s