Antonio Gramsci – tanker for vår tid

Av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Antonio Gramscis tanker om hegemoni – mothegemoni gir en tilnærming til kapitalismen i dag hvor arbeiderbevegelsen kan hente grunnlag for å forstå forholdet mellom materiell maktbasis og åndelig hegemoni. Ideologienes betydning har ikke blitt mindre. Tvert om viser nettopp problemene i dagens kapitalistiske økonomi seg også som problemer i det åndelige hegemoni. Den nyliberale ideologi utfordres av «gamle» keynesianske løsninger, mens arbeiderbevegelsen fortsatt famler med sine motsvar. Å etablere et mothegemoni, er følgelig arbeiderbevegelsens utfordring, og her er Gramscis analyser svært nyttige.

Kommunist og internasjonalist

For snart 70 år sia, nemlig i 1937, døde Antonio Gramsci (f. 1891) av tuberkulose, like etter at han slapp ut av Mussolinis fengsel etter ti års fangenskap og fysiske lidelser. Før fengseloppholdet hadde han vært en av de fremste og mest aktive lederne for Italias kommunistiske parti (PCI), som han var med å grunnla i Livorno. Gramscis nære venn og kampfelle, PCIs legendariske leder i mange år, Palmiro Togliatti, kalte Gramsci for en «partiets mann». Ja, Gramsci var leninist og internasjonalist og satt en periode i ledelsen for Den kommunistiske internasjonale (Komintern). La oss ikke glemme det eller dekke over denne bakgrunnen, som enkelte er så flinke til. La oss ikke trekke ut tennene på Gramsci og gjøre ham til en ufarlig «liberaler». Han var revolusjonær. Han var marxist. Han var kommunist. Men han var ikke stalinist.

Som et historisk kuriosum kan jeg nevne at da forholdet mellom Komintern og de skandinaviske partiene ble behandlet på det utvidede eksekutivmøtet i juni 1923, og der møtet først og fremst behandlet Det norske arbeiderpartiet som framleis var medlem av Komintern, men i ferd med å melde seg ut, finner vi Gramsci blant underskriverne på ett av dokumentene fra Internasjonalens eksekutivkomM (EKKI).

Jeg kan videre nevne at i oktober 1926 henvendte Gramsci seg til sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) med et brev der han kritiserte metodene som ble brukt i den indre partikampen, særlig da Stalins frenetiske angrep på Bukharin. Togliatti, som allerede da satt i Komintern, og som egentlig sympatiserte med Bukharins standpunkter, nektet å overlevere brevet til sentralkomiteen, idet han fryktet at brevet ville bli sett på som innblanding «og være skadelig». (P. Togliatti: «Lettera a Antonio Gramsci», 18. Ottobre 1926.) Allerede på det tidspunkt hadde verken Togliatt eller andre av Kominterns framtredende ledere råd til sammenstøt med Stalin som for alvor hadde begynt å festne grepet både om Komintern og SUKP.

For oss er Antonio Gramsci først og fremst kjent for sine skrifter fra fengselet – hans «Quaderni del carcere», og det er særlig dem som gjør ham til en av de meste skapende og interessante marxistiske teoretikere og politikere. Ja, etter Vladimir Lenin er det vel ingen som i det tjuende århundre har satt så originale og varige spor etter seg som nettopp Antonio Gramsci. Og de temaer han behandler, ofte fragmentarisk, er omfattende og mangfoldige.

Det er et spektrum som strekker seg over filosofi, kultur, pedagogikk, politikk, partispørsmål, om intellektuelle, fordisme, statsteori, historie etc. Mye av det er tidspreget, men mye har også allmenn og varig verdi som vi kan øse av og videreføre og utvikle – under nye forhold. Verket skal leve videre i nye generasjoner. Han har overlatt ettertida en rik arv. Da Gramsci satt bak fengseldørene, sa han at han ville skrive «for evigheten». Det har han greid.

Som fange og nøye overvåket av Mussolinis voktere og bødler, måtte han kamuflere mye av det revolusjonære innholdet bak en annen form enn den han ville ha benyttet som fri mann. Han brukte Æsops språk. Såleis snakker han ikke om marxismen, men bruker terminusen «praksisfilosofien», og Marx og Lenin er «praksisfilosofiens teoretikere.» Under disse forhold – og som italiener -, er det derfor heller ikke unaturlig, at når Gramsci utvikler sitt syn på det revolusjonære marxistiske partiet i de utviklede kapitalistiske land, har han som et utgangspunkt, ja, som et slags referanseståsted om dere vil, «Fyrsten» av Macchiavelli, renessansens store opplysningsmann og politiske tenker. Den stundom «indirekte tale» og bruk av allegorier gjør at det kan oppstå tolkningsproblemer, som ikke ville ha eksistert i samme grad dersom Gramsci kunne fritt ha brukt direkte tale.

En av det marxistiske partiets hovedfunksjoner er å være ideologisk leder for arbeiderklassen. Disse viktige aktuelle og prinsipielle tankene finner vi i et av Gramscis hovedverker «Note sul Machiavelli. Sulla politica e sullo stato moderne» (Utgitt første gang i 1949. Som tittelen antyder inneholder denne boka også andre ting enn partiteori, blant annet betraktninger om staten, om internasjonal politikk og om katolisismen.)

Det ligger nært å trekke en parallell bakover til et annet av marxismens hovedverker når det gjelder arbeiderbevegelsen og den subjektive faktorens – det bevisste elementets – veldige betydning i arbeiderbevegelsen. Jeg tenker på Lenins bok «Hva må gjøres?» som kom ut i 1902 riktig nok under tsarismens illegale forhold – og delvis preget av det og spesifike russiske forhold, men der det allmenne og det særegne i et fenomen og i en utviklingsprosess er organisk flettet sammen. Samtidig understreker både Lenin og Gramsci at klassekampen er – og må være – en enhet av tre grunnformer: den økonomiske, den politiske og den ideologiske kamp.

Gramscis intellektuelle

Gramsci kaller altså marxismen for «praksisfilosofi», og det ikke bare diktert ut fra konspirative hensyn – av illegalitetens «lover» -, men også for å betone at marxismen er ei levende lære, en kampteori, og ikke noe som er klekket ut på et akademisk tenkeloft. Enheten mellom praksis og teori gjennomsyrer Gramscis fengselshefter. Sjøl har han bakgrunn i arbeiderbevegelsen og klassekampen i Italia, og i fremste rekke blant Torinos industriarbeidere. Skriftene er en enhet av filosofi og politikk, av vitenskap og kultur.

Som Lenin forsto Gramsci at levende og skapende utvikling av marxismen hadde som forutsetning at filosofi, politisk økonomi og læra om sosialismen smelter sammen med politikk til en organisk helhet. Og at teorien verken er et mål i seg sjøl eller en slags intellektuell nytelse. Marxismen er ikke oppstått ved noe universitet og blir heller ikke hovedsakelig utviklet videre der. (En annen sak er at når arbeiderklassen har fått makta og sosialismen bygges opp blir universiteter og andre høyere lære- og forskningsinstitutter viktige formidlere av og forskningssteder for marxistisk tenkning.)

Når Gramsci tillegger de intellektuelle en så viktig rolle, og at hans analyse av dette viktige samfunnssjiktet ble samlet i et eget verk med tittelen , så er det nettopp for å framheve deres funksjon som arbeiderklassens/arbeiderbevegelsens ideologer, opplysningsfolk og kulturbærere. Som «organiske» intellektuelle behøver de ikke å ha akademisk bakgrunn (sjøl om en slik bakgrunn byr på formelle fordeler – i dag har forresten langt flere videregående og høyere utdanning enn tilfellet var på Gramscis tid og også i flere år etter den andre verdenskrigen – slik at skillet ikke lenger er så skarpt og påtakelig som før, i hvert fall ikke i politikken). Gramscis «organiske intellektuelle» vokser nettopp organisk fram som klassens og bevegelsens intellektuelle (uansett formell utdanningsbakgrunn).

Hegemoniet

Ut fra denne vinkelen er det vi også må se de intellektuelles viktige funksjon i Gramscis lære om hegemoniet. Ordet var ikke nytt innen arbeiderbevegelsen, særlig ikke innafor den russiske. Som den svenske forfatteren Anders Ehnmark skriver i boka «En stad i Ijus. Antonio Gramscis slutsatser.» (Stockholm 2005):

«Ordet har en lång politisk historia. De ryska socialdemokraterna anvende den om proletariatets ledning av vänligt sinnade klasser, dvs. bönderna. Det är vanligt hos Plechanov och Lenin. Politisk ledning, betyder det. Hos Gramsci vidgas betydelsen till kulturell ledning, för övrigt i allt härskande. Det får forklara varför motståndaren sitter så ljugnt i sadeln: han har forstått att ta makten øver sinnene. Han har forstått det där med skyttegravar och kasematter. Den som vill göra honom makten stridig måste följaktigen först ta ledningen. Det är vägen i väst, om ån inte i øst. I outvecklade samhällen kan man storma Vinterpalatset. – Avkolonisera sinnet! Löd Aimee Csaires parole i kampen mot kolonialismen i Afrika. Gramscis tanke är den samma: för att befria sig måste man först befria sig från nedhållande tänkesätt. Underordning är inlärd. Tävlan torkas ren. Tabula rasa igjen.» (Ehnmark, 100,101. Her vil jeg bare bemerke: Tavla må ikke tørkes helt rein. Det positive og progressive i kulturarv og tankegods må bevares og utvikles videre.)

Hos Gramsci er hegemoniet i sin innerste konsekvens knyttet til en verdensanskuelse. Han bruker sjøl det tyske ordet «Weltanschauung». Ja, han understreker «at den politiske utvikling av hegemonibegrepet ikke bare er et praktisk-politisk framsteg, men også et stort filosofisk framsteg, ettersom det nødvendigvis involverer og forutsetter en intellektuell enhet og en etikk som svarer til ei virkelighetsoppfatning som har overvunnet den jevne sunne fornuft og som er blitt kritisk, sjøl om dette siste eventuelt ennå skjer i nokså begrenset omfang». (Gramsci: «Relasjoner mellom vitenskap – religion -sunn fornuft.») Uvilkårlig kommer jeg i hu det kjente utsagn av Friedrich Engels om at den sunne fornuft er bra ved kjøkkenbenken, men lenger duger den ikke. Satt noe på spissen.

For oss som aktive sosialister og kommunister er Gramscis tanker om hegemoniet noe av det aller viktigste og – jeg vil gå så langt som å si – epokegjørende i hans tankebygning, men kanskje også noe av det mest kompliserte. Det er et konsept – ei skisse om vi vil – som er tett knyttet til hans syn på forholdet mellom den økonomiske basis, det Marx kaller samfunnets økonomiske og sosiale struktur, og det ideologiske, politiske, juridiske etc. overbygget.

Kort, og noe skjematisk, kan vi kalle Gramsci for overbyggets teoretiker, og konkret: for overbygget i et relativt utviklet kapitalistisk samfunn med borgerlig-demokratiske tradisjoner, i motsetning til Russland før Oktoberrevolusjonen. Dessuten: samfunn der kapitalismen his-torisk er meget godt forankret og der vi har en herskende klasse, et borgerskap som har lang erfaring i å styre og manipulere og i denne styringsprosess betjener seg av institusjoner og personer utafor den egentlige kapitalistklassen. Samtidig som det rår over et system av forsvarverker, skyttergraver, forsvarslinjer, av kasematter som Gramsci sa.

Det kapitalistiske system styres og opprettholdes ikke bare gjennom systemets iboende økonomiske og sosiale struktur, sjølve den private eiendomsrett og kapitalforholdet, og av statsapparatet, og da først og fremst dets repressive funksjoner, men også av en hærskare intellektuelle og politikere – også innafor arbeiderbevegelsen – og disse kreftenes institusjoner (skolesystem, partisystem, mediesystem osv.). På den måten styres og ledes det kapitalistiske samfunnet ikke bare med hjelp av det borgerlige statsapparatet, men – og under normale forhold: først og fremst – også av et borgerlig hegemoni, blant annet gjennom et omfattende ideologisk apparat, og en mer eller mindre stilltiende consensus fra folke-flertallets side (jfr. t. d. stortingsvalgene).

Historia viser at når de intellektuelle har sørget for å få rettferdiggjort og legitimert et bestemt samfunnssystem, så som det borgerlig- kapitalistiske, begynner en reverserende prosess: De intellektuelle tar til med å innprente ideene i massene, blant annet for å gjøre den immun overfor nye, farlige, revolusjonære ideer. Det er en av de borgerlige intellektuelles hovedfunksjoner for å sikre hegemoniet. Det gjøres så vel gjennom institusjoner som med hjelp av ikke-institusjonelle midler. Og noe av det aller viktigste er å indoktrinere ungdommen. Gramsci vier de metoder som brukes til dette formålet stor oppmerksomhet. De intellektuelle har viktige institusjoner og massemedier til sin rådighet. Han skriver:

«1. skolene; 2. avisene; 3. populære og litterære skribenter; teatret og kinoen; 5. radioen» (vi kan tilføye for vår tid: TV, internett etc.); «6. offentlige møter av ethvert slag, religiøse inkludert; 7. samtaler mellom mer kulturelle og mindre kulturelle lag av befolkninga; 8. de lokale dialekter … » (Gramsci: Litteratura e vita nazionale, se også: Passato e presente.)

Fostring og utdanning

Som punkt 1 nevnes altså skolene. Gramsci vektla sterkt pedagogikkens betydning. Hans politisk-pedagogiske refleksjoner er verd en analyse og framstilling for seg sjøl. Da jeg verken er fagpedagog eller psykolog, skal jeg begrense meg bare til et par generelle bemerkninger. Det er særlig to begreper i pedagogikken som har en sentral plass i Gramscis historiefilosofi og samfunnsteori, nemlig oppdragelse/fostring og utdanning. På en interessant måte differensierte han mellom oppdragelse og utdanning, og som det er sagt: setter dem inn i et historisk-materialistisk koordinatsystem. (Arm i n Bernhard: «Antonio Gramscis Verståndnins von Bildung und Erziehung.» I: Tidsskriftet «UTOPIEkreativ.» Berlin, januar 2006.) Som den tyske professor i pedagogikk Bernhard skriver:

«Antonio Gramscis tenkning inneholder helt fra begynnelsen av en pedagogisk grunnintensjon. Gramsci er aldri bare teoretiker, bare filosof, bare en politisk handlingas mann. Han ser alltid sin virksomhet som samtidig pedagogisk, helt fra han begynner med journalistiske arbeider fram til fengselsheftene og fengselsbrevene … Ei djuptgripende omforming av de sosiale forhold kan ikke komme forbi nyforminga av mennesket. Den som griper strukturelt inn i samfunnet og ikke samtidig arbeider med den konkrete levemåte som eksisterer, og bearbeider og forandrer den til den enhver tid framherskende mennesketype, kan ikke utvikle noen samfunnsmessig alternativ sivilisasjon. Tvert om: Han risikerer tilbakefall bak allerede oppnådde samfunnsmessige og kulturelle utviklingstrinn.»

Ja, var ikke det en av årsakene til miseren og sammenbruddet i Sovjetunionen og andre østeuropeiske land? Også her må det ha sviktet. Og i perspektiv: Kan man snakke om «kommunisme» – der fordelingsnøkkelen er: Enhver yter etter evne, enhver får etter behov -, når ikke «det nye mennesket» er fostret for det samfunnet, sjøl om produktivkreftene, det materielle grunnlaget objektivt sett foreligger – slik som til dels er tilfelle i dag med den voldsomme teknologiske og vitenskapelige utvikling og høyning av arbeidsprodutiviteten?

Det er en av grunnene til at Marx snakker om en overgangsperiode til kommunismen, der han ikke bare har for øye den materielle og sosiale omforminga, men også forandring av atferd, tenkemåte, moral.

Hos Gramsci er pedagogikken først og fremst et politisk og ideologisk instrument for en revolusjonær prosess. Han kan ikke, som Bernard riktig bemerker, tas til inntekt for det reint «pedagogiske» – som «tar sikte på pedagogisering av samfunnsmessige problemer og dermed på en nøytralisering av samfunnsmessige motsigelser». Tvert om:

«Det pedagogiske tjener Gramsci til bedre forståing av historisk-samfunnsmessige prosesser, fordi disse blant annet ble (med)skapt gjennom utdannings- og oppfostringsprosesser. Da oppfostring og utdanning er basale dimensjoner hos konkrete historiske forløp, muliggjør sysselsettinga med pedagogiske temaer en begrepsmessig (konzeptionelle) utviding av historiematerialismen. Denne kvalitativt nye tilgang til det pedagogiske gir høve til å kon-struere perspektiver med utdanning ikke bare ut fra et ideal som ligger i framtida, men å bestemme dets innfatning (Eingefasstheit) i en hegemonistruktur som er oppstått historisk-samfunnsmessig. Politikken og pedagogikken tilkommer for så vidt nøkkelstillinger i historien, da begge sektorer legemliggjør formende strukturelementer for den menneskelige handling. Historia ville ikke kunne realiseres, den ville ikke kunne begripes uten fostringas og utdanningas formende kraft, som naturligvis er underlagt reproduksjonskravene og hegemoniforholdene til konkrete sosialformasjoner. Politikk og pedagogikk har i løpet av den historiske utviklinga differensiert seg ut fra hverandre og konstitueres i det moderne samfunnet som en ikke alltid uproblematisk enhet av samfunnsoppgaver som er organisert gjennom arbeidsdeling: Politikk utgjør en samfunnsmessig handling, som forsøker å stille en rammestruktur til forføyning for mellom-menneskelig samliv. Til den korresponderer en sentral pedagogisk oppgave: Utdanning og oppfostring tar sikte på å forme, danne og utvikle mennesker, som skal svare til den rådende oppfatninga i samfunnet, dets ledende ideer, dets ideologi. Er det politiske i historien relatert til ytre rammebetingelser når det gjelder forminga av menneskelige livsforhold, så er det pedagogiske relatert til de samfunnsmessige reproduksjonskravenes internpsykiske korrelater.

Fostring og utdanning er konsentrert om å skape atferdsregulativer, samfunnsmessige karakteregenskaper, bevissthetsformer og verdensanskuelser. De bearbeider human-potensialet i betydning av å bygge opp subjektets evner, og nettopp via denne oppbygginga medvirker fostring og utdanning i å skape nye sivilisasjonselementer. Gramsci sammenlikner rettens og fostringas områder ut fra deres generelle funksjoner. Retten overtar funksjonene å sanksjonere mennesker som overskrider de samfunnsmessige konvensjoner. Derimot beror fostring og utdanning ikke bare på positive og negative sanksjoner, men frambringer nye sivilisasjonselementer. Gramsci betekner deres primære oppgave som positiv sivilisering (l’attivitá positiva di incivilimento). I oppbygginga av det kollektive mennesket deltar fostring og utdanning i den positive sivilisering, nemlig med den oppgaven å produsere en ny type eller et nytt utviklingsnivå av samfunnsmessig sivilisasjon, som svarer til nivået i produktivkrefter og de herskende gruppenes interesser. Jo mer sammensatt en sivilisasjon blir, desto viktigere blir oppgaven å løfte opp befolkningas kulturelle og moralske nivå til enhver tid i samsvar med de herskende samfunnsgruppenes interesser, som er lagret i institusjoner. Framfor alt er det skolen som i sammensatte samfunnssivilisasjoner overtar denne ‘positive fostrings-funksjonen’ (Gramsci) I denne positive siviliseringsfunksjonen er lagt inn kimer av autonomi.»

Gramscis syn på fostring og utdanning er uatskillelig knyttet sammen med hans politiske hegemonikonsept, fortsette Bernhard. «For realiseringa av hegemoniet er knyttet til de herskende gruppenes edukative evne, altså i deres evne til å lede.» Den «edukative evna» må også underklassen utvikle, og da først og fremst arbeiderklassen «for å kunne danne et kritisk mothegemoni. Menneskets vilje til å bestemme seg sjøl, kommer til uttrykk i dette mothegemoniet, det er en nødvendig betingelse for realiseringa av denne sjølbestemmelse. Grunnlaget for dette kritiske mothegemoni er utdanninga» (Bildung – kan her også bety «oppbygging») «av mennesket, som igjen er knyttet til initierte emansipasjonsprosesser i fellesskap. Med dette konsept lykkes det Gramsci å utvikle ei kritisk forståing av myndigheten, det å være myndig til å ta del i de samfunnsmessige debatter (Auseinandersetzungen).

Oppfostring og utdanning er altså ikke utdanningsmessig redusert til oppgaven å regenerere samfunnsmessig arbeidsevne. Som grunnleggende momenter i kulturelt økonomi arbeider de tvert om med på å skape den kulturelle, moralske og åndelige mentalitet. Det er nøyaktig denne oppgaven, som det emansipatoriske potensiale av utdanning er pålagt. Oppbygging og konsolidering av hegemoni krever at man besetter hele den kulturelle sfære, ekspansjon av direkte herredømme på alle områder av samfunnsmessige levemåter, sivilsamfunnet, hverdagslivet, subjektets indre rom. Dette forløpet av politisk-kulturell ledelse tar sikte på vedvarende konsens, samtykke, anerkjenning med hensyn til ledende ideer og prosjekter til den dominerende samfunnsgruppe. Det er en prosess som strekker seg fra den kulturelle strukturens og livsstilens totalorganisasjon over den kulturindustrielle utbredelse av ledende forestillinger (Leitvorstellungen), den systematiske påvirkninga av hverdags-forstanden (Alltagsverstand) fram til oppdgragelses- og utdanningsprosesser. Den praktiske pedagogikk medvirker for så vidt grunnleggende i å etablere det kulturelle hegemoniet, idet fostring og utdanning først realiserer inntaket av kultur gjennom individet. Med dette inntaket av kultur overtar barnet de moralske standarder, symbolene, de sosiale regler, og med deres hjelp etablerer sosialiserings- og fostringsprosesser kulturhegemoni i subjektene.

Fostring og utdanning er følgelig krystalliseringspunkter for den samfunnsmessige hegemoniutvikling, men også fermenter» (gjæringsstoffer) «i kritikken av det og i dets erosjon.»

Mothegemoniet

Gjennom det borgerlige hegemoniet står massen, folket, ansikt til ansikt med et batteri av (borgerlige) verdier, «informasjon», som styrtregner ned over det. Så lenge det ikke foreligger noen revolusjonær situasjon, slik som tilfellet var i Russland i 1917, og i enkelte land under og like etter Den andre verdenskrigen, er det hegemoniet som var og er det borgerlige samfunnets viktigste styrings/maktinstrument. I hvert fall her i Vest-Europa.

Lenins «Staten og revolusjonen» er skrevet mellom de to russiske revolusjoner i 1917 og er først og fremst viet sjølve revolusjonens grunnspørsmål, nemlig spørsmålet om makta i staten. Det er den direkte maktovergang, den brå sosiale revolusjon i et land med svakt utviklet sivilt samfunn, blant annet uten fagforeninger. Et samfunn som nettopp hadde – midlertidig – fridd seg fra et gammalt verdslig og åndelig tyranni, og som gjennom de borgerlige provisoriske regjeringer og generalene var på veg mot et nytt diktatur.

I land med borgerlige demokratier og et mer eller mindre utviklet sivilt samfunn, er imidlertid borgerskapets hegemoni ikke helt enerådende. Gjennom lang, vedvarende og stundom hard klassekamp har arbeiderklassen kjempet fram reformer og posisjoner innafor det kapitalistiske samfunnet, et system av reformer og sosiale ordninger som etter krigen og den sosialdemokratiske regjeringsdominansen fikk navnet «velferdssamfunnet» eller «velferdsstaten», men som jo i lengre tid har vært truet med innskrenkning og avvikling. Hovedsakelig har – og er – reformene forankret på den sosiale og utdanningsmessige sektoren, mindre på den kulturelle, og enda mindre i sjølve arbeidslivet. Velferdssystemet ligger mest på planet innflytelse, lite på det reelle maktplanet.

Når Gramsci lanserte sin lære om et mothegemoni, et kontrahegemoni tenkte han mye lenger. Han tenkte seg et hegemoni fra arbeiderklassens/bevegelsens side som bryter det borgerlige hegemoniet. Og det kan bare skje gjennom ei grunnleggende bevisstgjøring og en kamp der arbeiderklassen skaffer seg gjennomslag hos breie lag av folket for sin ideologi, sin verdensanskuelse, sitt moralsyn, sitt kultursyn – egen litteratur, kunst, men heri integrert kulturarv, og skaper sine tilsvarende overbyggsinstitusjoner (sine opplysningsinstitusjoner, medieforetak osv.)

Fagbevegelsen foreligger jo som en av de viktigste institusjoner, likeens kooperasjonen. Innholdet og hvordan mulighetene blir utnyttet er ei anna sak. (Før krigen hadde arbeiderbevegelsen også sin egen idrettsorganisasjon – AIF, noe som vel neppe er aktuelt å gjenreise. Men den var en viktig både kultur- og politisk institusjon, og fikk stor betydning for motstandsarbeidet under krigen.) Samtidig som altså arbeiderbevegelsen utbygger sin innflytelse innafor allerede eksisterende institusjoner. I de seinere år har det skjedd en nedbyggingsprosess, der først og fremst den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har avviklet ei rekke av sine foretak, aviser, magasiner, forlag, bokhandel, bygninger m.m. På den måten har arbeiderbevegelsen i stor grad ribbet seg sjøl og overlatt mye av arenaen til borgerskapet.

Men la oss se nærmere på Gramscis konsept. Han betrakter hegemoniet under to synsvinkler:

1. En klasses politiske, ideologiske, kulturelle og moralske lederrolle overhodet. En viss historisk parallell: arbeiderklassens ledende rolle under den borgerlig-demokratiske revolusjon i Russland i 1905, slik Lenin så det. Samme året altså som Norge sa seg løs fra unionen med Sverige, ei historisk hending som vi nettopp har feiret – om ikke akkurat slik den kunne ha vært markert. Noen har kalt den offentlige jubileumsmarkeringa for en «flopp». Det er synd, den kunne ha vært brukt til å vise hvilke klassekrefter som var i aksjon, og hvilken stor betydning prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelsesrett har for arbeiderbevegelsen. I 1905 spilte den norske, i motsetning til den svenske, arbeiderbevegelse en forholdsvis liten – sjølstendig – rolle. Hegemoniet i denne nasjonale revolusjonen hadde det liberale borgerskapet under Christian Michelsens ledelse og bondedemokratene med Jørgen Løvland i spissen. Norsk arbeiderklasse var ennå lite politisk utviklet og arbeiderbevegelsen hang ennå mye i slepetauet til Venstre, sjøl om det eksisterte et arbeider-parti og en fagbevegelse.

2. Hegemoniproblemets andre aspekt – og det viktigste for oss. Arbeiderklassens spesielle hegemoni som går ut på sjølstendig og omfattende historisk virksomhet. Sentralt her er opplysningsarbeidet som middel i bevisstgjøringa, ved sida av de erfaringer klassen og folket sjøl høster. Det betyr å ta sikte på å frigjøre arbeiderklassen og andre beslektede sosiale grupper og lag fra det borgerlige hegemoni og ideologiske monopol. Allerede i 1926 skreiv Gramsci: «Proletariatet kan bli førende og herskende klasse i den grad det lykkes det å skape et system av klasseforbund som gir det høve til å mobilisere flertallet av det arbeidende folk mot kapitalismen og den borgerlige stat». I «Heftene» fra fengselet, som altså ble skrevet seinere, både konkretiserer og pre-siserer han disse tankene, særlig når han behandler historie og kutur.

Arbeiderklassens kontrahegemoni – for å bruke et aktuelt bilde: den bygger sitt eget «hus» på den borgerlige eiendommen, tomta. (Må ikke forveksles med Thorbjørn Jaglands diffuse «Norske hus».) Som jeg har nevnt: Det har vært – og er det vel framleis – mer eller mindre viktige tilløp til, elementer av, et mothegemoni.. Men som nå altså mye er bygd ned. Men bare elementer og tilløp. At deler av arbeiderbevegelsen har vært – og nå er – i regjeringsposisjon gir ikke grunnlag for å snakke om et hegemoni i Gramscis betydning, hvor viktig regjeringsmakta enn er. Det er framleis et herskende borgerlig hegemoni – både her til lands og i mesteparten av verden ellers. Og tilsynelatende – grunnfestet. Samtidig som den borgerlige statens grunnpilarer, og jeg tenker da først og fremst på de repressive funksjoner, er urokket. Sjøl om arbeiderbevegelsen har innflytelse, har den ikke makta i staten. Og ideologisk er arbeider-bevegelsen stort sett på defensiven og høyrekreftene på offensiven. Det gelder i storparten av de utviklede kapitalistiske land. (I Sør-Amerika er bildet nå annleis.)
«Nyliberalismen»

Jeg tenker særlig på ett spørsmål som stiller oss overfor brennaktuelle, ja, livsviktige oppgaver. Det gjelder den såkalte neoliberalismen, som både er et ideologisk konsept og praktisk økonomisk politikk, som drives aktivt fra de herskende klasser, først og fremst i monopolkapitalens interesser, og som også store deler av arbeiderbevegelsen er infisert av – ei utvikling fra Keynes til Friedmann (og «Chicago-boys») for å si det i stikkord. Ja, her er det for å bruke Gramscis ord hegemoni gjennom konfrontasjon, «sjølundertrykkende bearbeid ingsformer»:

Neoliberalismen tvinger fram tilpasning gjennom en paralyserende konfrontasjonsstrategi. Det skjer samtykke – konsensus -til programmene (privatisering etc.), kanskje ikke så mye gjennom ideologisk påvirkning som gjennom politisk massepsykose.

Sjølsagt er det motstand mot dette, men den er ennå svak. Det er ei hard kneik å overvinne. Som metode er neoliberalismen blant annet et system for å skremme, og ved å framkalle sosial usikkerhet fungerer det særlig effektivt, idet det skapes inntrykk av at det ikke fins noe alternativ. (Etter oppløsninga i Øst har man tilsynelatende frie tøyler og er nå enerådende på feltet, og sier at alt annet, herunder sosialismen, er utopi og har ført til vanstyre.) Sjøl om levestandard og reallønn stiger i noen land, øker utryggheten for arbeidsplassen. Angsten for å bli overflødig eller overlatt helt til seg sjøl er et framtredende trekk. Det befordrer verken økt klassebevissthet eller utvikling av et mothegemoni. Mangel på alternativ kombinert med den virulente usikkerhetsfølelse «produserer» både en ideologisk og praktisk tilpasningsberedskap, blant annet dessolidarisering (jfr. Union i Skien). Kapitalens jakt etter maksimalprofitt og den beinharde kapitalistiske konkurranse, presser arbeidstakerne til å yte maksimum. Utvelging – seleksjon – og utsjalting er konsekvensene, noe som allerede Gramsci forutsa på bakgrunn av erfaringene fra «fordismen»: «Uunngåelig vil det bli ei forsterket utvelging, en del av den gamle arbeiderklassen vil ubønnhørlig … elimineres ut av arbeidslivet». (Et «norsk» moteord er «outsource», altså ordrett: «ut av kilden» og betekner nettopp den utsjaltinga, utskillinga og fragmenteringa som pågår i nærings- og arbeidsliv.)

«Velferdsordninga» står i vegen for intensiveringa av utbyttinga og å legge stadig større sektorer og mennesker under kapitalen. Og ikke bare innafor arbeidslivet, men også innafor hverdagslivet – mennesket ikke bare som utbyttingsobjekt – i arbeidsprosessen, men også som kundeobjekt – i sirkulasjonsprosessen, markedet. Derfor er «neoliberalismen» ikke bare et økonomisk system, men også en i høyeste grad sosial og kulturell realitet. Konsekvensen av ei slik utvikling blir at borgerskapets, framfor alt storkapitalens økonomiske herredømme sikres og befestes ved både det ideologiske hegemoniet og et pengeorientert og ekstremt forbrukerorientert hverdagslig – så lenge det mangler ei sterk og organisert motvekt – motverge.

Det er absolutt tilløp til motverge og mulighetene for motstand er større enn den defensive holdninga hos lønnstakerne tilsier ved første øyekast. Utvilsomt gir de nye formene for internasjonal arbeidsdeling – «globalisering», fri flyt av arbeideskrefter etc. – kapitalen større rom for handlefrihet. Men i internasjonal målestokk er samtidig den voksende arbeiderklassen «ei sovende kjempe» som det er sagt. Netopp internasjonaliseringa med økt arbeidsdeling, gjør kapitalen mer sårbar og gir større angreps- og inngrepsmuligheter.

Det dreier seg om å erkjenne disse muligheter. Et tyrkisk ordspråk sier at i et osean svømmer mye fisk som ikke veit at det er et osean. Overfører vi dette på bevissthetsforholdene hos lønnstakerne (de har tross alt bevissthet, imotsetning til fisken) i dagens kapitalisme, kan vi si at det nettopp dreier seg om å erkjenne «oseanet», dets politiske og økonomiske strømninger, dets lange og korte bølger, dets sosiale dyp og erupsjonene, rystelsene, på botnen. Erkjennelse gjennom både erfaring og opplysning.

Hegemoniproblemet er ikke først og fremst et spørsmål om kvantitet, til dømes om så og så mange aviser og organisasjoner, men om kvalitet – innhold. Det grunnleggende spørsmålet er: Hvilke ideer skal arbeiderbevegelsen bygge på og hvilke målsettinger skal den ha? Det beror først og fremst på hvilke forhold som hersker innen arbeiderbevegelsen, blant annet hvilket styrkeforhold det er. Og: Hvilken tilslutning/oppslutning arbeiderbevegelsen har ute i folket ellers, hvilke allianser den har og hvor breie de er osv.

Apropos allianseproblematikken. De konkrete politiske allianser må ikke forveksles med terminusen «den historiske blokk» hos Gramsci. Eller som han også kaller det: «den integrale historie» – til forskjell fra «den partiale historie». Begrepet «historisk blokk» bruker Gramsci i sin framstilling av den historiske materialisme (der han for øvrig har noen kritiske merknader til Bukharins bok om samme emne), og refererer seg til forholdet mellom basis og overbygg, særlig overgangen fra økonomisk bevegelse til politisk bevegelse, knyttet sammen til en enhet. (Jfr. Lenin: Politikk er konsentrert økonomi.) Denne enheten er samtidig en virksomhetsprosess der det handlende elementet er menneskelig aktivitet i forskjellige former. Og det en aktivitet som ikke bare er «politisk».

Ser vi på forholdene i dag, både i Norge og mange andre steder i Europa – for ikke å snakke om i Nord-Amerika, med privatisering, nedlegging av arbeidsplasser, ideologisk likegyldighet, politisk passivitet og res-ignasjon i store deler av befolkninga, kan både kontrahegemoni, for ikke å snakke om sosialisme, fortone seg som utopi eller noe som ligger langt inn i framtida. Men tenker vi nøyere igjennom saken, herunder hvilke uløselige motsigelser kapitalismen innebærer og som kaller på alternativer, vil kampen for hegemoniet framtre som ikke bare nødvendig og realistisk, men som en aktuell oppgave å ta fatt på. Det er en plan eller et program for både kortsiktige og langsiktige oppgaver. Her har de sosialistiske venstrekreftene virkelig en «historisk misjon».
To hovedformer for å utøve makt

Hegemoniproblematikken hos Gramsci stiller teoretisk ikke bare forholdet mellom basis og overbygg i fokus, men kaster også, og vel framfor alt, lys over forholdet mellom to hovedformer for maktutøving som henger nært sammen og betinger hverandre.
1. Herredømmmet eller diktaturet, dvs. staten – og da først og fremst dens repressive funksjoner. Det er jo denne sida ved maktøvinga som Marx og Engels var særlig opptatt av og hvis læresetninger og erfaringer (særlig Pariserkommunens) som Lenin tar opp igjen og videreutvikler i «Staten og revolusjonen».

2. Den åndelige eller moralske ledelse – altså hegemoniet.

Begge former for maktutøving er knyttet til samfunnets struktur, primært den økonomiske struktur, men ikke bare den. For Gramsci presenterer «strukturen» i tre plan, «samfunn».

– Det økonomiske samfunn og som er sjølve basisen for kapitalismen, dvs. den ordning som primært bygger på privat eiendomsrett til produksjonsmidler og utbytting av lønnsarbeid.

– Det politiske samfunn – societá politia: statsapparatet, herredømmets politisk-juridiske og militære system og som bygger på direkte tvang.

– Det borgerlige eller rettere: det sivile samfunn – societá civile, og som blant annet omfatter det ideologiske overbygget, og mye mer. I de vesteuropeiske land er denne delen av samfunnet – den «private» delen, i motsetning til den «offentlige», staten (og kommuneadministrasjonen) meget utbygd og viktig.

Det er vel dette planet Kant og Hegel hadde for øye når de snakker om «büirgerliche Gesellschaft». Til det hører alle organer og institusjoner som ikke direkte blir forvaltet av staten, eller i den grad de gjør det: ikke hører til statsapparatets repressive del. Og statens repressive funksjoner, nemlig funksjoner på det sosiale, utdanningsmessige, kulturelle, helsemessige området har jo i vår tid fått et veldig omfang og enorm betydning for vårt daglige liv.

Altså: Gjennom det sivile samfunnet, gjennom medier, delvis også skoler og andre institusjoner utøver den herskende klassen direkte og indirekte – gjennom mange ledd – sitt hegemoni. Og gjennom sitt kontrahegemoni kan arbeiderklassen bli ledende før den blir herskende, altså har erobret statsmakta, – det er grunntanken i Gramscis lære om hegemoniet. I en slik situasjon befant det franske borgerskapet seg foran den franske revolusjonen i 1789, blant annet gjennom opplysningsfolkene og ensyklopedistene. Da hadde riktig nok borgerskapet også økonomisk makt, sjøl om samfunnssystemet var føydalt. Noe man ikke kan si om arbeiderklassen under kapitalismen. Også det norske borgerskapet var i liknende stilling foran 1814 som det franske i 1789.

Marx sier at samfunnets herskende ideer er den herskende klassens, dvs. borgerskapets, ideer. Gramsci «legger til» – for å si det noe enkelt: Arbeiderklassens ideer, politiske og kulturelle standpunkter, kan bli samfunnets herskende ideer før arbeiderk-lassen har fått makta i staten. Med andre ord, den må innafor det kapitalistiske systemets rammer skape ei avgjørende motvekt.

Men kampen for hegemoniet går samtidig hand i hand med den økonomiske og politiske kampen for å begrense storkapitalens økonomiske makt, for gjennomgripende strukturelle reformer – uten dermed å oppheve kapitalismen. Det systematiske arbeidet for et ideologisk, moralsk og kulturelt hegemoni kan ikke skje isolert fra den allmenne kampen for direkte politisk og økonomisk innflytelse, fra den faglige og politiske klassekampen. De to områder betinger og supplerer hverandre, og begge er avhengige av styrkeforholdet mellom klassekreftene.

Den hegemonipregede maktutøvinga er ikke den isolert fra den statlige. Gramsci understreker at staten – i videste betydning – innbefatter begge former for maktutøving, og den forstand kan vi tale om «integral stat» (Gramsci), at staten = «diktatur pluss hegemoni». Vi har å gjøre med en differensiering, men ingen atskillelse. Vi kan ikke trekke et for skarpt og absolutt skille mellom de to hovedformer for maktutøving. De supplerer og betinger hverandre, men utgjør ingen siamesiske tvillinger i den betydning at ikke den ene formen kan realiseres relativt uavhengig av den andre, slik at altså en klasse kan bli ledende før den blir herskende.

Etter at en klasse er blitt herskende, altså har statsmakten, må den befeste sin makt ved at den samtidig beholder hegemoniet, altså er reelt ledende med autoritet hos flertallet av folket. Et tragisk eksempel på det motsatte var det som skjedde i Sovjetunionen og i Øst-Europa der statsmakta ikke lenger kvilte på en folkelig konsensus, slik at hele systemet gikk i oppløsning til slutt. Og styringa foregikk hovedsakelig ovafra og nedover.

En ny kultur

I Gramscis tenkning står partiet – den «moderne fyrste», «den kollektive intellektuelle» som han kaller det, som et viktig organ, en motor, i den prosessen som både forbereder og utvikler hegemoniet. Og betekninga «kollektiv intellektuell» peker både hen på organets sammensetting og hovedfunksjon, nemlig alliansen mellom arbeiderklassen og intellektuelle og at den står i spissen for å utvikle en ny kultur i ordets vide betydning, altså et nytt system av verdier, ideer, atferdsmønstre, moral etc. som i sitt innhold er antikapitalistiske samtidig som de ivaretar den progressive kulturarven.

Allerede i sine første skrifter behandler Gramsci kultur som organisasjon og disiplin, som en virksomhet og væremåte som skal vinne fotfeste i folkets bevissthet. Med hjelp av denne nye bevisstheten skulle man få arbeiderklassen til «å begripe sin egen historiske verdi» (som hovedprodusent av de materielle goder og verdier som ei fåtal-lig gruppe tilegner seg hoveddelen av), «sin egen funksjon i livet, sine egne rettigheter og plikter», som han sa. Og jeg tilføyer: Gjennom bevisstgjøringa skulle det også utvikles en ny rettstanke og en ny moral bygd på solidaritet og samkjensle.

Den høyeste form for kultur i moderne forstand var for Gramsci den marxistiske verdensanskuelse. Ved å skolere i den, fostres aktive medomformere, transformatører, av historien. Som han sjøl sa: Denne verdensanskuelse er «instrumentet og den historiske form for en indre frigjøringsprosess. Fra å være (bare) utførende blir arbeideren gjennom den en initiator, fra å være masse til å bli fører, fra å være arm til å bli hode og vilje. Med dannelsen av det kommunistiske partiet» (vel å merke i dette ordets rette betydning, og ikke bare med en merkelapp) «er kimen til frihet lagt, en frihet som vil nå sin utvikling og sin fulle utfolding etter at arbeiderstaten har organisert de nødvendige materielle betingelser».

En ny kultur stiller altså Gramsci som sentral oppgave, nettopp fordi at arbeiderklassen og dens intellektuelle skulle skaffe seg innsikt både i samfunnsforholdene og forstå sitt frihetskrav, som motsetning til borgerskapets frihet som bygger på eiendommens, pengenes og utbyttingas frihet. Arbeiderklassens spesifikke frihetskrav, dens egen skapende kultur, for å si det i Gramsci eget språk, rekker ut over de vanlige reformkravene som, når de innfris, til sjuende og sist bare virker systemkonserverende – dersom de da ikke knyttes sammen med systemoverskridende krav. Derfor krever en systemkritikk som er knyttet til kampen for å overvinne tradisjonelle bevissthetsformer, en teori om forandring av det bestående samfunnet. En slik teori finner Gramsci og vi i marxismen.

En vesentlig egenskap ved denne teorien -«praksisfilosofien» – er at den representerer folkemassenes kultur, «en masseanskuelse» kaller Gramsci den. Den er «altså ikke bare en ideell universell atferdsnorm», representerer ikke bare «generaliserte atferdsnormer», men den – marxismen – må også forstås som «funksjon for politisk ledelse». I den forstand blir denne teorien, denne filosofien, en kultur for massene og ikke bare for noen få «utvalgte», en elite, eller interesserte. Forklaring er bare ett – og nødvendig – element i denne filosofien. Men den er samtidig praksisens og kampens filosofi. Det er nærliggende å vise til Marx’ berømte 11. tese om Feuerbach: «Filosofene har hittil bare fortolket verden forskjellig, men det kommer an på er å forandre den.» Ved innsikt – tilegning av «kulturen» og bruk av teorien forvandles arbeiderklassen seg fra å være et stort sett passivt, lydig objekt som godtar det borgerlige samfunnet og kapitalismen, gir konsensus til systemet, til å bli historiens subjekt. Fra å være styrt blir den sjøl styrende.

Men denne forvandling ser Gramsci som resultatet av en langsiktig utdannings-, lærings- og fostringsprosess, en kamp og virksomhet midt inne i den borgerlige verdens ideologiske prosesser, strukturer og innretninger. Arbeiderklassen må slå seg igjennom steg for steg, vinne bastion for bastion, mot den herskende klassens og dens tjeneres vilje. På en slik bakgrunn taler Gramsci om «kulturkamp» og «ideologisk front». Litt av en oppgave under vår tids avideologiserte og kulturforliatende forhold!

Kampen om hegemoniet blir en kontinuerlig kamp mot ulike former for borgerlig ideologi, og spenner over et vidt spektrum: fra småborgerlige fordommer i hverdagslivets bevissthet til de «profesjonelle» filosofenes, økonomenes og samfunnsviternes teoreier. Gjennom det utvikler klassen både sine egne intellektuelle og sin egen kultur – den andre kultur. Det leder tanken vår hen til Lenins utsagn om de to kulturer innafor samme nasjon. Det er framfor alt i denne – omfattende – «kulturkampen» at arbeiderklassen blir nasjonens talerør og leder. Det gjør den som sagt ikke bare ved å være nyskapende, men også ved å stille hele den progressive kulturarven – både den nasjonale kultur og verdenskulturen – i sin tjeneste mot det borgerlige hegemoni. (Ta for eksempel Ibsenåret som vi nå allerede er inne i. Vær sikker på at borgerskapet vil klemme den verdensberømte dramatiker og samfunnsrefser til sitt bryst. Det burde ikke skje!)

Til slutt. Ikke minst var Gramsci opptatt av å formidle og framheve på en klar og overbevisende måte den marxistiske tenkningas humanistiske idealer. Han sto sjøl fram som inkarnasjonen av denne sida. Og med livet som innsats har han sjøl gitt oss forbilde for de høye og edle mål.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s