Sosialismebegrepet – Historiske erfaringer med sosialismen

Av Eystein Kleven, 1. mars 2008 i Bygningsarbeidernes hus, Oslo

  1. Om sosialismebegrepet

    1. Om kommunismen

Når sosialismebegrepet skal behandles, hva er da mer naturlig innledningsvis enn å sitere hva Marx sa om sider ved kommunismen, som sosialismen skal utvikle seg inn i:

”Så snart nemlig arbeidet begynner å bli delt, har enhver sitt bestemte, eksklusive virksomhetsområdet som blir påtvunget ham og som han ikke kommer ut av; han er jeger, fisker eller gjeter eller kritisk kritiker og må fortsette med å være det hvis han ikke vil miste midlene til å opprettholde livet, – mens i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, regulerer samfunnet den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker eller kritiker.”1

Sentralt i marxismen er at de historiske årsakene til klassesamfunnet er å finne i arbeidsdelingen, redskapsutviklingen og eiendomsretten. Disse tre hovedforhold danner grunnlaget for at noen mennesker har kommet i en slik stilling i forhold til andre mennesker at de kan leve av sistnevntes arbeid. Oppløsningen av arbeidsdelingen og eiendomsretten, som henger sammen, er forutsetning for menneskenes frigjøring som enkeltindivider. Sitatet illustrerer hvordan mennesket har blitt påtvunget ensidighet som følge av spesialisering av yrkesgreiner, mens kommunismen gir mennesket mulighet for allsidighet, og den virkelige individuelle frihet; ikke bare en formell, juridisk likestilling, men en frigjøring. Kommunismen forutsetter på den ene side at produktivkreftene objektivt er så utviklet, gir et så stort overskudd, at opphevelse av eiendomsretten og frigjøring fra ensidighet er mulig. På den annen side forutsetter det at menneskenes bevissthet om sine egen eksistensbetingelser, er på et slikt nivå at det kan forholde seg til og kontrollere disse betingelser.

Fra klassesamfunnet ble utviklet og fram til i dag, har de eiendomsløse masser drømt om og kjempet for en tilværelse fri for undertrykking og utbytting. Fra de første klassesamfunn har forestillinger om et kommunistisk samfunn eksistert i form av heltesagn om kamp mot frarøvelse av felleseiendom og oppløsning av fellesskap. Forestillingene, er hva som var igjen av ættesamfunn og andre fellesskaper som menneskene var en del av, før produktivkreftene nådde et slikt nivå at det ga grunnlag for noen fås tilrivelse av felles produktivt overskudd og disse fås makt til å tvinge andre mennesker til underkastelse. Mytelogien er i stor grad basert på bevissthetsformer som gjenspeilte de brytninger som foregikk i overgangen fra fellesskapssamfunn til klassesamfunn; fellesskapssamfunn som også beteknes som urkommunisme. For de som har hatt gleden av å vandre i Forum Romanum i Roma og sett restene av Saturn-tempelet, er det i denne sammenheng verdt å merke seg at Saturn var Italias mytiske gudekonge som hersket over en blomstrende og fredelig gullalder der det ikke fantes slaveri, privat eiendomsrett, kriminalitet eller krig. Saturn hadde derfor en særlig appell til de lavere klassene og slavene. I norsk klassekamp er det også slike rester av gamle forestillinger, som hvordan deltakere i bondeopprør og i det såkalte Hattemakeropprøret på Hønefoss som del av Thranitterbevegelsen, påkalte seg Hunerne. Hunerne som kom østfra og på sin veg frigjorde slaver/livegne på de østromerske latifundiene. I boka ”Fra ættesamfunn til klassestat” gir den islandske marxisten Einar Olgeirson en framstilling av ættenes kamp i Nord-Europa mot at noen få tilrev seg rikdom og makt og etablerte klassesamfunn. Han skriver ”På den ene side undertvinger høvdingen tidligere frie bønder ved å la dem utføre et avtalt arbeid for ham eller avstå en avtalt mengde produkter til ham. På den andre side kan han gjøre dem til rene leielendinger. Grunnlaget for utbyttingen er at har har greid å tiltvinge seg rett til deres jord. (…) Med kongen som leder og veibrøyter opprettet høvdingeklassen en statsmakt som hadde vært ukjent i ættesamfunnet, overklassens voldsmakt mot selve samfunnet, kongens og adelens enerett til å sette lov, dømme, bære våpen og herske.”2 Langt inn i vår tid har det eksistert fellesskap i form av f eks allmenninger og andre rettsformer som har vært utsatt for angrep og ekspropriasjoner fra tidvis føydalmakt og kapitalmakt. Også angrep på odelsretten som en gammel ætterett, er her et eksempel.

De kommunistiske ideer har vært tilstede i enhver samfunnsomveltning. Under den engelske borgerlige revolusjon 1648 ble ”interessene til de fattigste lag i landsbyene og i byen (…) ivaretatt av ”graverne” – the diggers – som krevde avskaffelse av den private eiendomsretten til jord og ødeleggelse av grensemerkene godseierne hadde satt opp rundt sine innhegninger. Diggerne som representerte det ytterste venstre i revolusjonen, var en avskalling fra levellerbevegelsen og kalte seg for ”de sanne leveller””.3 I de tidlige omveltninger hvor produktivkreftene ennå ikke har vært særlig utviklet har disse forestillingene hatt et mer utopisk innhold, men etter de borgelige revolusjoner og industrialismens gjennombrudd fått et mer vitenskapelig innhold først og fremst med utviklingen av marxismen. Men som vi skal se seinere, utopismen har vært sosialismens følgesvenn helt opp i vår tid.

Det gjennomgående i forestillingene om et annet samfunn er nettopp opphevelse av den private eiendomsretten og staten som maktorgan. Disse to institusjonene ble sett som hovedhindringen for samfunn bygd på fellesskap, kommunisme. Eiendomsretten til produksjonsmidlene og staten henger ubrytelig sammen og utgjør begge maktmonopol som gir rett til utbytte av andres arbeid og rett til anvendelse av vold for å beskytte denne retten. Hva som i tillegg kommer, er de analyser som den materialistiske historieoppfatningen gir særlig om arbeidsdelingens betydning; produsentens fratakelse av produktet og seinere produksjonsmidlet juridisk uttrykt i ulike eiendomformer og overføringer, den såkalte fremmedgjøringen; og hvordan forhold mellom mennesker ytrer seg, framstår, i bevisstheten som forhold mellom ting, den såkalte tingliggjøringen. Marx viser i en rekke sammenhenger til at den første arbeidsdelingen var skillet mellom fysisk arbeid og åndsarbeid. Med åndsarbeidet ble produksjonen av bevissthetsformer en egen grein og en forutsetning for ideologiproduksjon som legitimerte den herskende klassens makt.

    1. Betydningen av de materielle forhold

Jeg vier her plass til disse grunnleggende betraktningene, fordi jeg mener at forståelse av sosialismebegrepet sett i sammenheng med de deformasjoner som oppsto i den ”reelle sosialismen”, beror på dette. En utvikling hen mot kommunismen beror ikke bare på at de formelle eiendomsforhold endres fra privat eie til fellesskapseie, men på en reell opphevelse av eiendomsretten som på sikt er betinget av opphevelse av arbeidsdelingen og fremmedgjøringen. Det holder altså ikke med en nasjonalisering av eiendommene, i tillegg må det gjennomføres en sosialisering. Hele produksjonens og samfunnets øvrige liv må innrettes på å utvikle mennesket allsidig, frigjøre det fra tidligere stengsler. De materielle forhold må følgelig legges til rette slik at også en kommunistisk bevissthet utvikles, slik at de enkelte individer blir seg bevisst sitt forhold til sine omgivelser, deltar i omformingen og høster sin del av det samfunnsmessige overskudd. Først i et slikt samfunn kan individene utfolde seg som individer i all sin allsidighet, utvikle sine evner uten å hemmes av materielle eller åndelige skranker. Som Marx sier det: ”Først på dette trinn faller egenvirksomheten sammen med det materielle liv, i samsvar med individenes utvikling til totale individer og frigjøring fra primitivitet; dermed blir det en overensstemmelse mellom arbeidets forvandling til egenvirksomhet og det tidligere betingede samkvems forvandling til samkvem mellom individene som sådanne. I og med at de forente individer tilegner seg de totale produktivkreftene, opphører privateiendommen. Mens i historien hittil alltid et særskilt vilkår fremtrådte som tilfeldig, er nå individenes avsondring, hvert individs særskilte privatnæring, blitt tilfeldig.”4

I de primitive samfunn, forut for klassesamfunnene, forholdt menneskene seg til naturen som noe tilfeldig, i klassesamfunnet med utviklet arbeidsdeling forholder menneskene seg til sin virksomhet som noe tilfeldig; først i kommunismen er de materielle forhold og bevissthetsformer så utviklet at menneskene forholder seg bevisst og allsidig til naturen og sin egen virksomhet.

1.3 Kommunismen som frigjøring av individene

I så måte er kommunismen frigjøring av hele menneskeheten, og ikke som tidligere revolusjoner, partielle, begrensede til særinteresser som medførte ny undertrykkelse og ensidighet. Eller som Marx skriver ”Alle tidligere revolusjonære tilegnelser var primitive; individer, hvis egenvirksomhet var begrenset gjennom begrensede produksjonsinstrumenter og begrenset samkvem, tilegnet seg dette begrensede produksjonsinstrument og kom derfor heller ikke lenger enn til en ny begrensethet. Deres produksjonsinstrument ble deres eiendom, men de selv var fortsatt underlagt arbeidsdelingen og sitt eget produksjonsinstrument.”5

I det kommunistiske samfunn opphører også staten og retten. Som eiendommens vesen er en klasses rett til å høste dets overskudd; er statens vesen klassestaten; og retten den herskende klasses rett. Når grunnlaget for klassene, nemlig eiendomsretten opphører, opphører klassene og dermed staten og retten; vel og merke som klasseinstitusjoner. Andre sider ved disse foreteelsene får så utvikle seg friere og i menneskenes felles interesse.

I den vitenskapelige analyse, forutsettes det at produktivkreftene er tilstrekkelig utviklet for at menneskene i fellesskap kan tilegne seg disse. Marx uttaler om dette: ”Det er altså nå kommet så langt at individene må tilegne seg den eksisterende totaliteten av produktivkrefter, ikke bare for å nå frem til egenvirksomhet, men rett og slett for å sikre sin eksistens. Tilegnelsen er først og fremst betinget av den gjenstand som skal tilegnes – nemlig produktivkreftene som har utviklet seg til en totalitet og som bare eksisterer innen et universelt samkvem. Tilegnelsen må altså allerede sett fra den siden ha en universell karakter, en karakter som svarer til produktivkreftene og til samkvemmet.”6 Først under utviklede kapitalforhold når produktivkreftene et slikt nivå. Som jeg kommer tilbake til, er dette et sentralt moment for å avgjøre hva sosialismen må bringe med seg av tidligere økonomiske former.

Det er den eiendomsløse klassen som under kapitalforhold står i et slikt motsetningsforhold til eiendomsbesitterne, kapitalistene, at deres materielle interesser bare kan fullbyrdes gjennom opphevelse av eiendomsretten som sådan. Denne motsigelsen er uforenelig, den lar seg bare løse gjennom opphevelse av sjølve kapitalforholdet. Andre klasser og lag står i mer partielt, begrenset motsetningsforhold til kapitalen. Det er imidlertid ikke slik at arbeiderklassen kommer til enighet om en slik opphevelse av bestående forhold umiddelbart. Som Marx sier: Proletarene kommer imidlertid i virkeligheten først gjennom en lang utvikling til denne enheten…”.7 Og denne enheten beror på den subjektive faktor, bevisstheten, som en kompleks prosess. Den er ikke fullbyrdet med en sosialistisk maktovertakelse av staten, men krever tid; en lang revolusjon. Ikke minst gjelder dette de sosiale lag som ikke tilhører arbeiderklassen, men har et annet forhold til eiendomsretten til produksjonsmidlene.

1.4 Sosialismen som overgang til kommunismen

Det sosialistiske samfunn er vegen til kommunismen. Sosialismen inneholder derfor overgangsformer hvor tidligere former gis tid til å dø ut og nye utvikles. Bare gjennom en bevisst prosess kan menneskene kontrollere og styre at denne prosessen går i riktig retning; og at den nødvendige tid gis slik at det er et samsvar mellom de objektive forhold og bevissthetsutviklingen. Sosialismen er således en overgangsfase, igjen inndelt i etapper hvor de materielle betingelsene og bevissthetsformene, dels gradvis, dels i kvalitative sprang, i et komplekst samvirke, går fra de mest underutviklede former for sosialisme til høyere former, til endelig de siste rester av det klassesamfunn er forlatt og det på alle måter klasseløse samfunn hersker.

2 Historiske erfaringer med sosialismen

    1. Prinsipielt om sosialismen

Denne vegen, sosialismens og kommunismens veg, har vært forsøkt og forsøkes. Den har krevd store ofre, og vi kan spørre oss om mange ofre var forgjeves. Svaret ligger, slik jeg ser det, i hva vi klarer å utlede av erfaringer; at vi kan ta stilling til hva som bør forkastes og hva som bør videreutvikles; hva var positivt og hva var negativt.

I hvert forsøk var målet frigjøringen av individene, menneskene. Det er lett å miste dette av syne når de mest negative trekk ved de sosialistiske forsøkene dras fram. Det er i den forbindelse et paradoks at høyresida har ”tatt fra oss” individbegrepet. Det er jo den sosialistiske veg som frigjør, allsidiggjør individet. Kapitalen gir bare ei side ved individene rom, den som skaper merverdi, profitt. Den innskrenker individet innenfor herskende produksjonsforhold. Den sosialistiske revolusjon skulle jo løse opp individets utfoldelsesmuligheter med nye produksjonsforhold. Når vi ser på hvordan enkeltmennesker ble behandlet i faser av den sosialistiske utviklingen, er det ikke å undres over at det er tungt å overbevise om at det er i en sosialistisk retning individene frigjøres.

De sosialistiske revolusjoner skjedde i etapper. Etter det mislykkede forsøk med Pariserkommunen i 1871, maktet bolsjevikene å mobilisere arbeiderklassen i allianse med andre undertrykte sosiale lag å gjennomføre en sosialistisk revolusjon 7. November 1917. I tiårene etter utviklet maktforholdene seg slik at sosialistiske omveltninger ble gjennomført i en rekke land.

2.2 Var de ”sosialistiske” land sosialistiske?

Jeg bruker her benevnelsen ”sosialistisk” fordi jeg mener at disse statene tilstrebet en slik utvikling. Prinsipielt er den sosialistiske samfunnsformasjonen en overgangsformasjon. For å avgjøre om statene tilstrebet en sosialistisk utvikling og opphevet kapitalforholdene er det visse sentrale spørsmål som må stilles og besvares:

Den første etappen er beherskelsen av statsmakten og de kapitalistiske eiendomsforholdene. Det avgjørende for en videre utvikling var å erstatte statens klasseinnhold med et nytt. Uten makt over staten, ingen makt til å ekspropriere produksjonsmidlene, og styre produksjon og fordeling. Statens vesen er som sagt at den er en klassestat, en klasses organ for å forvalte og undertrykke; i så måte er ei vesensside ved staten at en klasse gjennom den kan diktere sine omgivelser.

For det første, ble de borgerlige, og for enkelte stater halvføydale, klassediktaturer erstattet med arbeiderklassens makt? Når svaret skal gis må vi være oss bevisst at som i enhver revolusjon er det en elite som opptrer på klassens vegne og utøver statens klassefunksjoner. Diktaturet kan ikle seg ulike former; i Vest-Europa var og er, med visse unntak, formen demokratisk. I de land hvor sosialistiske revolusjoner ble gjennomført hersket imidlertid borgerlige og tildels halvføydale former for diktatur. Hva skjedde med formen etter revolusjonen? Forble den udemokratisk? I så fall hva med den reelle arbeidermakt? Og hvilken betydning hadde statsformen for den faktiske arbeidermakta?

For det annet, var det slik at kapitalforholdene ble opphevet ved at eiendomsretten til produksjonsmidlene, fabrikkene og jorda, ble overført til staten eller andre organer behersket av arbeiderklassen? Når svaret skal gis må vi være oss bevisst at den første overgangen nødvendigvis er av mer formell karakter, dvs i sitt juridiske uttrykk. Men over tid er dette ikke tilstrekkelig. Det er hvilken klasse som har den faktiske, organiske kontroll med produksjonsmidlene, som sier noe om den sosialistiske utviklingsveg.

For det tredje, hvem tilfalt merproduktet? Svaret på dette spørsmålet er etter min mening viktig, fordi det som resultat sier noe om forutsetningene. Dersom merproduktet for det vesentlige tilfaller folket jevnt fordelt og inngår i utbygging av sosiale fellesskapsinstitusjoner, taler det for at staten og eiendomsretten ikke lenger er i hendene på en utbyttende klasse. Men om ikke deltakelsen fra arbeiderklassen er aktiv og reell, organisert demokrati, men beror på faktisk sentraldirigerte utnevnelser; og forholdet til produksjonsmidlene for arbeiderklassen, ikke er faktisk endret, men kontrolleres av byråkrater; hva da?

Antakelig kan vi likevel legge til grunn at det var land i en overgangsfase med en sosialistisk struktur, hvert fall formelt sett. Motsatt vil vi når spørsmålet om staten er kapitalistisk, legge avgjørende vekt på at produksjonsforholdene i det vesentlige er kapitalistiske når vi skal definere om det er en kapitalistisk stat uansett hvor mye f eks staten eier. Fordi mye av kontrollen i de sosialistiske land faktisk lå i stats- og partibyråkrati, har en benevnelse vært statssosialisme. Men likevel kan vi ikke tale om en utbytterklasse, sjøl om det var tendenser til utarting og parasittære trekk.

I hovedsak mener jeg at svaret på de tre spørsmålene, særlig når spørsmål tre om hvem merproduktet i det vesentlige tilfaller besvares med fellesskapet, det var en form for sosialisme!

Følgelig utgjorde de omveltninger som skjedde i hva vi kalte de sosialistiske land kvalitative sprang og opphevet grunnmotsigelsen mellom arbeid og kapital.

    1. Om erfaringene

Hva så med den videre sosialistiske utviklingen? Jeg begrenser meg her til bare enkelte sider, men hva jeg mener er hovedsider. Det er naturlig å se på to hovedforhold i sammenheng; den økonomiske utviklingen og enkelmenneskenes frihet og rettssikkerhet. Jeg begrenser behandlingen til årsaksforhold iboende i de landene som bygget sosialismen, og avgrenser følgelig mot ytre forhold som har hatt stor betydning i den internasjonale klassekampen som den internasjonale systemkampen, militære angrep og ødeleggelser, opprustning og økonomisk blokade. Disse sistnevnte forhold gir etter min mening ikke svar på det grunnleggende spørsmål om hvorfor det sosialistiske verdenssystem brøyt sammen. Videre er de slutninger jeg her drar basert på generelle, aggregerte, synteser, som fellesnevner for de fleste sosialistiske land, uten å gå inn på særdrag for det enkelte land.

Den økonomiske, materielle, utviklingen i de sosialistiske landene var ikke rettlinjet; tvert om til tider gjenstand for tilbakeslag. Det var da også lav produktivitet som tok endelig knekken på de sosialistiske landene i Europa. En sosialistisk utvikling forutsetter et samband mellom de objektive og de subjektive betingelser. I noen grad var de objektive betingelser så svakt utviklet at avvikling av private eiendomsforhold virket hemmende for den videre utvikling av produktivkreftene. Tidlig etter borgerkrigen innså Lenin dette, og fikk motstrebende med seg flertallet av bolsjevikene med på å tillate begrensede kapitalistiske eiendomsformer og markeder (NEP). Denne politikken ble som kjent reversert under Stalin fra og med partikongressen i 1928. Noe NEP så aldri igjen dagens lys før visse ansatser ble forsøkt helt i slutten av Sovjetunionens eksistens. I stedet for ble det forsøkt å forsere utviklingen med store ofre som resultat. I en kanskje mer ekstrem form ble det samme forsøkt med Det store spranget under Mao. Resultatene var hele vegen økonomiske tilbakeslag eller stagnasjon. ”Verken Stalin eller Mao Tsetung representerer den klassiske marxistiske lære om ”Assosiasjon av frie mennesker”.” uttaler den kinesiske marxisten Zhang Guangming i artikkelen Kinesisk sosialisme i forandring.8

Men i Sovjetunionen skjedde en storstilt industrialisering, nødvendig og ubestridt. Tross despotiet og eventyrpolitikken under Stalin, frigjorde revolusjonen produktivkrefter som brakte områder av samfunnet betydelig framover. Årsaken ligger antakelig i revolusjonens egendynamikk, hundretusener av bolsjeviker virket for en sosialistisk utvikling, og at hoveddelen av overskuddet ble brukt til fellesskapet som gjorde det mulig å gjennomføre alfabetiseringskampanjer, helsevesen etc. Utviklingen var følgelig motsigelsesfylt, men vi kan alt her konkludere med at bruk av markedsmekanismer i deler av den tilbakeliggende økonomien hadde bidratt til en annen og mer livskraftig økonomiske utvikling. Dette forholdet kommer jeg nærmere inn på.

Som jeg har vist til tidligere, er det i enhver ny samfunnsformasjon rester av tidligere forestillinger. En annen måte å se dette fenomenet på er å betrakte det slik at større eller mindre deler av befolkningen subjektivt, med sine bevissthetsformer, henger igjen. Det er et problem for utviklingen om dette utgjør en vesentlig del av folket. For å få disse med, må enten de materielle betingelser tilpasses bevisstheten og gradvis utvikles i en gjensidig dialektisk prosess; eller de må mobiliseres med tvang. Det siste var stort sett løsningen som ble valgt. Vi kan legge til grunn, særlig sett hen til at de dels tilbakeliggende områder av den kapitalistiske verden hvor de sosialistiske revolusjoner ble gjennomført, var en ikke ubetydelig del av befolkningen preget av tidligere produksjonsmåter.

Revolusjonen kunne under slike forhold for produksjonen slå partielt negativt ut på to måter; enten at total opphevelse av eiendomsrett og privat tilegnelse av resultatet drepte virkelysten for store produserende mellomlag som sjøl eide sine produksjonsmidler men uten å virke direkte i kapitalforhold; eller at frigjøring fra ”pisken” fra særlig undertrykte lag, ikke slo ut i mer arbeidslyst fordi arbeidet ble forbundet med noe negativt. At arbeidet i seg sjøl er kilden til frigjøring er ikke nødvendigvis nærliggende for den som har blitt pisket til arbeid gjennom generasjoner, slik som var tilfelle i tilbakeliggende landbruksområder hvor livegenskapet relativt kort tid før var opphørt og hvor det fortsatt hersket nærmest slaveri liknende forhold.

I stedet for tilpasning av eiendomsforhold til konkrete betingelser og utviklingsnivå, ble den sosialistiske utvikling forsøkt forsert basert på betydelig grad av voluntarisme. Voluntarismen, overdreven tro på viljen, beror på manglende forståelse av de objektive og subjektive betingelser. Den bæres fram av venstreekstremisme, radikalisme og utopisme.

2.3 Var produktivkreftene tilstrekkelig utviklet?

Betydningen av de konkrete materielle livsbetingelser i overgangsfaser gir Marx uttrykk for i uttalelsen ”En samfunnsform går ikke under før produktivkreftene er utviklet tilstrekkelig vidt, og høyere produksjonsforhold trer ikke i dets sted, før de materielle eksistensbetingelser er født i kjødet av det gamle samfunn.”9 Det har vært reist spørsmål om de materielle eksistensbetingelser som for sosialismen var tilstrekkelig utviklet i Sovjetunionen. Til det er å si at det både var de, og var de ikke. Noe hjelp i fødselen er nødvendigvis ikke voluntarisme. I den tidlige fasen etter revolusjonen innså som sagt, Lenin og flertallet av de ledende bolsjevikene at det var forhold som ikke var tilstrekkelig utviklet. De objektive og subjektive forhold inngår her i en kompleks forbindelse. Det er antakelig ikke alltid lett å si om problemer og hindringer, hovedsakelig beror på materielle forhold eller bevissthet.

Lenin og bolsjevikenes strategi var å la de betingelser som ikke var tilstrekkelig utviklet i Russland, utvikle seg under sosialistiske forhold i en overgangsfase. Derfor NEP!10 Men det forhold at økonomiske former fra tidligere produksjonsforhold består etter en revolusjon, fratar verken revolusjonen eller den videre samfunnsformen dens sosialistiske vesen. Det bare viser hva som er livet sjøl, nemlig at vi ikke finner noe i samfunnet i helt rein form; avgjørende er vesensinnholdet. I overganger kan foreteelser fra ulike produksjonsforhold for så vidt leve side ved side, så lenge det totale produksjonsforholdet er sosialistisk. På samme måte vurderer vi omvendt kapitalismen. Heller ikke den finnes i virkeligheten i rein form. Det gjør den bare i teorien.

Den dogmatiske tilnærmingen at sosialismen er rein for andre former er antakelig grunnen til at det blant en del såkalte intellektuelle på både venstre- og høyresida er en oppfatning om at markedsøkonomi er et kapitalistisk fenomen og ikke hører sosialismen til. Slutningen vi ofte ser at dras, er at det sosialistiske landet har forlatt sosialismen og er på vei inn i kapitalismen fordi det åpnes for markeder og til og med kapitalforhold. Imidlertid kan det motsatte være tilfelle; nemlig at markedsøkonomien av så vel objektive som subjektive grunner er veien ut av stagnasjon og framover i en sosialistisk utvikling. Etter den historiske materialismes metode ” er vareøkonomien en historisk kategori som med menneskehetens framskritt spiller en stor rolle. Den fordret den samfunnsmessige arbeidsdeling, brakte fram utviklingen av produktivkreftene, løste opp føydalismen og det autokratiske herrevelde og skapte de materielle betingelser for allmenn befrielse. Det het seg at i følge Marx og Engels er det i den framtidig sosialisme, ikke gitt noen plass for vareøkonomi. Marx og Engels mente at kapitalismen hadde utviklet seg til en slik høyde at de historiske oppgaver til en vareøkonomi var oppfylt og at den bevisste regulering av produksjonen nå var gunstigere. Når det imidlertid viser seg at den aktuelle økonomi på ingen måte befinner seg på en slik høyde, hvilke vennskapelige råd ville da Marx og Engels ha gitt? Definitivt og uten tvil ville de ha svart oss: Anvend ikke moralprinsipper, betrakt vareøkonomien mye mer under den historiske materialismens synspunkt, der skjuler seg veien til menneskeheten ideal.”(…)”Det er riktig at i følge analysen til Marx og Engels førte markedsøkonomien til sosial differensiering. Når den enkelte form for vareøkonomi utviklet seg til en høyere form, så bevirker det naturlig kapitalismens oppkomst. Marx og Engels mente at dette er en allmenn lov for vareproduksjonen.”11

2.4 Markedenes betydning for bevissthetsdannelse

Markedene er en økonomisk og sosial form som har eksistert lenge forut for kapitalismen, og kan ha sin funksjon inn i sosialismen. Det viste seg da ”den annen industrielle revolusjon” skjedde med den vitenskapelige tekniske revolusjon (VTR) på 1970 og -80 tallet, at de sosialistiske økonomiene ikke klarte å mobilisere ressurser tilstrekkelig til å klare det nye kvalitative spranget i produksjonen. Mens sosialistiske land som Kina og Vietnam som tok i bruk markedsmekanismer og lot de incitamenter som markedene gir den enkelte til privat tilegnelse, klarte overgangen. Disse søker altså å tilpasse de økonomiske formene til bevissthetsnivået. Den tyske marxisten, Helmut Peters skriver at ”Kapitalismen hadde under den vitenskapelige tekniske revolusjon bevist sin klare overlegenhet over ”den reelle sosialismen”. På denne bakgrunn kom den kinesiske ledelse til den vurdering, at kapitalen tilsynelatende i overskuelig tid forføyer over tilstrekkelig spillerom til å forvandle sine motsigelser til drivkraft for utviklingen av den samfunnsmessige produktivkraft”12

Jeg mener at erfaringene viser at de sosialistiske landenes befolkning ikke var på et slikt bevissthetsnivå at opphevelsen av den private eiendomsrett til produksjonsmidlene kunne gjennomføres absolutt. Det skulle vært gitt anledning til langt mer små- og mellomskala private virksomheter og tilegnelse av profitt. Det ville sammen med ulike felleseieformer antakelig gitt støtet til en hurtigere utvikling av produktivkreftene. Særlig gjelder dette i landbruket. Når det gjelder forholdet mellom marked og demokrati har Zhang noen interessante betraktninger: ”Flere vitenskapsfolk fornekter at det er et årsaks- og virkningsforhold mellom markedsøkonomi og demokratisering. Heller ikke jeg tiltrer et slikt syn, at markedsøkonomien på ”naturlig måte” bringer med seg et politisk demokrati. Jeg tenker imidlertid at markedsøkonomien gjennom fordeling av ressursene over markedet svekker et system med sentral maktkonsentrasjon og styrker den enkelte som markedssubjekt. Slik utvikles gradvis den enkeltes frie bevissthet og klarere blir fordringene etter politisk demokrati. Dette er ikke bare en formodning, men kan bevises gjennom vår økonomiske utvikling.

Til sammen kan dette i en utviklet markedsøkonomi bevirke pluraliseringen av markedssubjektene og deres interesser, at det ikke kan stås i mot at samfunnet blir sjølstendiggjort ovenfor den politiske makt og at det kommer opp fordringer etter demokratisering. Slik vil det gradvis under i fra og opp utvikle seg en prosess hvori det utfolder seg politisk demokrati og rettsstat. I denne prosessen blir borgerne øvet i demokratisk praksis og deres politiske allmenndannelse vil utvikle seg. Naturligvis kan vi ennå ikke vente at et demokrati som Marx forståelse av demokrati. Det kan bare være en demokratiseringsprosess. Dette er imidlertid den nødvendige veg til et virkelig sosialistisk demokrati slik Marx forutså.”13

Etter min mening, gir dette et inntrykk av utviklingsnivået, de objektive og subjektive betingelser i Kina spesielt. I Europa, og framfor alt Vest-Europa, har forlengst den pluralisering av markedssubjektene og den desentraliseringsprosess Zhang her beskriver uttømt seg. Derimot er vi her på et stadium hvor konkurransen har slått om i sin motsetning, monopolistiske og imperialistiske forhold, med stadige trusler om politiske ikke-demokratiske tilsvar. Her dreier det seg ikke om å utdjupe markedene, men om å finne deres begrensing; men ikke totale avskaffelse!

2.5 Om bevissthetsformer under den reelle sosialismen

Særegne kulturelle forhold i den enkelte stat, nasjon, folk, har sjølsagt stor betydning for den enkeltes tilnærming til sosialismen og hvilken form den får. Dessverre ble særegne forhold i de sosialistiske land, først og fremst Sovjetunionen, lang på veg gitt allmenn gyldighet i den kommunistiske bevegelsen. Ikke minst når det gjelder bevissthetsformer, har overleverte forestillinger en utrolig standhaftighet og levedyktighet. Som bevisste mennesker, som kommunister, bør vi være vel klar over at vi bærer med oss betydelig fra vår nasjonale kultur. Ikke minst religiøse forestillinger ”sitter i veggene”.

I Russland hersket den russisk ortodokse kjerka. Dens forestillinger var sterkt preget av dogmatiske ensidighet. Sort eller hvitt, galt eller rett. Liten plass til nyanser og dialektikk, slik som de religiøse retningene i Vest-Europas åndelige overbygg åpnet mer for. Det er liten tvil om at disse nasjonale kulturelle særtrekk satte sitt preg også på tilnærmingen til problemer og løsninger under den sosialistiske oppbyggingen og ledet til en venstreekstremisme. I en noe forenklet stil kan en spørre hvor mye russer og hvor mye kommunist var Stalin, og hvor mye kineser og hvor mye kommunist var Mao. Illustrerende er hvordan disse to despotene tilnærmet seg utviklingsloven om motsigelsenes enhet og kamp. Den sovjetiske marxisten Aleksander I Sobolev skriver at ”Mao Tsetungs oppfatning av dialektikken er stort sett en særegen vulgarisert variant av de dogmatiske konstruksjoner som ble spredt vidt og bredt i Stalindyrkelsens periode.”14 Særlig i Stalintida ble nettopp den filosofiske loven om motsigelser misbrukt til å legitimere overgrep mot motstandere. Dette skjedde ved ikke å skille klart mellom antagonistiske motsigelser og motsetninger. ”Når det forkynnes at en hvilken som helst sammenheng, et hvilket som helst samspill mellom gjenstander eller foreteelser er en dialektisk motsigelse, da vil alle delvise og tilfeldige motsigelse løftes opp på de lovmessige motsigelsenes nivå, og motsatt vil de allmenne, lovmessige motsigelsene reduseres til tilfeldige, og resultatet vil bli at dialektikkens vitenskap blir en slags luftspeiling. En lar voluntarismen og oppkonstrueringen av allslags motsigelser få frie tøyler slik at de skal passe til hvermanns politiske innfall, passe til hvermanns smak og ønske. Subjektivismen kommer i høysetet. (…) Det er begrepets smidighet, brukt på en objektiv måte, som gir oss dialektikken.” 15 En skjebnesvanger feil er når ulike subjektive oppfatninger blir behandlet som uforenelige motsetninger, eller at det filosofiske begrepet ”kamp” blir utledet vulgært som fysisk undertrykkelse. Tvert om er det slik at meningsbrytning og åpen kritikk er i pakt med den subjektive dialektikks utviklingslover og dermed hva som bringer et sosialistisk samfunn framover.

Det er også slik at de statsformer som ble overtatt etter revolusjonene som nevnt over, hadde preg av ufullstendige borgerlige revolusjoner, kompromisser mellom føydalherskere og borgerskap, militært strukturerte byråkratier, og manglende utviklede borgerlig demokratiske rettigheter. I det hele tatt var det i få av landene fra før demokratiske strukturer og forfatninger. Erfaringene må vel derfor også sies å være at hva en sosialistisk revolusjon overtar av strukturer, har stor innvirkning på dens form. I det hele tatt fikk staten og dermed byråkratiet en altfor stor plass i de sosialistiske samfunnene, i økonomien og i det åndelige liv. I stedet for å bygge staten som byråkratisk organ ned og føre beslutningene ut til folket, ble byråkratiet gitt viktige oppgaver. Under Stalintida kan det til og med reises spørsmål om ikke også sider ved det kollektive slaveri var gjenoppstått, tatt i betraktning den betydning fangeleirene hadde i økonomien. Her kom nettopp de despotiske trekk fra forgangne asiatiske produksjonsmåter fram i en sosialistisk økonomi. Et absurd forhold!

De spesielle forhold i Kina som et overveiende agrarland og med et enormt sentraldirigert byråkrati som lever videre inn i sosialismen, er her interessante fordi de setter problemstillingen om uttømming av tidligere produksjonsformer under sosialismen på spissen. Zhang gir en god analyse av problemet. Om problemet med maktkonsentrasjon uttaler han at ”Når det politiske maktapperat innenfor et system med sentral maktkonsentrasjon fatter kloke reformbeslutninger, så kan dette alene til sjuende og sist intet utrette. Bare når en objektiv kraft er skapt som bevirker at det samfunnsmessige framskritt ikke på ny avhenger av et mindretalls politikk, men er bestemt fra de indre mekanismer i samfunnet, kan man tale om at reformene kan overskride grensen for den sovjetiske types ”reelle sosialismes” tradisjonelle system. Da først er det mulig å skape og å åpne veien for materielle betingelser til en sjølstendig og av folket sjøl frambrakt sosialisme. Først da kan sosialismen virkelig bli en sak for de folkets breie masser.” (…) ”Framover må vi grundig slå ned systemet med autokratisk makt, som utsjaltet demokratiet på stalinsk måte under sosialismens fane. Vi bør imidlertid ikke slå oss til ro med bare et ”formelt demokrati” i vestlig forstand. Hva vi behøver, er en makt som i følge Marx virkelig blir utøvet og garantert av folkets breie masser, at folkets masser ikke bare politisk kan forføye over den fullstendige rett, men også til å avgjøre økonomisk og sosialt” 16

2.6 Om personlig frihet – Rettssikkerhet

I det hele tatt synes en bevisst og kritisk analyse av vinningene med de utviklede borgerlige demokratier, de borgerlige forfatningene, og de borgerlig demokratiske rettighetene, å ha vært mye fraværende eller dogmatisk behandlet i de sosialistiske land. Med de borgerlige revolusjoner ble de borgerlig demokratiske rettigheter formelt gjennomført. I sin tid utgjorde de framskritt i forhold til den føydale vilkårlighet og privilegierett. I form skiller den borgerlige rett seg fra den føydale ved å være generell, noe som innebærer formell likebehandling. En annen sak er at den i sin abstrakte form dekker over sitt klassevesen og dermed de sosiale ulikheter. I en sosialistisk omveltning, bør et bevisst forhold til loven om negasjonens negasjon innebære at de allmennmenneskelige sider ved den borgerlige retten, dens menneskerettsside, bringes videre og i samsvar med de reelle behov. Rettsgarantier og beskyttelse mot statens vilkårlighet er en del av prosessen i sjølstendiggjøringen av individene under sosialismen. Også den personlige eiendom behøver fortsatt vern. Mens den eiendom som sikrer tilgangen til utbytting og profitt tilhører forgangen tid.

I den borgerlige konstitusjon er rettsgarantiene søkt vernet gjennom uavhengige instanser. Dette behovet er tilstede også i en sosialistisk utvikling, ja det er tilstede hvert fall så lenge det eksisterer et organ som staten. Det sentrale er å avvikle foreteelsenes klassekarakter som elementer i å utvikle et sosialistisk samfunn hen mot kommunismen. Som den borgerlige stat, kan en sosialistisk stat legitimerer sine overgrep med gode hensikter i pakt med ordtaket; Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

For enkeltindividet er imidlertid underordningen under staten ikke det samme som å innrette seg etter et sosialistisk samfunns behov; behov som det heller ikke er bare å sette to streker under og kalle det sannhet. Engels siterer Hegel i sin bok Anti-Düring; ”frihet er innsikt i nødvendighet”. Staten eller partiet i de sosialistiske land hadde definitivt ikke rett i alt hva de fant nødvendig. Alle spørsmål er da heller ikke klassespørsmål.

Det er jo nettopp den manglende personlige frihet som hefter så sterkt ved de sosialistiske land. Her ligger kjernen i det troverdighetsproblem den revolusjonære del av venstresida sliter med. I et land som Norge, med lange rettstradisjoner, og historisk gode vilkår for personlige rettigheter, er det avgjørende for den revolusjonære venstresida å konsekvent vise til at de personlige rettigheter skal bringes videre i sosialismen og utvikles til elementer i menneskenes frigjøring fra klassesamfunnets ensidighet.

2.7 Om den reelle sosialismens motstandsdyktighet

Jeg har ovenfor nevnt produktivitetsproblemet i den sosialistiske økonomien som årsak til kollapset 1989/90. At eiendomsretten til produksjonsmidlene begrenset seg til et formelt forhold, fremmedgjort for arbeiderklassen i sin byråkratiske form, er viktig for å forklare hvorfor ikke arbeiderklassen gjorde motstand da de sosialistiske eiendomsformer ble erstattet av kapitalistiske. Arbeiderklassen kan ikke ha hatt den oppfatning at det var deres egen eiendom som ble ekspropriert av røverkapitalen. Den amerikanske marxisten Wadi’h Halabi legger hovedvekten på kollapset på økonomien, men framhever visse strukturelle forhold som gjorde at enkelte sosialistiske stater klarte seg mens andre ikke. Han viser til at Cuba sto i mot, mens Sovjetunionen gikk under. Ut fra en sammenliknende metode mener han at visse lærdommer kan trekkes. ”For eksempel, organiseringen av den sosialistiske økonomi er meget viktig etter en sosialistisk revolusjon, og det samme er den generelle levestandard. Cubas økonomi var organisert mer likt med Sovjetunionens enn Jugoslavias eller Ungarens, viss økonomier mer liknet dagens Kina eller Vietnam. Men USSR falt, ikke Cuba. Igjen, dette indikerer at organiseringen av økonomien, viktig som den er, ikke er avgjørende. Hva er da avgjørende? Et svar kan oppsummeres i ”elastisitet”: Mangfoldig styrke som tillater arbeideres makt å slå tilbake, til og med etter et å ha et fått alvorlig slag.”(…)”Hva hendte med kommunistpartiet som talte 18 millioner medlemmer? Hvor var fagbevegelsen? Svaret er at de var uforberedt og hadde mistet deres evne til uavhengig å mobilisere arbeiderne. Sovjetmyndighetene, partiet og fagbevegelsen var effektivt under én disiplin, og manglet relativ uavhengighet ( og indre demokrati) nødvendig for hver av dem å bli effektive.”(…)”I Cuba hadde fagforeninger generelt vært mer uavhengig i forhold til myndighetene og partiet, enn de var i USSR i 1970 og 1980 årene. Denne relative uavhengigheten bidro til heller enn det forringet, arbeiderstyrets alminnelige styrke. For å ta et annet eksempel, kommunistpartiets medlemmer som arbeider i Cubas masseorganisasjoner, som kvinneforbund, er foreløpig løst fra partidisiplinen (men tar partipolitikken i betraktning). Denne ”løsgjørings” praksisen bidrar til styrke og effektivitet i både masseorganisasjonene og partiet, og slik umiddelbart bidrar til å styrke og spenstiggjøre arbeidermakten. SUKP hadde etter mitt kjennskap, ikke samme praksis. Cubas arbeidere var også generelt mer forberedt, ideologisk og når det gjaldt organisering, på kapitalismens mangfoldige utfordringer. Cuba overlevde. (Myndigheter og parti synes nært sammenvevd på Cuba, og viss ikke det korrigeres, kan det vise seg som en reell svakhet).”(…)”Fagbevegelsen må ha evne til å forsvare arbeideres interesser med hensyn til produksjonen, ”mot deres egen stat, om nødvendig”, som Lenin engang uttalte det.”17 Det sentral etter Halabis mening, er at en motstandsdyktig sosialistisk stat er avhengig av relativt uavhengige organer med ulike oppgaver men med felles hovedmål. Han legger videre vekt på ”hurtighet” som en viktig styrke for arbeiderklasseorganisering. For at lederskapet skal kunne agere hurtig må det ha vunnet arbeidernes tillit over lang tid. ”Effektivt lederskap og sentralisering krever korresponderende kontroll fra bunn.”

  1. Strategier til sosialismen – etapper og reformer

På samme måte som utviklingen av sosialismen ikke kan tas i et sprang uten katastrofale tilbakeslag, kan ikke overgangen fra kapitalisme til sosialisme skje uten etapper. I tråd med hva Gramsci teoretisk behandlet, må arbeiderklassen under kapitalismen utvikle et kontrahegemoni til kapitalen. Det må utvikle tanker og institusjoner som utfordrer og stiller alternativer til kapitalismen, partielt og som helhet. I den sosiale kamp viser den revolusjonære del av arbeiderbevegelsens erfaringer, at det må utvikles reformer som griper inn i både basis og overbygg i et komplekst hele, og som skrittvis bringer arbeiderklassen i maktposisjon. Den prosessen som jeg tidligere har beskrevet som etapper i sosialismen, starter allerede under kapitalistiske produksjonsforhold. Hvor utviklet arbeiderklassens hegemoni er allerede under kapitalistiske produksjonsforhold, er av betydning for hvordan overgangen til sosialismen skjer og hvordan denne utvikler seg. Stor grad av bevissthet i breie lag av folket, befordrer også den seinere sosialistiske utviklingen. Udjuping av demokratiet på alle nivåer allerede under kapitalismen, må antas å begunstige den faktiske deltakelse fra arbeiderklassens side fra første stund i den sosialistiske utviklingen. Det vil kunne gi muligheter for at unødig sentraldirigering og byråkratisering forhindres, og at den motsatte prosess påskyndes fordi den allerede partielt er utviklet under de strukturelle reformer arbeiderklassen har fått gjennom i en før-revolusjonær fase.

Erfaringen viser også at overgang til sosialismen er ikke noe arbeiderklassen utfører aleine. Den må ha med seg andre sosiale lag. Marx har i Den tyske Ideologi prinsipielt uttalt at:

”Enhver ny klasse, som tar den tidligere herskende klasses plass, er nemlig – allerede for å kunne realisere sin målsetting – nødt til å fremstille sine interesser som alle samfunnsmedlemmers felles interesser, eller idémessig uttrykt: å gi sine tanker en generell form, å fremstille dem som de eneste fornuftige og alment gyldige. Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av, fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse. Det kan den gjøre fordi dens særinteresser i begynnelsen virkelig langt på vei faller sammen med alle de andre ikke herskende klassers felles interesser og under presset fra de hittil herskende forhold ennå ikke har kunnet utvikle seg som en særinteresse til en spesiell klasse. Dens seier er derfor nyttig også for mange individer som hører til de øvrige klasser, som ikke når frem til makten, men bare for så vidt den nå setter disse individer i stand til å heve seg opp og inn i den herskende klasse.”(…)”Hele den illusjonen om at en bestemt klasses herredømme bare er visse tankers herredømme bortfaller naturligvis av seg selv så snart klasseherredømmet i det hele tatt slutter med å være samfunnets organisasjonsform, så snart det altså ikke er nødvendig lenger, å fremstille en særinteresse som en almen interesse eller ”det almene” som det herskende.”18

I motsetning til tidligere revolusjoner og klasser som streber etter makten, vil arbeiderklassens interesse i å oppheve grunnmotsigelsen mellom arbeid og kapital være tuftet på virkelige allmennmenneskelige interesser. Det som er arbeiderklassens totale interesse i kraft av sin plass i grunnmotsigelsen, er sider ved ethvert menneske, også de som tilhører kapitalen. Det er dette som berettiger arbeiderklassens historiske misjon, nemlig endelig å frigjøre hele menneskeheten fra klassesamfunnets historie.

  1. Slutning

Av hva jeg her har framstilt, kan det utledes at erfaringene fra de sosialistiske land sette sammen med de teoretiske arbeider om forholdet mellom de materielle forhold og menneskenes bevissthet, beror på et komplekst, ikke-mekanisk samspill. Det er ikke nok å legge til forholdene til rette for en ny samfunnsmessig bevissthet; det tar lang tid å overvinne klassesamfunnets bevissthetsformer. Derfor må overgangen skje i ettapper tilpasset det fine samspillet mellom utviklingen av menneskenes bevissthet om sine omgivelser og av omgivelsene selv.

1 Sitert fra Karl Marx ”Den tyske ideologi” gjengitt på Pax forlag Verker i utvalg 1975 s 73 og 74.

2 Einar Olgeirson ”Fra ættesamfunn til klassestat” forlaget Ny Dag 1968 s 27.

3 Hans I Kleven Den herskende klasse” del 1 forlaget Ny Dag 1976.

4 ”Den tyske ideologi” utdrag s 113.

5 Samme sted s 112.

6 Samme sted s 112.

7 Marx/Engels ”Die Deutche Ideologie” Dietz Verlag Berlin 1953 s 335.

8 Zeitschrift Marxistische Erneuerung (Z) nr 65 2006

9 Kritik der Politischen Ökonomie

10 Se nærmere i boka ”Hva og hvorfor?” Hans I Kleven på Marxist forlag AS s 112 flg.

11 Zhang (Z) nr 65 2006 s 109

12 Zhang (Z) nr 65 2006 s 98

13 Zhang (Z) nr 65 2006 s 112

14 ”Politikk som dialektisk prosess” forlaget Ny Dag 1972 s 37.

15 Samme sted s 47

16 Zhang (Z) s 109 og s 111

17 Political Affairs februar 2007.

18 Karl Marx Verker i utvalg 2 s 90 og 91 Pax forlag

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s