Grunnleggende om sykliske kriser i økonomien

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2009.

Hvorfor øker interessen for Karl Marx og marxismens analyse av den kapitalistiske økonomi nettopp i krisetider? Det søkes til marxismen fordi den ikke er ute etter å forsvare det eksisterende systemet, men tvert om studerer kapitalismens ut fra et klasseperspektiv, som et system for utbytting av breie lag av folket. Marxismen går djupere i analysen enn borgerlige teorier og gir svar borgerskapet ikke ønsker å høre; analyser om dets egen destruktive økonomi, og svaret om dets egen forgjengelighet. I krisa kommer de vesentlige sider og motsigelser mer fram som ellers ligger skjult bak borgerlige generaliseringer. Fordi marxismen søker sannheten har den ikke behov for å skjule sin partiskhet, slik borgerskapet skjuler sin partiskhet, sin falske ideologi bak tilsynelatende objektivitet.

Innledning

Marx utviklet ingen egen kriseteori, men så den som en del av helheten. Han forklarer hvorfor kriser er uunngåelige i kapitalismen, en nødvendig og organisk del av dens syklus.

Marx har flere steder i sine skrifter framstilt krisene i kapitalismen slik at hver generasjon i ettertid helt fram til i dag har kunne slå opp og lese om et forløp som om det var ens egen hverdag som ble beskrevet. At beskrivelsen treffer så godt, tyder jo på at det er visse fellestrekk, visse årsaker spesifikke for kapitalforholdene som ligger til grunn. Ellers burde forløpene vært ganske så forskjellige. Uten dermed å fornekte nye trekk som samtidig gjør hver krise noe annerledes enn den forrige.

I Kapitalen tredje bind uttaler Marx: ”I et produksjonssystem hvor reproduksjonsprosessens hele sammenheng beror på kreditt, må det klart nok oppstå ei krise, en voldsom jakt på betalingsmidler når kreditten plutselig opphører og bare kontant betaling har gyldighet. Ved første øyekast synes hele krisen derfor bare å være en kredittkrise og pengekrise. Og faktisk dreier det seg bare om vekslers konvertibilitet til penger. Men de fleste av disse veksler representerer virkelige kjøp og salg i en utstrekning langt utover de samfunnsmessige behov og som i siste instans ligger til grunn for hele krisen. Men samtidig representerer en uhyre mengde av disse veksler reine svindelforetak som nå kommer for dagens lys og går overende; dessuten spekulasjoner med fremmed kapital som imidlertid er mislykket; og endelig varekapitaler som faller i verdi eller blir uselgelige, eller tilbakestrømninger som aldri mer blir realisert. Hele det kunstige system med voldsom utvidelse av reproduksjonsprosessen kan naturligvis ikke kureres med at en bank, f eks Bank of England nå ved hjelp av sitt papir gir alle svindlerne den manglende kapital og kjøper samtlige nedvurderte varer til deres gamle nominalverdi.” (Marx Kapitalen tredje bind s 644/645)

Hvor godt treffer ikke denne beskrivelsen dagens krise som omtales som finanskrise; en beteknelse som bare tar enkelte ytringsformer ved noe som nå mer og mer viser seg som en klassisk overproduksjonskrise; en krise med sin årsak i den kapitalistiske produksjonsprosess. Uten kunnskap om hovedelementer i politisk økonomi, er det umulig å forstå krisens vesen, i beste fall får en bare tak i ytre fenomener. I framstillingen videre søker jeg å gi en viss oversikt over begrepene nødvendige for å analysere krisen. For å forstå krisens årsaker og forløp er det hensiktsmessig først å se på kapitalens sirkulasjonsprosess.

Om Kapitalens sirkulasjonsprosess

Sirkulasjonsprosessen består av følgende former: Pengekapital, Varekapital og Produktiv kapital. Tre ulike former med hvert sitt kretsløp. For kapitalen er det pengekapitalens kretsløp som er det historisk og logisk bestemmende. Pengekapitalens kretsløp er som følger:

P – V…Pr…V` – P` (P = penger, V = vare, Pr = merverdiskapende produksjon, V`= vare med tilført verdi, P`= penger med tillegg av en merverdi)

Overgangen fra én form til en annen omtales som metamorfose. Det er to formelle metamorfoser P – V og V`- P` og én reell metamorfose Pr – Verdiskapende metamorfose. Hver form uttrykker motsigelse mellom bruksverdi og verdi; og hver form inngår i en motsigelse til en annen form. Som motsigelse inngår de ulike sidene i et gjensidig avhengighets- og frastøtingsforhold.

Varen har to verdibegreper: bytteverdi og bruksverdi. Bytteverdien uttrykker verdien fordi ”abstrakt menneskelig arbeid er legemliggjort eller materialisert i den” (Marx Kapitalen første bind s 132). I sirkulasjonen forblir bruksverdien i formen, mens bytteverdien og dermed verdien, foretar formforandring. Kretsløpet uttrykker derfor verdiens bevegelse fra en form til en annen. ”Kapitalen kan derfor bare begripes som en ting i bevegelse og ikke som en ting i ro” (Marx Kapitalen annet bind s 133) I ro fungerer den ikke som kapital. Også i ro er den egentlig i bevegelse, men i regressiv bevegelse, den forvitrer.

Kapitalformer

Det er to hovedformer for kapital i produksjonen: Variabel kapital (v) og Konstant kapital (c). Variabel kapital skaper verdi i produksjonsprosessen utover sin egen verdi, merverdi (m), uttrykt i merverdiraten som framkommer av brøken Merverdi/Variabel kapital. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid for framstilling av en vare er hva som bestemmer varens verdi. Konstant kapital deles i fast og flytende kapital. Fast kapital overfører verdi -ideelt ikke reelt- i pakt med slitasjen, fysisk eller moralsk. Flytende kapital overfører både verdi og bruksverdi med unntak av energi som bare overfører verdi. Verdien i variabel kapital = Reproduksjonskostnadene for varen arbeidskraft. Verdien i konstant kapital = Materialisert verdi (Variabel kapital + Konstant kapital + Merverdi) Industrilokaler, maskiner, og drivstoff, som også til sjuende og sist er resultat av menneskelig arbeid.

Kapitalen har pengeformen som utgangspunkt og sluttpunkt. Dens vesen er produksjon av merverdi. Dens mål er den allmenne verdiform, pengeformen; akkumulasjon av kapital, av pengekapital. I kapitalens bevegelse ligger to hovedproblemer:

1 Verdiens vandring fra en form til en annen, dvs muligheten for brudd i formforandringen

2 Verdiendring i kapitalens enkelte elementer

Krisen fra mulighet til virkelighet

Marx skilte mellom krisens abstrakte mulighet og virkelighet. To abstrakte muligheter ligger som forutsetninger:

1 Pengene som sirkulasjonsmiddel – Pengene er en nødvendig eksistensform for varen og verdien må skifte fra vareform til pengeform (V – P).

2 Pengene som betalingsmiddel – Pengenes kredittfunksjon som øker avstanden mellom V og P i tid.

Krisene er uunngåelige på grunn av spesifikke forhold i den kapitalistiske produksjonsmåte. Hva er disse spesifikke forhold? Kapitalforholdet utrykker forholdet mellom på den ene siden eieren av produksjonsmidlene som kjøper arbeidskraft, og på den annen side den formelt frie arbeider som ikke eier produksjonsmidler og som derfor må selge sin arbeidskraft. Arbeidskrafta er det verdiøkende element i produksjonen. Denne må, foruten å dekke konstant kapital og variabel kapital, også tilføre merverdi. Kapitalisten forholder seg imidlertid ikke til merverdien, men til overskuddet etter utleggene til konstant kapital og variabel kapital. Fra kapitalistens ståsted gir begge kapitalformene profitt. Kapitalens tilnærming er profittraten merverdi dividert med konstant kapital + variabel kapital (m/c + v), som stadig søkes økt.

Om pengeformens tilsynelatende primat uttaler Marx: ”…i pengeformen kan den holde lenger ut enn i den forgjengelige vareformen. Den holder ikke opp med å være penger sjøl om den ikke fungerer som pengekapital; men den holder opp med å være vare og bruksverdi i det hele tatt dersom den blir forsinket for lenge i å utøve sin funksjon som varekapital. For den annet er kapitalen i sin pengeform i stand til å anta en annen enn sin opprinnelige produktive kapitalform mens den som V overhodet ikke kommer av stedet.” (Marx Kapitalen annet bind s 94)

En krise er plutselige fall i profittraten som medfører absolutt overproduksjon av kapital. Ytterligere kapitaltilførsel = 0, altså virkningløs for å øke kapitalen; tilegne seg merarbeid og produsere merverdi, profitt. Kapitalen har ingen steder å gå ’There is no place to hide’ fordi overproduksjonen er absolutt i sitt omfang, dvs omfatter samtlige produksjonsområder.. Men overproduksjonen er relativ i forhold til konsumpsjonsbehovet. Resultat er kontraksjon; verdien stanser i sin bevegelse, ingen formforandring fra V – P og P – V.

I krisen kommer alle motsigelsene i den kapitalistiske produksjonsmåte til uttrykk; herunder som vesentlige:

  • mellom den private tilegnelsen og den samfunnsmessige produksjon
  • mellom arbeid og kapital
  • mellom produksjon og marked
  • mellom bruksverdi og verdi
  • mellom den produktive og den fiktive sfære

Hva forårsaker fall i profittraten?

Enkeltkapitalenes tiltak for å øke profittraten gjennom å øke produktiviteten bidrar til at den for totalkapitalen svekkes tendensielt. Denne motsigelsen er et resultat av den private tilegnelsen på den ene side, og den samfunnsmessige produksjonen på den annen; motsigelsen mellom enkeltkapitalenes streben etter profitt på den ene siden og samfunnets totale produksjonskraft og konsumpsjonskraft på den annen.

Fallet i profittraten søker kapitalen å løse ad to veier:

1 Finne nye markeder og utvide mangfoldigheten i utvalget

2 Endre verdiforholdet mellom enkeltkapitalene i produksjonen

”Helt generelt består motsigelsen i at den kapitalistiske produksjonsmåten inneholder en tendens til absolutt utvikling av produktivkreftene uten hensyn til verdien og merverdien som er i den. Også uten hensyn til de sosiale forhold som den kapitalistiske produksjonen finner sted innenfor; mens den på den annen side har til formål å opprettholde den eksisterende kapitalverdi og anvende denne til verdiforøkelse i største stil (dvs en stadig hurtigere tilvekst av denne verdi). Dens spesifikke karakter er at den bruker den foreliggende kapitalverdi som middel til den størst mulig forøkelse av denne verdi. De metoder som den oppnår dette med omfatter: fall i profittraten, verdiforringelse av den foreliggende kapital og utvikling av arbeidets produktivkrefter på bekostning av allerede produserte produktivkrefter.” (Marx Kapitalen tredje bind s 328).

Marx framhever fenomenet hvor enkelt kapitalister søker ekstraprofitt, som i lengden medfører fall i profittraten for totalkapitalen slik: ”Ingen kapitalist anvender frivillig en ny produksjonsmåte. Dersom den forminsker profittraten, må den være nokså mye mer produktiv eller forøke merverdiraten nokså mye. Men enhver slik ny produksjonsmåte gjør varene billigere. Han selger dem derfor i begynnelsen over deres produksjonspris, kanskje over deres verdi. Han innkasserer forskjellen som består mellom deres produksjonsomkostninger og markedsprisen på de øvrige varene som er produsert med høyere produksjonsomkostninger. Det kan han gjøre fordi gjennomsnittet av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid for å framstille disse varene er større enn den arbeidstid som kreves med den nye produksjonsmåte. Hans produksjonsmetode står over gjennomsnittet i samfunnet. Men konkurransen gjør den alminnelig og underkaster den den generelle lov. Så inntrer et fall i profittraten – kanskje først i denne produksjonssfæren og etter hvert utliknes den med de øvrige – som følgelig foregår ganske uavhengig av kapitalistens vilje.” (Marx Kapitalen tredje bind s 347)

Kapitalen møter følgelig på hindringer:

  1. Begrenset individuelt konsum som motsetning til ubegrenset utvikling av produktivkreftene
  2. Forringelsen av eksisterende kapitalverdier i produksjonen øker profittraten for enkeltkapitaler, men medfører i neste omgang at den svekkes når verdinedgangen blir allmenn. Da konstant kapital øker relativt i forhold til variabel kapital.

”Den kapitalistiske produksjonen streber bestandig etter å overvinne disse immanente skranker som den har i seg, men den overvinner dem bare gjennom midler som reiser disse skranker på ny og i større format. Den egentlige skranke for den kapitalistiske produksjonen er kapitalen selv. Nemlig dette: at kapitalen og dens selvforøkelse av sin verdi framtrer som utgangspunkt og sluttpunkt, som motiv og formål. Produksjonen er bare produksjon for kapitalen og ikke omvendt nemlig produksjonsmidler som midler for en stadig videre utbygging og forming av livsprosessene for produsentenes samfunn.” (Marx Kapitalen tredje bind s 329) Derfor vil krisen alltid ytre seg som et paradoks mellom samtidig overflod av varer og manglende kjøpekraft.

Kapitalens to avdelinger – Overproduksjon av ledende konsumartikler blir til allmenn overproduksjon

Kapitalens produktive metamorfose består av to avdelinger: Avdeling I for produksjon av produksjonsmidler – produktivt konsum , dvs produksjon av hva som inngår i konstant kapital i avdeling II. Avdeling II for produksjon av forbruksvarer – individuelt konsum, som særlig går til å dekke arbeiderklassens forbruk og derfor igjen bestemmelsen av verdien på variabel kapital. Utvidelsen av markedet for personlige forbruksgjenstander – individuelt konsum – blir liggende etter utvidelsen av produksjonen. En av grunnene er at produksjon av produksjonsmidler skjer i hurtigere tempo enn produksjon av personlige forbruksvarer. Denne ujamne utviklingen har sin grunn i enkeltkapitalenes stadige streben etter å øke profittraten ved å innføre mer effektive produksjonsmidler. I lengden medfører dette verdisenkning på konstant kapital. Derfor kommer det til skarp disproporsjon mellom de to hovedavdelingen i samfunnsproduksjonen i forløpet til en krise. Ikke sjelden starter krisene i avdeling I fordi kapitalistene i denne avdelingen i enda sterkere grad er fjernet fra det individuelle konsum. Til sjuende og sist er det sistnevnte konsum som er bestemmende for proporsjonene mellom produksjon og marked.

Enkelte varer har en ledende rolle i kapitalens produktive økonomi. ”For at en krise …skal være allmenn, er det tilstrekkelig at den angriper de ledende handelsartikler” (Marx) Overproduksjon av slike varer trekker med seg et omfattende nett av underleverandører, rammer omsettingsapparatet og finansinstitusjoner involvert i kredittgiving på alle nivåer. Hvilke varer dette er endrer seg noe over tid. Ulike typer råvarer som aluminium, stål og olje hører til slike varer. Likeledes mer bearbeidede varer som biler. Konkret analyse av krisen kan gi svar på hvilke varer som utøvde denne funksjonen denne gangen.

Hvorfor opptrer krisene med en viss periodisitet?

Forklaringen ligger i den faste kapitalens andel av kapitalens totalomslag. Den utlagte kapitals verdiomslag går raskere enn den virkelige reproduksjonstid. ”Etter hvert som omfanget av verdien og levetida hos den anvendte faste kapitalen utvikler seg sammen med utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåte, utvikles industriens og den industrielle kapitals liv innenfor den enkelte spesielle investering til å bli flerårig, la oss si ti år i gjennomsnitt. Mens utviklingen av den faste kapital gjør dette liv lenger, blir det på den annen side kortere av den stadige omveltning av produksjonsmidlene som hele tida vokser i takt med den kapitalistiske produksjonsmåtens utvikling. Dette medfører endring av produksjonsmidlene og gjør det nødvendig hele tida å skifte dem ut som følge av det moralske slit lenge før de fysisk er utslitt. Man kan gå ut fra at for de viktigste greinene av storindustrien er denne livssyklus nå i gjennomsnitt på ti år. Men det kommer ikke an på et bestemt tall. Så mye er klart: Gjennom denne syklus av sammenhengende omslag som omfatter en rekke år hvor kapitalen er fastholdt av sine faste bestanddeler oppstår det et materielt grunnlag for de periodiske krisene.” (Marx Kapitalen annet bind s 237)

Når tida kommer for å skifte ut den faste kapitalen, så har ikke kapitalisten pengene sjøl og må ut i markedet eller til bankene for å låne dem. Fordi den faste kapitalen har betyding for profittraten, vil streben etter andel av gjennomsnittsprofittraten trekke alle kapitaler i de sentrale produksjonsområdene med seg i utskiftingen. Siden behovet oppstår for mange kapitalister samtidig, øker etterspørselen etter kreditt markant. Den faste kapitalens totalomslag er krisens materielle grunnlag. To av etterkrigstidas større kriser som 1974/75 og 1980/1983 hadde høyst sannsynlig sitt materielle grunnlag i den vitenskapelige tekniske revolusjon (VTR), som fordret spesielt store utskiftinger av den faste kapital med ny teknologi. Nyinvesteringene medfører fall i profittraten for totalkapitalen og samtidig voldsom produktivitetsøking. ”Kapitalisten prøver å få tak i penger ved å forsere varesalget. Men nettopp nå viser det seg hvor mye produksjonen har steget ut over markedets behov, og nettopp nå blir disproporsjonaliteten mellom bransjene og de to underavdelinger åpenbare. Profitten synker under gjennomsnittsprofitten. Varen kan ikke avsettes. Kreditten vakler. Krisen setter inn” (…) ”Omslaget i den faste kapitalen forklarer ikke krisens årsak. Men den gir forklaringen på hvorfor den voldsomme løsningen av kapitalistiske hovedmotsetninger er knyttet til perioder med bestemt varighet. Når disse motsetningene er blitt så skjerpet at de bare kan løses på en ’voldsom’ måte, vil utbruddet av krisen i en ledende produksjonsbransje, f.eks. stål- eller bilbransjen, ubønnhørlig rive de andre bransjene med seg.” (Hans I Kleven, Kriser og arbeidsløshet, Hvorfor? s 35)

Kredittens betydning

Kreditten har som betalingsmiddel en særlig betydning i å muliggjøre krisene ved at tida mellom faktisk utveksling mellom vare og penger utsettes, direkte mellom partene eller forflyttes til et forhold mellom kjøper og en finansinstitusjon. Som betalingsmiddel i reproduksjonsprosessen, i pengekapitalens kretsløp, forskutterer den kapitalistens utlegg. Kreditten spiller en helt sentral rolle i krisens forløp, gjennomgang og avslutning. Den kan forsterke en krise, eller den kan med politiske tiltak avdempe en krise. ”Så lenge reproduksjonsprosessen er kontinuerlig og tilbakestrømmen derfor forblir sikker, opprettholdes kreditten og utvides. Dens utvidelse er basert på utvidelse av selve reproduksjonsprosessen. Så snart en stagnasjon inntreffer som følge av forsinket tilbakestrøm, overfylte markeder og fallende priser, er det en overflod av industrikapital til stede, men i en form hvor den ikke kan fullbyrde sin funksjon. Mengder av varekapital, men uselgelige. Mengder av fast kapital, men på grunn av reproduksjonsstagnasjon for en stor del ubeskjeftiget. Kreditten innskrenkes, 1. fordi kapitalen er ubeskjeftiget, dvs stagnert i en av sine reproduksjonsfaser, fordi den ikke kan fullbyrde sin metamorfose; 2. fordi tilliten til reproduksjonsprosessens kontinuitet er ødelagt; 3. fordi etterspørselen etter denne kommersielle kreditt avtar.” (…) ”Dersom det altså inntreffer en forstyrrelse i denne ekspansjonen eller bare i den normale anspennelse av reproduksjonsprosessen, så inntreffer det kredittmangel; det er vanskeligere å få kreditt. Men især er kravet om kontant betaling og forsiktighet i forbindelse med kredittsalg karakteristisk for denne fasen i den industrielle syklus som følger etter krakket. Under selve krisen hvor alle er nødt til å selge og ikke kan selge og likevel må selge for å betale, er mengden, ikke av ubeskjeftiget anbringelsessøkende kapital, men av kapital som er hemmet i sin reproduksjonsprosess nettopp på sitt høyeste også når kredittmangelen er størst ( og derfor diskontoraten høyest ved bankierkreditt). Den allerede anbrakte kapital er i virkeligheten i stor utstrekning ubeskjeftiget fordi reproduksjonsprosessen stagnerer. Fabrikker står stille, råstoffer hoper seg opp, ferdige produkter overfyller markedet som varer. Ikke noe er altså mer feilaktig enn å forklare en slik tilstand ut fra mangel på produktiv kapital. Det er nettopp her overflod av produktiv kapital er tilstede, dels i forhold til den normale, dels i forhold til det lammede konsum.” (Marx Kapitalen tredje bind s 635/636)

Det er ikke her nødvendig å gå inn på hvilke spesifikke funksjoner kreditten utøver som en særlig form for pengekapital. Imidlertid har dagens krise til fulle illustrert bankenes betydning for tilliten til hele kapitalens sirkulasjonsprosess, sårbarheten i den gjensidige forbindelsen mellom bankene og allmennhetenes frykt for å tape sine innskudd.

Krisen som løsning

Krisene løser misforholdene i den kapitalistiske økonomien. Den forringer verdier slik at profittraten temporært øker, og den oppretter en paritet mellom produksjon og marked. Slik er krisene en iboende og nødvendig del av den kapitalistiske produksjonsmåten. ”Det medfører brakklegging og enda også delvis tilintetgjørelse av kapital på størrelse med verdien av hele den overskytende kapital eller uansett en del av den.” (Marx s 333) Marx påpeker at den største og mest akutte skade vil kapitalen lide i sin egenskap av verdi, av kapitalverdier: ”Den del av kapitalverdien som bare består i anvisninger på framtidige andeler i merverdien, i profitten, og i realiteten er reine veksler på produksjonen i forskjellige former blir straks forringet gjennom fall i inntekter som ligger til grunn for dets berekning. En del kontanter i gull og sølv ligger brakk og fungerer ikke som kapital. En del av varene på markedet kan bare fullbyrde deres omsetnings- og reproduksjonsprosess ved et kraftig prisfall, altså ved verdiforringelse av den kapital de representerer. Elementer av den faste kapital får likeledes deres verdi mer eller mindre forringet. Dertil kommer at bestemte forut kalkulerte prisforhold er bestemmende for reproduksjonsprosessen og denne settes derfor i stå og bringes i ulage gjennom et generelt prisfall. Denne forstyrrelsen og stagnasjonen lammer pengenes funksjon som betalingsmiddel. En funksjon som er knyttet til kapitalens utvikling og beror på de nevnte forut kalkulerte prisforhold. Stansing og forstyrrelser avbryter kjeden av betalingsforpliktelser til bestemte terminer på hundrede steder. Forvirringen økes ytterligere ved at kredittsystemet bryter sammen. Alt dette fører således til heftige, akutte kriser, plutselige voldsomme verdiforringelser og virkelig stagnasjon og forstyrrelse av reproduksjonsprosessen og dermed til en virkelig nedgang i reproduksjonen.” (Marx s 334) Marx viser samme sted til at ”Produksjonsstagnasjonen vil sette en del av arbeiderklassen på gaten og dermed bringe den beskjeftigede del i en situasjon hvor den må finne seg i en senkning av arbeidslønnen til og med under gjennomsnittet. En operasjon som for kapitalen har nøyaktig samme virkning som hvis gjennomsnittslønnen ble bevart og den relative og absolutte merverdi ble forhøyet.”

Resultatet av krisene

I Kapitalen påpeker Marx: ”Krisen danner imidlertid alltid utgangspunkt for store nyinvesteringer. Den danner altså også – når vi ser på hele samfunnet – mer eller mindre et nytt materielt grunnlag for den neste omslagssyklus. (Marx Kapitalen annet bind s 237)” Mer generelt uttaler Marx i forbindelse med profittratens tendensielle fall: ”Prisfallet og konkurransekampen vil på den annen side anspore hver enkelt kapitalist til å bringe den individuelle verdi av hans totalprodukt ned under dets generelle verdi ved anvendelsen av nye maskiner, nye og bedre arbeidsmetoder, nye kombinasjoner, dvs å forøke produktiviteten av et gitt kvantum arbeid, å senke forholdet mellom den variable kapital og den konstante og dermed avskjedige arbeidere. Kort sagt skape en kunstig overbefolkning. I tillegg vil verdiforringelsen av den konstante kapitals elementer sjøl være et element som inneholder forhøyelse av profittraten. Massen av anvendt konstant kapital i forhold til den variable vil være steget. Men verdien av denne massen kan ha falt. Den inntrådte stagnasjonen i produksjonen vil ha forberedt en seinere utvidelse av produksjonen – innenfor de kapitalistiske grenser.” (Marx Kapitalen tredje bind s 335)

Krisen leder til sentralisasjon av kapitalen fordi mindre kapitalenheter ikke har størrelse nok til å bære kostnadene med nyinvesteringer og til å produsere i et slikt omfang til å nå en profittrate som kapitalen anser som levedyktig. Omfattende restruktureringer i eierforhold og verdisammensetning er alltid et resultat av krisen. Denne prosessen har forledet en del til å tro at Marx dermed mente at den kapitalistiske produksjonsmåten ville falle om av seg sjøl, eller transformeres av seg sjøl i en sosialisert samfunnsorden. Men det ville vært helt mot Marx´ dialektiske tilnærming å hevde en slik mekanisk determinisme. Tvert om framhever han følgende: ”Denne prosess ville hurtig medført et sammenbrudd av den kapitalistiske produksjon hvis det ikke til stadighet gjorde seg motgående tendenser til desentralisasjon gjeldende ved siden av den midtpunktsøkende kraft.” (Marx Kapitalen tredje bind s 325)

Den fiktive kapitalens betydning og forholdet til produktiv kapital

Den fiktive kapital springer historisk ut av kapitalsirkulasjonen i form av pengekapitalens kretsløp: P – V…Pr…V` – P`, ved at pengekapitalen utøver spesifikke kapitalfunksjoner P – P`. Av sentrale spesifikke funksjoner er som nevnt over kreditten. Idet pengekapitalen utvikler former hvor verdien ikke tar form av produktiv kapital men andre former, så kaller vi disse formene for fiktiv kapital. Obligasjoner, aksjer etc er verdipapirer eller finansielle instrumenter som gir rett på framtidig avkastning. Obligasjonene gir typiske rett på en på forhånd fastsatt rente, men aksjene er en forventning om framtidig avkastning men hvor avkastningen ikke på forhånd er fiksert. ”Alle disse ting” (pantebrev, aksjer etc) ”er ikke virkelig kapital, de utgjør ikke bestanddeler av kapitalen, og er ikke i seg sjøl verdier” (Marx Kapitalen annet bind s 596)

Den fiktive kapital tar sjølstendige former, men som forventninger eller rett på profitt, gjennomsnittsprofittrate, er den ikke sjølstendig. Sjølstendigheten er bare tilsynelatende og relativ. I euforiske, berusede, faser kan kursene på former for fiktiv kapital svinge langt utover hva verdiskapingen i den produktive kapital skulle tilsi; og i kriser langt under. Fremmedgjøringen og tingliggjøringen, løsrivelsen og formforvandlingen, fra vareproduksjonen og dermed verdiskapingen er her på sitt mest utviklede innenfor den kapitalistiske økonomi. Det dannes forestillinger om at penger avler penger P-P´. Krisene slår derfor særdeles kraftig ut i den fiktive sfære. Motsigelsen mellom den produktive sfære og den fiktive sfære kommer til syne og disproporsjonene korrigeres, som diskrepansen, avstanden, mellom aksjekurser og kapitalens realverdi. Og fordi løsrivelsen fra den produktive sfære er så utviklet, kommer gjerne en overkorrigering.

De finansielle instrumentenes bruksverdi er retten på avkastning, deres bytteverdi er hva de kan selges for i annenhåndsmarkedet. Bytteverdien uttrykkes gjennom kursfastsetting. Kursene gjenspeiler forventninger om framtidig avkastning, profitt og generell markedsutvikling. Forventningene om profittraten er i utgangspunktet bestemt av samme forventninger som enhver kapitalanbringelse, nemlig gjennomsnittlig profittrate, eller i modifisert form som maksimalprofitt/monopolprofitt. Forventningen er ytterliere modifisert av forventninger om risikojustert avkastning. Jo høyere risiko for tap, jo høyere risikopremie forlanges av den som investerer sin kapital.

Den fiktive kapital institusjonaliserer seg særlig gjennom kredittsystemet og aksjeselskapene. Kredittsystemet består av banker og ulike kredittinstitusjoner. Bankene er bundet sammen av gjensidige forpliktelser, som uttrykker seg i ulike kontrakter av kredittlinjer og garantier. Bankene er utsatt for tap på sine utlåns- eller investeringsporteføljer. Kriser i kapitalens sirkulasjon materialiserer seg i utlånsporteføljene ved at lånekunder ikke klarer å gjøre opp for seg. Usikkerhet om en banks evne til å bære slike tap, setter gjerne i gang en kjedereaksjon i forbindelseslinjene mellom bankene. Her ligger en forklaring på hvorfor krisene ofte ser ut som pengekriser eller hva som i dag omtales som finanskriser. Imidlertid kan forstyrrelser innenfor den fiktive kapital utløse isolerte kriser som ikke har forbindelser med den produktive kapital. Problemene mellom bankene i dagens krise har utvilsomt trekk isolert til denne sfæren og som skjerper krisen innenfor og mellom bankene. Disse særtrekk løper dels parallelt, dels innvevd med krisen i den produktive kapital. Av særlig betydning er bankene for samfunnsmessiggjøringen av kapitalen. De spiller en helt spesiell rolle i å forbinde ulike kapitaler, og kapitaler med andre områder av samfunnet. En banks balanse gjenspeiler det økonomiske liv begrenset til bransjer, lokalsamfunn, regioner, eller er ordets rette betydning globale. Deres virksomhet viser enkeltkapitalenes fullstendige avhengighet av sine omgivelser, og utgjør en måte for kapitalen å løse problemene med fragmenteringen, den manglende oversikten, løsrivelsen mellom produksjon og marked, i det hele tatt vesentlige sider ved den egentlige fremmedgjøringen.

Allerede i den tidlig kapitalismen oppsto ulike forsikringsordninger hvor kapitaleiere i ulike faser i reproduksjonsprosessen kunne avlaste sin risiko for tap mot spesialiserte institusjoner eller enkeltpersoner. Typisk var og er reassuranseselskaper for skip hvor skipsrederen kan forsikre skip og last. Eller såkalte varederivatmarkeder hvor farmere i midtvesten kan inngå terminer med spekulanter på råvarebørsene i Chicago om fast pris på avlingen allerede på tidspunktet for kjøp av såkorn. Gikk skipet ned, tapte forsikringsselskapet, var avlingen dårlig tapte spekulanten på børsen; greide skipet seg eller avlingen ble god satt forsikringsselskapet igjen med premien betalt av forsikringstakeren eller spekulanten igjen med prisoppgangen. Sentralt her er den risikoen som tiden og omstendighetene som kan inntreffe i tidsrommet mellom verdiens forvandling fra en form til en annen. På 1970 tallet med VTR , liberalisering av pengepolitikken etc utviklet det seg i sirkulasjonsprosessen ytterligere risiko for verdiendringer. Dette ga støtet til utvikling av finansielle innovasjoner, ulike finansielle produkter som ga mulighet for avlastning av risiko på den ene siden og enorm risikotaking på den annen. I denne krisen er det særlig kredittderivatene, dvs garantier gitt for å dekke mislighold på låneporteføljer, som har vist seg å forsterke krisen gjennom spredning av tap og manglende oversikt over hvor risikoen til enhver tid befinner seg. Spørsmålene som hele tida gnager på tilliten er om motparten i pengetransaksjonen har større potensiale for tap enn hva som viser seg ved å studere balansen? Dette er hva som særlig etter Lehmann konkursen skapte usikkerhet og som rir de finansielle markedene som en mare.

Den fiktive kapitalen har økt veldig i omfang siste ti årene – fra begynnelsen av 1970 tallet. Hva er grunnen? Årsakene ligger i spesifikke strukturelle utviklingstrekk:

  • Den vitenskapelige tekniske revolusjon (VTR) – fall i profittraten
  • Behov for pengekapital til nyinvesteringer
  • Omfanget og kompleksitet i produksjonens innovasjoner fikk sitt motsvar i omfanget og kompleksiteten i finansielle innovasjoner
  • USAs rentepolitikk
  • Nyliberalisme som VTRs ideologiske gjenspeiling
  • Anglo-saksisk finansdominans

Spesifikke forhold som grunnlag for dagens krise

På grunnlag av observasjoner kan det slås fast at dagens krise er en klassisk overproduksjonskrise. I tillegg kan det slås fast at den er en utsatt krise, den skulle kommet før. Krisen som startet i 2001 blei aldri skikkelig forløst. Nedgangen i 1998 var også kortvarig og ytret seg mest som en finanskrise. Forrige skikkelige krise var fra 1990 til 1993. Før det var det en stor krise 1980 til 1983 og i midten av 70 tallet.

I 2001 trekk av syklisk krise i den forstand at særlig ny-teknologiselskaper sto for overproduksjon og kan hende sto overfor skift i den faste kapitalen. Men hva med i dag? Det er ikke gitt at det er sykliske trekk i den forstand at det henger sammen med den faste kapitalens omslag. Det er på det rene at råvareprisene var meget høye ved inngangen til krisa. Verdiene på den konstante kapitalen må følgelig ha medført et markant fall i profittraten som ikke kunne kompenseres lenger med markedsekspansjon. Til det var gjeldsgraden blitt for høy hos bedrifter og forbrukere. Jeg antar her ligger de utløsende årsaker.

Hvorfor har denne krisen trekk som tyder på at den er djupere enn noen annen krise siden krisen 1929 og kanskje når det gjelder visse forhold djupere enn også den krisen? Forklaringen ligger i både strukturelle og konjunkturelle forhold. Antakelig ligger det strukturelle forhold bak profittratens fall, og flukt til den fiktive, virtuelle sfære. Krisen reiser bl a følgende problemstillinger:

  • Stadige skift innenfor VTR øker den konstante kapitals verdi i forhold til variabel kapital.
  • Spesielle bransjer som f eks bil- og flyproduksjon har problemer med å gi gjennomsnittlig profittrate på grunn av endringer i kapitalens organiske sammensetning.
  • Kapitalen har forspist seg på privatisert infrastruktur som ikke gir forventet profittrate på grunn av kapitalens organiske sammensetning.
  • Utvidelsene av markedene i Øst-Europa og Asia som startet for fullt etter 1993 har blitt mettet.
  • Finanssfærens størrelse skapt av store pengeplasseringer, særlig fra statlige overskuddsfond, men også fra andre innretninger og privatpersoner.
  • Trykking av penger og utstedelse av verdipapirer må ha skapt misforhold med hensyn til verdsetting på fiktiv kapital i forhold til virkelige verdier i produksjonen.
  • Finansielle innovasjoner som verdipapirisering, som på den ene siden har muliggjort enorme opplåninger, og på den annen side har spredt risiko ut i det globale finansielle system. En vesentlig del av risikoen som er spredt ut er i tillegg syntetisk basert og gjennom utstedelse av kredittderivater.
  • Stagnasjon/fall i reallønna til store deler av husholdningene i USA – arbeiderklassens lønnsinntekter – middelklassens inntekter – skatteomlegging med lette for storborgerskapet.
  • Forventninger om absolutt avkastning
  • Øking av den relative merverdi, dvs lavere reproduksjonskostnader for arbeidskrafta i vestlige land på grunn av import av billigere produkter fra Asia, særlig Kina.
  • Øking i råvareprisene
  • Kina overproduserer – Vesten underkonsumerer
  • Statsmonopolkapitalisme – nye trekk

Noen av disse forholdene er under undersøkelse i ulike marxistiske miljøer, andre bør undergis undersøkelser. I seinere artikler i Sosialistisk fremtid vil vi komme tilbake mer utførlig til enkelte av disse trekkene.

Den sosiale fordelingen av rekningen – Arbeiderbevegelsens mottrekk

Krisen krever djuptgående analyse for forståelse og dermed grunnlag for strukturelle reformer som kan virkeliggjøres. Analysene må få fram hvilke iboende motsigelser i den kapitalistiske produksjonsmåten som kommer til særlig uttrykk i denne krisen; kan det observeres nye trekk, nye sider ved motsigelsene? Er det motsetninger som kommer fram som kan løses innenfor systemet eller som krever en strukturdemokratiserende prosess?

Følgende framstilling av Karl Marx´ av forholdet mellom enkeltkapitaler og samfunnet passe som beskrivelse hvor langt ut i sin overflødiggjøring et samfunn som hviler primært på kapitalforhold har kommet: ”Man har sett at den voksende akkumulasjon av kapital medfører en voksende konsentrasjon av den. Dermed vokser kapitalens makt. Kapitalistene kommer mer og mer til å stå som personifikasjonen av samfunnets produksjonsbetingelser i motsetning til de virkelige produsenter. Kapitalen viser seg mer og mer som den sosiale makt viss funksjonær er kapitalisten. Den står ikke lenger i noe som helst mulig forhold til det et enkelt individ kan frambringe med sitt arbeid. Kapitalen viser seg som en fremmed sjølstendiggjort sosial makt, som ting. Og kapitalistens makt står ved hjelp av denne ting, i motsetning til samfunnet. Motsigelsen mellom den generelle sosiale makt som kapitalen utvikler seg til, og den enkelte kapitalists private makt over disse samfunnsmessige produksjonsbetingelser, utvikler seg stadig mer himmelropende og rommer oppløsningen av denne relasjonen i seg; idet den samtidig rommer utformingen av produksjonsbetingelsene til allmenne, felles, samfunnsmessige produksjonsbetingelser. Denne utvikling finner sted gjennom produktivkreftenes utvikling under den kapitalistiske produksjonen og gjennom den måte denne utvikling foregår.” (Marx Kapitalen tredje bind s 347)

(Henvisningene til Kapitalen er utgivelsen på forlaget Rhodos 1971. Artikkelen er en arbeidsskisse til det mer omfattende arbeidet «Økonomisk krise – prinsipielle betraktninger», utgitt på Marxist forlag.)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s