Intervju med ukrainske kommunister

av Aslak Storaker

Dette intervjuet ble gjort under Verdensungdomsfestivalen i Sotsji, Russland oktober 2017. Intervjuet er forkortet. Oversatt av Sergej Sigurjonsson og Knut Erik Aagaard.

Storaker: Kamerater, kan dere begynne med å fortelle deres navn og posisjoner i det ukrainske kommunistpartiet?

Chubakha: Jeg heter Denis Chubakha og jeg er leder av det kommunistiske ungdomsforbundet i Donetsk-distriktet.

Melnyk:Mitt navn er Dmitrij Melnyk og jeg er førstesekretær for ungkommunistenes distriktskomité i Khmelnitskij-distriktet. Jeg har også et partiverv som sekretær for det ukrainske kommunistiskpartiets distriktskomité i Khmelnitskij

Storaker: Kan dere kort fortelle hvordan situasjonen er i Ukraina i dag generelt, og spesifikt om situasjonen for deres parti?

Melnyk: Vår situasjon er i det hele tatt vanskelig nå, både politisk og økonomisk. Etter statskuppet kom det et klart fascistisk regime til makten, som styrker sin stilling fra dag til dag.

Når det gjelder partiet, gjorde regimet alt for å hindre oss i å komme inn i parlamentet etter valget i 2014. Det klarte de.

Mange av våre aktivister ble drept av fascistiske leietropper, la oss kalle dem det.

Mange reiste fra landet, noen for alltid, og mange er rett og slett redde for å uttrykke sin tilhørighet til partiet.

Og som ethvert fascistisk regime utrensker de kommunister, som en organisert kraft i stand til å trosse regimet.

I 2015 ble det vedtatt en lov om såkalt ”dekommunisering”, som er virksom nå. Alle våre symboler er forbudte. En avgjørelse fra første instans av forvaltningsdomstolen har avsagt en grunnlovsstridig dom om forbud av det kommunistiske partiet. Vi har levert en anke, og den behandles nå av retten.

For noen måneder siden besluttet retten å stoppe behandlingen av ankesaken vår, for det foreligger nå en henvendelse fra en gruppe parlamentarikere til konstitusjonsdomstolen om at vedtak om dekommunisering ikke er i strid med den ukrainske grunnloven.

Og så lenge det etter loven ennå ikke offisielt foreligger en rettskraftig dom, er vi ennå i virksomhet, men i realiteten er vi forbudt. Og enhver mulighet for lovlig aktivitet er blokkert.

Dette regimet har som sine ideologiske forbilder de ukrainske fascistene som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig. Nå er det dekommunisering, de endrer navn på byene våre, gatene våre, slik medløperne gjorde under andre verdenskrig.

Det drives hele tiden antikommunistisk propaganda i landet, tett sammenvevd med propaganda mot Russland.

Det ukrainske regimet er en marionett for USA. Den eneste virkelige lederen for dette regimet er USAs ambassadør, som i realiteten er overordnet presidenten, regjeringen og parlamentet.

Myndighetene i USA bruker det ukrainske territoriet som en slagmark i kampen mot Russland, og det ukrainske regimet som et instrument i kampen mot Russland.

Vår historie blir fordreid. Det spres blank løgn om kommunistene og Russland. Alle samfunnsfelter som forener oss som tidligere sovjetrepublikker, som slaviske republikker – dvs. Russland, Hvite-Russland og Ukraina – blir angrepet og utsatt for propaganda innrettet på splittelse og oppdeling. Dette dreier seg om våre folks historisk-etniske herkomst – de sier at russere er asiater; ikke slavere, men finsk-ugriske stammer.

Dette gjelder den politiske sfæren, de to landenes politiske system, det gjelder familiebånd, til og med religion.

Og i utlandet, når regimets ledere kommer på besøk, så forteller de at Ukraina innførte demokrati etter seieren på Euro-Maidan, at de gjennomfører reformer på alle områder. I virkeligheten forverrer landets økonomiske situasjon seg, det er blitt flere arbeidsløse, millioner av landsmenn arbeider i Russland, millioner arbeider i Europa, for i landet er det ikke arbeid å få.

Regimet utløste krig, en borgerkrig mot Donbass, og brukte de væpnede styrker, hvilket er grunnlovsstridig. Og påskuddet er Russlands påståtte aggresjon, enda uttalelser fra ukrainske militære selv, etter deres egne utsagn, av og til innbærer fakta som motsier dette.

I Ukraina selv reduseres borgernes mulighet til å forsvare sine rettigheter, arbeidslovgivningen angripes, arbeidernes rettigheter blir altså svekket. Det er nedskjæringer i retten til medisinsk behandling som folk har råd til. Utdanningssystemet forfaller.

Det som ennå gjensto og ikke ble fjernet [av rettigheter] ved omveltningen i 1991 og Sovjetunionens sammenbrudd, praktisk talt alt det ødelegges nå med ett slag. Og ikke bare det, det gjennomføres en justisreform som direkte legger en pengeavgift på borgernes rett til å benytte seg av uavhengig rettssikkerhet.

Mange ukrainere er misfornøyde, men de påvirkes av regimets propaganda, og ikke bare det, men folk protesterer ikke i gatene. For etter seieren på Maidan blokkeres enhver mulig protest av fascistiske bander og aktivister. De mobiliserer øyeblikkelig for å avbryte demonstrasjoner, de slår, banker opp og til og med dreper demonstranter.

Og i parlamentet stemmes det for alle lover som dikteres av Det Internasjonale Pengefondet. Stemmene i parlamentet oppnås ved kjøp og bestikkelser.

Livet til vanlige folk er blitt mye vanskeligere, for avgiftene på kommunale tjenester har steget, prisene har steget, og lønnen er mer enn halvert målt i dollar- eller euro-ekvivalenter.

Representantene for dette regimet er åpenlyst forbrytere, røvere og mordere.

De holder seg ved makten med skremsler og begrunner alt de gjør med krigen i Donbass og russisk aggresjon.

Regimet utvikler ikke økonomien. Økonomien er i nedgang. Regimet lever på vestlige tilskudd. Men tilskuddene [til landet] fra internasjonale institusjoner som Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken blir for en stor del stjålet [og fordelt mellom private aktører].

Dette regimet er rett og slett en utsuger og kan føre til en fullstendig utslettelse av Ukraina som stat og land.

Dette er kortversjonen.

Storaker: Hva med situasjonen i Donbass?

Chubakha: Hendelsene som fant sted i Kiev i begynnelsen av 2014, – statskuppet – utgjorde et endelig vendepunkt.

Folk i Donbass er sterke og modige, men det var både tungt og trist å se på det som skjedde i Vest-Ukraina. De så hvordan landet deres blir ødelagt. Derfor reiste folket seg til oppstand.

Det viktigste argumentet for oppstanden var at folk følte at de allerede hadde mistet ett fedreland – Sovjetunionen – og ikke ville miste det nåværende fedrelandet, nemlig Ukraina.

Samlingspunktene for denne motstanden ble Lenin-monumentene, som folk samlet om for å forsvare. Selv de som ikke vet noe om Lenin samlet seg, for de forsto at hvis nasjonalistene nå river minnesmerkene over Lenin, så vil de gå lengre etterpå, til minnesmerkene over frigjøringssoldatene fra Den Store Fedrelandskrigen [2. Verdenskrig], og deretter ville vi bli påtvunget en annen ideologi, som ikke er akseptabel for befolkningen i Donbass.

Donbass og nasjonalisme, det er uforenlige størrelser, om ikke annet så av den enkle grunn at Donbass består av mange ulike nasjonaliteter. Både rike og fattige sluttet seg til opprøret, uavhengig av yrke – forretningsmenn og vanlige arbeidere, bussjåfører og butikkekspeditører.

Minst en tredjedel av den lokale befolkningen sluttet seg til den væpnede oppstanden.

For å sette tallene i relieff: Donbass, altså distriktene Lugansk og Donetsk, hadde ikke mindre enn 8 millioner innbyggere.

Selv i dag, etter at regjeringen i Kiev tok tilbake en del av territoriet, så fortsetter de aller fleste der å støtte motstanden, støtte Donetsk, selv om de ikke lengre sier det åpent, på grunn av massiv undertrykkelse. De bruker til og med et slikt uttrykk som ”privatseparatisme”.

I forbindelse med disse hendelsene i Donbass, et angrep fra nasjonalister og fascister, så tok folk til våpen, i første rekke ungdommen, men også de eldre, de over 50 år. Spontant bygget man barrikader i alle byene, veisperringer, spenningen økte fra dag til dag. Etter at det oppsto kamper om kringkastingsmastene, altså om radio- og TV-informasjonen, og senere slaget om flyplassen i Donetsk, ble folk enda sintere. Folk var rede til å flykte hvor som helst, bare for å slippe å bo i Ukraina.

Da motstanden begynte, var det ennå ikke snakk om noen separatisme, et ord som ble dyttet på oss av propagandaen fra Kiev.

Under demonstrasjonene i Donbass brukte folk flaggene til Ukraina, Russland, Sovjetunionen, Hviterussland, Svartehavsflåten osv. Det var altså ikke noen enhetlig, helhetlig [plan om løsrivelse]..

Men da regimet i Kiev begynte å drepe folk i Donbass, så begynte befolkningen der åpent å hate ukrainske symboler, ukrainsk språk og i det hele tatt alt som har med Ukraina å gjøre.

Dessverre var befolkningen ikke særlig godt skodd når det gjelder politikk, og forsto ikke alle de prosessene som pågikk. Mange mente at hvis de nå bare holdt en folkeavstemning, brøt med Ukraina og forente seg med Russland, så ville de være reddet.

Bare få forsto at å slutte seg til Russland sånn med en gang ikke er mulig, og at krigen i de selvproklamerte republikkene kan komme til å vare i 5, 10 og kanskje 15 år.

Mange trodde at denne krigen vil være over på to-tre måneder.

Dessverre er det nå svært mange døde blant dem som gikk ut for å kjempe.

Mange ble arrestert og sitter som krigsfanger. Deres skjebne er ukjent, mange bare forsvant.

Angrepene fra [de private] bataljonene og hæren ble ledsaget av uttallige tilfelle av plyndring og ran.

Folk ble drept. Deres personlige eiendeler, penger, biler, hvitevarer og slikt, ble stjålet, det var en fullstendig utplyndring.

I begynnelsen var det faktisk slik at soldatene i hæren åpent sendte stjålne varer hjem med en egen kurértjeneste.

De væpnede styrkene som kommer til Donbass er allerede flasket opp på propaganda, og de er redde for den lokale befolkningen.

De ukrainske soldatene som har tjeneste i Donbass, de er vettskremte. Ut fra propagandaen tror de at enhver lokal innvåner er klar til å kjøre en kniv i ryggen på dem. Det kan være helt absurd. Det hender man kan møte en full soldat på gata natterstid i bare underbuksene med en granat i hver hånd.

Når du så spør ham hva i all verden han egentlig driver med, så svarer han: «Jeg er livredd».

I den første tiden var det også mange episoder med fulle ukrainske soldater som begynte å skyte på restauranter og kaféer.

Det oppsto en eksplosiv episode i 2015, da fulle ukrainske soldater kjørte over en 8 års jente med en stridsvogn.

Dét ble begynnelsen på et opprør i byen [min]. I løpet av få timer samlet det seg en enorm folkemengde, de begynte å banke opp soldater, stjele militært utstyr. Alt dette førte til en storm på kasernen, med brenning av det militære utstyret der.

Politiet og soldatene fikk ordre om å skyte for å drepe.

Da forsto Kiev at Donbass er en eksplosiv region. Det er nok å tenne én fyrstikk, og alt går i luften.

Til da hadde de trodd at dette er små, upolitiske småbyer.

Rundt 100 mennesker forsvant som et resultat av hendelsene i denne byen.

Hvordan det gikk med dem, er det ingen som vet. Jeg var blant dem som ble kidnappet.

Som grunnlag brukte man at min reportasje var en av de første, og mitt materiale fløy halve verden rundt.

De lokale nasjonalistene utpekte meg også som en av dem som hadde organisert hele denne oppstanden.

Om morgenen, da jeg gikk til jobben, fikk jeg en plastpose tredd ned over hode og ble lagt i jern, de kastet meg inn i en bil. Jeg forsto da hvor de ville bringe meg, til byen Kramatorsk, men jeg klarte ikke lenger å orientere meg.

Alle kidnapperne var bevæpnede soldater i uniform og med masker.

Til å begynne med beskyldte de meg for å ha oppvigleri, for å være kommunist, de spurte meg om hvilke massemedier jeg hadde gitt informasjon til, særlig russiske, men også internasjonalt.

De beskyldte meg også for separatisme, for terrorisme, og for samarbeid med Donetsk.

De tok fra meg datamaskin, kamera og to mobiltelefoner.

Først kastet de meg i en fuktig kjeller med tape rundt armene og for øynene. De holdt meg der i noen timer. Så overførte de meg til en forfallen fellesleilighet, i øverste etasje.

De forlangte at jeg skulle gi dem administratortilgang til bloggene og sidene mine på sosiale medier.

De undersøkte absolutt alt, samtaleloggen min, meldinger, alt jeg hadde gjort på sosiale medier. De fortsatte hele tiden å beskylde meg, det kom stadig nye folk og forhørte meg, og for hver gang vokste listen med beskyldninger.

De ville også vite hvem som hadde tilgang til nettsidene mine, til mine IT-ressurser, for jeg la merke til at på nettsidene mine forelå det allerede opplysninger om at jeg var bortført og forsvunnet.

Mens jeg så på, fjernet de denne informasjonen, men den dukket opp igjen umiddelbart

De nektet kategorisk å informere min forlovede, som var gravid i åttende måned.

Men da det etter tre dager ble kjent i byen og i verden utenfor, at jeg, som journalist og kommunist, var bortført, så ble de nødt til å slippe meg fri.

På det tidspunktet var det allerede iverksatt etterforskning etter paragrafen om overlagt drap. De ettersøkte meg altså som mordoffer og lik.

Mens de ennå forlangte tilgang til nettressursene mine, brukte de som hovedargument: ”Du skal jo gifte deg, så for at du ikke skal få brukket armer og ben, så er det vel bedre at du samarbeider”.

Til min overraskelse forhørte de meg veldig lite. Jeg regner med det var fordi de hadde fått tak i datamaskinen min, og hadde all den informasjon de trengte.

Da de brakte meg tilbake til byen, så forlangte de at erklæringen om min forsvinning skulle tilbakekalles fra politiet.

Men dette gjorde vi ikke. Sammen med partiadvokater fikk vi endret paragrafen til ”Overlagt bortføring”.

På de to årene som er gått siden dette skjedde, er jeg ikke en eneste gang blitt innkalt til politiet av etterforskerne.

Alle forstår utmerket godt at dette var den ukrainske sikkerhetstjenesten, og ingen har naturligvis tenkt å etterforske denne forbrytelsen.

Storaker: Hva er deres syn på situasjonen med Krim og Russlands rolle i Ukraina?

Chubakha: Når det gjelder Krims løsrivelse, eller anneksjonen, som de kaller den, kall det hva du vil, så er vi helt overbevist om at skylden først og fremst ligger på de nye makthaverne.

De gjorde alt for at Krim skulle løsrive seg, for at Donbass skulle løsrive seg.

Nasjonalistene erklærte allerede i 2011 at de skulle etablere et ”uavhengig Ukraina” uten Krim og Donbass.

Vi mener i dag at de viktigste separatistene sitter i Kiev.

Poroshenko, Jatsenjuk, Turchinov, Timoshenko, de gjør alt for at Ukraina skal opphøre å eksistere som stat.

Alt som ennå eksisterer blir solgt ut, industrien selges ut, jorden også – de privatiserer den ukrainske ”svartjorden”.

Økonomisk har de avskåret oss fullstendig fra Russland. For vår produksjon har alltid vært innsiktet på det russiske markedet, det var dit vi sendte vår produksjon. Dessuten hemmes eller ødelegges alle våre slektskapsbånd i Russland

Hver familie i Donbass, i Øst-Ukraina, har slektninger i Russland, i Hviterussland eller i de tidligere sovjetrepublikkene.

Hva som kommer til å skje videre vet vi ikke. Men det ukrainske kommunistpartiet har alltid stått for statens udelelighet, for sosiale rettigheter, for at mennesker skal leve verdige liv. Og den viktigste oppgaven for de ukrainske kommunistene er å beseire fascismen. Dette er en av våre viktigste oppgaver.

Hvis vi ikke klarer det, så blir det ikke fred verken i Russland, Ukraina eller Hviterussland, og ikke engang i Baltikum.

Det er vår viktigste oppgave. Dessuten tar vi ikke avstand fra folk som er havnet på den andre siden. Det vil si: Folket er ett. Vi har aldri delt eller splittet, og kommunistene har alltid vært ”folkeforenere”.

Hovedoppgaven akkurat nå er å få slutt på krigshandlingene, deretter må vi nødvendigvis innlede forhandlinger og løse problemene i fellesskap. Ingen ting kan oppnås ved hjelp av krig.

Dette er dessverre vår blodige vei mot en føderalstat.

Sånn er det. Det er alt.

Storaker: Hva kan vi i Vest-Europa gjøre for å hjelpe Ukraina?

Chubakha: Fortell sannheten og spre den over hele verden. Som vi har sett det i praksis: Bare oppmerksomhet fra hele verden redder oss. Som ved bortføringen, slik er det også i andre tilfeller: Jo mer dere forteller om dette, jo større oppmerksomhet vi får i verdenssamfunnet, desto vanskeligere blir det for dem å ødelegge landet.

Det ville også være fint om dere henvender dere til europeiske politikere slik at de kan revurdere forholdet til regimet i Kiev. Og revurdere forholdet til Russland og Hviterussland også.

Politikerne bør nøye overveie og revurdere sine synspunkter. For om de ikke gjør det, kommer fascistene til å erobre Europa.

Om noen ikke forstår dette, så se på historien, hvordan Hitler kom til makten, hvordan Europa ble smittet av denne pesten.

Så klart hevder vi dette, for alt dette har vi gjennomgått. Vi opplever dette nå, og vi vil ennå lenge lide under dette.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s