Sosialismens og kommunismens uløste problem

av Regi Theodor Enerstvedt. Artikkelen er fra 2013.

 

Engels sa en gang at de menneskene som i framtiden skal bygge det nye sosialistiske og kommunistiske samfunnet ville gi blaffen i hvordan vi mente de skulle gjøre det. De ville finne sin egen vei. Å holde det i minnet, er viktig. Når vi overskrider kapitalismen, trenger vi ikke vite bestemt hva som blir et nytt trinn i utviklingen. På den annen side har vi ofte – og bør vel også ha – noen ideer om hva vi vil sette istedenfor. Det siste kan også være nyttig for dem som kommer etter oss, gi dem et bedre grunnlag. F. eks. bør vi lære både av de positive og negative erfaringene fra alle land som har prøvd å bryte med kapitalismen (Sovjetunionen, Kina, DDR, Cuba, Venezuela m.fl.). Denne arven må føres videre til de neste generasjonene. Likevel tror jeg det er begrenset hva vi kan lære fra disse landene. Den kapitalistiske utviklingen har både skapt problemer og muligheter disse landene ikke hadde.

Den grunnleggende oppgaven er å avskaffe de kapitalistiske eiendomsforholdene. Hvilke eiendomsforhold som skal erstatte disse, må kontinuerlig diskuteres. Her har vi noen erfaringer om hva som funker og hva som ikke funker. I noen tilfeller funker kooperative-, samvirke-former bedre enn statseiendom. Antakelig vil også små private (ikke-kapitalistiske) bedrifter virke godt. I overskuelig framtid vil vi ha et ikke-kapitalistisk sosialistisk marked hvor behov dekkes, skapes. Behovene er ikke gitt en gang for alltid. De dannes uavlatelig av virksomhetsprosessen og tar mange og uforutsigbare retninger.

Når vi avskaffer den kapitalistiske akkumulasjonen, oppstår et problem. Dette er nemlig den prosessen hvor kapital allokeres, fordeles til ny «produksjon» (anførselstegn her, fordi denne produksjonen kan være helt immateriell, «uproduktiv», dreie seg om investeringer i verdipapirer av forskjellig type, slik vi har sett i den siste tiden). Det er muligheten til profitt som bestemmer hvor kapitalen beveger seg. Hvis vi avskaffer den kapitalistiske profitten, hva blir da grunnlaget for fordelingen av økonomiske midler? Profitt er privat tilegnelse av den samfunnsmessige merverdien. Men hvordan skal denne merverdien forvaltes, fordeles? Svaret her er at det er behovene som skal bestemme hvor et overskudd går (av penger, hvis penger fremdeles er sirkulasjonsmiddel og et betalingsmiddel). Men hvordan konstaterer vi hvilke behov som finnes? En løsning kunne være en teknologi som enkelt viser det. Denne teknologien har vi allerede i dag, enhver vares kjøp og salg, kan forfølges fra produksjon til konumpsjon, jfr. helt enkelt strekkoden. I virkeligheten er ikke det noen løsning, fordi det bare konstaterer hva som er øyeblikkets behov, og ut fra det vil det aldri kunne produseres noe nytt. Menneskets skapende virksomhet ville kunne føre til store nye oppfinnelser. Men ingen av dem ville ha blitt tatt i bruk – som biler, fly, datamaskiner). Dette problemet kan altså ikke løses verken matematisk eller teknologisk.

Så har vi tankegangen om at det var manglende incentiver (beveggrunner, tilskyndelser, sporer) for det enkelte individ som gjorde at de «sosialistiske» land ikke maktet å konkurrere med kapitalismen – umuligheten av å bli rik gjennom eget arbeid, egen innsats og initiativ. Det er bare delvis riktig. Problemet var imidlertid ikke først og fremst at oppfinnelser ikke ble gjort, men jfr. foran, at det nettopp ikke var fungerende mekanismer for at de skulle bli tatt i bruk. Dessuten: Det er tvilsomt at det eneste motivet for å være skapende, er ønsket om å bli rik. De aller fleste mennesker i de kapitalistiske samfunn er skapende uten noe ønske om å bli rik, det viktigste for dem er nettopp å være skapende. I et sosialistisk samfunn vil dette motivet bli enda mye sterkere. Ofte hører vi at mennesket må eie (altså produksjonsmidlene) for å være skapende. Dette er selvfølgelig rent sludder, alle data taler mot det: I de fleste høyt utviklede kapitalistiske land er 90 prosent av befolkningen ikke-eiende av produksjonsmidler. Og om det var sant, blir det enda verre for kapitalismens propagandist: Det er i sosialismen/kommunismen alle blir eiende.

Det virkelig problematiske spørsmålet for sosialismen og kommunismen

er spørsmålet om demokratiet. Likevel ikke på den måten det vanligvis blir framstilt: «De sosialististiske land var udemokratiske.» I virkeligheten er det omvendt: Udemokratiske stater er ikke sosialistiske. Hvorfor de statene som prøvde å bryte med kapitalismen var lite demokratiske, er imidlertid et komplisert spørsmål. Den moraliserende kritikken fra venstresiden i Vest-Europa er verd lite. Når jeg tenker på den objektive situasjonen i det landet jeg kjenner best til – DDR -, så er det heller forbløffende hvor mye de fikk til der. Poenget er at vi i dag må innse at det ikke er mulig å bygge opp et sosialistisk, for ikke å snakke om kommunistisk, samfunn med en fiendtlig omverden. Altså: De som hevdet at sosialisme i ett land er umulig, hadde rett. Det er ikke det samme som å klandre dem som prøvde på det. Like latterlig som å fordømme den franske revolusjon fordi dens resultat var Napoleon, like latterlig er det å fordømme Oktoberrevolusjonen i Russland fordi den førte til Stalin. Likevel: Fører det å erkjenne at det er umulig å bygge sosialismen i ett land, at en strid for sosialisme i Norge bare er tomt snakk, et munnsvær, en flukt fra virkelighetens verden? På ingen måte. Mer enn noensinne ser vi i dag at når arbeiderbevegelsens partier går bort fra målet om et nytt sosialistisk og kommunistisk samfunn, da blir de bare administratorer av en sosialliberal kapitalisme, slik som de tidligere sosialdemokratiske partiene, f.eks. AP i Norge. De blir ikke bare motstandere av revolusjonære endringer, de forlater også sitt eget sosialdemokratiske grunnlag.

Gjenreisingen av vår særegne nasjonale arv er første etappe i frigjøringsprosessen

Den nye situasjonen krever nytenkning hos de revolusjonære krefter også. For hvis sosialisme i ett land – selv i et land med 1 milliard innbyggere, som Kina, ikke er mulig, må den revolusjonære strategien endres.

Hvis sosialismen/kommunismen ikke står på dagsordenen, må de steg som fører fram til et nytt trinn i utviklingen stå i sentrum for kampen. Hva er det som kan binde dagens strid til det nye? Hvis det er riktig at det ikke kan eksistere sosialistiske forhold mellom menneskene uten demokrati, hvis kapitalismen bare kan skape et begrenset demokrati, og i dag truer selv dette begrensede demokratiet, så er forsvaret og kampen for utvidelse av demokratiet den striden som i dag vil avgjøre om det neste trinn blir et autoritært reaksjonært diktatur eller en nasjonal-demokratisk fornyelse av samfunnet. Og et utvidet demokrati er mulig også i en omverden med innskrenkede demokratier («demokrati i ett land?»). Dette blir derfor også kampen for det nasjonale. Vår særegne nasjonale arv er det ikke-voldelige demokratiske som både de nåværende høyre (Høyre, FrP) og venstrekrefter (AP og SV) svekker og ødelegger. En ny politikk må derfor bryte med gamle skillelinjer og gjenreise den nasjonal-demokratiske kampen. Det betyr også for alvor å ta opp kampen om det ideologiske hegemoni i samfunnet.

Hvordan gå fram for å overta ledelsen i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen?

Nytenkningen må bestå i å gjenreise ikke bare kommunistenes arv, men også sosialdemokratenes, siden sosialdemokratiet ikke lenger er sosialdemokratisk, men sosialliberalistisk. Forholdet mellom evolusjon (sosialdemokrati) og revolusjon (kommunisme) må gjennomtenkes på nytt. Lærdommen er at disse forutsetter og betinger hverandre. Ikke først revolusjon, så sosialisme, ikke først evolusjon, så sosialisme: Utvidelsensen av demokratiet er også deler av, kimer til, de nye sosialistiske forhold.

Jeg skal gi et eksempel på en fruktbar tenkemåte. Jan Selmer Methi drøfter i Sosialistisk framtid nr. 3. 2009 under tittelen «Deltakelse – skatt – demokrati» helt konkret hvordan flere mennesker kan trekkes inn i beslutningsprosessen også i det kapitalistiske samfunnet. Han tar utgangspunkt i følgende:

1) Det representative demokrati er i ferd med å utspille sin rolle i sin nåværende form.

2) Økt fremmedgjøring i forhold til de ressursene (merarbeid) du, jeg og forskjellige arbeidsplasser leverer fra seg til fellesskapet. (S. 16).

Et eksempel på hvordan Methi stiller problemet:

Kan man tenke seg en modell der du og jeg avgjør hva vår skatt skal brukes til? Kan vi tenke oss en ordning der alle når de leverer selvangivelsen samtidig fikk anledning til å fordele den skatten de betaler inn til ulike formål og tiltak som de mener de selv og fellesskapet trenger? Hva ville vi oppnå med en slik modell? (S. 18).

En slik modell er ikke prøvd ut, men Methi antyder hvordan vi kan forestille oss hva slags endringsprosess det kunne føre til. Her skal bare nevne de to første av åtte punkter:

1) Mitt forhold til å betale skatt vil bli annerledes. Jeg vil til enhver tid kunne svare på spørsmålet om hva skatten jeg betaler inn går til. Sannsynligvis også hva naboens og mange andres skatt går til. Jeg vil med andre ord ikke være fremmedgjort i forhold til mitt eget merarbeid.

2) Jeg vil også vite at det merarbeid jeg bidrar med til fellesskapet har betydning og at jeg direkte er med på å bestemme over fordelingen av ressursene. Jeg ville bli tvunget til å ta ansvar ikke bare moralsk, men også økonomisk. (S. 18).

Realisme og dristighet kreves av frigjøringsbevegelsen

Spørsmålet i min artikkel er ikke om dette er den rette veien å gå. Min påstand er bare at Jan Selmer Methi tenker på den rette måten. Den som forbinder dagens strid med det neste trinn i utviklingen, realisme med dristighet. Faktisk bidrar denne måten å tenke på til løsningen av det som er sosialismens og kommunismens store problem: Hvordan skal det samfunnsmessige overskudd («merverdien») fordeles på alle de skapende individualiters ideer, initiativer, ønsker og planer for å sette i gang nye virksomheter? Hvordan skal dette bestemmes, besluttes, avgjøres? Vi kan ikke ha folkeavstemning om hvert nytt produkt som skal produseres eller ikke produseres. Å stille dette spørsmålet til diskusjon i den offentlige debatten, og også å si at sosialister og kommunister ikke har klart å svare på dette, er virkelig å ta kampen opp om ledelse og hegemoni i samfunnets idéutvikling. Er det en svakhet å si at sosialister og kommunister ikke har klart å løse dette problemet? Tvert imot: Gjennom en åpen diskusjon her, vil det nettopp vise seg, avsløres, at kapitalens forsvarere ikke har dette problemet – fordi de ikke er for demokratiet, men for at et mindretall i kraft av sin eiendomsrett skal ha styringsretten. Derfor vil de av all kraft forsøke å hindre en slik diskusjon. Hvis den imidlertid går sammen med konkrete forslag til demokratisering i Methis ånd, vil det bli vanskelig å stanse en slik meningsutveksling. Settes en slik materiell og ideell prosess i gang, vil også dette fundamentale spørsmålet – hvem skal bestemme hvilke ideer som skal settes ut i livet – løses.

Fagbevegelsen må bli mindre partipolitisk men mer politisk og kulturell

Med ett unntak skal jeg ikke i denne artikkelen selv bidra til konkrete forslag. Unntaket er følgende: Mens kreftene for et begrenset demokrati har en rekke fellesskap- og kulturorganisasjoner, som Lions, Kiwanis, Odd Fellow, Rotary, Frimurerordenen m.fl., spiller ikke lenger arbeiderbevelsens organisjoner den samme rollen. Fagbevegelsen er primært blitt en organisasjon for økonomiske interesser spesielt, for arbeidslivet generelt (og bra er det!), men den er til dels byråkratisert, og ikke lenger en aktiv massekulturorganisasjon. Jeg kan ikke se for meg en demokratiseringsprosess i Norge uten at dette endres. Båndene til det sosialliberale Ap må en gang for alle hogges av og fagbevegelsen bli mindre partipolitisk, men mer politisk og kulturell. Fagbevegelsen skal være for alle uansett partipreferanser, men politisk for fred, demokrati og velferd.

Målet: Samfunnet hvor mennesket frigjør seg selv

Helt til slutt: Med utgangspunkt i Marx, har vi hatt mottoet

«yte etter evne, få etter ytelse» for sosialismen som det første trinn i det nye samfunnet, og «yte etter evne, få etter behov» for det neste trinn, kommunismen. Disse slagordene må også gjennomtenkes på nytt. For det første er det kimer i det bestående samfunn som allerede foregriper det nye i det norske samfunnet. En god del mennesker yter allerede nå etter evne, men får etter behov (syke, skadde). Familien er på ingen måte en kommunistisk institusjon, den er familien i kapitalismen. Likevel finnes i familien også kimer til det kommunistiske prinsippet yte etter evne, få etter behov (ellers kan ikke barn vokse opp i samfunnet vårt). Men også når det gjelder kommunismens motto har sosialister og kommunister på ingen måte løst problemet. Det er akkurat det samme som stilt foran: Behovene er ikke uforandrerlige, statiske. I det frigjørende samfunnet skal vi dekke et behov kapitalismen aldri klarte, og aldri klarer, å dekke: Sunn, deilig mat i magen til alle på vår jord.

I virksomhetsprosessen skapes imidlertid kontinuerlig nye behov. Det er vanskelig å se at det alltid vil være samsvar mellom de virkelige behov og muligheten til å dekke dem i en befolkning.

Hvordan skal det bestemmes hvem som blir den første kommunistiske turist til Mars?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s