Nyliberalismen og valgfriheten

av Regi Theodor Enerstvedt. Artikkelen er fra 2013.

Denne artikkelen er en sterkt forkortet og lett bearbeidet versjon av en artikkel publisert i Søkelys nr. 9, 2013.i Den er aktuell fordi de nyliberalistiske partiene søker og får massetilslutning for ideologien med nøkkelordet «valgfrihet» som skal stå i motstrid til sosialismens tvang.

Kari Kristensen spør Per Fuggeli om man kan være fri i et sosialistisk samfunn? Til det sier Fuggeli:

—Ja, det er jo der man kan det! Det har jeg tenkt mye på. Det er selvsagt at vi må skape og dele frihet, ikke la frihet være et gode for de såkalt sterke, på bekostning av andre. Jeg er veldig sikker på at Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen og kompani, at målet deres, min venn, ikke var sentralstyring og formynderi. Målet deres var frihet og det frie menneske. Og for å få til dette, måtte de få på plass sterke fellesskapsordninger. Sikre at alle fikk tilgang til utdanning, uavhengig av bankbok og forbindelser, sikre trygghet ved død og sykdom gjennom folketrygden, sikre at alle fikk god utredning og behandling når de ble syke gjennom et samfunnseid helsevesen, sikre frihet på arbeidsplassen med arbeidsmiljøloven.ii

Fuggeli peker på at Høyre og Frp har fått et slags monopol på merkevaren «Frihet» og at det kan få katastrofale følger. Og det har han rett i. Likevel: Er det ikke en motsetning mellom fellesskapsordninger og den enkeltes frihet, den individuelle valgfrihet? Det er et spørsmål vi må undersøke nærmere.

Er økt kollektivitet lik minsket individualitet?

En helt vesentlig side ved frihetsproblematikken skal illustreres med et eksempel, nemlig den sosialhistoriske individualiseringsprosessen. Forenklet: I de første samfunn «oppdager» vi først en flokk som går sammen og spiser bær (sanselig-konkret erkjennelsesvirksomhet). Ser vi nærmere etter gjør alle stort sett det samme, lite samarbeid, lite arbeidsdeling, altså liten grad av kollektivitet, lik virksomhet, noe som betyr at alle blir stort sett like, altså liten grad av individualitet. Betrakter vi dagens norske samfunn, ser vi høy grad av arbeidsdeling og samarbeid, høy grad av kollektivitet, folk blir svært forskjellige i og gjennom sin forskjellige virksomhet, altså høy grad av individualitet. Den allmenne, abstrakte, gode og riktige forståelsen blir: Jo høyere grad av kollektivitet, desto høyere grad av individualitet (allmenn og abstrakt erkjennelse).iii

Det er fullstendig galt, men likevel mest vanlig i vårt samfunn, å se kollektivitet og individualitet som kontrære motsetninger: Jo mer kollektivitet, desto mindre individualitet. Jo mer individualitet, desto mindre kollektivitet. At denne siste ahistoriske og uvitenskapelige holdningen er mest vanlig, skjønner vi imidlertid når vi går fra det allmenne og abstrakte erkjennelsesnivået til den konkret-historiske innsikten om samfunnet: Kollektiv vareproduksjon, men privat tilegnelse, konkurranse, altså motsetning mellom det kollektive og det private. Ideologien har i høyeste grad noe med virkeligheten å gjøre. I den herskende ideologi, ut fra privatkapitalistiske interesser og formål, gjøres motsetningen mellom kollektivt arbeid og privatkapitalistisk tilegnelse av et felles produkt, altså mellom det kollektive og det private, om til en allmenn og abstrakt motsetning mellom kollektivitet og individualitet.

Ut fra interessen og formålet om frigjøring, går vi heller videre fra den allmenne innsikten om at jo høyere kollektivitet, desto høyere individualitet, til den konkret-historiske innsikten om hva de særegne statsmonopolkapitalistiske forhold betyr for individualiteten. Og tilsvarende for spørsmålet om friheten: Hva betyr disse forhold for den? Da kan vi ikke bare ha en allmenn og abstrakt innsikt om friheten som stadig økende i historien, vi kan ikke bare forstå den historiske utvikling som en frigjøringsprosess. I denne avløser samfunnsformasjoner hverandre. Den påfølgende er på et høyere trinn enn den som blir avløst (føydalisme – kapitalisme). Dette betyr imidlertid også at den samfunnsformasjonen som går til grunne, gjør det pga. av uløselige motsetninger og oppløsning. Kapitalismen var et gigantisk framskritt i menneskehetens historie. I sin oppgangsfase betydde den en nesten ufattelig frigjøringsprosess fra føydale undertrykkende bånd og lenker. Den føydale livegne tvang forsvinner, den «frie» arbeider [«fri som fuglen» – Marx (1818-1883)] oppstår. Den nye friheten følges imidlertid av nye tvangsforhold. Og når motsetningene mellom den samfunnsmessige produksjon og den private tilegnelse ikke lenger blir løsbare, følger forfall, oppløsning og vold, inntil denne motsetningen oppheves ved at både produksjon og tilegnelse blir samfunnsmessig. Imidlertid mislyktes de første forsøkene på å gå over til en ny samfunnsformasjon. Forsøkene ble oppløst, gikk til grunne, ikke kapitalismen. Vi kan heller ikke i dag med sikkerhet si at kapitalismen nå dør på sotteseng, eller taper de krigene den setter i gang og går til Valhall. Mer sannsynlig for den nærmeste tid er det som skjedde etter den siste store økonomiske krisen i 1929: Innføring av fascistlignende forhold og vold for å opprettholde systemet. Europa og USA går i den retningen nå.

På dette grunnlaget kan en gå videre fra det allmenne og abstrakte nivået til det konkrete: Den materielle virksomheten i Norge er karakterisert ved den grunnleggende motsetningen og konflikten mellom det kollektive og det individuelle fordi det individuelle står fram som det private, og med en tilsvarende ideologi om frihet som frihet fra det kollektive realisert i det private. Hele oppdragelsen av våre barn dreies i retning av denne ideologien nå. Derfor har jeg under valgt å gi en kritikk av dette budskapet, nyliberalismens evangelium. Men det aller viktigste er selvfølgelig å gå dypere inn i dens materielle side, å karakterisere den materielle virksomhet som svarer til ideologien.

Er en bevissthetsutvikling med innsikten om at det kollektive er forutsetningen for det individuelle, at en ekte individualisering i dag bare kan finne sted gjennom økt kollektivisering, mulig i dag? Den er det, fordi det vi nå ser i Europa er at det kollektive bryter sammen og hva det betyr for den individuelle frihet. Friheten blir dramatisk innskrenket for store deler av befolkningen. De er uten arbeid og livet består først og fremst i kampen for å overleve. Europas folk er tvunget til å tenke nytt. Men en bevissthetsutvikling med større innsikt, kommer ikke automatisk. Tvert imot.

Nyliberalismens frihetsforståelse

Nyliberalismen er en dominerende ideologi og styringsmodell i Norge, muligens den herskende. Det fører ut over denne artikkelens rammer å gå noe særlig inn på det som kanskje er det aller viktigste ved nyliberalismen, nemlig at den er økonomisk, og ikke må blandes sammen med den politiske liberalismen. I forlengelsen av den økonomiske liberalismen ser vi allerede i dag at den ender i det autoritære samfunnet, ja, i diktaturet.

Det er verd å minne om at pioneren i denne nyliberalismen er økonomen og filosofen Friedrich Hayek (1899-1892), han hadde stor innflytelse på Ronald Reagan og Margareth Thatcher, på deres ideologi og økonomiske og politiske styringsmodell. Begge regnet ham som en av dem som betydde mest for deres økonomiske og filosofiske forståelse. Hayek influerte også the Chicago School of Economics (CSE). Han beundret Augusto Pinochets diktatur, besøkte det flere ganger i 1970-årene og ble æresformann for Centro de Estudios Públicos, tenketanken som omformet Chile til en «fri markedsøkonomi».iv Dette er, ved siden av lederen for Chicagoskolen (CSE) Milton Friedman (1912-2006), kanskje de mest sentrale personer som har stått for det som har mange navn, men som i dag ofte kalles nyliberalisme. De er altså ikke unntak som bekrefter regelen om at nyliberalistene er kjennetegnet som forkjempere for demokrati og politisk valgfrihet, regelen er heller den motsatte. Et eksempel fra Norge: Rögnvaldur Hannesson, professor ved Norges Handelshøyskolev , er en av de mest framtredende nyliberalistene. I min bok Massemorderen som kom inn fra ingenting vises til en artikkel i E24 i desember 2011 av Hannesson, og jeg sier:

Her skal leseren merke seg to ting: For det første er det en beskrivelse av noe som faktisk skjer i dag, «finansmarkedene overstyrer de demokratiske prosesser». Jfr. Italia og Hellas. For det andre forsvarer Hannesson dette: «Det er ikke nødvendigvis noe å beklage, heller tvert imot.» vi

Hannesson mener at autoritære regimer sjelden er fører til noe godt,

men det finnes unntak. Militærregjeringen i Chile etter kuppet i 1973 er ett av dem. Det fortelles om et møte mellom Pinochet og en del chilenske økonomer utdannet i USA, de såkalte Chicago-guttene, kort tid etter kuppet. Pinochet ba om råd for å få orden på den skakkjørte økonomien. Chicago-guttene anbefalte frie markeder og minst mulig inngrep fra staten, men tok forbehold om at det ville ta tid for denne oppskrift å virke, og i mellomtiden ville man kunne oppleve økonomisk nedgang med dertil hørende politisk uro. «Det skal jeg ta meg av,» sa Pinochet.vii

Vi vet hva Pinochetviii tok seg av i 1973.ix Det smerter ennå å lese det Hannesson sier her. Vennene våre fra Chile: Torturert, myrdet, forsvunnet.

Det som skjedde i Chile 1973, og som Hannesson aktualiserer nå, er svært betydningsfullt: Der fikk vi et eksempel på nyliberalisme i praksis sterkt influert av the Chicago School of Economics, særlig av Milton Friedmans økonomiske og politiske forslag. Og et eksempel på hva nyliberalisten Hannesson mener om dette i dag (2011). Burde Italia kanskje følge dette eksemplet?:

Det finnes presedens for en rask reduksjon av offentlig gjeld i Italia. Mellom 1922 og 1926 ble den redusert fra 75 prosent til 50 prosent av BNP. Men på den tiden ble Italias statsoverhode titulert Il Duce og hette Benito Mussolini.x

Hva de norske nyliberalistene Clemet og Fasting mener med «valgfrihet»

Nå skal vi kort se nærmere på en liten del av frihetsproblematikken i det nåværende norske samfunn, nemlig ideologien og styringsmodellen som har fått massetilslutning – nyliberalismen. Dens fremste ideologer i Norge, lederen i tankesmien Civitaxi, Kristin Clemetxii, prosjektleder samme sted, Mathilde Fastingxiii, partiene Høyre og FrP fører en pågående og vedvarende kampanje for det de kaller «valgfrihet».

Clemet har rett når hun sier at poenget med valgfrihet i grunnen er det samme som med frihet:

Muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Men valgfrihet forutsetter også at vi har muligheten til å velge mellom flere ulike alternativer.xiv

Clemet forstår også at friheten ikke kan være ubegrenset. Den må veies opp mot andre verdier, f.eks. rettferdighet. Når hun eksemplifiserer hva hun mener med det, går det likevel klart fram at hun aksepterer at noen er rike og noen fattige. For det er jo også slik at noen har «flaks», noen er «uheldige», «talentene er ulikt fordelt», «interessene er forskjellige, «noen anstrenger seg mer enn andre». At noen er rike og noen er fattige, er ikke i strid med Clemets rettferdighetssans. Hvilke konsekvenser har det for det enkelte menneske om hennes syn på valgfrihet legges til grunn for politikken? Et helt ferskt eksempel fra min egen nærhet, en venns erfaring med helsepolitikken: Han kontakter en institusjon som foretar mr-undersøkelser, bestiller time, og får beskjed om at nærmeste ledige tid er om tre måneder.

  • Men du kan betale 2200 kroner hvis du vil ha time tidligere.

  • Når kan jeg få time da?

  • I dag.

Min venn hadde smerter, og betalte. Dette gjelder i tilfeller med alvorlige skader og er gjennomført allerede i dag. Da han var til undersøkelsen, fikk han beskjed om at prosessen med beskjed til hans lege også ville gå raskere siden han hadde betalt. Antakelig kan det nå gis mange tusen slike eksempler. Denne type valgfrihet fører til at din betalingsevne betyr mye for om du skal leve eller dø. Clemet har ikke eneansvaret for det, selv om hennes ideologiske arbeid har båret frukter. Tvert imot har hun rett i at også det hun kaller venstresiden er for valgfrihet, bare i noe mindre grad enn høyresiden. For nå er vi er under den første sidens styring og har denne helsefriheten. Derimot er det korrekt å hevde at Clemet og de partiene som Clemet legitimerer, Høyre og FrP, systematisk vil gjennomføre denne politikken på alle livets felter. Den kapitalistiske vareproduksjonen skal trenge inn i alle livsforhold og forandre dem til vareforhold. Ikke bare helse blir en vare, også utdanning og danning skal bli det: «Frihet til å velge en annen skole er ikke et pålegg om å velge en annen skole – det er en mulighet.»xv Clemet har store kunnskaper om skolen. På samme måte som hun vet at den rike har mye større muligheter enn den fattige til å velge livet, vet hun også at når det gjelder en skole som regnes som god, så er det bare de med de beste karakterene som kan velge den. Likevel går Clemet inn for begge deler. Eksemplene om den valgfrie helse og skole dreier seg ikke om uforutsette konsekvenser av bestemmelser. Det er med vitende og vilje at valgfriheten får slike konsekvenser.

Lederen i Civita og det forskningsmiljøet hun har bidratt til å skape i dette nettverket gjør et meget betydningsfullt ideologisk arbeid i den nedbyggingen av velferdsstaten som vi er vitne til nå. Prosjektleder i Civita Mathilde Fasting, sier i et svar til en tankevekkende artikkel om valgfrihet av Marie Simonsenxvi at flere valgmuligheter «ivaretar mangfoldet blant oss og gir oss mulighet til å velge slik vi selv ønsker».xvii Det har hun rett i. Mangfoldet er det hennes leder Clemet peker på, mellom mennesker som er «rike» eller «fattige», har «flaks» eller er «uheldige» og mye, mye mer. I artikkelen «Fem forslag til mer valgfrihet» foreslår hun at de borgerlige partiene burde kunne samles om dem. Det er (1) flere friskoler som vil «skape større valgmuligheter for elevene og bidra til at flere finner en skole som passer for seg», (2) mer fleksibilitet i arbeidslivet, (3) flere alternativer, dvs. flere leverandører, fritt brukervalg for eldre (mer privatisering), (4) større vareutvalg i butikkene gjennom nedbygging av importvern og toll, og endelig (5) opprydding i påbud og forbud.

Det kan, og bør, sies mye om disse fem punktene. Her skal bare eksemplifiseres med ett av dem, nemlig arbeidslivet. Fasting sier bl.a. dette om arbeidsmiljøloven:

Arbeidsmiljøloven har svært detaljerte bestemmelser om arbeidstid, om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og om turnus- og skiftarbeid. På mange arbeidsplasser er det vanskelig å etterleve alle bestemmelsene, og mulighetene for lokale avtaler og tilpasninger er begrenset. Mer bør kunne avtales lokalt. Tvisteinstansen bør være Arbeidstilsynet, ikke fagforeningene.xviii

Hva betyr dette? Enhver tillitsvalgt i fagbevegelsen vet det. «Lokalt» her vil faktisk være å avskaffe fagforeningene, og det er vel det som også ligger i perspektivet om «valgfrihet»: Det er ikke et kollektiv som skal bestemme over den enkelte. Perspektivet er helt klart at det er hver enkelt som skal forhandle med arbeidsgiveren (les: arbeidskraftkjøperen). Jo, dette er større individuell valgfrihet – for arbeidsgiveren. Med Goethes helt Torquato Tasso kan vi si «…. so fühlt man Absicht und man ist verstimmt» (som er blitt til…. man merker hensikten og blir forstemt).

Ser vi nå til slutt nyliberalismens forståelse av frihet i forhold til den teorien som legges fram i denne artikkelen, oppdager en straks den fundamentale forskjellen: Den nyliberalistiske valgfriheten er et abstrakt individs frihet løsrevet fra alle konkret-historiske makt-, klasse- og undertrykkelsesforhold. Et slikt individ finnes ikke. Samfunnet, som et fellesskap av individer forsvinner, den del av staten som uttrykker fellesskapets organisering er individets fiende, det som skal bli igjen av den er først og fremst forsvaret av den økonomiske liberalismens friheter [jf. deres uttrykte helter Margaret Thatcher (1925-2013), Ronald Reagan (1911-2004), Ayn Rand (1905-1982) og Friedrich Hayek (1899-1992)]. I nyliberalismen blir fellesskapet, kollektivet sett i motsetning til det individuelle: Jo mindre som blir gjort i fellesskap, desto større individuell frihet.

I den grad nyliberalismens friheter er for «alle», er det alles rett til å kjøpe og selge. Denne frihetsforståelsen er den herskende i vårt samfunn og har også erobret den tidligere og nå så godt som ikke-eksisterende venstrefløyen. Den tror f.eks. at det å forsvare fri innvandring er internasjonalisme, mens det i virkeligheten er å forfekte EUs valgfrihet, EUs grunnlov: fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester – altså gå inn for friheten til enda mer kapitalistisk valgfrihet.

Det finnes ikke noen abstrakt valgfrihet, akkurat som det heller ikke eksisterer noen abstrakt «rettferdighet», «likhet», «likebehandling». Clemet, Fasting og andre ideologer er virkelig for valgfrihet, rettferdighet, likhet og likebehandling – nemlig den, pekt på foran, som er basert på den kapitalistiske vareproduksjonens verdier og normer. Og vinner de enda mer fram, vil det bli mer av denne valgfriheten.

I de artiklene jeg bygger på her av Clemet og Fasting, er ikke funnet tilsvarende antidemokratiske tanker som hos Hayek og Hannesson. På den annen side tyder eksemplene deres på at vesentlige friheter for dem er «hvorvidt folk selv bør få bestemme hvem som skal hjelpe dem å dusje»xix, å få bort «stengte butikker etter klokken fem, forbud mot salg av brød på søndag», «muligheten til å velge f.eks. hjemmehjelp, personlige assistent, sykehjem og skole».xx m.m. Er det noen forslag fra dem som øker den individuelle frihet til å få være med å bestemme helt fundamentale forhold for både den enkelte og samfunnet? I det privatøkonomiske næringsliv skal bare kapitalisten ha styringsretten. Går vi nærmere inn på de enkelte individuelle friheter som skal gjelde for alle, oppdager vi også fort at selv om vi ser bort fra de mest vesentlige, makt- og klasseforhold, så er likevel ikke disse individuelle valgfriheter for alle. Å framstille dem som om de er det, er ikke bare altfor enkelt, det er også i mange tilfeller direkte feilaktig. Et eksempel – som verken Clemet eller Fasting nevner – men som er typisk både for Høyre og FrP, ja, for så å si alle nyliberalister: Restaurantenes åpningstider. De skal være så omfattende som mulig. Hvis den er klokken to om natten, bør det bli forandret til tre. For bør ikke den som har lyst på et glass øl mellom 2 og 3, få det? Det er økt frihet å få denne åpningstiden en time lenger for dem som ønsker dette glasset. Og det fremstilles som en økt individuell frihet for alle. Men de aller fleste i samfunnet drikker ikke øl på denne tiden – det er ikke økt frihet for dem. Det trenger heller ikke å være økt frihet for de ansatte i restauranten, og framfor alt vet også liberalistene at en time lengre åpningstid betyr mer vold, ulykker, ødeleggelser. Er en time lengre åpningstid større frihet for den som blir lemlestet? Og dette gjelder alle de individuelle frihetene liberalistene går inn for. Alle slike friheter betyr mindre frihet, mer tvang for noen – det kan være et mindretall eller et flertall. Men økning i slike friheter gir alltid økt profitt for eierne; hvis den ikke gjør det, blir det snart slutt på den også.

Kapitalismen og dens ideologer skaper massen og reduserer individualiteten til et fragment i den

Nyliberalistene Clemet, Fasting og deres organisatoriske uttrykk, først og fremst Høyre og FrP, er ikke engang i stand til å stille de mest alvorlige og vesentlige problemer for den individuelle valgfrihet i dagens samfunn.

De er for det første tause i forhold til den tiltakende utviklingen av det autoritære samfunnet, ja, i regelen er de pådrivere i denne med sine styringsmodeller både for private virksomheter (forsvaret av eierens styringsrett, motarbeidingen av kollektivets medbestemmelse) og for offentlige virksomheter – det som kalles New Public Management, NPM, som er innføring av deres kapitalistiske varemarkedstenkning pluss privatisering: De tre M’er: Marked, Managere, Måling. Dette er det vesentlige i nyliberalismens individuelle valgfrihet, ledetråden for mer kapitalisme.

For det andre er de heller ikke i stand til å stille det fundamentale menneskelige problem: Hvordan løse den dialektiske motsigelsen og enheten mellom individ og kollektiv? Og man kan opplagt heller ikke kreve det, siden nyliberalistenes ideologi selv er en del av problemet, nemlig identifiseringen av det individuelle med det private. Privatisering er for dem individualisering. At flere og flere forfaller til denne forflatingen og innskrenkingen av det individuelle, er nettopp en vesentlig del av hovedproblemet i dagens samfunn. Den andre siden av dette hovedproblemet er at dette private mennesket gjennom en gigantisk ideologisk manipulering oppfatter seg, ikke som menneske, men – som ørene tytes fulle av – «bileier», «hytteeier», «huseier», «båteier», «kunde», «kjøper», «selger», plyndret av det offentliges skatter og avgifter. Det kollektive fragmenteres, til «bileierne» som krever osv. Denne tendensen isolerer menneskene fra hverandre, tilslører både likheten mellom alle mennesker og de dypere individuelle forskjeller. Det fragmenterte mennesket blir masse slik Marx beskrev de franske parsellbøndene. De kunne aldri klare å forstå seg selv som et stort fellesskap. En kolossal kapitalistisk åndelig og materiell produksjonskvern maler i stykker de individuelle mennesker, og ut kommer bileierne, hytteeierne, kjøperne, nyliberalismens produkter. Men i motsetning til parsellbøndene har dagens mennesker muligheten til å frigjøre seg fra den kapitalistiske markedslogikken. Nyliberalistene vil aldri kunne nå sitt mål fullt ut fordi deres styringsmodell er i strid med menneskets sosiale natur og heller demonstrerer et historisk systems forfall.

De historieløse tror kapitalismen fullbyrder historien

Liberalister og frafalne sosialister har nå i årtier vært med på å hevde at kapitalismen er historiens sluttpunkt. Idéen om et annet samfunn er bare tankespinn, drømmen som aldri blir virkelig. Åndsfattigdommen i det viser seg i den uomgjengelige kjensgjerning at ingen samfunnsform hittil har vært evigvarende, og at det eneste nokså sikre er at slik endring, slik utvikling vil fortsette (induktiv framgangsmåte), jf. «menneskets natur». Kapitalismens forsvarere forsøker å skjule sin manglende innsikt om historien ved å beskylde dem som har et annet historiesyn for å utgi seg selv som historiske og utviklingsorienterte – mens de i virkeligheten tror på et slags opphør av historiens gang med det kommunistiske, motsetningsløse samfunn, en tilstand som bare kan være en overtakelse av religiøse forestillinger om evigheten. Altså bare en moderne religion, en framskrittsreligion, hvor det endelige målet, endemålet, ikke er Gudsriket, og den frelse som Gud gir mennesket i det hinsidige, i evigheten, men derimot kommunismen og fullkommengjøringen av mennesket her på jorden. Marxismen er angivelig eskatologisk og profetisk.

På denne måten projiserer de historieløse sin egen tro om historiens slutt, om utbyttingens og krigens evige eksistens, over på dem som nettopp ikke ser det nye samfunn som en slutt-tilstand, men som en prosess hvor mennesket frigjør seg selv, opphever fremmedgjøringen, og virkelig blir historiens subjekt idet det tar hånd om de samfunnsmessige ressursene som er forutsetningen for den enkeltes frihet. Likevel, i overskuelig framtid vil individualitet og kollektivitet forbli dialektiske motsigelser, uttrykkes i en dannende strid både i arbeid, kunst og i de personlige forhold. Denne utviklingen på lang sikt i retning av den frigjørende samfunnsprosessen er heller ikke den eneste mulige. Nyliberalismens ideologer kan få rett: Kapitalismen blir historiens finale – menneskehetens utslettelse.

 

Referanser

Bøckmann, E. Chr. red. (2013) Fortsatt i virksomhet. Søkelys nr. 9.

Clemet, K. (2013) Hva er poenget med valgfrihet? Dagbladet 27.03.

Enerstvedt, R. Th. (2002) Om individualitet. Demo 2/3.

Enerstvedt 2008) LQI – Det fjerde rikets språk. Marxist Forlag, Oslo

Enerstvedt, R. Th. (2011) Spiller Gud terning likevel? Marxist Forlag, Oslo

Enerstvedt, R. Th. (2012) Massemorderen som kom inn fra ingenting. Marxist Forlag, Oslo

Enerstvedt, R. Th. (2013) Noen sider av forholdet mellom frihet og determinering hos mennesket. I Bøckmann..

Fasting, M. (2013) Valgfrihet ivaretar mangfoldet. Dagbladet. 21.03.

Fasting, M. (2013a) Den borgerlige valgfrihetsrevolusjonen. Demokraten. 04.04.

Fasting, M. (2013b) Fem forslag til mer valgfrihet. Aftenposten morgen. 12.04.

Friedrich Hayek. (2013) http://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek

Hannesson, R. (2011) ”Finansmarkedene som overhus”. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407

Kloo, E. D. (2012) Nyliberal styringskonst under huden. http://tidenmagasin.se/artiklar/nyliberal-styrningskonstunder-huden/? 22. mars.

Kristensen, K. (2013) Den nådeløse. Del Godene nr. 2. http://www.delgodene.no/den-nadelose/

Simonsen, M. (2013) Fritt valg på øverste hylle. Dagbladet 17.03.

iEnerstvedt (2013). Aktuelle for innsikt om frihetsproblematikken er også artikkelen «Om individualitet» (Enerstvedt 2002), bøkene Spiller Gud terning likevel? (Enerstvedt 2011) og Massemorderen som kom inn fra ingenting (Enerstvedt 2012).

iiKristensen (2013).

iiiEn av sosiologiens grunnleggere ved siden av Karl Marx og Max Weber (1864-1920) er Émile Durkheim (1858-1917). Han så sin sosiologi som en motsetning til Marx. Durkheim har dype, betydningsfulle erkjennelser. Den utviklingen jeg har beskrevet foran, framstiller Durkheim som en utvikling fra det han kaller mekanisk solidaritet (liten arbeidsdeling) til organisk solidaritet (stor arbeidsdeling).

ivFriedrich Hayek.

vHannesson (2011).

viEnerstvedt (2012).

viiHannesson 2011.

viii1915-2006.

ixJf. Enerstvedt LQI – Det fjerde rikets språk fra 2008 med kritikk av Aftenpostens dekning av kuppet.

xHannesson 2011.

xiDen nyliberalistiske tenketanken Civita ble dannet i 2003 etter initiativ fra Liberalt forskningsinstitutt (Lifo), under medvirkning fra politikere fra flere borgerlige partier. Lifo er en videreføring av den høyreekstreme organisasjonen Libertas, startet i hemmelighet i 1947. Den formidlet økonomiske bidrag fra norsk storkapital til Høyre og de andre borgerlige partier. Lifo er medeier i Civita sammen med Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund og enkelte storkapitalister. Civita har størst innflytelse innen partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Tenketanken influerer også Venstre og Kristelig Folkeparti – særlig ungdomspolitikere derfra som tenketanken skolerer. Civita har vært pådriver for å samle de borgerlige partiene foran stortingsvalget i 2013.

xiiClemet (2013).

xiiiFasting (2013, 2013a, 2013b).

xivClemet (2013).

xvClemet (2013).

xviSimonsen (2013)

xviiFasting (2013)

xviiiFasting (2013b)

xixFasting (2013)

xxClemet (2013)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s