Himmelstormerne i Paris

av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2011.

I år  er det 140 år sia de historiske 72 vårdager da den røde fane vaiet over Frankrikes hovedstad. Jeg sikter til Pariskommunen, arbeiderrevolusjonen som oppsto spontant uten et parti som avantgarde. Men som likevel kom til å sette så djupe spor etter seg, slik at den marxistiske arbeiderbevegelse kunne trekke meget nyttige – og nye – lærdommer. Og de ble skriftlig nedfelt i blant annet “Borgerkrigen i Frankrike” av Karl Marx og “Staten og revolusjonen” av Vladimir Lenin.

Pariskommunen en politisk form for “arbeidets frigjøring”

I den “føderalistiske kommuneforfatninga” så Marx en politisk form som “arbeidets økonomiske frigjøring kunne skje under”. Han så det som absolutt nødvendig å avskaffe den stående hær, politiet og embetsverket. Det nye organet skulle ikke være et “parlamentarisk, men et arbeidende organ … utøvende og lovgivende på samme tid”. I den sammenheng brukte Marx Abraham Lincolns berømte formel: “Ei regjering som virket for folket gjennom folket”. Noe som slett ikke betyr at Marx bare hadde lovord når det gjaldt gjennomføringa av dette tidlig-sosialistiske regjeringseksperimentet. Og under forholdene den gang var eksperimentet dømt på forhand til å lide nederlag, noe Marx skjønte. Både han og Engels advarte mot opprøret. Den 9. september 1870 hadde generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon (den første internasjonale) kalt ei makterobring for dårskap – under de rådende konkrete vilkår. Men når revolusjonen likevel kom hilste og støttet de og Internsajonalen den. Marx kalte de heroiske kommunardene for “himmelstormere”.

For oss i ettertid ligger det politisk verdifulle tankegodset framfor alt i den grundige kritiske vurdering som Marx, Engels, Lenin og andre foretok av den arv kommunardene etterlot seg – så vel av positive som negative sider (blant annet inkonsekvens og utopi). Og den vekt som Marx og Engels la på Pariskommunenes erfaringer kom ikke minst til uttrykk i deres forord til den nye utgaven av “Det kommunistiske manifest” i 1872, der de forklarte at visse steder i Manifestet nå var blitt foreldet.

Den franske historikeren Roger Martelli ser i Pariskommunen framfor alt “en revolusjonær folkebevegelse nedenfra, som for første gang har brakt folket ut på den politiske scene”. Ja, mener han:

“Kommunen hadde en utopisk visjon, den har vist vegen og tatt de første skritt. Det var drømmen, at i et samfunn som bestemmes av penger, profitt og maktbegjær, der ingen er virkelig fri, er arbeidernes, de vanlige borgernes, kvinnenes og innvandrernes frigjøring mulig. Dersom man ikke drømmer om muligheten av å endre virkeligheten, vil man heller aldri endre den.”

Kommunen overtar makta i Paris

Det som utløste kommunens maktovertaking var den tysk-franske krigen som førte til sammenbruddet for Napoleon den tredjes keiserrike. I nord og øst hadde Paris vært omringet av armekorpset til de prøyssiske erobrere allerede i seks måneder. Med forferdelige lidelser i kjølvannet for befolkninga. Det kom til en stor masseaksjon i byen den 31. oktober 1870 under parolen: “Leve kommunen vi vil ha våpen”, men aksjonen led nederlag. Den eneste væpnede makt i Paris var snart nasjonalgarden som alle menn tilhørte. Den 28. januar 1871 ble det inngått våpenstillstand og den 25. februar ble nasjonalgardens sentralkomité dannet. Sjølve oppstanden ble utløst ved forsøket på å kapre nasjonalgardens 250 kanoner. Statssjef og regjering flyktet til Versailles, fulgt av embetsmennene. Den byråkratisk-militaristiske statsmaskinen hadde innstilt sin virksomhet i sjølve Paris.

Den 26. mars overlot nasjonalgardens sentralkomité makta til kommunnes valgte folkerepresentasjon i Paris – Kommunen. Dens 85 medlemmer, herunder 25 arbeidere, fikk nå oppgaven å organisere ei ny makt.

Fram til den ble blodig slått ned 72 dager seinere, fikk Pariskommunnen gjort virkelig store ting: Den oppløste den stående hær, garanterte alle Frankrikes kommuner absolutt autonomi, godgjøringa til ledelsens medlemmer og funksjonærer ble maksimalt satt til samme lønn som det en godt betalt arbeider fikk, kjerka ble skilt fra staten, religiøse symboler ble fjernet fra skolene og ei rekke velferdstiltak ble gjennomført, det kom bestemmelser om arbeidervern, de første bedriftsråd og fagforeninger så dagens lys, tariffavtale og kvinnefrigjøring. Når det gjelder det siste, hadde alle tidligere franske revolusjoner beholdt kvinnenes umyndige stilling. Først Kommunen bevirket danninga av et kvinneforbund og ei kvinnelig fagforening og debatterte likeberettigelse, også hva gjaldt lønninger.

Samtidig ble det begått alvorlige feil og viktige ting ble forsømt. Dette var jo det først og spontane sosialistiske forsøket. Marx kritiserte framfor alt at Kommunen ikke hadde overtatt Frankrikes bank. Men sin behandling av Kommunens erfaringer så Marx i første rekke som et teoretisk anlggende. Og etter oppdrag fra Internasjonalens generalråd utarbeidet han, umiddelbart under de revolusjonære begivenheter, for den en “Adresse” om “Borgerkrigen i Frankrike” som seinere kom som brosjyre. Her ble det lite plass for kritikk av feil og forsømmelser. Det skyldes ikke bare nødvendigheten av å forsvare Kommunen mot fienden, men Marx så i Kommunen en bekreftelse på sitt eget teoretiske konsept og samtidig behovet for visse korreksjoner i det.

Bare i løpet av 72 dager hadde man greid å etablere ei ordning uten det gamle byråkratiske og militaristiske maskineriet. Spontant hadde arbeiderklassen, uten å ta utgangspunkt i Marx` teori, utviklet former som erstattet den gamle staten. Det nye som ble skapt her imponerte ham og ga ideer til videreutvikling av hans teori om staten (en teori som Lenin kom til å bruke og utvikle enda videre i 1917). I 1884 skreiv Engels til Eduard Bernstein at for Marx hadde her “Kommunens ubevisste tendenser kommet den til gode som mer eller mindre bevisste planer” – og dermed lagt fram et utkast for den politiske framtida. (MEW 36, 79.) Blant annet kunne ikke arbeiderklassen bare ganske enkelt overta og ta i bruk den gamle (borgerlige) statsmaskinen og “sette den i bevegelse for sine egne formål”. Det måtte en ny stat til som ikke var stat i “gammal betydning”. Til dømes måtte den stående hær erstattes av folkevæpning og byråkratiet erstattes med tjenestemenn som ikke var hevet over folket, men sto til ansvar for det og kunne avsettes til enhver tid.

Den nye folkemakta sto overfor store og vanskelige politiske og økonomiske utfordringer. Kommunen avskaffet ikke klassekampen. Arbeiderklassen visste – i hvert fall burde den vite – “at den har å gå gjennom langvarige kamper og ei rekke historiske prosesser, gjennom hvilke menneskene som omstendighetene blir helt forandret. Den skal ikke virkeliggjøre noen idealer. Den skal bare sette det nye samfunnets elementer i frihet, elementer som allerede har utviklet seg i det sammenbrytende bursjoasisamfunnets skjød”. (MEW 17, 342. Marx: “Borgerkrigen i Frankrike.”) Som Marx skreiv videre:

“De mangfoldige tolkninger, som Kommunen var gjenstand for og mangfoldet av interesser, som kom til uttrykk i den, beviste at den tvers igjennom var en politisk form som hadde utvidelsesevne, mens alle tidligere regjeringsformer hadde vært vesentlig undertrykkende. Dens sanne hemmelighet var dette: Den var vesentlig ei regjering for arbeiderklassen, resulatet av kampen mellom den frambringende klasse og den tilegnenede klasse, den endelige oppdagede form, som arbeidets økonomiske frigjøring kunne gjennomføres i. – Uten den siste betingelse var kommuneforfatninga en umulighet og illusjon (Täuschung). Produsentens politiske herredømme kan ikke bestå ved sida av forevigelse av hans samfunnsmessige trelldom. Kommunen skulle derfor tjene som løftestang for å omstyrte det økonomiske grunnlaget som klassenes beståen og dermed klasseherresømmet kviler på. Er en gang arbeidet emansipert, så blir hvert menneske en arbeider, og produktiv arbeider opphører å være en klassegenskap.” (Samme sted.)

I det første utkastet til Adressen “Borgerkrigen i Frankrike” hadde Marx enda tydeligere talt om at Kommunen skaper det rasjonelle mellomstadiet, der klassekampen “kan gjennomløpe sine forskjellige faser på den mest rasjonelle og humane måte”. Den vil kunne framkalle så vel voldsomme reaksjoner og likeså voldsomme resvolusjoner, dermed også “sporadiske slaverholderopprør – Rebellionen.” (546.)

For Marx dreide det seg om å tydeliggjøre den indre sammenhengen i sin teori” (en sammenheng som en del “marxister” også i dag har vanskelig for å se og begripe, i stedet tar de ut av den det som passer dem), “ved å støtte seg på den nye historiske utvikling og dermed bestemme arbeiderbevegelsens tenkning. Dette er en løpende oppgave, fordi verden, og også kapitalismen er i løpende forandring.

Staten

I forbindelse med staten, og læren om den har en sentral plass i marxismen, hadde Marx allerede sagt både i sitt skrift mot Proudhon (“Filosofiens elendighet”) og i “Det kommunistiske manifest”, “at med innføringa av den sosialistiske samfunnsordninga oppløser staten seg av seg sjøl og forsvinner … så lenge proletariatet ennå behøver staten, behøver den den ikke i frihetens interesse, men for å holde nede sin motstander, og så snart som det kan være tale om frihet, opphører staten om sådan å bestå”. Man burde “opphøre med hele snakket om staten, særlig sia Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand”, altså i stedet for stat tale om fellesskap – Gemeinwesen. (MEW 19, 5-7.)

Staten kommer sentralt inn også på det økonomiske området i forbindelse med den sosiale revolusjon og “ekspropriasjonen av ekspropriatørene”. I sitt store verk “Anti-Dühring” (utkom første gang 1877/78) krever Engels at samfunnet sjøl overtar produksjonsmidlene. Men det kunne bare skje med hjelp av staten.

“Statseiendommen til produktivkreftene er ikke løsninga av konflikten, men bærer i seg det formelle midlet, løsningas handhevinga … Proletariatet erobrer statsmakta og forvandler produksjonsmidlene først til statseiendom. Men dermed opphever det seg sjøl som proletariat, dermed opphever det alle klasseforskjeller og dermed også staten som stat.” Idet staten “endelig faktisk blir representant for hele samfunnet, gjør den seg sjøl overflødig … Den første akt, hvori staten opptrer som representant for hele samfunnet – det å ta i besittelse produksjonsmidlene i samfunnets navn – er samtidig dens siste akt som stat. Statsmaktas inngrep i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene område etter det andre … staten blir ikke ‘avskaffet’, den dør hen.” (20, 260,262.)

Her blir overgangsperioden fra stat til ikke-stat satt til kort frist.

Marx og Engels satte aldri noe spørsmålstekn ved revolusjonens nødvendighet – og i motsetning til anarkistene og Bakunin, aldri heller til staten som nødvendig overgangsinstrument. I Innledninga til nyutgivinga av “Klassekampen i Frankrike” skreiv Engels om retten til revolusjon som den eneste virkelige historiske rett. (MEW 22, 524.) Uansett i hvilken form de sosiale revolusjoner både har hatt i fortida og får i framtida, de vil uansett være nødvendige for å avskaffe kapitalismen og bane veg for det nye samfunnet – sosialismen. Og likeens at det i og med revolusjonen og etter den bygges opp en ny stat, basert på arbeiderklassens og andre arbeidende lags makt og herredømme.

Staten, som den sosiale revolusjonen og makterobringa frambrakte, og som Marx kalte proletariatets diktatur (direkte oversatt fra latin: arbeiderklassens herredømme), så han og Engels som et kortvarig historisk fenomen som snart etter hvert ville dø vekk. Utviklinga i det 20. hundreåret med Oktoberrevolusjonen og de folkedemokratiske revolusjoner i Øst-Europa og de sosialistiske revolusjoner i Asia og på Cuba, kom til å vise at dette ikke ble tilfelle. Og sannsynligvis vil staten under en framtidig – og mer vellykket og demokratisk – sosialisme, være nødvendig i en relativ lang overgangsperiode, blant annet fordi den trenges til å løse sentrale økonomiske og økologiske-miljømessige oppgaver. (Staten er jo lovgiver.) Men samtidig vil flere og flere statsfunksjoner overføres til det sivile samfunnets organer. Staten faller ikke bort av seg sjøl. Den er ikke mindre seiglivet enn markedets lover. Særlig vil imidlertid statens repressive funksjoner falle vekk ettersom klassekampen avtar. I stedet vil det skje en humanisering og demokratisering av staten i overgangsfasen til kommunismen. Allerede Goethe og Hegel drømte om å opprette ”statshumanismens tankebygg”. I våre programmer inngår jo blant annet krav om demokratiske reformer også innad i sjølve statsapparatet.

Prøver vi å sammenfatte de grunnleggende, prinsipielle, refleksjoner om staten under sosialismen, blir konklusjonen at på den ene sida lærer (real)sosialismens historiske utvikling hvilke farer som kan oppstå ved at staten får ei overmakt. Det er farer som vi langt fra må undervurdere – eller feie under teppet! Men utvekstene som fant sted i Sovjetunionen og andre land, er i strid med sosialismens natur. Under overgangen til sosialismen og under sjølve sosialismen skal den nye statsmakte spille en sentral ikke bare politisk, men også sosial og økonomisk rolle for å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Når det gjelder kapitalismen har vi jo haugevis av historiske – og daglige! – eksempler på hvilke ulykker ei overmektig statsmakt kan påføre folk. På den andre sida kan staten også under kapitalismen, ved sida av masseorganisasjonene og massebevegelsene, være ei kraft, og under press fra dem, motvirke de verste virkninger av kapitalismens uunngåelige økonomiske lover (noe som også er i systemets egen interesse).

Hva vår tids kapitalisme angår er det ellers interessant å merke seg hva Eric Hobsbawm skriver i “Ekstremitetenes tidsalder“:

“Sjølve menneskesamfunnets strukturer, innbefattet sågar noen sosiale grunnlagslementer i den kapitalistiske økonomien, er i ferd med å ødelegges gjennom den erosjon av det vi har arvet fra menneskelig fortid. Vår verden risikerer så vel en eksplosjon som også en implosjon” (bristning, trykkbølge). “Dersom vi forsøker å bygge opp det tredje årtusen på dette grunnlaget, vil vi mislykkes. Og … alternativet til et omvandlet samfunn er mørke.”

Bursjoasiets hat og blodtørst

De besittende overklasser i Frankrike og Europa, og deres regjeringer, skreik opp om “Kommunens skrekk og gru”. Over landegrensene ble Kommunen møtt med bursjoasiets hat. De kringsatte kommunardene og folket i Paris greide altså å holde ut mot overmakta i vel to måneder, men så var det uunngåelig slutt. Blant bødlene som inntok Paris våren 1871 var det nylig etablerte tyske keiserriket. Kommunen ble likvidert i gateslag som varte ei uke. Blodbadet kulminerte pinsesøndagen den 28. mai 1871 da versaillesarmeen, og dens borgerlige klakører, ved kjergardsmuren til Pére Lachaise med mitraljøser meide ned kommunarder som hadde søkt tilflukt der – 147 kvinner og menn. Henrettelsene skjedde etter “lovens” bokstav og med presteskapets velsignelse. I alt døde 17 000 kommunarder, 38 565 kom i fangenskap. Det var med en vemodig, men ærefylt, følelse jeg fikk høve til å besøke stedet ved en internasjonal markering, som NKP-utsending på Frankrikes kommunistiske partis kongress i juni 1961 – 90 år etter massakren.

Vår egen dikter Nordahl Grieg har reist et litterært monument over kommunardene i det mektige dramaet “Nederlaget”.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s