Den dialektiske materialismens forhold til metafysikk

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2012.

Den dialektiske materialismen er læren om gjensidigheten og forbindelsene mellom foreteelsene i natur og samfunn. Det er en helhetlig teori som erkjenner en virkelig helhet. Den kom som resultat av den samfunnsmessige utvikling materielt og åndelig utover 19-hundretallet. Menneskenes innsikt i naturen og samfunnet, som resultat og forutsetning for produktivkreftenes utvikling gjennom naturvitenskapene og samfunnsteorier, utfordret herskende filosofiske grunnsyn. Den dialektiske materialisme legger til grunn lovmessighet i så vel natur, samfunn og for den menneskelige erkjennelse. Den er materialistisk fordi den forutsetter materien som objektivt uavhengig og primær i forhold til bevisstheten om denne, og den er dialektisk fordi den forutsetter en gjensidig, vekselvirkende forbindelse mellom ulike former for materie, mellom materie og bevissthet og mellom bevissthetsformer. I denne gjensidigheten, som i sitt mest allmenne uttrykk benevnes som gjenspeiling, uttrykker menneskenes virksomhet en spesiell form for gjenspeiling; i et aktivt og bevisst stoffskifte med naturen som munner ut i utvikling av samfunnsmessige forbindelser som menneskene sjøl er seg mer eller mindre bevisst. Fordi den dialektiske materialismen ser materien i sine former som forgjengelige, i sin tilkomst, i sin motsetningsfylte utvikling og bortfall, i sin forvandling til nye former, i evig bevegelse men stadig i nye bevegelsesformer, ser den også samfunnsformer som forgjengelige. Heri ligger dens revolusjonære vesen fordi de forutgående samfunnsformasjoner, urfellesskapet, slaveriet, føydalismen og kapitalismen sees som lovmessige, dvs nødvendigvis forgjengelige. Slik utfordrer den dialektiske materialismen de bestående forhold, i dag den imperialistiske verdensorden og dens ideologiske og teoretiske uttrykk.

Teori og metode – allmenne slutninger

Grunnleggerne av marxismen, Karl Marx og Friedrich Engels, utviklet den dialektiske materialismen teoretisk som sin filosofi; en filosofi som trakk de mest allmenne slutninger, avgjørende for å kunne utvikle forståelse innenfor forskjellige samfunnsområder. Sjøl brukte Marx mye av sin tid til å utvikle en forståelse av de grunnleggende økonomiske lovmessighetene og forbindelsene i det borgerlige samfunn, hvor teorien om merverdien utgjør en hjørnestein. Økonomien som den mest sentrale, men ikke eneste, materielle form som danner basis for dagens kapitalistiske samfunn. I hans hovedverk, Kapitalen, kan den dialektiske materialismen studeres i sin anvendelse, som metode. Den dialektiske materialismen som teori og metode anvendes av Marx og Engels også i utviklingen av den historiske materialismen, om forholdet mellom samfunnsmessig tilværelse og bevisstheten om denne. Seinere er den dialektiske materialismen anvendt innenfor retten, sosiologien, psykologien, historien osv. Den dialektiske materialismen har således etter dens grunnleggere blitt videreutviklet som teori i seg sjøl, og anvendt som metode for utvikling av delområder. Dagens samfunnsvitenskapelige nivå kan vanskelig tenkes uten bidrag fra den dialektiske materialismen.

Til den dialektiske materialismens mest allmenne slutninger hører at det er en virkelighet uavhengig av menneskenes bevissthet, som har eksistert forut for dem, som de er en del av, og som vil eksistere etter dem. I den forstand er den objektiv. Eller for å si med Engels: ”Verdens virkelige enhet, er dens materialitet.” Deler av denne virkelighet, natur, omdannes av menneskene til samfunnsmessige forhold. Samfunnet er i forhold til naturen som delen til helheten, som det enkelte til det allmenne, i en ubrytelig helhet. Samfunnet er følgelig en del av denne objektive virkelighet. Som naturen ellers, framtrer samfunnets lovmessige forbindelser som tilfeldige og tvangsmessige for enkeltmenneskene. Og det er ikke bare et spørsmål om en tilstedeværelse eller fravær av følelser og bevissthet, men en virkelighet, ikke primært et subjektivt, men et objektivt forhold. Slik skaper altså menneskene, bevisst i sin individuelle virksomhet, men spontant i sine samfunnsmessige relasjoner, gjennom generasjoner, forhold som møter dem igjen som objektivt nødvendige, herunder materielle tvangsforhold. Bare en tilsvarende samfunnsmessig bevissthet kan gjøre menneskene i stand til å styre produktivkreftene, avvikle eiendomsretten og dermed klasseforholdene, endre stats- og maktforhold; slik at menneskene endelig kan løfte seg opp fra utbytting, klimaødeleggelser og kriger. Eller for å sitere filosofen Hegel: ”Frihet er innsikt i nødvendighet.”

Det absolutte og det relative – det uendelige og det endelige – erkjennelsen

Den dialektiske materialismen legger til grunn at naturen bare kan erkjennes gjennom menneskenes bevissthet. Ingen annen ånd eksisterer. Til forskjell fra dyrene erkjenner menneskene. Til forskjell fra edderkoppen kan veveren se for seg stoffet han vever, mens edderkoppen spinner sitt nett instinktivt, og tømreren ser for seg huset han bygger før og mens han bygger, mens mauren instinktivt bygger sin tue. Men verken veveren eller tømreren er seg fullt ut bevisst den samfunnsmessige betydning av sin virksomhet. Veveren og tømreren kan imidlertid erverve seg bevissthet også om hans del i den større helheten. Det samfunnsmessige resultat delen inngår i, kan uansett først erkjennes i etterhånd, da det har materialisert seg som objektiv virkelighet. Den objektive virkelighet kan følgelig erkjennes av menneskene. Det er ingen prinsipiell grense for hva som kan erkjennes, men en praktisk begrensning som følge av materiens uendelighet i tid og rom og at den er i vedvarende bevegelse og dermed utvikling. Likevel erkjenner menneskene stadig mer av den objektive virkelighet. I denne uuttømmelige mulighet for erkjennelse, ligger menneskehetens frigjøringspotensial.

Den dialektiske materialismen aksepterer ingen metafysikk, intet gitt, intet uforanderlig, som absolutt forklaring, bare som moment i dialektikken. Absolutt, er bare det mest allmenne, erkjennelsesmessige konkret-abstrakte, som således innbefatter alle relative og absolutte forbindelser mellom bevissthet og materie. Et utsagn, meningsløst og metafysisk reint abstrakt, men meningsfylt og dialektisk samtidig konkret. I dette ligger det sikre, den endelige viten, nemlig i at det er uendelig. Om dette er det ingen rom for tvil. Tvilen, agnostisismen, åpner døra for religionen. Motstillingen ånd – materie, idealisme – materialisme, må imidlertid ikke overdrives, gjøres metafysisk. Det absolutte, som det mest allmenne, er sekundær- – primærforholdet i gjenspeilingen. I sine former er det relativt, bytter plass og flyter over i hverandre. Ingen absolutt motsigelse, men forbigående motsigelser, fordi bevisstheten er en del av naturen og ikke noe annet, men noe særskilt og i seg sjøl i motsetning til materien, forgjengelig. Det mest allmenne – ikke som tenkte abstraksjoner, men som virkelighet. Den dialektiske materialismen negerte således fra Kants forestilling om det uerkjennelige ”tingen i seg selv” og Hegels ”Absolutte idè”. Forestillinger som forutsetter noe uforklarlig mystisk og åndelig. For den dialektiske materialismen er tid og rom uendelig, og i sin uendelighet materie i bevegelse. Men materien eksisterer i former, og som sådan endelige i tid og rom. Det absolutte i den uendelige materie er følgelig en slutning fra de endelige formene som eksisterer i sin uendelighet. En slutning som var mulig å trekke på et ikke-metafysisk grunnlag som følge av at de enkelte naturvitenskapene hadde levert resultater av en viss kritisk masse; tilstrekkelig til å kunne trekke slutninger om de mest allmenne, felles trekk, ved alle materiens ulike former. Av kvantiteten, fulgte følgelig kvalitative erkjennelser av betydning for filosofien.

I likhet med Kant legger den dialektiske materialismen til grunn ”tingen i seg sjøl”; annerledes enn Kant, hevder den at ’tingen i seg sjøl’ kan erkjennes og bli til ’tingen for oss’. Slik inntar det kjente mer og mer av det ukjente, som delen av helheten. En side ved dette erkjennelsesspørsmålet er arbeiderklassens frigjørende kraft eller potensial. Som objekt er den bare klasse ’i seg sjøl’, men bevisst sin samfunnsmessige rolle, sin objektive og revolusjonære posisjon, blir den en klasse ’for seg sjøl’, som subjekt. Og som subjekt og objekt blir den en forandrende materiell kraft. Fortsatt står det strid om dette spørsmålet. Ulike retninger som ikke helt klarer å bestemme seg i filosofiens hovedspørsmål – om hva som er det primære, materie eller ånd, om det uendelige er erkjennelig, såkalte agnostikere, som den dialektiske materialismen gjennom siste 150 år har avgrenset seg fra, dukker stadig opp i ulike former. Hver ny forfatter av slike synspunkter framstiller sine tanker som originale, som overlegen annen filosofi. Men det viser seg igjen og igjen, at bak frasene skjuler det seg på ny en vaklevoren sjel. De mest klassiske verkene innenfor marxistisk filosofi, som Engels’ Anti-Dühring og Lenins Materialismen og empiriokritisismen, har nettopp blitt foranlediget av å ta stilling til og avgrense den materialistiske dialektikken mot slike retninger. Det som vanskeliggjør avgrensingen er at agnostisismen ofte framtrer eklektisk, dvs som teorier satt sammen av fragmenter, hvor fragmenter også hentes fra den dialektiske materialismen. Men også Kant og Hegel hadde i sine teorier materialistiske trekk. For Kant lå det i at han forutsatte ”ting i seg selv” uavhengig av den menneskelige bevissthet, mens det idealistiske – oppfatning om at ånden og ikke materien er det primære – lå i at han anså det som uerkjennelig. Hegel la til grunn materialismen i det endelige, men idealisme i det uendelige. Som foreteelser allment, framtrer også tanker i former som krever oppspalting i sine enkelte bestanddeler og forbindelser for å se deres virkelige helhet. En helhet som i innhold samsvarer med materien. Men de konkrete tankene kan reflektere forgangne objektive former eller ensidige posisjoner.

Objektiv, absolutt og relativ sannhet

Den dialektiske materialismens oppfatning om at den objektive virkelighet kan erkjennes, innebærer at sannheten kan erkjennes, fordi den objektive virkelighet er sann og dermed er sannheten også objektiv. Spørsmålet om sannhetsbegrepet har følgelig i den materialistiske dialektikken ingen annen mening enn den objektive virkelighet. Et helt annet spørsmål er om det menneskene erkjenner der og da, er sant, herunder forholdet mellom absolutt og relativ sannhet. Det absolutte i menneskenes tenkning virkeliggjøres i enkeltmenneskenes begrensede tankeevne. Kunnskapen om sannheten virkeliggjøres i en rekke villfarelser. At sannheten er objektiv, er et absolutt forhold – allment betraktet; men det absolutte som sum av relative sannheter, hvor det absolutte igjen inngår som momenter i det relative uten uoverstigelige grenser som det endelige i det uendelige. Spørsmålene om det er en objektiv sannhet, må følgelig ikke blandes sammen med spørsmålet om den kan erkjennes. Det er to forskjellige spørsmål, som altså den dialektiske materialismen på begge svarer ja. Et tredje spørsmål er hvordan, dvs i hvilke former menneskene erkjenner. Det siste spørsmålet utforskes og besvares av bl a enkeltvitenskapene psykologi og nevrologi.

Det at noe er sant plager agnostikerne. De vil helst ikke vite av det. Ei framtredende side ved slike tanker er hangen til subjektivisme. Objektet kan for dem ikke eksistere uten subjektet. I sin mest ekstreme form ender det ut i subjektiv idealisme, solipsisme og positivisme: ’Sant er bare det du ser!’ I sin samfunnsmessige konsekvens nyter i dag det imperialistiske borgerskapet av en slik tilnærming. Den bidrar til å formørke virkeligheten, gjør den avhengig av moralsk oppfatning. De objektive forhold som forårsaker imperialismen forsvinner i den subjektive bedømmelse av de ytre framtoninger. Innflytelsen fra agnostisk tankegods på de systemkritiske kreftene kan således bidra til å forklare svekkelsen av imperialistiske motkrefter. Debatten dreier seg ensidig om fenomener, forbigående uttrykk og moralske anfektelser. Den dialektiske materialismen har slik sett over de siste tiår tapt terreng i den systemkritiske debatten, en fortrengning som tilsvarer fortrengning av arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen som leverandør av teoretiske premisser.

Objektiv og subjektiv dialektikk

Den dialektiske materialismen skiller i eksistensmåte mellom objekt og subjekt, mellom materie og bevissthet. Men bevisstheten er et produkt av menneskets hjerne som form for materie, uten å være materie, og viser flersidigheten av mennesket som samtidig subjekt og objekt. Bevisstheten er en samfunnsmessig bevissthet, som mennesket er et samfunnsmessig vesen, og gjenspeiler slik de mangesidige forbindelsene det enkelte individ inngår i. Måten bevisstheten gjenspeiler, må nødvendigvis være en ganske annen enn gjenspeilingen mellom foreteelser ellers i naturen. Men uten gjenspeiling – forbindelse – ingen erkjennelse. I den dialektiske materialismen er de mest allmenne lovene for slike forbindelser og forandringer avdekket. Dialektikken for særskilte bevegelsesformer avdekker egne lover som oppstår og dør med formene. Dialektikkens allmenne lover er de samme for bevisstheten som for naturen ellers, men samtidig er det særegne lover for bevisstheten som det er særegne lover for andre former i naturen. Det forskjellige mellom menneskenes bevissthet og den øvrige naturen, viser seg i den dialektiske materialismens skille mellom subjektiv og objektiv dialektikk. Som uttrykk for forholdet mellom bevisstheten og materien, er den subjektive og objektive dialektikk, identisk i innhold, men forskjellig i eksistensmåte. Annerledes kan det ikke være fordi mennesket er en del av samfunnet, og samfunnet er en del av naturen, og naturen dels gjennom samfunnet er dermed en del av mennesket som det allmenne er det særegne i det enkelte. Og når naturen er dialektisk i sin utvikling, må nødvendigvis mennesket og dets bevissthet også være det som en del av det hele, og omvendt. I motsatt fall, er det dualisme og ikke monisme.

Den subjektive idealismen fornekter en objektiv dialektikk. Det er en logisk følge av at det for dem ikke eksisterer noe objekt uten subjekt. Slik konstruerer idealisten sin monisme. For ham er det ellers dualisme. En idealist som erkjenner dialektikken, vil følgelig bare erkjenne denne som lover for erkjennelsen, for bevisstheten, for subjektets forhold til objektet. Slik erkjenner han dialektikken bare partielt, som en del, ikke som en helhet. Et syn som ikke sjelden opptrer i spesielle fagområder som beskjeftiger seg med former for erkjennelse. Fagområdet heves opp som det allmenne, med andre ord delen gjøres til helheten. Samfunnets arbeidsdeling, hvor ikke bare åndsarbeidet er skilt ut fra den materielle produksjon, men også åndsarbeidet inndeles i egne fagdisipliner, befordrer slike forestillinger, særlig når åndsarbeidet bare gjenspeiler annet åndsarbeid og dermed ensidig forholder seg til bevissthetsformer. Dette kan forklare hvorfor det innenfor akademiske disipliner, også blant uttalte tilhengere av dialektiske materialismen, oppstår tendenser til å redusere dialektikken til det partielle og ikke anerkjenne den som allmenn filosofi.

Om å forstå begreper dialektisk

Skal den dialektiske materialismen forstås, og framstillinger som anvender den som metode forstås, må begrepene tilnærmes dialektisk. Særlig har begrepet gjenspeiling skapt forvirring. Begrepet er allment filosofisk og viser i sitt vesen til den dialektiske forbindelsen mellom foreteelser i naturen og sier som allment begrep intet om formene. Slik finner vi gjenspeiling i forholdene objekt – objekt og i objekt – subjekt – objekt forhold. Imidlertid forveksler en del sofister begrepets allmenne innhold med formene denne gjenspeilingen kan skje i. De legger til grunn det absurde at begrepet påstår en identitet mellom tanken og tingen. De har i det hele tatt ikke forstått begrepet. Og i så fall kan det gå riktig galt. For hvordan er det mulig å forstå verker av Marx, Engels, Lenin og en rekke andre marxister uten å ha forstått så fundamentale begrep i den dialektiske materialismen? Hvordan leses da disse tekstene? En ensidig – dogmatisk – og ikke-dialektisk – metafysisk – forståelse slår gjerne en av to veier. Enten med full tilslutning eller total avvisning, men begge på falsk grunnlag. Ikke sjelden omvendes den som en gang tilsluttet seg på falsk grunnlag, til å ta absolutt avstand, men fortsatt på falsk grunnlag. Det forklarer da også den stadig tilbakevendende kritikk mot framstillinger av dialektiske materialisme generelt og av en del marxister spesielt, for manglende dialektikk, for mekanisk tilnærming til forholdet mellom materie og bevissthet. En kritikk som er verdifull når den kommer fra en dialektiker, men helt bortkastet når den kommer fra en dogmatiker. Et begrep som likeledes stadig misforstås er determinerende, dvs at noe er bestemmende eller primært i forhold til noe annet. Det forstås av metafysikeren som absolutt i alle sine former. Men dersom materien var ensidig bestemmende for bevisstheten, da ville jo ikke forbindelsen være dialektisk, men mekanisk. Det determinerende, bestemmende, må forstås i sitt mest allmenne uttrykk; som ei side ved alle former, som en tendens i det allsidige – som lovmessighet. Å fornekte materiens primat i sitt mest allmenne uttrykk, er å hevde åndens primat.

Avgjørende for å forstå så vel objektive som subjektive forhold, er å forstå begrepene dialektisk, forstå dem som angivelse av vesentlige sider ved foreteelsene, men utilstrekkelige med hensyn til å forklare foreteelsenes totalitet i sin allsidighet i sine indre og ytre forbindelser. Slik kan språket og begrepene bare gjenspeile virkeligheten tilnærmelsesvis, erkjenne sannheten relativt. Den materialistiske dialektikken tar avstand fra at objektet identifiseres med kunnskapen, og omvendt at kunnskapen identifiseres med objektet. En dialektisk framstilling må leses annerledes enn dogmatisk faglitteratur. Den dialektiske logikk strekker seg utover den formelle logikk, hvor sistnevnte bare utgjør et moment i dialektikken. Således bringer det inn i ei blindgate å redusere den materialistiske dialektikken til semantiske drøftelser, til ordkløveri og sofisme. Det er et interessant spørsmål hva som fører sjøl kapitalismekritiske intellektuelle til å innta agnostiske tilnærminger til filosofiens mest allmenne spørsmål. Er det den dialektiske materialismens klarhet, dens revolusjonære potensial de viker tilbake for? Er det fremmedgjøringen de er offer for? Lærestedene som syntese av ekstrem reifikasjon? Det metafysiske sitter i veggene etter århundrer med religiøs forståelse, og forsterket i sin ensidighet med arbeidsdelingen under kapitalismen. Men uansett er det slik som Engels viser til i Anti-Dühring, at sjøl om de sparker materialismen ut av døra, kommer den tilbake gjennom vinduet, fordi realitetene må enhver før eller siden ta hensyn til.

Begrepet objektivt

For å forstå gjenspeilingen dialektisk kan den ikke reduseres til ensidig objekt – subjekt forhold. Den menneskelige virksomhet snur det til også et subjekt-objekt forhold, hvor forbindelsen tar former og nivåer som løfter det fra bare et forhold til materie, til et forhold til resultater av objektivert menneskelig virksomhet som tar form av begreper, bevissthetsformer og institusjoner. Det objektive er følgelig noe mer enn materie. Slik omfatter gjenspeilingen mellom subjekt og objekt, menneskets møte med ikke bare gjenstanden, men også dets begrep. Og gjennom begrepet og språket i det hele tatt, erkjenner mennesket sine omgivelser. Uten språket ville erkjennelsen være umulig. Og her stopper mange tenkere opp. Analysen møter veggen, møter seg sjøl i begrepene og forklarer objektene aleine som resultat av menneskelig erkjennelse. Men det er metafysisk i sin ensidighet. Nettopp begrepene, språkets eksistens, objektive tilstedeværelse, er uttrykk for en objektiv virkelighet uavhengig av det enkelte individ, som denne må forholde seg til om han i det hele tatt skal kunne forstå og kommunisere med andre mennesker, altså virke samfunnsmessig. Den dialektiske materialismen fullfører analysen før syntesen – det tankemessige resultat. Den spalter opp hele den menneskelige tilværelsen og forholder seg til den objektive virkelighetens mangfoldighet, til alle dens erkjente og uerkjente sider. Den påviser lovmessigheten, utviklingen og elementenes indre og ytre forhold historisk og logisk. I allsidigheten inngår det gjenspeilinger på flere plan – primært og sekundært, mennesker i mellom, og mellom subjekter og en mangfoldighet av objektive former som rett, religion, kunst, ideologi og natur.

Lærebok i metafysikk og idealisme

Foranledningen til disse betraktningene om dialektisk materialisme, er Regi Theodor Enerstvedts siste bok, Spiller Gud terning likevel?, utgitt på Marxist forlag AS 2011. Forfatteren, som jeg politisk deler syn med, har her skrevet ei bok som ga meg støtet til å gå noe djupere inn i den dialektiske materialismen. Enerstvedts tilnærming har agnostiske og idealistiske trekk, hvor tekster fra Carnap og Popper sammen med annet danner en eklektisk framstilling, men ikke uten meget interessante passasjer. Imidlertid er hans avgrensing mot materialismen i dialektikken gjennomgående. Virksomhetsbegrepet som angir vesentlige sider ved menneskenes stoffskifte med naturen – gjenspeilingen, heves av Enerstvedt opp til et allment filosofisk begrep som fortrenger det dialektisk materialistiske forholdet mennesket og natur inngår i. Det originale hos Enerstvedt består således i å sette i utgangspunktet dialektiske begreper opp mot hverandre som absolutte gjensidig utelukkende, og dermed som metafysiske størrelser. Slik blir også hans dialektikk redusert til begrensede overskridelser av den formelle logikken, med hang til ensidige semantiske slutninger. Enerstvedt angir en metafysisk ramme for sin framstilling. Så da må vel svaret være: Gud spiller terning likevel, hvert fall en gang i blant, i det minste spøker det bak begrepene!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s