Boligpolitikk i eierlandet Norge

av Per Medby. Artikkelen er fra 2013.

Jeg har fått i oppgave å skrive en artikkel om boligpolitikk. Dette er et stort og komplisert tema og jeg vil avgrense meg til fakta om norske forhold og de viktigste utviklingstrekkene og særtrekk ved norsk boligpolitikk. Selv om faktabeskrivelser dominerer vil jeg også komme med noen vurderinger. Artikkelen starter med en redegjørelse for eierlinja i norsk boligpolitikk og særtrekk ved det norske tilbudet av leide boliger. Del 2 behandler de viktigste endringene i norsk boligpolitikk de siste tiårene. Del 3 drøfter den manglende boligbeskatningen i Norge og konsekvenser av denne. Del 4 diskuterer kort to mulige endringer i boligpolitikken. Del 5 avslutter artikkelen med en kort diskusjon av mulighetene for omfattende boligpolitikk innenfor et kapitalistisk system.

1. Eierlinja i norsk boligpolitikk og særtrekk ved det norske leietilbudet

Den norske boligmassen skiller seg på mange måter ut fra boligmassen i mange andre land, særlig med hensyn til disposisjonsform (eie versus leie). I Norge eier de fleste husholdningene sin bolig, enten som selveiere eller gjennom borettslag. Hele 77 prosent av husholdningene eier sin bolig. Dette er høyere enn de fleste andre europeiske land. Eneboliger utgjør også en relativt sett stor del av boligmassen, noe som delvis er en følge av et mindre sentralisert bosetningsmønster. Videre er leiemarkedet preget av småskalautleiere som enten leier ut del av egen bolig (såkalte sokkelboliger) eller en ekstra bolig de av ulike årsaker disponerer (pardannelse, arv med mer), men ikke bor i. Over halvparten av de utleide boligene i Norge tilhører disse kategoriene. Dette innebærer at de raskt kan trekkes ut og inn av leiemarkedet, noe som skaper utfordringer med hensyn til langsiktig leie av bolig. Det er relativt sett få som driver utleie som næring og få offentlige utleieboliger. De offentlige utleieboligene kommunene disponerer er videre stort sett øremerket bestemte grupper og ikke et generelt boligtilbud til alle innbyggerne i kommunen. Få husholdninger bor lenge i leid bolig og de fleste etablerer seg som boligeiere i løpet av livet. 1 Flere enn før etablerer seg også tidlig som boligeiere. I perioden 1997 til 2007 økte eierandelen blant ungdommer mellom 25 og 29 år fra 47 til 70 prosent. 2

Norsk boligpolitikk har etter 1945 hatt som mål at flest mulig skal eie sin egen bolig. Det har vært bred politisk enighet om dette målet.3 Satsning på offentlige utleieboliger ble forkastet til fordel for boligsamvirket i store byer og selvbygging på landsbygda og i mindre byer og tettsteder.

Selv om eierlinja har stått sentralt i hele perioden, har norsk boligpolitikk blitt kraftig endret de siste tiårene. I neste del vil jeg beskrive de vesentligste endringene i norsk boligpolitikk.

2. Boligpolitikk før og nå4

De første tiårene etter 2. verdenskrig var boligpolitikken basert på storstilt oppføring av nye boliger. Husbanken ga lån til boligsamvirket og selvbyggere på gunstige betingelser i form av lave renter og lang avbetalingstid og finansierte rundt to tredjedeler av alle nyoppførte bolighus. Staten regulerte også prisene i borettslagssektoren og husleiene i deler av det private utleiemarkedet. Kommunene framskaffet rimelige tomter til utbyggingsformål.

Avvikling av prisregulering på borettslagsleiligheter

Prisreguleringen på borettslagsleiligheter var virksom fram til 1980-tallet. Reguleringen kom under press på 70-tallet. Delvis skyldes dette at det da oppstod selveierleiligheter (sameier) i norske storbyer som ikke var omfattet av prisregulering, noe en forsøkte å motvirke med et midlertidig forbud mot slike leiligheter mellom 1976 og 1983. Prisreguleringen ble også omgått med ”penger under bordet”, særlig i frittstående borettslag som det var mange av i Oslo, hvor det var direkte forbindelse mellom selger og kjøper. Ved borettslag tilknyttet Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) var det mest ved interne bytter at det var direkte forbindelse mellom selger og kjøper slik at det var mulig å betale ”under bordet”. Omgåelse av prisreguleringen var derfor mindre utbredt der.

Boligene ble fordelt etter et ansiennitetsprinsipp hvor de som hadde stått lengst tid som medlemmer i borettslaget ble tildelt boligene. Hvilke fordelingsvirkninger dette hadde er omstridt. I Oslo var mennesker med høy inntekt og høy utdanning overrepresenterte på OBOS sin venteliste5, men på landsbasis er fordelingsvirkningene av systemet ikke blitt undersøkt. At ansiennitetsprinsippet neppe var til fordel for innflyttere til byene uten ansiennitet i det lokale borettslaget og kontakter vil nok de fleste være enige i. Men, dette bidro muligens til redusert grad av sentralisering, noe som var i tråd med distriktspolitiske mål.

Willochs regjering opphevet prisreguleringen i frittstående borettslag og boligaksjeselskaper i 1982. I borettslag tilknyttet NBBL ble takstene kraftig oppjusterte i 1982. Reguleringen ble da i praksis uten betydning i store deler av landet. Det geografiske omfanget av prisreguleringen ble i Willochs regjeringsperiode redusert fra 101 til 7 kommuner. Prisreguleringen på borettslagsboliger ble formelt avviklet i 1988 etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Da ble 64 000 boliger, de fleste av dem OBOS- og USBL-leiligheter i Oslo fritatt fra takstplikt. 6

Hva som var drivkreftene for å oppheve prisreguleringen på borettslagsleiligheter er omstridt. Høyre har ofte blitt framholdt som pådriver for å oppheve reguleringene i boligsamvirket. Men, sentrale forskere på boligområdet har hevdet at beboernes økonomiske interesser var hoveddrivkraften for å avskaffe prisreguleringen på andelsboliger. Høyre og Willoch tilpasset seg disse ønskene, men var ikke pådrivere.7

Uansett årsak til at boligsamvirket slik det var de første tiårene etter krigen brøt sammen, tror jeg ikke at det er realistisk å gjenopprette boligsamvirket med prisregulering nøyaktig slik det var fram til 1982. Det er nok politisk umulig å pålegge folk å selge sin bolig for mindre enn det de har kjøpt den for. Opphevelsen av reguleringene i borettslagssektoren er derfor et typisk eksempel på en irreversibel reform (en reform som ikke kan omgjøres) fordi de som eier borettslagsleiligheter har mesteparten av sin formue i boligen og vil motsette seg prisregulering rett og slett fordi de vil tape penger på det.

Avvikling av husleieregulering og konvertering av leieboliger til eierleiligheter8

Den strenge husleiereguleringen var av mindre betydning. Den omfattet bare boliger i blokk bygd før april 1940 i noen byer. Møblert utleie var unntatt fra reguleringen. Husleiene var stort sett var låst til 1940-nivå, men noen oppjusteringer var tillatt. Leieøkninger var blant annet tillatt ved vesentlige oppgraderinger, men husleiene økte mindre enn den generelle inflasjonen. Reguleringen dekket ti kommuner i Norge. Fra og med 1982 gjaldt reguleringen bare i Oslo, Bergen og Trondheim. Det ble da anslått at 63 500 boliger var dekket av den strenge formen for husleieregulering. Dette utgjorde 17,6 prosent av utleide boliger på landsbasis. I Oslo var andelen utleide boliger dekket av reguleringen, mye høyere – 54,3 prosent. I løpet av 1980-tallet ble mange av leieboligene som var omfattet av den strenge husleiereguleringen, omgjort til sameier. I 1992 beregnet at mellom 12 000 og 13 000 boliger var gjenstand for den strenge formen for husleieregulering i 1992, altså bare en femtedel av antallet 10 år tidligere, uten at regelverket ble endret.9 På det tidspunktet gjaldt reguleringen bare i Oslo og Trondheim. Siste fase av opphevelsen kom da ny husleielov ble vedtatt i 1999. Det ble da vedtatt å utfase den gamle husleiereguleringen fullstendig i en overgangsperiode fram mot 2010. Høsten 2006 ble det anslått at det var 3500 slike boliger i Oslo (av rundt 80 000 utleide boliger), mens det var 60 boliger i Trondheim. Det er altså veldig lenge siden denne reguleringen har hatt betydning. Min vurdering er at den strenge husleiereguleringen mistet sin betydning først og fremst fordi boligmassen ble omgjort til eierboliger ved salg osv. Når privat eiendomsrett gjelder vil en ikke kunne hindre dette i å skje. Private utleiere kan ikke pålegges å drive uten profitt på lang sikt.

Fra generell til selektiv boligpolitikk

Et eksplisitt premiss for dagens boligpolitikk er at det store flertallet av befolkningen forutsettes å etablere og opprettholde sitt boligkonsum på bolig- og lånemarkedets vilkår. I siste boligmelding står dette helt klart: ”Bustad er først og fremst eit personlig ansvar. Folk kjøper og sel bustad på ein marknad, og bustadbygginga skjer på ein marknad. Det offentlege si oppgåve er å leggje til rette slik at folk kan klare seg best mogleg på eiga hand” .10

Boligpolitikk rettet mot enkeltgrupper er ikke et helt nytt fenomen, blant annet har forløperne til bostøtteordningen eksistert siden 1947. Fram til 1980-tallet var likevel hovedfokus i boligpolitikken den allmenne befolkningens boligforhold, og omfanget av selektive ordninger var lavere enn i dag. På 1990- og 2000-tallet ble den statlige boligpolitikken i stadig større grad orientert mot bestemte kategorier: eldre, ungdom, flyktninger, bostedsløse og ”vanskeligstilte”. I løpet av 2000-tallet ble ”vanskeligstilte på boligmarkedet” boligpolitikkens dominerende kategori. Politisk og faglig ble dreiningen begrunnet med at størsteparten av befolkningen hadde tilfredsstillende boligforhold.

Ofte trekkes følgende vanskeligstilte grupper fram som målgrupper for det boligsosiale arbeidet: eldre, uføre, økonomisk vanskeligstilte, psykisk- og fysisk utviklingshemmede, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter og flyktninger. Det har også vært et sterkt fokus på bostedsløshet.

Husbanken har gjennomgått store endringer i forhold til tidligere. I perioden fra 1945 til ca. 1995 var Husbanken statens redskap for å realisere målet om høy boligbygging. I dag er Husbankens hovedoppgave å forvalte støtte- og låneordningene rettet mot de vanskeligstilte. Det er imidlertid fortsatt slik at Husbankens grunnlån skal stimulere til oppføring av boliger som har kvaliteter utover det markedet og plan- og bygningsloven sørger for på egen hånd. Kvalitetene er knyttet til miljøvennlighet og universell utforming.

Norske kommuner har stor frihet på det boligsosiale området. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen stiller kun to generelle minstekrav til kommunene: Ifølge kapittel 3, § 15 (boliger til vanskeligstilte) skal ”kommunene i arbeids- og velferdsforvaltningen […] medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet”. Dette betyr ikke at en har rett til en bolig fra kommunen, men en har rett til å klage, for eksempel på vedtak om avslag på søknad om kommunal bolig. Kapittel 4, § 27 (midlertidig botilbud) slår på sin side fast at ”kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv”. Det siste omtales ofte som kommunens ansvar for nød- eller akuttbolig.

Trass i formell frihet har kommunenes boligpolitikk i stor grad fulgt utviklingen i den statlige boligpolitikken. Dermed har kommunene de siste tjue årene i stadig større grad fokusert på de vanskeligstilte. Sentrale oppgaver i den kommunale boligpolitikken fra ca. 1945 til 1990, som tomtekjøp og arealklargjøring er sterkt nedprioritert eller helt avviklet i mange kommuner.11

I praksis står kommunene for forvaltningen av de boligsosiale virkemidlene: Husbankens støtte- og låneordninger (bostøtte, startlån og boligtilskudd), kommunale boliger og oppfølgingstjenester (hjemmehjelp, støttekontakt, økonomisk rådgivning, helserådgivning, sosial trening med mer).

De to viktigste boligsosiale virkemidlene er bostøtte og startlån er innrettet mot ulike grupper. Det finnes grupper som har for høy inntekt for å kunne motta bostøtte eller tilbud om kommunal bolig, men samtidig for svak økonomi til å etablere seg i egen eid bolig ved hjelp av startlånet.12 Den rødgrønne regjeringen gjennomførte en utvidelse av bostøtteordningen i 2009.13 Men, etter min vurdering vil den nok måtte økes ytterligere dersom den skal kunne kombineres med startlån i stort omfang.

Kommunenes egen utleievirksomhet har aldri hatt stort omfang i Norge.14 Kommunene disponerte i 2010 i følge KOSTRA15 om lag 101 000 boliger inkludert 27 000 omsorgsboliger.

Selv om omfanget av kommunal utleiesektor ikke har endret seg særlig mye, kan en se tendenser til at boligene i større grad enn tidligere blir målrettet mot bestemte grupper. 318 kommuner tildelte samtlige boliger etter behovsprøving i 2010, mot 264 kommuner fem år tidligere. Imidlertid er det fortsatt slik at kommunalt disponerte boliger tildeles personer som ikke faller inn under målgruppene for selektiv boligpolitikk, men slik tildeling er mindre utbredt enn før.

Videre er det mange kommuner som i de seinere årene har tatt i bruk markedsbaserte prinsipper for husleiefastsettelse hvor det private leiemarkedet blir brukt som referanse. De fleste kommuner bruker imidlertid ikke markedsbaserte prinsipper for å fastsette husleie i kommunalt disponerte boliger. Det er stor variasjon mellom norske kommuner med hensyn til hvilke prinsipper de legger til grunn ved husleiefastsettelse. Tidligere var det imidlertid vanlig å subsidiere boligene, og ikke husholdningene. 16 Et nytt trekk er også at kommuner har begynt å ta ut utbytte fra den kommunale utleievirksomheten. Så vidt jeg kjenner til gjøres dette foreløpig bare i Oslo og Bergen. 17

I denne delen har jeg sett på boligpolitikk før og nå i mer snever forstand. De viktigste fordelingsvirkningene i boligsektoren kommer imidlertid gjennom skattepolitikken. I neste del vil jeg behandle manglende boligbeskatning og virkningene av dette.

Manglende boligbeskatning skaper skjevheter og prispress

De totale skattesubsidiene til boligeiere var i 2011 på 55 milliarder, mens det brukes 7 milliarder på sosial boligpolitikk.18 Skattesubsidieringen er en kombinasjon av manglende beskatning, lave satser og lavt skattegrunnlag og består av:

  • Ingen fordelsbeskatning av egen bolig.
  • Lav ligningsverdi ved verdsetting av boligformue.
  • Rentefradrag som riktignok ikke skiller mellom lån til bolig og lån til andre formål, men boliggjeld er utvilsomt husholdningenes viktigste gjeldskomponent.

I tillegg er utleie av inntil halvparten av egen bolig skattefritt. Gevinst ved salg av bolig er skattefritt for personer som har bodd i boligen minst ett av de siste to årene. Gevinst ved boligsalg er videre skattefritt når du har brukt en leilighet i en tomannsbolig eller minst halvparten av en bolig selv, og resten har vært utleid til bolig.

Ligningsverdien på primærboliger er 25 prosent, mens ligningsverdien på sekundærboliger er 50 prosent. Primærbolig er den man bor i, men man kan bare ha en. Altså er for eksempel pendlerboliger sekundærboliger. Ved eie av opp til fire boenheter i en bygning, hvis man bor i en av dem selv, beregnes ligningsverdien som primærbolig.

I tillegg til de statlige skattene har kommunene anledning til å skrive ut eiendomsskatt med en sats på mellom 2 og 7 promille av eiendomsverdien. Denne kan skrives ut både på boligeiendommer og næringseiendommer. I motsetning til tidligere er den heller ikke avgrenset til tettbygde strøk. På tross av den lave skattesatsen benytter en del kommuner med høye boligpriser (og dermed godt skattegrunnlag) ikke eiendomsskatt. Oslo har ikke eiendomsskatt og Stavanger benytter laveste sats.19

Skattefordelene ved eie gir sterkere prisutvikling i boligmarkedet. Skattefordelene er høyere jo større boligformuen er. Siden husholdningene med høyest inntekt som regel også har de dyreste boligene betyr dette at skattesubsidieringen er regressiv og bidrar til å motvirke progressiviteten i mye av det øvrige skattesystemet. Den skattemessige behandlingen bidrar også til å skape et leiemarked preget av småutleie, da denne typen utleie er gunstigere skattemessig behandlet enn næringsutleie i større stil. Dette medfører at leiemarkedet preges av boliger som kan trekkes inn og ut av leiemarkedet raskt. Dette gjør at leie av bolig på lang sikt blir vanskelig.

Et radikalt forslag er å fjerne skattesubsidiene på alle boliger. Dette gir lavere prispress i eiemarkedet og utgifter for eiere som de ikke har i dag. Et slikt forslag vil derfor møte stor motstand i eierlandet Norge. Fordelingsvirkningene vil imidlertid være stert utjamnende. Samtidig gir det større grad av rettferdighet mellom eiere og leietakere.

Et mer forsiktig forslag er å fjerne skattesubsidiene for sekundærboliger (unntatt pendlerboliger). Ulempen er at dette fører til et lavere leietilbud. Det kan på sikt følges opp med andre tiltak som stimulerer langsiktig utleie, men ettersom dette tar tid, vil nok den kortsiktige effekten være et lavere leietilbud.

Fjerning eller reduksjon av rentefradraget er også mulig. For eksempel kan reglene endres slik at det bare gis rentefradrag på renter under en viss grense eller på investeringer under en viss grense per bolig.

Det er mulig å kombinere innføring av økt skatt på boliger med bunnfradrag som gjør at vanlige husholdninger med vanlige boliger ikke skattlegges eller skattlegges lavt.

Selv om skattepolitikken er viktigere boligpolitisk for de fleste enn det som kan regnes som boligpolitikk i snever forstand vil jeg i neste del vurdere to boligpolitiske tiltak som er mulig å gjennomføre.

4. To mulige boligpolitiske tiltak

I denne delen vil jeg vurdere en mer offensiv tomtepolitikk og et større og/eller annerledes leietilbud.

Mer offensiv tomtepolitikk

Innenfor dagens regelverk er det mulig med større kommunal innsats med hensyn til å framskaffe areal til boliger og direkte kommunal innsats i tomteforsyning, for eksempel gjennom kommunale tomteselskaper slik en har i Sandnes.20 Kommunene sitter på mye grunn mange steder og dette vil kunne tilbys til gunstige priser. Det er også mulig å bruke ekspropriasjon i langt større grad enn i dag hvor det er langdryge avtaleforhandlinger med grunneiere rundt de største byene for å få tilgang på areal. Dette illustrerer problemet med privat eiendomsrett (og råderett) til grunn i storbyområder. EØS-avtalen har blitt framholdt som et hinder både for øremerking av tomter og salg av tomter til under markedspris, men det er mange inngrep i tomtemarkeder rundt om i Europa. Siste boligmelding legger mest vekt på å forenkle planprosessen, gjennom å redusere bruken av innsigelser, men det er ingen konkrete signaler eller pålegg til kommunene om at de bør spille en mer aktiv rolle.21 Dette skyldes nok delvis at den kommunale handlefriheten står sterkt i Norge.

Et større leietilbud eller et annerledes leietilbud

Leietilbudet er lite i Norge som følge av et bevisst politisk valg, jf. Del 1. Det er stort sett er boliger til dem som kan betale i motsetning til der boliger fordeles ved hjelp av køer, men leie er ikke er en stabil, trygg boform verken med hensyn til botid eller leieprisutvikling. Noen mindre steder domineres utleietilbudet fullstendig av sokkelboliger. Pga. skattesubsidieringa er husleiene gjerne lave, men mange får ikke tilgang til å leie fordi de oppleves som usikre leietakere, innvandrere og andre diskrimineres osv. Leieboerforeningen vil derfor ha en strukturendring på leiemarkedet i større grad av store utleiere og mindre adgang til tidsbestemte leieavtaler.22 Det ser ut til ut til å vektlegges minst like mye av dem som svært lav husleie. I siste boligmelding foreslås det fortsatt at det skal være valgfritt om kontraktene skal være tidsbestemte eller tidsubestemte, men det foreslås at minstetid for tidsbestemte avtaler vurderes økt til fem år, mot tre år i dag.23

En utvidelse av kommunal sektor er også mulig dersom det er politisk vilje til dette, men dette vil det nok ikke være behov for i alle kommuner. I en undersøkelse fra 1997 ble behovet for kommunale boliger på landsbasis anslått til å være tre ganger så høyt som det faktiske antallet kommunale boliger på det tidspunktet.24 I studien ble behovet for kommunale utleieboliger beregnet til 55 kommunale utleieboliger per 1000 innbyggere over 16 år, uten at jeg vet om dette er gyldig i dag. I dag har vi som nevnt 21 kommunalt disponerte boliger per 1000 innbyggere. Grensene som var brukt i beregningene var:

  • Familier/personer med inntekt under bostøttegrensen med behov/ønske om annen leid bolig.
  • Familier/personer som bor i kommunal bolig, har lav inntekt og ikke ønsker å flytte.
  • Personer som bor inne hos andre, har lav inntekt og ønsker egen bolig og som samtidig er eldre enn 20 år og ikke er studenter.

I siste boligmelding antydes det et ønske om flere kommunale boliger for vanskeligstilte, men det settes ikke konkrete måltall. Heller ikke andre konkrete satsninger på utleie skisseres. 25

Kommunal sektor driver i de fleste kommuner mest utleie til det som omtales som ”vanskeligstilte”, og så lenge den oppgaven ikke er løst vil det være lite aktuelt for kommunene å utvide sin utleievirksomhet til et mer generelt tilbud. Det har vært foreslått å bygge opp et ikke-kommersielt utleietilbud til grupper som er mindre ”vanskeligstilte” i regi av andre enn kommunene. Begrepet ikke-kommersielle boliger er høyst uklart og det er aldri gitt noen presis definisjon. Det er lite sannsynlig at private profittmotiverte aktører vil involvere seg i utleie med begrensninger på disposisjonsretten over boligene (særlig lang bindingstid), noe som er en forutsetning for å ha en stabil ikke-kommersiell sektor. Den mest aktuelle aktøren for å drive slik utleie er derfor boligsamvirket. Men, dette vil neppe skje uten tilskudd. I dag gis tilskudd til utleieboliger bare til boliger med kommunal tildelingsrett, dvs. (i alle fall i de fleste kommuner) betyr at de er øremerket ”vanskeligstilte”. Utleie til ”vanskeligstilte” er ikke boligsamvirket interesserte i. Men, utleie til andre grupper, spesielt ungdommer kan de tenke seg. Da må kravet om kommunal tildelingsrett for tilskuddet fjernes. Noen boligbyggelag engasjerte seg i utleie for noen år siden da slike tilskudd fantes. 26

I neste del diskuterer jeg hvor mye boligpolitikk som er mulig på lang sikt under et kapitalistisk system.

5. Omfattende boligpolitikk umulig under kapitalismen?

Den kjente boligforskeren Michael Harloe hevder at omfattende offentlig boligbygging og statlig regulering bare kan være tidsbegrensede fenomener innenfor rammen av en kapitalistisk økonomi. En permanent statlig dominans av boligsektoren er uforenlig med vestlig markedsøkonomi fordi dette bryter med grunnforutsetningene under kapitalismen, nemlig privat eiendomsrett og kapitalakkumulasjon.27 I følge Harloe gjelder dette også samfunn som i lange perioder har vært styrt av sosialdemokratiske regjeringer.

Omleggingen av boligpolitikken er i henhold til dette en tilbakevending til kapitalismens normalsituasjon.

Gir norsk empiri støtte til et slikt syn på boligpolitikkens muligheter? Vi har sett at det offentlige har redusert sine styringsambisjoner innenfor boligforsyningen ganske kraftig og at færre enn før er omfattet av boligpolitiske tiltak. Husbankens rolle i generell boligframskaffelse har blitt sterkt redusert og private banker står nå for det meste av boligfinansieringen.

Vi har videre sett at prisreguleringen har bortfalt både i det private utleiemarkedet og i boligsamvirket. Bortfallet av streng husleieregulering i det private leiemarkedet skyldes nok etter mitt syn at det er vanskelig å pålegge private kapitalister på lang sikt å drive uten profitt eller med lavere profitt enn ved andre anvendelser av kapitalen de besitter. At boligsamvirket i tradisjonell forstand ble avviklet var nok i liten grad grad drevet fram av kapitalister. Det finnes imidlertid kapitalister som har interesse av at flest mulig boliger omsettes fritt. Dette gjelder både banker, eiendomsmeglere og mediekonserner.

Norsk empiri gir derfor en viss støtte til Harloes påstand etter mitt syn. Også i andre land har den generelle boligpolitiske innsatsen blitt redusert. Dette gjelder også de andre nordiske landene. I en kjent studie beskrives utviklingen av den tradisjonelle sosialdemokratiske boligpolitikken fra og ned 1990 som avviklingsfasen.28 Avviklingen har imidlertid skjedd ut fra et ulikt utgangspunkt. Bortfallet av prisregulering har for eksempel skjedd seinere og i mindre grad i Sverige hvor offentlig utleie har større betydning enn i Norge.

 

 

1For mer utfyllende opplysninger om leiemarkedet viser jeg til Medby mfl. (2009): Konsekvenser av mulige endringer i Husleieloven, NIBR-rapport 2009:31, kapittel 2.

2Hans Christian Sandlie ”Førstegangsetablering på boligmarkedet”, I H.C.Sandlie (red): Bolig og levekår i Norge. En artikkelsamling, NOVA-rapport nr 2/2010.

3Arbeiderpartiet hadde som mål å avskaffe privat utleie i stor skala i følge Jardar Sørvoll: Norsk boligpolitikk i forandring – Dokumentasjon og debatt. NOVA-rapport nr. 16/11.

4Avsnittet er i stor grad basert på opplysningene i Jardar Sørvoll: Norsk boligpolitikk i forandring – Dokumentasjon og debatt. NOVA-rapport nr. 16/11 og referansene der. De vurderingene som gjøres står imidlertid utelukkende for min egen regning.

5Lars Gulbrandsen (1983): Boligpolitikk og boligmarked. Eksempelet Oslo.

6Unntatt noen ytterst få (13 500) boliger, som formelt var takstpliktige fram til 1995. Dette var nybygde boliger. Reguleringen hadde imidlertid ingen betydning fordi sterkt boligprisfall gjorde at takstene lå over markedsprisene.

7Se for eksempel Ulf Torgersen (1988): ”Nord og ned”, Nytt norsk tidsskrift 1/1988, s.94 og Terje Wessel (1996): Eierleiligheter. Framveksten av en ny boligsektor i Oslo, Bergen og Trondheim, Dr. philos. Avhandling, Universitetet i Oslo, s. 293-94.

8Opplysningene i underavsnittet er hentet fra Per Medby (2012): ”Det norske leiemarkedet” i Berit Nordahl (red.) Boligmarked og boligpolitikk, Akademika forlag, og referansene der.

9Bortsett fra at reguleringen ble opphevet i Bergen i 1986. Det var imidlertid få boliger i Bergen dekket av reguleringen på det tidspunktet.

10St. meld. Nr. 17 (2012-13): Byggje, bu og leve – Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar, s. 7.

11NOU 2002: Boligmarkedene og boligpolitikken.

12Rolf Barlindhaug og Kim Astrup (2007): Samspillet mellom bostøtte, boligtilskudd og startlån, NIBR-rapport 7/2007.

13Se St. meld. Nr. 17 (2012-13): Byggje, bu og leve – Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar, s. 93.

14Opplysningene om kommunal utleiesektor er hentet fra Per Medby (2012): ”Kommunal utleiesektor i Norge” i Berit Nordahl (red.) Boligmarked og boligpolitikk, Akademika forlag.

15KommuneStatRapportering.

16Per Medby og Åsmund Langsether (2007): Den kommunale utleiesektor, struktur, forvaltning og husleiefastsettelse, NOVA-rapport 12/2007.

17Per Medby, Kim Astrup og Arne Holm (2012): Modeller for utleie med sosiale formål, NIBR-rapport 2012:18.

18NOU 2011:15 Rom for alle – En sosial boligpolitikk for framtiden.

19Manifest analyse (2013): Før det smeller – politiske tiltak mot økte boligpriser, Rapport nr. 1/2013.

20Manifest analyse (2013): Før det smeller – politiske tiltak mot økte boligpriser, Rapport nr. 1/2013.

21St. meld. Nr. 17 (2012-13): Byggje, bu og leve – Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar, kap. 4.1 og delkapittel 2.5.10.

23Ibid, s. 87.

24Thorbjørn Hansen, Viggo Nordvik og Eigil Stang (1997): Kommunale utleieboliger – lønner det seg?, Prosjektrapport 223, Norges byggforskningsinstitutt.

25St. meld. Nr. 17 (2012-13): Byggje, bu og leve – Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar, s. 89-91.

26Per Medby, Kim Astrup og Arne Holm (2012): Modeller for utleie med sosiale formål, NIBR-rapport 2012:18.

27Michael Harloe (1995): The Peoples Home. Social Rented Housing in Eurpe & America, Oxford, s. 545-46.

28Bo Bengtsson (red) (2006): Varför så ulika? Nordisk bostadspolitik i jämförande historisk ljus. S. 21-22.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s