Betraktninger om heftet ’Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2’

av Eystein Kleven

 

Oktober forlag har i disse dager utgitt nyoversettelse av annet bind av Kapitalen av Karl Marx. Oversettelsen er gjort av Harald Minken. Dette året er det 200 år siden Marx´ fødsel. En stor tenker som i ettertida har preget utviklingen av sivilisasjonen i sin alminnelighet, og arbeiderbevegelsen i særdeleshet. I tider som nå, hvor arbeiderbevegelsens posisjoner i samfunnet er under sterkt press, er det tid for på ny å finne fram til Marx for å styrke det teoretiske grunnlaget i arbeiderbevegelsen i kampen om det åndelige hegemoniet – tankene til arbeidsfolk – som fender mot storkapital og imperialisme.

Minken har skrevet et hefte som er ment å føre lesere av Kapitalens bind 2 inn i verket. Før jeg gir mine merknader til heftet, vil jeg sjøl gi noen generelle betraktninger om Marx’ verk, særlig annet bind. Bindets hovedtema angis i tittelen som Kapitalen sirkulasjonsprosess, til forskjell fra første bind som heter om Kapitalen produksjonsprosess; og til forskjell fra tredje bind som heter Den kapitalistiske produksjonsprosess som helhet. Det sentrale hos Marx i Kapitalen er hvordan det samfunnsmessige merprodukt skapes og distribueres under rådende samfunnsforhold. Det er dette merprodukt som danner grunnlaget for enhver sivilisasjon, for at samfunnet kan sette av ressurser til helsevesen, utdanningsinstitusjoner; og at menneskeheten i sin alminnelighet kan anvende stadig mindre tid til selve arbeidet og mer tid til fritid, lavere pensjonsalder osv.

Problemet er at mye av dette overskuddet ikke tilfaller samfunnet som helhet, men en herskende klasse som er herskende fordi den besitter rådigheten til produksjonsmidlene gjennom eiendomsretten. Marx sluttet at det rådende klassesamfunnet, slik man finner det i sin kjerne i industriproduksjonen av varer, beror på at de som produserer ikke har annet å selge enn sin arbeidskraft, og at de som eier produksjonsmidlene kjøper denne kraften, setter den i bevegelse. I sjølve produksjonen, altså i møtet med produksjonsmidlene som forgangent arbeid, bevarer det levende arbeidet verdien i det forgangne arbeidet, tilfører verdien av sin egen arbeidskraft, og tilfører en merverdi; som eieren av produksjonsmidlene tilegner seg. Marx budskap er at under rådende samfunnsforhold dannes hoveddelen av det samfunnmessige overskudd under slike produksjonsforhold. Og sentralt for å forstå verket Kapitalen som helhet, er at denne merverdien bare skapes i produksjonen gjennom det levende arbeidet; av mennesker, ikke av maskiner og annet produksjonsutstyr, og ikke i omsetningen av varene. Dette siste er hovedbudskapet i annet bind.

Framstillingen av kapitalens ulike kretsløp er sentral i annet bind av Kapitalen. Marx deler her opp kretsløpet i tre hovedfaser: fase 1 hvor kapitalisten med penger kjøper produksjonsmidler og arbeidskraft; fase 2 sjølve produksjonen av varer hvor disse er tilført en merverdi; fase 3 hvor varen selges mot penger og merverdien dermed realiseres. Sentralt er altså at det i fase 1 og fase 3 ikke skapes verdi og merverdi; det skapes bare i fase 2 som således utgjør en reell metamorfose (formforvandling). Fase 1 og 3 er reine sirkulasjonsfaser og som sådanne kun formelle metamorfoser: som for det første danner forutsetningene for produksjonen og for det annet realiserer dens resultat for kapitalisten. Dette illustreres godt med pengekretsløpet som beskrevet. ’Kapitalen kan bare forstås som en ting i bevegelse, ikke som en ting i ro.’ (Marx)

Varen har altså som sin mest allmenne kjerne – vesen – det menneskelige arbeidet, som vi kaller varens verdi. Verdien som kvalitativt uttrykk for abstrakt menneskelig arbeid er formløst. Det kan bare synliggjøres i varens sosiale relasjoner; og uttrykker det bestandige som en historisk form for noe som alltid har eksistert i samfunnet. Den kvantitative del som gjennomsnittet av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid ytrer seg i formen bytteverdi. Det er denne formen som står overfor pengeformen i kretsløpet. I kretsløpet ’opptrer penger og varer som sirkulasjonsformer for den samme industrielle kapital, og følgelig også pengenes og varenes funksjoner som den industrielle kapitalens sirkulasjonsfunksjoner’ (Marx)

Kapitalforholdet som historisk produksjonsform kjennetegnes av at resultatet av dette arbeidet, dens merverdi tilegnes av kapitaleieren, ikke av arbeideren, skaperen av merverdien, eller av samfunnet. Verdien allment forstått, er således ikke en ting, slik varen er. Verdien er uttrykk for et sosialt forhold, et forhold mellom eieren av kapitalen og eieren av arbeidskrafta, og slik sett uttrykk for et klasseforhold som både er et makt- og tvangsforhold. Verdien kan imidlertid ikke eksistere formløst, Som en sjel må ha et legeme, må verdien ha en form. Og her ligger mye av den kompleksiteten som Marx viser i Kapitalen. Verdien og merverdien tar i kapitalens kretsløp ulike former; penger, varer, produksjon, igjen ny vare, mer penger. Fordi det er i omsetningen fra produsert vare til penger, at merverdien uttrykkes som mer penger enn hva kapitalisten i utgangspunktet la ut til arbeidskraft og produksjonsmidler; ser det ut som om merverdien er et resultat av selve salget av varen. Altså som en differanse mellom kjøp og salg, som om det hele bare skyldtes et formskifte. Men i det alt vesentlige er denne differansen et resultat av det menneskelige arbeidet i produksjonen av varen, en merverdi som altså ikke tilfaller den egentlige produsenten, men kapitalisten som så realiserer denne merverdien i markedet. Dette sosiale – mellommenneskelige – forholdet tilsløres av de former og ting som verdien og merverdien tar.

Det sosiale tingliggjøres, ved at det mellommenneskelige ser ut som et forhold mellom ting. Marx tar dette opp allerede i første bind, men i annet bind blir forholdet mellom verdien/merverdien og formene ytterligere presisert. Marx har i første bind framstilt de samfunnsmessige lovene som regulerer produksjonen av verdi og merverdi; i annet bind konfronteres disse lovene med lovene for formforvandlingene i seg sjøl. Formforvandlinger som er eksistensbetingelser for så vel den individuelle kapitalist som den kapitalistiske produksjonsmåte som sådan. Uten å realisere verdi og merverdi kan ikke kapitalen overleve. Det er følgelig et problem for så vel den individuelle, som for totalkapitalen, når verdien fryser fast i en form. Bevegelsen er i seg sjøl en betingelse. Fryser verdien fast i vareformen kan det være fordi det er underkonsumpsjon. Det igjen slår ut i at kapitalen ikke nyinvesteres og således fryser fast i pengeform. Derfor er annet bind av Kapitalen også sentral for kriseforståelsen.

I tredje bind av Kapitalen går Marx ytterligere inn i produksjonsmåtens kompleksitet. Sentral plass i det bindet gis formforvandlingen av verdien til pris og merverdien til profitt. I dette bindet trekker han også inn handelskapitalens og kredittkapitalens plass i totalkapitalen. I dagens kapitalisme forsterkes denne tilsløring og tingliggjøring av internasjonalisering i produksjon, handel og finans. Men uansett ligger verdi og merverdi – resultatene av menneskelig arbeid under bestemte sosiale forhold – under som endelig bestemmende kraft. Den herskende klasse har ingen objektive interesser i å avdekke disse vesensforhold, men for den internasjonale arbeiderbevegelsen, er en grundig forståelse av disse vesensforhold avgjørende for strategier i klassekampen.

Minkens hefte er etter min oppfatning en god innføring til annet bind av Kapitalen. Han gir en grei sammenfatning av de sentrale begrepene. I sin helhet tror jeg leseren vil få en kanskje noe lettere inngang til annet bind ved å lese Minkens hefte først eller som supplement underveis. Særlig godt får Minken fram sentrale omstendigheter for kapitalsirkulasjonen som geografi, avstander og stordriftsfordeler. Jeg vil også særlig framheve hans avsnitt ’Om kapitalismens historiske utvikling’. Her berører Minken sentrale spørsmål i en imperialismeanalyse. Spørsmålet er om ikke heftet hadde stått seg på å plassere dette avsnittet mye tidligere, ja kanskje sammen med avsnittet ’Hva er kapital?’; altså før avsnittet ’Omslag og omslagstid’.

Viktig er også Minkens presisering av at i annet bind ”studerer Marx produksjonsprosessen og sirkulasjonsprosessen i sammenheng. De utgjør en motsigelse: Den ene prosessen forutsetter den andre, men de utelukker hverandre også.” Likevel stiller jeg spørsmål ved om Minken tilstrekkelig får fram betydningen av formene i seg sjøl; og spenningen mellom formene og deres vesentligste innhold, nemlig verdi og merverdi. Jeg synes heller ikke presisjonsnivået med hensyn til begrepet ’industriell kapital’ og forholdet mellom ’produsert’ og ’realisert merverdi’ er tilstrekkelig. Sjøl om Minken presiserer at det er i produksjonen verdiene skapes; så synes ikke begrepsbruken konsistent gjennom hele heftet. Videre, burde ikke spørsmålet om hvorfor Marx vektla produksjonen som verdiskapende moment blitt ytterligere forklart? Likeledes spørsmålet om hvorfor ikke sirkulasjonen er verdiskapende, men bare verdiformidlende moment.

Når det gjelder begrepet ’industriell kapital’ så er det er nettopp den kapitalen Marx framstiller i Kapitalen, helt uavhengig av produktets form. I første bind viser Marx hvordan denne kapitalen har oppstått historisk ut av manufakturen og med maskindriften. Det er denne kapitalen som er tema også i annet bind og i hovedsak i tredje bind. Dette kan synes noe uklart på side 27 om varen. Imidlertid er Minken klar i definisjonen på side 32 hvor han presiserer at: ”Kapitalen som gjennomløper en slik kretsløpsprosess kaller Marx industriell kapital. En industriell kapital kan altså være anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst.” Minken peker flere steder på områder som han ser ut til å mene at ikke er tilstrekkelig belyst av dagens marxister. I det hele tatt synes han å mene at sirkulasjonsprosessen i seg sjøl er undervurdert, og at marxister tenderer til en for ensidig fokusering på produksjonssfæren. Minken synes å legge til grunn at utviklingskostnader bør kategoriseres som fast kapital. Ja, spørsmålet om kategoriseringen er interessant fordi den tvinger oss til nærmere å analysere kostnader som er økende i en produksjon med stadig høyere organisk sammensetning av kapitalen, økning av nettopp fast kapital i forhold til andre kapitalkategorier. Forskning og utvikling er i stor grad komplisert arbeid, arbeid på vitenskapelig nivå knyttet til selve produksjonen, materialisert i fast kapital som er konstant, fordi det er verdien av forgangent menneskelig arbeid som det aktuelle arbeid benytter og overfører for å produsere høyteknologiske produkter.

Jeg stiller spørsmål ved om Minken får godt nok fram hvorfor Marx tar seg bryet med å dele kretsløpene i tre ulike løp; henholdsvis penge, produksjons- og varekretsløpet. Imidlertid problematiserer han selv dette, noe som kommer godt fram i følgende spørsmål som han stiller: ”I de tre første kapitlene var forskjellen mellom de tre kretsløpene en forskjell i synsvinkelen som vi anla. Egentlig var det samme prosess, men sett fra ulike utgangspunkter kunne den gi opphav til ulike ideologier og vitenskapelige tilnærminger. Kan det være at det blir for enkelt når vi ser hele den kapitalistiske økonomien i sammenheng? Kan det tenkes at vi trenger de tre kretsløpsformene som uttrykk for hver sine objektivt virkende krefter i en slik sammenheng? Ikke veit jeg.” Det undrer meg at Minken i det hele tatt stiller spørsmålet etter å ha oversatt tekstene.

Jeg kan forstå at det synes som om Marx legger til grunn at ensidig fokusering på enkelte kretsløp har bidratt til teoretisk ensidighet. Slik kan noe av kritikken av den politiske økonomi i annet bind forstås. Marx viser til at; ’den produktive kapitalens kretsløp er den form, hvori den klassiske økonomi behandler den industrielle kapitalens kretsløp.’ … ’Den gjør det derfor så mye lettere for den klassiske økonomi å se bort fra produksjonsprosessens spesifikke kapitalistiske form og framstille produksjonen som sådan som prosessens formål…’ Og at pengekretsløpet; ’utgjør grunnlaget for det mer utviklede merkantilsystemet’, ja kanskje som ideologisk bidrag for merkantilismen!? Og ikke minst i dag, under svært utviklede pengekapitalistiske institusjoner og strukturer, ligger nok pengekapitalens kretsløp nært ideologisk.

Gjennom metodisk kritikk av tidligere tenkere, søker Marx i de ulike kretsløpene å finne det som objektivt og materielt gir uttrykk for kapitalen og dens kilde. Spørsmålet er om det ikke nettopp er i den tredje form, i varens kretsløp, Marx mener at dette framtrer mest utilslørt. Marx skriver blant annet at: ’Det som skiller den tredje form fra de to første er at det er kun i dette siste kretsløp at den kapitalverdi som har økt sin verdi, framtrer som et utgangspunkt for kapitalens verdiøkning. V´ som kapitalrelasjon er her utgangspunktet og innvirker som sådan bestemmende på hele kretsløpet , idet relasjonen inkluderer så vel kapitalverdiens som merverdiens kretsløp allerede i kretsløpets første fase…’ Marx skriver videre at: ’I figuren V´- V` framtrer varekapitalens bevegelse, dvs den på kapitalistisk måte produserte totalproduktets bevegelse , så vel som forutsetning for den individuelle kapitals sjølstendige kretsløp, som sjøl betinget av dette kretsløp. Forstår man derfor denne figuren og dens spesielle trekk, er det ikke nok å slå seg til ro med metamorfosene V´-P´ og P-V…’. ’Det vil være nødvendig å klarlegge sammenfletningene av metamorfosene hos én kapital med metamorfosene hos andre individuelle kapitaler…’. Altså det forhold enkeltkapitaler samfunnsmessig inngår i totalkapitalen og omvendt. Marx viser i samme tekst til at fysiokraten Quesnay, som han riktig nok kritiserer for å snevre inn begreper som verdi og produktiv arbeid til landbruket, viser ’riktig intuisjon når han i motsetning til P`-P` merkantilsystemets isolerte fastholdte form, valgte denne form’ (altså V´-V´) og ikke Pr…Pr´.’

De ulike ideologiske retningene før og samtidig med Marx, lar seg forføre av formene i seg sjøl. De går ikke i djubden for å finne ut av hva formene egentlig representerer logisk og historisk, søker ikke etter de sosiale betingelsene som disse formene er uttrykk for. Formene er virkelige, i dem er samfunnet materielt og ideologiske fanget, fordi den borgerlige tenkning ikke makter å løse dem opp i deres egentlige sosiale bestanddeler og funksjoner. Det er imidlertid hva Marx gjør. Han løser det hele opp, og viser kapitalrelasjonen. Marx frigjør gjennom abstraksjon merverdien fra å være bundet i formene. Verken den klassiske økonomi med Adam Smith eller fysiokratene klarte å abstrahere ut merverdien fra formene, men la omvendt formene til grunn.

Marx så det som nødvendig å framstille de tre kretsløpene for å få fram allsidigheten, nettopp for å danne et objektivt grunnlag for sin egen slutning: hvor i kretsløpet det egentlige menneskelige stoffskifte med naturen skjer. Dette problemet har Marx forfulgt helt siden Parisermanuskriptene. Produksjonsforholdet dette stoffskiftet historisk skjer i her, framkommer særlig av varens kretsløp som starter med at kapitalisten kjøper varer, og ikke hvilke som helst varer, men produksjonsmidler og arbeidskraft: de to elementene han behøver for å sette i gang produksjonen, som gir ham tvangsmakt i samfunnet. Den private tilegnelse av den samfunnsmessige produksjon og dens merverdi.

Det er flere spørsmål Minken tar opp, som jeg gjerne skulle behandlet her, men plassen tillater det ikke. Jeg synes han får greit fram forholdet mellom produktivt og uproduktivt arbeid. Det kan jo også sies slik at jo mer produktivt arbeidet blir, jo mer ressurser vil samfunnet kunne bruke på uproduktivt arbeid. Jo mindre tid sirkulasjonen tar i forhold til produksjonen i kretsløpet, jo mer tid kan anvendes på å løse andre behov i samfunnet; ja, til annet nødvendig arbeid.

Jeg er ikke så begeistret for forsøk på å plassere marxismen inn i borgerlige fagdisipliner. Minken henfaller som økonom til å plassere visse deler av annet bind i det han kaller ’bedriftsøkonomi’. For så vidt kan man jo si at Marx gjennom Kapitalen veksler mellom makro- og mikroøkonomi. Men Marx’ kritikk av den politiske økonomi hører ikke inn under faget økonomi. Det er en langt breiere og djupere samfunnsvitenskap enn som så. Begrepet økonomi hos Marx dekker hele det menneskelige stoffskiftet med naturen. Det bærer fort galt av sted når en slik vitenskap søkes innsnevret til borgerlig metafysikk og dogmatikk. Marx sier sjøl at ’Det borgerlige samfunnets anatomi må søkes i den politiske økonomi.’ Kapitalen er etter min oppfatning det fremste bidraget til en historisk og logisk forståelse av den samfunnsform vi i dag lever i. Det gjelder nå om å ta tak i den virkelighet vi er i, og anvende den metoden Marx bruker i Kapitalen, til å forstå den for å forandre den!

Minkens framstilling av det såkalte Reproduksjonsskjema lar jeg ligge her. Kanskje jeg kommer tilbake til det ved en seinere anledning.