Skisse til en sikkerhetspolitisk motstrategi

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2015.

I denne framstillingen legges det til grunn at Norges gjeldende sikkerhetspolitiske strategi innebærer en tendens til oppgivelse av norsk uavhengighet og suverenitet særlig på det militære området utover hva som er objektivt nødvendig. Og at Norge ukritisk binder seg til USAs imperialistiske og hegemonistiske geopolitikk, og militaristiske valg av løsninger for å oppnå sine globale ambisjoner.

Den gjeldende norske sikkerhetspolitikken søker sin legitimitet i den omstendighet at Norge hører til Vesten, at Norge ikke klarer seg aleine og at norsk bistand i særlig USAs militære operasjoner i ulike verdensdeler sikrer Norge USAs bistand i tilfelle Norge kommer i konflikt med Russland. Etterlevelse av den gjeldende norske sikkerhetspolitikken kan bidra til eskalering av konflikter i andre områder ved å utfordre andre stater i deres nærområder, slik som Russland og Kina; konflikter som så igjen overføres til norske nærområder. Valg av Norges sikkerhetspolitiske strategi er av en slik avgjørende betydning for det norske, ja det nordiske folk, at den bør drøftes breit folkelig og demokratisk. Fredsbevegelsen og demokratiske folkelige krefter for øvrig bør søke å formulere en alternativ sikkerhetspolitisk strategi! Til slutt i denne framstillingen kastes derfor fram noen sikkerhetspolitiske spor til diskusjon.

Norsk sikkerhetspolitikk etter Den annen verdenskrig

Etter Den annen verdenskrig valgte de norske myndigheter å føre Norge inn NATO. Antakelig var det den gang ikke stemning for en slik løsning blant flertallet i det norske folk. Spørsmålet ble aldri forelagt folket til rådgivende avstemning. Men over tid, gjennom svært aktiv og ensrettet propaganda fikk NATO-medlemskapet legitimitet i befolkningen. For å skape aksept, legitimitet, i folket var det nødvendig å peke ut en ny fiende. Den nye eksterne fienden ble Sovjetunionen; og den nye interne fienden ble kommunistene og øvrig venstreside som opponerte mot den nye sikkerhetspolitikken. Men helt ny var ikke denne fienden. Det var en fortsettelse av det fiendebildet som ble skapt i mellomkrigstida, og som fikk et kort opphold under siste verdenskrig. Det nye var alliansepartnerne, og først og fremst USAs framtredende rolle. Altså et brudd med mellomkrigstidas nøytralitetslinje.

Med Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning, kunne det se ut som om nye allianser ville ta form. Det var nærliggende å stille spørsmålet om NATOs eksistensberettigelse opphørte med Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning. Og det var naturlig å trekke den slutning at NATO dermed også ville opphøre. Men tvert om viste det seg at NATO ble gitt ny begrunnelse, ny eksistensberettigelse. Som igjen reiser spørsmålet om NATOs eksistensberettigelse i fra dens etablering, ikke var begrenset til forsvar av medlemsstatene mot fiendtlige staters angrep generelt, og mot Sovjetunionen spesielt. Kan det tenkes at NATOs eksistensberettigelse må ses i lys av den geopolitiske omfordeling av makt og innflytelsessfærer generelt etter Den annen verdenskrig; og spesielt i lys av USAs inntreden som verdens ledende imperialistiske makt? For hvorfor skulle ikke FN som organ hvor stormaktene hadde representasjon og vetorett i Sikkerhetsrådet kunne spille rollen som balanserende og krigsavvergende institusjon? Og hvorfor skulle ikke FN etter opphøret av Den kalde krigen og opphøret av den ene parten i verdens bipolare konflikt, ta denne rollen? En tid kunne det se ut som om Norge valgte det såkalte FN-sporet som det primære sporet. Men så vedtok «NATO sitt nye strategiske konsept i 1999. Konseptet går ut på at NATO skal kunne iverksette militære tiltak uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utenfor NATO-området, og uten at det har forekommet noe aktuelt angrep. Konseptet var i realiteten en endring av Atlanterhavspakten, som ligger til grunn for NATO og det er i åpenbar strid med FN-paktens forbud mot såkalt preventive angrep. Til overmål ble den norske tilsutningen gitt uten at Stortinget på noen måte var blitt rådspurt.»i Altså ble NATO gitt et tilsynelatende nytt innhold, uten å endre formen, fordi formen fra etableringen var tilpasset USAs historisk gitte globale imperiale ambisjoner.

Det er følgelig nærliggende å søke forklaringene på opprettholdelsen av NATO som svar på de geopolitiske behov vestlige stormakter fortsatt har. Gjennom NATO kan USA blokkere sjølstendiggjøring av EUs sikkerhetspolitikk, binde nye østeuropeiske stater til seg, og sikre avsetningsmarkeder for sitt militærindustrielle kompleks. Grunnleggende i denne strategien er svekkelse av enhver eksisterende makt utenfor kontrollsfæren, enten det dreier seg om Russland, Kina eller mulig oppkomst av kalifater som drømmer om en ny ottomansk æra. Spørsmålet er om ikke Vestens store ’våte drøm’ er ytterligere oppløsning av sjølve Russland som stat. En indre oppløsning som teoretisk er mulig i en stat med totalitære trekk, økonomiske problemer og sosiale, etniske og nasjonale spenninger. Det viste seg som mulig med Jugoslavia, så hvorfor ikke også med Russland og kanskje Kina? Men Russland og Kina er ikke som Jugoslavia. Det er gamle og faste statsdannelser, og formodentlig med høy indre mobiliseringsevne; en evne Russland har vist gjentatte ganger gjennom historien.

Sjøl om vi avviser at Russland i dag utgjør en aktuell trussel mot Norges interesser, er det antakelig riktig å si at Russland utgjør en utfordring, om ikke annet økonomisk og særlig med hensyn til ressursforvaltning. En slik utfordring representerer objektivt sett også andre stater i Europa, som bestrider hevdelse av norsk jurisdiksjon og ressursforvaltning. Det ville være naivt i dag å legge til grunn at denne utfordringen – uansett hvor den kommer fra, ikke også bør ha sitt militære svar, og sitt svar i sikkerhetspolitiske allianser. Et godt forhold til en stor nabo, skjemmes ikke av militær styrke og gode venner. Men valg av militære kapasiteter og venner bør avpasses slik at det gode forholdet opprettholdes. Det gamle ordtaket: ’Si meg hvem dine venner er, så skal jeg si deg hvem du er!’, er vel også her på sin plass.

Hva bør en sikkerhetspolitisk motstrategi bygge på?

Norges sikkerhetspolitikk bør baseres på vilje til fred, et uttrykt ønske om å søke løsninger på enhver tvist med fredelige midler og avspenning i nærområdene. De militære midler bør begrenses til å ha sekundær betydning, men kraftfulle nok til å ha avskrekkende virkning på stater som utfordrer militært. Sikkerhetspolitikken bør ikke tillate deltakelse i konflikter i andre staters områder som kan medføre at konfliktene bæres til norske områder. Spørsmål om norsk deltakelse i FNs fredbevarende og humanitære operasjoner er en annen sak, og behandles ikke her. Sikkerhetspolitikken bør heller ikke tillate styrker fra andre stater eller allianser plassert i Norge i fredstid.

Norges sikkerhetspolitikk bør ta utgangspunkt i norske økonomiske og folkelige interesser, i det ansvar som påhviler Norge som forvalter av store og for andre stater viktige naturressurser, og som er Norges primære produktivkraft og inntektskilder. De militære kapasiteter bør være av en slik kvantitet og kvalitet at de er egnet til å forsvare norsk territorium og de områder og ressurser som faller inn under norsk suverenitet i henhold til norsk lov og Folkeretten.

Norges sikkerhetspolitikk bør i valg av alliansepartnere se hen til hvilke geopolitiske ambisjoner disse statene har. Allianser bør ikke inngås med stater som har imperiale ambisjoner som søkes oppnådd med militære midler. Inngåelse av allianser bør særlig vurderes opp mot hva som best gagner vern om det ressursgrunnlag som faller inn under norsk suverenitet. I dette strategiske krysningspunkt ligger hensynet til at statene i Vest-Europa er betydelige importører, avtakere og konsumenter av naturressurser utvinnet i og eksportert fra Norge. Videre ligger hensynet til at Russland i likhet med Norge er en betydelig eksportør av samme produkter til samme markeder. Den avhengighet Vest-Europa har av norske leveranser av naturressurser, innebærer samtidig at disse statene høyst sannsynlig ikke uten videre vil akseptere begrensninger i denne tilgangen dersom begrensningene har sin årsak i politiske beslutninger i Norge. Heri ligger mulige begrensinger i den faktiske utøvelsen av Norges suverenitet. En begrensning i norsk eksport av særlig olje og gass, vil øke Europas avhengighet av Russland som leverandør av samme produkter. En avhengighet som de mektigste av disse statene av strategiske grunner søker å redusere. Et spørsmål er hvilke tiltak Russland kan finne på å treffe i forhold til norsk eksport til Europa i en skjerpet konflikt. Det kan antas at Vest-Europas stater ikke vil akseptere russiske tiltak som begrenser norsk produksjon og eksport. For øvrig må det antas at Norge og Russland har felles interesser i å bygge ut produksjon og infrastruktur for eksport av olje og gass til Europa; og en felles interesse i å forsvare disse mot annektering av og obstruksjon fra andre stater.

Norges sikkerhetspolitikk bør tilpasses slik at den norske stat kan utøve sin sjølråderett, herunder slå inn på en mer progressiv veg, nasjonalt som internasjonalt. Sikkerhetspolitikken bør være tilstrekkelig robust til å stå i mot andre staters forsøk på å hindre de tiltak og handlinger som et slikt vegvalg kan føre med seg. Slike vegvalg kan omfatte tiltakende demokratisering, nasjonalisering og sosialisering av produksjon og omsetning; og politisk og økonomisk støtte til andre progressive stater. En sikkerhetspolitikk må ta utgangspunkt i hvilke staters interesser som kan komme i konflikt med den norske statens tiltak for å øke produktivkraften, tilpasse den bærekraftig forvaltning, sikre naturressursene og ta miljøhensyn.

Norges sikkerhetspolitikk bør ta høyde for at andre stater og allianser kan endre karakter til mer militaristisk imperialistisk atferd. I den sammenheng bør ambisjonene til dagens alliansepartnere i NATO, herunder særlig USA analyseres. Mulige endringer i Russlands ambisjoner knyttet til det press staten utsettes for av nasjonalistiske strømninger og sammenvevningen mellom stat, oligarkkapital og det militærindustrielle kompleks, bør også analyseres. Videre bør utviklingen i EU analyseres, herunder mulige konsekvenser av at Tyskland seiler opp som førende makt i unionen; samt den omstendighet at generasjonene som opplevde siste verdenskrig og som derfor etter krigen valgte krigsavvergende tiltak, er i ferd med å dø ut. En statsmakts økonomiske imperiale ambisjoner kan isolert sett søkes løst med diplomatiske midler, med vekt på å søke avvikling av handels- og investeringsrestriksjoner i markeder som staten ønsker tilgang til. Dersom slike ambisjoner søkes løst med militaristiske midler og de økonomiske, politiske og militære ambisjoner løper sammen i en felles strategi, skjer det et kvalitativt sprang i statens imperialisme, i dens form og innhold, i midler og målsetting. Som en mindre stat bør Norge tilpasse sin sikkerhetspolitiske strategi, slik at utbygging av militære kapasiteter i størst mulig grad løsrives fra militante imperialistiske makters kapasiteter. Den nasjonale suverenitet bør tilstrebes opprettholdt også for det militære området. Hensynet til å opprettholde nasjonal uavhengighet og suverenitet bør være bestemmende for valg av alliansepartnere, og for valg av oppbygging og kjøp av militære kapasiteter.

Mulige strategiske spor

Med dette som bakgrunn, la oss se på mulige spor med hensyn til allianser:

Det første sporet er FN-sporet. I begynnelsen av den rødgrønne regjeringens tid, så det ut til at dette var hovedsporet. Det endret seg. Særlig klart kom bruddet til uttrykk med Libya-felttoget. Fra å ha legitimitet i et FN-mandat, gled operasjonen over til å bli en NATO-operasjon som gikk utover FN-mandatet. Den rødgrønne regjeringen valgte ikke å distansere seg ved å avgrense seg til FN-mandatet, men fulgte aktivt med i NATO-operasjonen. At det nettopp var denne regjeringen som utførte denne overgangen operativt, har antakelig satt norsk venstreside og fredsbevegelse kraftig tilbake. Sjøl SV diltet servilt med, og reddet dermed antakelig sine statsrådstaburetter, men mistet naturlig nok sin folkelige forankring.

Det andre sporet er det som den norske regjering og Storting i dag har valgt, nemlig USA-sporet.

Det tredje sporet som regjering og Storting i tillegg har valgt er NATO-sporet; som følgelig samtidig inneholder en bilateral allianse med USA.

Det fjerde sporet som ikke er valgt, er en sjølstendig linje i NATO-sporet. En uttalt linje som demper USAs dominans og NATOs aggresjonslinje; en linje som setter Norges egne interesser i forgrunnen. Og i disse interesser må et godt og tillitsfullt forhold til Russland veie tungt.

Det femte sporet er EU-sporet. Et sjølstendig EU-spor synes ikke realistisk i dag. Til det er antakelig de indre spenningene i EU for sterke, og USAs dominans for stor. Imidlertid er disse spenningene i seg sjøl av stor interesse fordi de kan gi indikasjoner på mulige alliansepartnere innenfor EU. Det store skillet synes å gå mellom de kontinentale stormaktene Tyskland og Frankrike på den ene sida og UK, Polen og de baltiske stater på den annen side. De førstnevnte synes å utvise en mer sjølstendig linje i internasjonale konflikter, mens de sistnevnte synes å være ikke bare servile i forhold til USA, men i særdeleshet hva angår flere av statene i Øst-Europa, å spille en svært pågående og aggressiv linje. Denne tvedelingen gir muligheter som vi skal komme tilbake til under neste punkt om det bilaterale sporet.

Det sjette sporet er det bilaterale sporet. Utfordringen er å finne statsmakter som tangerer de norske interessene, og dermed kan ha sjølstendig interesse i å stille opp for å forsvare disse. Spaltningen internt i EU, tyder på at hvert fall Tyskland og antakelig Frankrike har interesse i å opprettholde gode relasjoner til Russland. De samme stater er store mottakere av olje og gass fra Norge. Historisk har Frankrike tidligere spilt en viktig strategisk rolle for Norge, ut fra en interesse i kontroll med malmeksporten fra Narvik. I dag er den antakelig vel så knyttet til Norge som energiprodusent og leverandør. Jeg vil anta at også UK på bilateral basis er en viktig alliansepartner for Norge. Også de øvrige nordiske land faller naturlig inn i dette bilaterale sporet; men utgjør også et eget spor som vi nå skal bevege oss over til.

Det sjuende sporet er det nordiske sporet. Et spor som ble lansert etter Den annen verdenskrig og som antakelig hadde betydelig oppslutning. Det falt fordi det kom i motsetning til NATO- og USA-sporet. Finland hadde dessuten den gang antakelig ingen mulighet for å gå inn i NATO eller en nordisk allianse, og Sverige fastholdt sin formelle nøytralitet. Danmark valgte som Norge, og framstår vel i dag som mer ’katolsk enn paven’. Imidlertid er det mulig at det nordiske sporet igjen er relevant, som erstatning for NATO-sporet eller som parallell og motvekt innenfor NATO.

Det sjette og sjuende sporet reiser spørsmål om en kombinasjon av de to sporene i et åttende spor. I denne sammenheng er den såkalte ’Nordsjøstrategien’ interessant. Den er i dag en del av Norges NATO-strategi. I tillegg til de nordiske land, inkluderer denne strategien blant annet Tyskland og Nederland. Spørsmålet er om det er krefter og spenninger mellom noen av disse statene og det øvrige NATO som gjør det mulig å sjølstendiggjøre en slik allianse som en samtidig avspennende og avskrekkende kraft som virker innenfor NATO; eller på sikt å løsrive en slik allianse fra NATO.

Det niende sporet – det alliansefrie-sporet –, hvertfall forstått som fravær av enhver bilateral sikkerhetspolitisk avtale utover hva som følger av FN, antar jeg at det er vanskelig å få oppslutning om i Norge. Som nevnt, tilsier Norges geostrategiske beliggenhet, globale ressursmessige betydning kombinert med tynt befolket landområde, at det må ha tilgang til hensiktsmessige militære kapasiteter. Kapasiteter tilstrekkelige til å forsvare rettmessige krav. Det er et spørsmål om Norge aleine kan inneha slike kapasiteter. Det kan være formålstjenlig å fordele belastningen med andre stater. Når det gjelder forsvarsutgifter, er antakelig dette det desidert mest kostbare sporet. I den sammenheng viser jeg til notat fra tidligere forsvarssjef Diesen og tidligere adm. dir. i FFI Narumii.

I tillegg kommer spørsmålene om Norge bør satse på å utvikle ’nektelsesstrategier’ som defensive og tillitskapende tiltak. og i hvilken grad slike strategier allerede ligger i den norske sikkerhetspolitikken. Samt om Norge, sett hen til den omstendighet at det tross lavt innbyggertall, forvalter enorme ressursmengder, likevel bør ta seg råd til å opprettholde nødvendige militære kapasiteter til å ha et moderne invasjonsforsvar og forsvar mot krenkelser av suverenitet over ressurser i havområdene; men militære kapasiteter som er bundet til norske områder og således avstå fra deltakelse i andre staters imperialistiske aksjoner i andre områder. Budsjettmessig kan utgifter til slike militære kapasiteter ses opp mot inntektene Norge mottar i salg av naturressurser; ja nærmest som utgifter til inntekts-ervervelse.

 

Artikkelen er fra 2015. Red. mrk.

 

i Gunnar Garbo, Ivar Johansens blogg, 13 10 2014,

ii Norsk forsvarsevne: En varslet avvikling (Civita-notat)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s