Kampen mot sjødeponi

av Tina Andersen Vågenes, Natur og Ungdom

Foto: Anton Hauan / Natur og Ungdom / Flickr

Kampen mot dumping av gruveavfall i norske fjorder har pågått i årevis, og har blusset opp de siste årene. Gruveselskapers planer om å dumpe slam på bunnen av norske fjorder har vekket stor motstand fra folk.

I Sunnfjord har Nordic Mining fått tillatelse til å starte en rutilgruve fra Engebøfjellet, og å dumpe 250 millioner tonn gruveslam i Førdefjorden. Selskapet fikk utslippstillatelse i april 2015, men mangler kapital for å kunne starte utbygging. De venter også på driftskonsesjon fra Direktorat for Mineralforvaltning. Havforskningsinstituttet advarer mot å tillate prosjektet, og advarer om skadene gruveslammet kan ha på livet i fjorden. Førdefjorden er en nasjonal laksefjord, noe som burde gi fjorden beskyttelse mot skadelige inngrep. Fjorden har et rikt artsmangfold, med både laks, kysttorsk, blålange, kveite, ål og makrell. Det planlagte deponiområdet grenser til gyteområder i fjorden. Bekymringen blant lokalbefolkning er stor, både for konsekvensene på artene i fjorden, og på fisket.

I Kvalsund i Finnmark har selskapet Nussir fått tillatelse til å starte en kobbergruve fra fjellene Nussir og Ulveryggen (Gumpenjunni). 30 millioner gruveslam skal dumpes i Repparfjord, Riehpovuotna på samisk. Repparfjord er også definert som en nasjonal laksefjord, og er kjent for kysttorsk. Havforskningsinstituttet har advart om at slammet som skal dumpes vil være akutt giftig for livet i fjorden, og vil inneholde store mengder kobber og andre tungmetaller. Det har blitt drevet gruvedrift med sjødeponi i Repparfjord tidligere, med dårlig fiske og lav vannkvalitet som resultat. Fra 1972-78 drev Folldal verk gruve fra fjellet, og dumpet slam direkte i fjorden. Lokale fiskere meldte om forsvinnende fangst, og deformert fisk i fjorden i flere tiår. Det er først de siste årene at vannkvaliteten i Repparfjord har bedret seg.

I Kvalsund ligger også to reindistrikt. Nussir-gruven er planlagt midt i beitedistriktet Fiettar 22, og i flyttdistriktet Fálá 20. De to distriktene har over 100 siid-eiere (deleiere), og gir arbeid til mange. Det har kommet store protester fra reindistriktene, som frykter driften vil bli forstyrret. Gruvedrift midt i beitedistriktet vil kunne forstyrre reinen i sårbare perioder som kalving, og kan føre til store tap. Reindrift er en viktig del av samisk kultur, og reindriftssamer i området er bekymret for å bli presset ut. Reindriften er allerede under press med utbygging av hytter, kraftlinjer og bedre veier. Under behandlingen i Miljødirektoratet var det dialog med Sametingsrådet, Sametingets regjering, og representanter fra reindistriktene. Denne dialogen ble brutt ettersom «partene ikke kunne bli enige». Det kom aldri et samtykke fra samisk hold, og Nussir har fått ansvaret for å komme med såkalte avbøtende tiltak for reindriftsnæringen. Næringen påpeker på sin side at det ikke er mulig å flytte distriktene, fordi det er lite ledig plass i Vest-Finnmark til reindistrikt.

Sjødeponi er svært omdiskutert som metode innen gruvedrift. Regjeringen og miljøforvaltningen påpeker at gruvedrift alltid vil gi store inngrep. Et argument regjeringen bruker om sjødeponi er at norske fjorder er unike, og gir mulighet til å deponere slammet. Er det viktigste at slammet ikke synes? Norske fjorder er unike og ikke minst sårbare økosystemer, som krever beskyttende forvaltning. Norge er i dag ett av bare fem land som tillater dumping av gruveslam i sjø. De andre er Tyrkia, Chile, Papua Ny-Guinea og Indonesia. Der flere av de andre planlegger å fase ut praksisen, er Norge hittil det eneste landet som planlegger nye. I september møttes Verdens Naturvernunion (IUCN) på Hawaii. Et av spørsmålene som ble tatt opp var dumping av gruveslam i sjø. 51 land stemte for en resolusjon med forbud mot sjødeponi. Norge og Tyrkia var de eneste som stemte mot, representert med egne lands høyeste miljømyndighet. Norge står altså tilnærmet alene med å tillate sjødeponi. Det er internasjonalt regnet som en billig løsning, og langt fra beste tilgjengelige teknologi.

Gruven som planlegges i Repparfjord er en av flere planlagte i Sápmi. Sápmi strekker seg over store deler av Norge, Sverige, Finland og en liten del av det nordlige Russland. På svensk side av Sápmi planlegges det gruvedrift i Gállok, der reindriftssamer har protestert kraftig. Det har pågått sivilt ulydige aksjoner mot byggingen i flere år, der politiet har svart med harde metoder når de fjerner aktivister. Svenske myndigheter gir lite anerkjennelse til samisk kultur, og ønsker mer gruvedrift i nord. I Norge ønsker flere selskaper å starte gruvedrift i Sápmi. Utenfor Kautokeino planlegger Arctic Gold en gullgruve i Biedjovaggi. Kommunestyret har sagt nei til gruven. Både norsk og svensk minerallover har fått sterk kritikk fra FNs spesialutsending for urfolks rettigheter, ettersom Sametinget ikke var med i prosessen. I Gállok har det de siste årene vært fredelige sivilt ulydige aksjoner mot gruvebyggingen. Direktøren i selskapet, Beowulf Mining, uttalte på spørsmål om hva lokalbefolkningen syntes om gruven «What local people?». Han mente det ikke fantes noe folk av interesse i området, og overså glatt de tusenvis som bor i samebyen Gállok og i området rundt. Selv om samisk kultur har svakt sterkere ståsted i Norge føres dagens gruvepolitikk frem uten samtykke fra samisk hold. Det norske Sametinget har i flertall gått imot gruven i Repparfjord, og har gitt tydelig svar til miljømyndighetene om at de nekter å la gruven bygges. Reindriftseiere i Kvalsund har varslet at de vurderer å ta avgjørelsen til retten for brudd på deres kulturelle rettigheter som anerkjent urfolk. Norge er forpliktet gjennom ILO-konvensjonen 169 til å ta hensyn til samiske interesser ved utbygging i Sápmi. Dette blir i dag brutt, mener Sametinget.

Det har vært store protester mot regjeringens godkjenning av gruveplaner i Førdefjorden og Repparfjord. Undersøkelser gjort av TNS Gallup i 2015 viser at 7 av 10 spurte ikke vil tillate dumping av gruveslam i norske fjorder. Folket mener altså ikke at gruveslam skal dumpes i de unike fjordene. Over 2300 står på liste for sivilt ulydige aksjoner dersom disse gruvene skal bygges. I februar 2016 ble de lengste sivil ulydighets-aksjonene siden Altakampen gjennomført ved Førdefjorden. Nordic Mining hadde tillatelse til prøveboringer på fjellet, men ble daglig stoppet i arbeidet i tre uker. Over 80 aksjonister ble arrestert, og det har blitt gitt over 1 million kroner i bøter. I november 2016 måtte 10 aksjonister fra første dagen med blokkering møte i Fjordane Tingrett. De har blitt dømt til å betale mellom 12 og 24 000 kroner for fredelige aksjoner mot prøveboringene. Mange har hittil bidratt med penger både til praktisk under aksjonene, og ikke minst til bøter i etterkant. Det er tydelig at folk ikke er enige i avgjørelsen.

Det finnes alternativer til både sjødeponi og de enorme landdeponiene som alternativ. Både Nussir og Nordic Mining var pålagt å utrede to metoder for å lagre avfall. Begge valgte sjødeponi og landdeponi, som er de letteste løsningene. Enorme landdeponi kan skape forurensing og problemer dersom det ikke sikres nok, og kan lekke kjemikalier og tungmetaller til omgivelsene rundt. Å beslaglegge slike arealer er heller ikke bærekraftig. I dag stilles det ikke særlig strenge krav til å minimere avfallet fra en gruve. Avgangsmassene fra gruvedrift er i stor grad gråstein og noen billigere mineraler, som kan brukes til blant annet fyllmasse i samferdselsprosjekter. Avgangsmassene som ikke kan brukes kan også fylles tilbake i gruvegangene, noe som må tilrettelegges for under utvinningen. Andre land har ambisiøse mål om å bruke avfallet fra gruvedrift – India har en plan om å etablere Zero Waste Mining-praksis. Den norske mineralforvaltningen krever til sammenligning svært lite ambisjoner om å minimere avfall. Et tiltak for mindre restmasser kan være en avgift på gruveavfall som skal deponeres. I Polen er det satt en avgift på mellom 25 og 120 kroner per tonn, alt etter hvor vanskelig eller giftig avfallet er. I dag slipper gruveselskaper i Norge å betale for mengden avfall de dumper, enten det er landdeponi eller sjødeponi. En avgift på deponering av gruveavfall vil tvinge selskapene til å minimere mengden avfall som skal deponeres. En avgift på eksempelvis 50 kroner per tonn vil kunne gi store resultater. Prinsippet om at forurenser skal betale må også gjelde for gruveindustrien.

All gruvedrift vil kunne påvirke naturen negativt, da man tar ut en begrenset ressurs. Målet må være å gjøre det med minst mulig skade for miljøet og folkene rundt, og fordele ressursene på rettferdig vis. Norsk gruveindustri baserer seg i dag på at norske fjorder kan brukes som avfallsplass, og at selskapene selv får diktere hvor stor skade på miljøet vi skal tåle. Dumping av gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjord vil kunne skade artsmangfoldet i fjordene, og viser ikke respekt for naturressursene. Å plassere en gruve midt i reinbeitedistrikt, som i Repparfjord, tar ikke hensyn til samisk kultur og arbeidsplasser. Gruvene som planlegges i Norge og resten av Sápmi tar ikke hensyn til verken miljø eller urfolksrettigheter. Natur og Ungdom kommer aldri gi opp kampen mot dumping av miljøskadelig gruveslam i Førdefjorden og Repparfjord.

Artikkelen er fra 2017. Red. mrk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s