Hva avgjør klassetilhørigheten?

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2013.

Hva avgjør om et individ tilhører en bestemt samfunnsklasse? Er det individets sjølforståelse? Er det en kollektiv oppfatning av en begreps- og teoriforståelse om klasser? Eller er det avgjørende moment objektive forhold, uavhengig av menneskenes bevissthet om det?

De to første tilnærmingene hører under det vi omtaler som filosofisk subjektiv idealistiske retninger. Til felles har disse at det er oppfatningen til et subjekt isolert eller subjekt som kollektiv som er avgjørende. Den tredje tilnærmingen, hører til den historiske materialismen og dermed marxismen.

Idealistisk eller historisk-materialistisk tilnærming

Den første tilnærmingen legger avgjørende vekt på individets egen bevissthet om sin samfunnsmessige stilling. Med andre ord klassebevissthet, som er ei side ved klassespørsmålet. Men kan det være avgjørende hva et individ mener om seg sjøl? Er det meningsfylt å godta at en som ikke eier nåla i veggen, anser seg sjøl som kapitalist, eller en som lever av renter fra aksjeinvesteringer anser seg sjøl som arbeider? Er det ikke slik at spørsmålet om hvor et individ hører til klassemessig må avgjøres på mer objektive kriterier løsrevet fra hva individet mener om seg sjøl? Den andre tilnærmingen legger avgjørende vekt på om det foreligger en kollektiv bevissthet om klasser objektivisert i begreper og teori, herunder den såkalte konsensusteorien. Det finnes et stort antall ulike forståelser om hva klasser er. Er alle forståelsene nedfelt i begreper og teorier like meningsfylte med hensyn til å forstå hva klasser er? Er det like meningsfylt å avgjøre spørsmålet på grunnlag av bosted, inntekt, eller eiendom som gir tilgang til uforholdsmessig stor andel av samfunnets produksjonsoverskudd? Og dersom det er avgjørende at det finnes en kollektiv bevissthet om hva klasser er, da kan ikke klasser ha eksistert før denne bevisstheten oppsto?! Er det ikke mer meningsfylt å legge til grunn at klassebegrepet og -tilhørlighet avgjøres på grunnlag av objektive mellommenneskelige forhold som er uavhengig av hva det enkelte individ mener om seg sjøl, eller hva et større eller mindre kollektiv av individer skulle mene, enten dette er nedfelt i begreper og teorier eller ikke? Er det ikke meningsfylt å skille mellom mennesker på grunnlag av forhold som er mer bestandige og uavhengig av menneskenes bevissthet om dem? Og bør ikke kriteriene for disse skillene si noe med betydning for å forstå samfunnet historisk, i sin utvikling, som skiller epoker i menneskenes historie fra hverandre? Bør det ikke søkes etter de mest avgjørende samfunnsmessige forhold som skiller menneskene? Og i så fall hvilke forhold er dette?

Produksjonsforhold som klassedannende

Menneskene skiller seg fra andre arter gjennom sin aktive og bevisste tilpasning til naturen. Denne aktive tilpasning er arbeidet, og i denne tilpasningen utvikles produktivkrefter og med disse, arbeidsdelingen. Gjennom arbeidet danner menneskene spontant og ubevisst forhold seg i mellom, såkalte produksjonsforhold, hvor det viktigste forhold er eiendomsretten til arbeidsgjenstanden, arbeidsredskapene og arbeidsresultatet. Med utviklingen av produktivkreftene, øker produktiviteten og dermed samfunnets overskudd. Overskuddet fordeles i henhold til eiendomsretten. Med samfunnsutviklingen konsentreres eiendomsretten til en stadig mindre gruppe mennesker, mens en stadig større andel av menneskene blir eiendomsløse, dog ikke gjenstandsløse når det gjelder forbruksvarer. Dette er resultat av en lang historisk prosess hvor menneskeheten gjennomløper avvikling av mer primitive opprinnelige fellesskapssamfunn, til former for slaveholdersamfunn hvor slaven er eiendomsløs og eies av slaveeieren, til former for føydalsamfunn med den livegne med en viss personlig frihet, men seinere mer fri som leilending hos føydalherren som eier av arbeidsgjenstanden, jorda. Derfra utvikles samfunnet til kapitalismen hvor lønnsarbeiderens eneste eiendom er hans arbeidskraft som han må selge til kapitaleieren som eier av arbeidsgjenstanden, -redskapene og -resultatet. Den underliggende drivkraften som overflødiggjør den ene samfunnsform etter den andre, og som fordrer stadig nye produksjonsforhold, er produktivkreftene, fra mennesker med de mest primitive arbeidsredskaper som skaper fellesskapsforhold, mer utviklede som skaper slaveforhold, til enda mer utviklede som skaper føydalforhold, til industrialiseringen som skaper kapitalforhold. Slaveeieren kunne ikke eksistere uten slaven; føydalherren kunne ikke eksistere uten den livegne eller leilendingen; kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren. Disse to motsatte sider av en ubrytelig enhet, utgjør ulike historiske etapper i produksjonsforholdet, som bestemmer eiendomsretten til samfunnets overskudd og dermed fordelingen av dette. Mellom disse klasser utspilte og utspiller det seg sosiale kamper om eiendomsrett og fordeling av overskudd i så vel materielle som ideologiske former.

Dersom et samfunnsmessig historisk skille skal gjøres mellom menneskene, hva er mer hensiktsmessig enn det skillet som følger av produksjonsforholdene? Bør ikke et skille søkes så nær årsaken til ulikhetene mellom menneskene som mulig? Og er det mulig å komme nærmere årsaken til ulikhetene, enn det forhold menneskenes har til hverandre i produksjonen? På dette grunnlag hviler den historiske materialismens bestemmelse av klasser. Avgjørende for klassebegrepet, og menneskenes tilhørlighet i klasser, er derfor ikke begrepene i seg sjøl eller menneskenes sjøloppfatning; men historiske, objektive forhold. I tråd med en slik analyse kunne Karl Marx og Friedrich Engels uttale i Det kommunistiske manifest i 1848: ”Hele samfunnets historie fram til nå er historien som klassekamp (…) Det moderne borgelige samfunn som har utgått av det føydale samfunnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykkelse, nye former for kamper i stedet for de gamle. Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.”

Hovedklassene i samfunnene i særskilte historiske epoker – slave-slaveier, livegen/leilending-føydalherre eller i dag arbeider-kapitaleier – var/er ikke de eneste klasser. I tillegg eksisterer til enhver tid ulike klasser som lever under andre betingelser, men betingelser som må forholde seg til hovedklassene. Under slavesamfunnet og framfor alt under føydalsamfunnet vokste det fram et borgerskap – kapitalistklasse – i motsigelsesforhold til føydalherrene og eneveldet som de erstattet som herskende klasse. Sjølstendige håndverkere i kraft av at de eier sine egne arbeidsredskaper, var og er også typisk et sosialt lag som fant og finner sin plass ved siden av hovedklassene. Noen av de utvikler seg til kapitaleiere, mens andre ligger så nær arbeiderklassen at det er liten mening i å skille mellom dem. Dette leder oss over i spørsmålet om klassene i dagens samfunn.

Klasseforholdene i Norge

Hvordan ser produksjonsforholdene i dag ut? Er det fortsatt slik at det er privat eiendomsrett til arbeidsgjenstander, -redskaper og -resultat? Er fortsatt hoveddelen av produksjon og omsetning eid av private? Er det fortsatt slik at mennesker må selge arbeidskrafta si til de som eier for å få ei inntekt å leve av? Og hvilken betydning har det at det offentlige eier deler av produksjonen? Og hva med de som selger arbeidskrafta si i forhold som ikke er kapitalforhold, slik som i det offentlige eller i mindre håndverksbedrifter hvor eieren sjøl direkte deltar i produksjonen?

For å få et grep om disse spørsmålene, må tanken ledes tilbake til spørsmålet om forholdene produksjonen av det samfunnsmessige liv skjer under. Primært er det produksjon til menneskenes materielle produktive og individuelle konsum, det være seg oljeplattformer eller klær. I denne sammenheng må de funksjoner som omfattes av materiell produksjon forstås som enhver som er involvert direkte og indirekte, fra planlegging, utføring av den direkte operasjon, til vedlikehold, forpleining osv. Mer sekundære er operasjoner knyttet til omsetning, finansiering, skatte- og avgiftsberegninger og ennå mer avledede operasjoner. En rekke funksjoner ligger i overgangen mellom hva som kan anses som primært og sekundært. Istedenfor skarpe avgrensninger, er mer allmenne tilnærminger her hensiktsmessig. I Norge er produksjonen særlig knyttet til petroleums- og gassvirksomhet og annen kraftproduserende industri. I tillegg kommer noe annen landbasert, særlig kraftkrevende industri, samt skipsfart, fiske og jordbruk. Disse industriene er i hovedsak eid av private, men med et ikke ubetydelig innslag av statlig eierskap i olje-og gassutvinning, og annen kraftproduksjon. Jordbruket er i all hovedsak basert på at de som eier gårdene arbeider der. I liten grad anvendes fremmed arbeidskraft, og derfor er kapitalforholdene nærmest fraværende. I fiskeriene har kapitalforholdene overtatt mer og mer i takt med kapitalkonsentrasjonen med større farkoster, foredlingsanlegg og oppdrettsanlegg. Totalt sett er industrien det norske samfunnets økonomiske grunnlag, i den forstand at dens inntekter finansierer hoveddelen av samfunnets øvrige virksomhet, det være seg finans, infrastruktur, tjenestesektor, offentlige tilbud og offentlig sparing, som særlig fenomen i Norge. I så måte utgjør kapitalforholdet det vesentligste forhold mellom mennesker i den materielle verdiskapningen i samfunnet.

I de sammenhenger hvor det offentlige eier industri, er den organisert etter samme prinsipper som privateid virksomhet og tilpasser seg en internasjonal kapitalistisk produksjon og omsetning. Innenfor olje- og gass domineres fortsatt verdens produksjon og markeder av fem store privateide selskaper med hovedkontor i Vest-Europa og USA, selskaper de olje og gassproduserende stater er avhengig av. Den statlige virksomheten må således tilpasse seg den private eiendomsretten. Derfor inngår arbeidere som selger arbeidskrafta si i slike statlige virksomheter også i et kapitalistisk produksjonsforhold, om enn i en mindre direkte betydning. I denne sammenheng er det relevant å vise til at prisen på arbeidskrafta (lønna) bestemmes av de samme forhold som bestemmer prisen på arbeidskrafta i kapitalforhold, og det er sistnevnte som til sjuende og sist er bestemmende for den allmenne lønnsdannelsen. Den privateide industriens avgjørende betydning for lønnsdannelsen for øvrig, forklarer samvariasjonene mellom lønninger i industri, handel og servicenæringer, og mellom lønninger i privat og offentlig sektor. I Norge er dette forhold formalisert i den såkalte Frontfagmodellen, hvor arbeiderklassens lønninger i den eksportkrevende industri danner et slags tak for lønnsdannelsen for vanlige folk. Modellen er et uttrykk for en bevissthet om den materielle verdiskapningens betydning i samfunnet.

For å bestemme hvem som tilhører arbeiderklassen, er det følgelig ikke riktig å begrense seg til det konkrete kapitalforhold, men la dette danne utgangspunkt for en mer samfunnsmessig tilnærming, hvor det avgjørende er at samfunnet grunnleggende er basert på en kapitalistisk produksjons- og omsetningsmåte. Tilhørighet i arbeiderklassen avgjøres følgelig ikke aleine av om vedkommende produserer merverdi som tilfaller en kapitaleier, ei heller av om vedkommende selger arbeidskrafta si til en handels- eller finanskapitalist, en bank eller et stort advokat- eller revisorforetak; men om vedkommende rett og slett må selge arbeidskrafta si for å få en inntekt å leve av, og om denne inntekten er bestemt av den alminnelige lønnsdannelsen i samfunnet. I tillegg må det tas hensyn til omfordelingen av inntekter og formuer som skjer over statens skatte- og bevilgningspolitikk. Denne omfordelingen har sin primærkilde i overskuddet fra privat sektor, herunder grunnrente til staten fra olje- og gassproduksjon. Herfra finansieres offentlige ansatte, pensjoner osv, viss nivå til sjuende og sist bestemmes av prisen på arbeidskrafta i produktiv sektor. Andelen i arbeiderklassen som ikke er involvert i den materielle produksjon (funksjonærer) øker tendensielt på bekostning av den merverdiskapende del. Imidlertid synker ikke arbeiderklassens andel i befolkningen, den øker ved at stadig flere eiermessig atskilles fra kapitaleiendommen og må selge sin arbeidskraft. Tilhørende arbeiderklassen er alle som er avhengig av inntekt fra salg av arbeidskraft, og derfor hører hele familien under begrepet, enten de er under utdanning eller hjemmeværende. En helt annen sak er at det er store sosiale forskjeller innenfor arbeiderklassen som viser seg i forskjeller i utdanning, boforhold osv. Men disse forskjellene er å anse som symptomer, som virkninger av hovedmotsigelsen, og kan i tillegg ha andre årsaker som f eks ulike størrelser på arvede formuer, hell og uhell i salg av bolig og rusproblemer. Særlig i Norge med relativt høy levestandard, besitter mange i arbeiderklassen ikke ubetydelig med personlige eiendeler som hus, biler, hytter osv. Men disse eiendelene er ikke å anse som kapital i betydningen å leve av andres arbeid. De gir ingen profitt, men er bare en del av det individuelle konsumet som oppspart arbeidslønn eller gjeld. Ut av disse symptomene, abstraherer imidlertid borgerlige tenkere de avgjørende skiller som klassedannende og konstruerer sin ”middelklasse”.

Er kapitalistklassen begrenset til de som eier produksjonsgjenstanden, -redskapene og –resultatet, til de som lever av fremmed arbeid? For å avgjøre spørsmålet må svarene utledes fra kapitalforholdet som et primærforhold. Resultatet av utbyttingen – kapitalistens tilegnelse av merverdien – kan bidra til å gi svar; nemlig profitten og dens fordeling. Sjøl om profittens primærkilde er produktiv sektor, fordeles den og har i handel, kreditt, tjenester, underholdning osv, tilleggskilder utover det materielt verdiskapende arbeid. Kapitalisten kan følgelig søkes i alle sammenhenger hvor det oppebæres profitt. I tillegg tar kapitalforhold ulike former. Under dagens kapitalisme er ikke det personlige forholdet kapitalist-arbeider det dominerende, sjøl om det fortsatt er der. Eierskapet er ofte organisert i aksjeselskaper hvor det formelle eierskapet får sitt juridiske uttrykk i eiendomsrett til aksjer. Eierskapet til et selskap fordeles således på en rekke personer som igjen er representert gjennom selskaper, og på den måten skjules. Å finne fram til den personlige eier, blir som å skrelle en løk. Det er mange lag som må skrelles vekk før kjernen kommer for dagen. I tillegg kommer det vi kan kalle det reelle eierskap som oppebærer profitt gjennom lån til selskapet slik som obligasjonseiere og banker. Men vi kan ikke stoppe ved disse juridiske og finansielle kapitalformene. Tilhørighet i kapitalistklassen har også de som på annen måte får tilgang til profitten. Derfor går det et skille i bedriftene mellom ledere som har inntekter utover hva som følger av den alminnelige lønnsdannelsen i en så stor grad at det er naturlig å si at de har tilgang til profitten. Millionlønningene til ledere som vi stadig hører om, forteller nettopp om sosiale sjikt med en slik tilgang. Ledere i statlige næringsvirksomheter hører antakelig også med i kapitalistklassen når dannelsen av deres inntekter bestemmes av private lederes tilgang på profitt. Den umiddelbare kilden til inntektene kan således ikke være avgjørende, men deres samfunnsmessige rolle. Kategoriseringen styrkes dersom deres hovedfunksjon i tillegg er å profittmaksimere bedriftens resultater, og ikke utøvelse av mer allsidige sosiale funksjoner. Imidlertid er det her som i mange andre tilfeller, tale om overgangsfenomener som har trekk av forskjellige sosiale lag samtidig, uten at det er mulig med fasthet å plassere funksjonen i den ene eller andre klassen. I en del land er imidlertid vekslingen mellom ledende stillinger i stat og privat sektor typisk, og viser den nære forbindelsen som også må gi seg utslag i profittenkning og inntektsfordeling. Tilgang til profitt har også høyt gasjerte advokater og revisorer i forbindelse med rådgivning om skattetilpasninger, oppkjøp, eller kapitalutvidelser. I en samfunnsmessig sammenheng gjelder profittilgangen som reelt kriterium også for gevinster oppebåret i forbindelse med differanse på kjøp og salg av aksjer og obligasjoner i det såkalte annenhåndsmarkedet. Men helt sentralt for å henføre et individ til kapitalistklassen, er at denne alt overveiende lever av denne profitten. Til denne klassen hører således ikke de som har en ekstrainntekt herfra, men hvor denne ikke er deres hovedinntekt. Således ser vi at flere i arbeiderklassen kan ha en ekstrainntekt fra sparing i verdipapirfond og liknende. Den omstendighet opphever ikke deres tilhørighet i arbeiderklassen.

Ideologienes tilslørende funksjon

Klasser og klassekamp hører følgelig til sivilisasjonens historie og drivkraft. Et annet spørsmål er hvordan menneskene blir seg bevisst klasser og sin klassetilhørighet. Dette spørsmålet hører til utviklingen av ideologi, til utvikling av bevissthetsformer og subjektiv bevissthet. Det er et spørsmål jeg her lar ligge. Imidlertid ligger forklaringen til de subjektivt idealistiske tilnærmingene til klassespørsmålet i denne ideologiske sfæren. Fordi klassemotsetningene uttrykker seg ideologisk som politiske stridsspørsmål om fordeling, rettferdighet osv, medfører en mer overflatisk tilnærming at spørsmålet isoleres til slike uttrykk, altså til bevisste subjektive uttrykk. Men når tilnærmingene begrenser seg til slike uttrykk, kommer de ikke til sakens kjerne, til de objektive og materielle avgjørende forhold mellom menneskene i deres hovedvirksomhet, nemlig den aktive samfunnsmessige tilpasning til naturen. Dermed tenderer forklaringene i slike idealistiske tilnærminger til forklaringer som er i den herskende klassens interesser. I dens interesser er det særlig å få fram forestillingen om en ”middelklasse”, en klasse som ikke står i noe motsigelsesforhold til andre klasser. Og det er i dens interesse å isolere oppmerksomheten til overflatefenomener, som riktignok kan koste kapitalistklassen noe i form av konsesjoner til sosial og økonomisk utjevning, men ikke til det som er den frigjørende løsningen; nemlig opphevelsen av hovedmotsigelsen i samfunnet: Motsigelsen mellom den private tilegnelsen og den samfunnsmessige produksjon! En opphevelse som i sitt resultat er opphevelse av klassemotsigelsene.

Reklamer

One Comment

  1. En interessant og lærerik redegjørelse fra Eystein Kleven om klasseforhold. Jeg vil bare knytte en kommentar til hvordan han argumenterer for at spesielt høyt lønnede ledere blir å plassere i kapitalistklassen.

    Han skriver: «Derfor går det et skille i bedriftene mellom ledere som har inntekter utover hva som følger av den alminnelige lønnsdannelsen i en så stor grad at det er naturlig å si at de har tilgang til profitten.» Dette plasserer disse lederne likevel ikke i kapitalistklassen, en misforståelse som faktisk ofte forekommer. Deres lønn er en lønn på en spesiell type arbeidskraft som bestemmes som enhver annen type arbeidskraft av de tilbuds- og etterspørselsforhold som er til stede og dertil hørende maktforhold. Og i denne forstand er de lønnsarbeidere.

    Kleven skriver videre: «Men helt sentralt for å henføre et individ til kapitalistklassen, er at denne alt overveiende lever av denne profitten.» Det er heller ikke et kriterium som kan brukes for å plassere noen i kapitalistklassen. En kapitalist kan utmerket godt tenkes å leve av helt andre inntekter enn hans kapitalinntekt, ofte vil det være et spørsmål om hvor nøysom han er.

    Det avgjørende for å plassere en spesielt høyt lønnet leder i kapitalistklassen er, som for enhver annen kapitalist, at han har en kapital som er så stor at den inngår i den kapitalistiske produksjonen på en slik måte at det er denne kapitalen som er definerende for hvilken person vi har foran oss. I praksis vil dette kunne ha betydd at han på dagen kunne ha sluttet i sin lederstilling og bare ofret seg for sine kapitalplasseringer eller levd herrens glade dager hvor som helst i verden eller begge deler.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s