av Arne Byrkjeflot
Norge har vært gjennom tre perioder der statens rolle har vært avgjørende for industrialiseringa. Fra 1905 da den kraftkrevende industrien ble bygd opp og Stortinget grep inn med konsesjonslover. Kapitalen skulle få krafta til låns, men etter 60 år falt vannkrafta vederlagsfritt tilbake til staten. I tillegg måtte industrien bygge opp de første velferdskommuner i landet vårt.
Den andre perioden var etter andre verdenskrig der staten var en direkte industribygger med Jernverket Mo i Rana som det viktigste selskapet. Det var en planmessig oppbygging av industri som landet trengte med en rekke virkemidler.
Den tredje perioden var 80 tallet. Da fikk vi en politisk styrt nedbygging av verft og gruver i Norge samtidig som den nye oljeindustrien ble bygd opp. Som med vannkrafta vedtok Stortinget at oljen var folkets eiendom og var et middel til å bygge landet. Statoil ble bygd opp. Men både Statoil og norske leverandørselskap ville tapt enhver anbudskonkurranse. De hadde ingen kompetanse på olje, ingen forskning og lite kapital. Da satte staten betingelser for å gi konsesjon på norsk sokkel. Selskapene måtte gi en viss andel til norske leverandører, de måtte samarbeide med og overføre kompetanse til Statoil og de måtte bidra til norsk oljeforskning. Staten, ikke selskapene, bestemte hvor basene skulle ligge,. I dette regimet der de utenlandske gigantene var prisgitt statens godvilje var det også mulig å forhandle og streike fram en egen norsk standard for lønns og arbeidsforhold som det ikke finnes like til i hele verdens oljeindustri.
Ingenting av dette ville vært mulig om oljen hadde blitt funnet 25 år senere etter at EØS-avtalen ble innført. Ingenting.
Avindustrialisering.
Den offisielle norske politikken, om det er Stoltenberg og Støre eller Solberg og Jensen, har vært og er næringsnøytralitet. Bare kapitalen gis gode og like vilkår så vil markedet finne den rette løsning for framtidas grønne industri. Andre land tenker ikke sånn. Kina har en statlig strategi for å satse i vekstbransjer, USA har det samme skjult gjennom forsvarsindustrien. EUs næringsnøytralitet er Tysklands måte å sikre en sterkere og sterkere dominans for sin egen industri.
Hva skal det grønne skifte bygge på?
Norge må bygge på sine fortrinn. Og vi er så heldige at våre fortrinn er særskilt godt egnet til å bygge en grønn framtid. Vi har vannkrafta og verdens mest avanserte kraftkrevende industri. Som igjen er grunnlaget for solcelleindustrien. Vi har olje og gass som sjølsagt er kilde til CO2, men også et fantastisk råstoff. Vi har fisk som riktig forvaltet er verdens mest klimavennlige mat. Vi har skog som riktig forvaltet har et klimaregnskap i null. Vi har Europas mest miljøvennlige jordbruk, men kan bli mer klimavennlig. Vi har en leverandørindustri bygd opp på olje som er fremst i verden. Vi har en norsk samfunnsmodell som er best i verden på omstilling.
Næringsnøytralitetens fallit.
Nedlegging av Follum fabrikker.
Follum ble bygd opp av skogeierne for å ta unna virke. Fabrikken videreforedlet en fjerdepart av all norsk skog. Den lokale skogeierforeningen Viken ville kjøpe fabrikken, men Norske Skog ville ha bort fabrikken for å få opp prisene. Med den gamle ervervsloven som ESA fikk fjernet, så kunne den lagt fabrikken ut på tvangssalg og den ville levd videre. Det var ingen politisk vilje til å redde Follum, men om viljen hadde vært der så var verktøyet borte.
Avvirkning av skog i Norge er bare halvparten av tilveksten. Norsk treforedlingsindustri tar bare halvparten av det som avvirkes. Av skog kan du lage alt du kan lage av olje, uten klimavirning. Biodiesel av skog er miljøvennlig, biodiesel av mais er det ikke.
Salget av REC.
Norge har verdens mest avanserte silisiumproduksjon. Silisium er råstoffet i solceller. Solceller blir laget ved å rense silisium til ekstrem renhet og så skjære i tynne lag. På solceller skjer det en stille teknologisk revolusjon som gjør at solkraft kan konkurrere på pris uten subsidier om svært få år.
Kina så dette, dumpet prisen til langt under sjølkost, norske REC gikk med underskudd. Alle visste at dette var et midlertidig problem, kom de over kneiken så lå det et industrieventyr og ventet. Nå ville ikke Giske gripe inn, men om regjeringen hadde villet var det ingenting de kunne gjort. Støtte over kneiken ville vært i strid med EUs statsstøtteregler.
Salget av ELKEM.
Grunnlaget for solcelleindustrien ligger i norske smelteverk som produserer verdens reneste silisium. ELKEM er best i verden. Men solgt til Kina. Ingen katastrofe for norske arbeidsplasser, de oppfører seg pent og satser i Norge. Iallfall så lenge strømprisen er lav. Men et land som tenker langsiktig selger ikke unna nøkkelindustri for det grønne skiftet.
Vannkraft.
Norsk industri er bygd på naturressurser. De viktigste er olje, gass, fisk, landbruk og skog.. Og vannkraft. Vannkrafta er i en særstilling. Norge har ikke mange konkurransefortrinn som industrinasjon. Det er kaldt, spredt bosetting, dyr infrastruktur, lang avstand til de store markeder og høyt kostnadsnivå.
Men vi har vannkraft. En energikilde med en kostpris under fem øre pr. kilowatt, helt uten klimautslipp. Våre pionerer så på vannkrafta som et middel til å bygge opp Noreg som en industrinasjon. Først med konsesjonslovene der konsern fikk krafta til låns i 60 år , men bare om bedriftene ble holdt i drift og lokalsamfunn bygd opp. Etter krigen fikk vi stortingsbestemte kraftkontrakter med samme samfunnskontrakt. Elektrisk kraft var ikke en vare i seg sjøl, det var et middel for å bygge landet.
Jeg var sjøl med å se nasjonsbyggerne tape. Først med innføring av energilov og børs som gjorde kraft til en vare i 1991, EØS-avtalen på forskudd. Så de stortingsbestemte kraftkontraktenes fall på Stortinget i 1999. På 2000 tallet ble bedrift etter bedrift lagt ned, etter hvert som kraftkontraktene gikk ut fra 2005 til 2010. De fleste bedriftene ble berget av et stort kraftoverskudd fra 2010 som brakte strømprisene ned. Grunn : Mer nedbør, nedlegging og at det private forbruket faktisk stagnerte.
Kraftkablene til kontinentet.
Dette er den store utfordringen nå. Det er planlagt kraftkabler som kan eksportere halvparten av all norsk vannkraft. Da blir krafta en internasjonal vare med en internasjonal strømpris, dobbelte av dagens pris Men vi får en nasjonal nettleie høyere enn i EU. Fordi det er dyrere å bygge nett i Norge og fordi det er norsk nettleie som skal betale alle milliardene det koster å bringe krafta fram til eksportkablene og alle milliardene det koster å subsidiere vindkrafta som vi slett ikke trenger.
Slik fjernes den viktigste norske konkurransefordel som har skapt verdens mest miljøvennlige produksjon av råstoff som igjen er et viktig grunnlag for fornybar kraft,
Fisk.
Det er inngått avtale om nulltoll på filet, men toll på bearbeidede fiskeriprodukter. Slik er det satt en effektiv stans for oppbygging av en norsk foredelingsindustri. Spesielt på røkt laks som er den største varen. Når det i tillegg er null toll på å sende røkt laks og andre bearbeidet fisk inn til Norge er det et selvskudd. Det er miljøgalskap å sende fisk til bearbeiding i Kina for så å sende den tilbake til Rema og Kiwi.
Skog.
Det selges 10 millioner m3 tre i året, bare 40 % av det skogen produserer. Det er realistisk å øke avvirkningen med 6 millioner m3 i året. I dag får vi 18 TWh til ved, biodrivstoff og annen energi som er klimanøytral. Det er mulig å øke denne med 22 til 24 TWh
Som silisium er skog et viktig råstoff i en miljøvennlig verden. Biodrivstoff skal ikke lages av mat som mais, det skal lages av tre. Alt som lages av olje kan lages av tre. Og tre som vokser opp binder på nytt den CO2 som slippes ut når tre forbrukes
Norsk leverandørindustri og den nye norske industrien.
Omforminga fra verft til offshore var vellykket fordi Statoil prioriterte norsk industri og utenlandske selskap måtte gjøre det samme. Slik prioritering er helt nødvendig når ny industri skal bygges opp. Scanvind, som var forsøk på norsk vindkraftindustri, hadde ingen sjanse mot etablert storindustri. Offshore vindkraft er en opplagt satsing for Norge med sin kompetanse.
Men slik blir det ikke:
Follobanen, det største samferdselsprosjektet i Norge, var markedsført som et sysselsettingsprosjekt for å ta unna for krisa i olja. Det gikk til spanske og italienske selskap. Begrunnelsen var økonomi, men også at de hadde erfaring fra store tunnelboremaskiner. Sjølsagt burde det vært et lærestykke for norske entreprenører i tunnellandet Norge.
INEOS i Bamble ville utvide i Bamble med 8 milliarder, skape flere hundre nye arbeidsplasser, gjøre bedriften grønnere og senke CO2-utslippet med 750 000 tonn. Industriminister Mæland sa nei. Det var ikke nei fordi prosjektet var dårlig eller lite lønnsomt, det var nei fordi hun mente det var i strid med EØS-avtalens statsstøtteregler.
EØS-avtalen eller manglende politisk vilje?
Det er et handlingsrom innefor EØS-avtalen som ikke blir utnyttet. Tyskland gir investeringsgaranti til 60 utvalgte bedrifter, 40 milliarder i alt. Mæland sier det ikke er mulig. Slik ser vi at EØS-avtalen brukes som unnskyldning når det ikke finnes politisk vilje. Men så lenge det fins en reell risiko for at de har rett, så gjør det den politiske kampen for en grønn industrireising vanskelig. Og handlingsrommet er smalt når det ikke kan gis statsstøtte som begunstiger norsk industri framfor EU-industri. EU arbeider målbevisst for å gjøre dette handlingsrommet smalere. Det er et voldsomt press for å skape et energimarked på tvers av landegrensene og gjøre norsk kraft til EU-vare underlagt EU-regler. EU kaller det den femte frihet, Energiunion er målet.
Er det mulig å snu?
Det er mange faktorer som ligger bak Brexit og Trumps seier. Men en av dem er reaksjonen på at industri blir ofret på globaliseringens alter. Den ekstreme frihandelsideologien slår sprekker. Det nye er at også deler av kapitalen nå tenker slik. At de faktisk trenger et nasjonalt vern for overleve og enda mer for å omstille til framtida. Det er ikke lenger sikkert at CETA, TISA og TTIP blir til. Det er ganske sikkert at EUs problemer blir større og større. EØS-avtalen er ikke lenger hugget i stein.
Sosialistisk framtid 