Fascismen før og nå

av Erik Dokken

Å studere fascismen i dag er ikke lengre bare noe man bør gjøre av historisk nysgjerrighet, dessverre er fascismen for fullt tilbake på banen som en reell trussel. Høyreekstreme holdninger er i fremgang over hele Europa og i viser seg i økende grad gjennom dannelsen og veksten av partier og organisasjoner som enten er direkte fascistiske, eller som oftere tar formelt avstand fra fascismen, men likevel bærer med seg sentrale fascistiske trekk.

Fascismens fremvekst i mellomkrigstiden var i stor grad en reaksjon på den økonomiske krisen på denne tiden, og sånn sett er det forståelig hvorfor fascismen er i fremvekst nå som verden igjen opplever en kapitalistisk krise, som ligger an til å bli enda verre enn noen tidligere krise. Sammen med kampen om å mobilisere mot den kapitalistiske krisen og imperialistiske kriger, er kampen mot denne nyfascismen derfor en av våre viktigste oppgaver. For å kunne føre denne kampen er det viktig å se litt på fascismens historie for å se hva denne ideologien faktisk gikk ut på, hvorfor den appellerte til folk, og vise hvordan den er lik som dagens høyreekstremisme, som for å vinne støtte gjerne påstår at de selv er imot fascisme og nazisme

Oppgjøret etter 1. verdenskrig og fascismens oppstand

Selve ordet fascisme oppstod i Italia og det var også her fascismen først vokste fram. Benito Mussolini dannet en fascistisk organisasjon allerede i 1914, men det var i den krisepregede mellomkrigstiden at partiet vokste og tok makten i 1922. Senere tok liknende høyreekstreme bevegelser makten i en rekke andre land, blant annet i Ungarn, Spania, Portugal, de baltiske statene og selvsagt i Tyskland, der den mest ekstreme formen for fascisme – nazismen – vokste fram.

De fascistiske, nazistiske og høyreekstreme bevegelsene som vokste frem i de europeiske landene i mellomkrigstiden var i noen tilfeller inspirert og påvirket av hverandre, men for det meste vokste de frem på egenhånd og hadde sine særpreg i hvert enkelt land. Vi kan likevel finne mange nok fellestrekk til å samle dem inn under fellesbetegnelsen fascisme. Dette er viktig, for når vi sammenligner disse fellestrekkene med høyreekstreme organisasjoner og partier i dagens Europa – som påstår at de tar avstand fra fascisme og nazisme – ser vi at de bærer med seg mange av de samme grunnsteinene. Dette kommer jeg tilbake til senere

Fascismen vokste frem i en periode som var sterkt preget av økonomiske og politiske kriser, samt bitterhet og kynisme etter den grusomme første verdenskrig. Mange hadde mistet troen på de gamle politiske styreformene etter den enorme krigen der så mange hadde dødd i en krig som på mange måter virket helt meningsløs. Krigsoppgjøret skapte også mye nasjonal harme, nye grensetrekninger og ønsker om hevn. De høyreekstreme bevegelsene vant støtte gjennom deres løfter om å rette på urettene mot landene deres etter første verdenskrig. Nazistene skapte en myte som gikk ut på at tyskerne egentlig ikke hadde tapt krigen militært, men at de hadde blitt dolket i ryggen av jøder og bolsjeviker, som tvang Tyskland til å inngå en ydmykende fredsavtale. Gjennom Versaillestraktaten (fredsavtalen etter 1. verdenskrig) måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen, gi fra seg alle koloniene sine, ca. 10% av sine landområder og befolkningen, måtte betale enorme krigsskadeerstatninger og fikk sterke begrensinger på hæren sin. Tyskerne mente denne fredsslutningen var grovt urettferdig, og med rette. Det kan vanskelig sies at Tyskland alene skulle bære skylden for første verdenskrig, og kravene mot dem var brutale. Dette skapte enorm harme i Tyskland, og i en periode der nasjonalismen stod så sterkt skapte det grobunn for høyreekstremisme.

Men det trengte ikke å ligge noen så stor urett til bunns for at fascistene kunne vinne støtte på nasjonalfølelsen til sine innbyggere. Italia hadde f.eks. vært på de seirendes side under krigen, så her skulle man tro det var en annen stemning. Men her følte mange at Italia ikke hadde fått det seiersbyttet de fortjente, og dette spilte Mussolini og fascistene på.

Den økonomiske krisen ga grobunn for fascismen

Minst like viktig som nasjonalismen og ønsket om hevn var imidlertid den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Første verdenskrig hadde utarmet alle de europeiske landene, nesten all produksjon hadde blitt rettet inn mot krig og landene hadde tatt opp store lån. Med børskrakket på Wall Street i 1929 ble den økonomiske situasjonen kraftig forverret og millioner av mennesker ble kastet ut i arbeidsledighet og nød. Dette førte naturligvis til at folk mistet troen på det rådende system, kapitalismen. De gamle politiske lederne klarte ikke å løse problemene, og stadig skiftende regjeringer gjorde bare situasjonen mer kaotisk. Under disse forholdene var det mange som søkte etter alternativer til det kapitalistiske og borgerlig-demokratiske systemet. Arbeiderklassen søkte til de sosialistiske og kommunistiske partiene. En del av borgerskapet og bøndene holdt seg til sine tradisjonelle konservative, liberale eller religiøse partier. Men en stadig større andel av småborgerskapet og funksjonærene (middelklassen) i byene og bøndene på landsbygda følte seg fanget mellom kapitalistene som truet deres eksistensgrunnlag på den ene siden, og en arbeiderklasse som de følte skapte kaos gjennom sine streiker og fordi de fryktet sosialistiske revolusjoner. Det var disse menneskene som kom til å utgjøre kjernegrunnlaget til fascistene. Fascistene kunne trøste disse samfunnsgruppene med at alt det dårlige i samfunnet ikke var deres skyld, det var skylden til onde krefter i utlandet i allianse med indre sabotører og landssvikere, som andre stormakter, internasjonale finanskrefter og kapitalister og ikke minst den konspiratoriske kommunismen og internasjonal arbeiderbevegelse. For nazistene var det ikke minst jødene, som ifølge nazistene styrte både kapitalismen og kommunismen, som ble de nyttige syndebukkene som de høyreekstreme kunne bruke for å avlede oppmerksomheten fra de virkelige samfunnsproblemene. Fascismen lovet også at de ville eliminere de indre fiendene, få slutt på den økonomiske krisen og klassekampen og samle nasjonen under et stabilt styre.

I tillegg til disse mellomlagene i samfunnet fikk fascismen etter hvert støtte blant de rike. I begynnelsen mislikte nok mange kapitalister fascistenes bruk av sosialistisk retorikk og appeller til arbeiderne, men etter hvert så de hvilken nytte fascismen kunne være: De fikk beholde sine private eiendommer og slapp å forholde seg til fagforeninger, streiker, og trusselen om revolusjon. I både Italia og Tyskland var det også de tradisjonelle elitepartiene på høyresiden, som kapitalistene gjerne hadde støttet tidligere, som hjalp fascistene til makten. Det er viktig å huske at både Mussolini og Hitler kom til makten gjennom lovlige midler; Mussolini krevde makten i Italia, men han tok den ikke, han ble gitt den av kongen i Italia, og de andre høyrepartiene godtok i inngå i en samlingsregjering med fascistene. Deretter tok Mussolini gradvis mer kontroll helt til han hadde all makt selv. I Tyskland hadde nazistene betydelig valgoppslutning. Etter utallige regjeringskriser og nyvalg fikk nazistene 13,7 millioner stemmer, 37% valgoppslutning i 1932. Den konservative presidenten Hindenburg utpekte Hitler til rikskansler i en samlingsregjering med andre høyrepartier. Disse håpet at de kunne kontrollere og bruke Hitler, men tok grundig feil. Hitler brukte Riksdagsbrannen i februar 1933 som påskudd til å innføre unntakstilstand, oppheve pressefriheten og forby kommunistpartiet. Deretter fulgte en gradvis innskrenking av demokratiske rettigheter, helt til nazistene tok full kontroll over staten.

Til nå har jeg skrevet en del om hvilke forhold fascistene spilte på for å vinne makt i mellomkrigstiden. Nå vil jeg gå litt mer i dybden å se på enkelte sentrale deler av ideologien.

Fascismen – en reaksjon mot opplysningstankene

Om man skal oppsummere fascistisk ideologi i kortest mulig ordelag kan man ta utgangspunkt i følgende sitat fra nazistenes propagandaminister Josef Goebbels «Vi skal utradere året 1789 i europeisk historie.» Med dette siktet han til den franske revolusjon og opplysningstankene. I den franske revolusjonen gikk folk til opprør mot det gamle føydale samfunnet, der mennesker var delt inn i stender med ulike rettigheter, der blind religiøs tro undertrykte rasjonell tenkning og fornuft, der folk ikke hadde noen form for medbestemmelse eller politiske og juridiske rettigheter. Med opplysningstankene kom ideene om likhet mellom alle mennesker, menneskerettigheter, rettsstat og demokrati til uttrykk, og etter lang tid og harde kamper ble de også rådende i store deler av den vestlige verden. Kommunismen kan ses på som en videreføring av disse tankene, fordi vi i tillegg til formelle like rettigheter vil ha reell økonomisk og sosial likestilling og likhet på tvers av etniske og kjønnsmessige skiller.

Men fascismen var altså en reaksjon mot dette. De mente disse tankene var destruktive og skadelige for samfunnet, og gikk imot den naturlige orden med den sterkestes rett. De mente mennesker var forskjellige og derfor burde ha forskjellige rettigheter: Noen mennesker var ment til å være herskere, andre måtte underkaste seg. Menn skulle arbeide og krige, kvinner skulle føde barn og passe hjemmet. De ”svake” i samfunnet (f.eks. fysisk eller psykisk utviklingshemmede) måtte lukes ut for å holde samfunnet sterkt. Nazistene delte også menneskeheten inn i ulike raser med ulike rettigheter. Den ariske rasen var øverst på rangstigen, det slaviske folk var undermennesker som kunne brukes som slaver, mens jøder og sigøynere var direkte skadelige og måtte utdrives fra samfunnet.

Nasjonalisme og rasisme

Et viktig fellestrekk for alle de fascistiske og høyreekstreme bevegelsene i mellomkrigstiden var at de hadde en ekstrem og aggressiv nasjonalisme. Et typisk trekk var at man mente sin nasjon var under angrep, at det var noen krefter i samfunnet som prøvde å ødelegge nasjonen innenfra. Det var ofte jøder eller kommunister/sosialister , gjerne i kombinasjon (for eksempel, den jødisk-bolsjevikiske konspirasjon) Nasjonen var den viktigste enheten og måtte styrkes både gjennom å eliminere indre fiender, få alle indre konflikter, deriblant klassekamp til å opphøre, og styrke nasjonen sin utad gjennom militær opprustning og ofte også med ambisjoner om å ekspandere.

Nasjonalismen til de høyreekstreme benytter også i stor grad historien til sin nytte. De skapte myter om en gammel storhetstid som de ville strebe etter å vinne tilbake: nazistene så til middelalderens teutonere og til Det tyske keiserriket på Otto von Bismarks tid, italienerne så til Romerriket og de norske nazistene så til vikingtiden.

Hvordan er det med de høyreekstreme i dag? Stort sett det samme: nynazister ser tilbake på det tyske keiserriket og Hitlers Tyskland som idealer, Vigrid hyller fortsatt vikingtiden, Nasjonalbolsjevikene i Russland hyller merkelig nok også Sovjetunionen, som de anser som Russlands storhetstid. Og sist, men ikke minst, den norske høyreekstreme massemorderen Anders B. Breivik, hyller Tempelridderne som han påstår forsvarte Europa mot muslimer.

Når det gjelder fiendebildet er det også stort sett det samme, men med noen mindre justeringer blant deler av den ekstreme høyresiden. For noen av de høyreekstreme, er fiendebildet akkurat det samme: sosialister, jøder og kapitalister samarbeider om å ta over verden. For andre har imidlertid jødene blitt erstattet av muslimer. Men grunnlaget er nøyaktig det samme: Muslimene har en bevisst plan om å ta over de europeiske landene, innføre sharia og utrydde vestlig kultur. Sosialister i regjeringen, i mediene, i skolene, og i samfunnet i sin helhet er med på konspirasjonen; de hjelper muslimene med sin onde plan om å ta over verden. På denne måten er sosialistene landssvikere og fiender. Konsekvensene av denne tankegangen kom tragisk til uttrykk 22. juli i fjor.

Dagens rasisme

Selve rasismen har også denne forandret seg noe hos de moderne høyreekstremistene. Før var rasismen mer det begrepet faktisk betyr, nemlig at man mente menneskene var delt inn i ulike biologiske raser med egne medfødte egenskaper. Noen høyreekstreme opprettholder denne tankegangen også i dag, men den dominerende formen for rasisme i dag går på kultur framfor rase. Selv om dette kan høres mer spiselig ut, fordi folk i teorien kan forandre kultur og dermed slippe forfølgelse, er det ikke slik i praksis. Man ser raskt at de nye rasistene stempler alle de mener tilhører en bestemt gruppe, uavhengig av hva disse personene mener selv. F.eks. blir alle med arabiske eller afrikanske navn eller utseende sett på med skepsis, uavhengig om de er praktiserende muslimer, kristne, eller ateister. I Norge finnes praktisk talt ingen ekstreme muslimer, ingen betydelige grupperinger som vil innføre sharia. Likevel er tanker om at muslimer flest faktisk ønsker å erstatte norsk kultur og demokrati med islamsk diktatur skremmende utbredt blant befolkningen.

At rase har blitt erstattet av kultur som begrunnelse for diskriminering er likegyldig, for begge fordommene er menneskeskapte. Bare fordi nazistene betegnet jøder som en rase, mens dagens rasister betegner islam som en kultur, er prinsippet det samme: en stor gruppe mennesker blir kollektivt tillagt bestemte meninger og egenskaper og diskrimineres på grunnlag av det.

Rasismen i dag er langt farligere enn det mange forstår. Selv om mange antirasister har påpekt likhetene mellom antisemittismen i mellomkrigstiden og muslimhatet i dag har dette synet blitt kritisert av andre. Noen mener at det er uhørt å sammenligne det som skjer med muslimene i dag med massemordet mot jødene. Men det er viktig å huske at jødene heller ikke bare ble drept med engang nazistene kom til makten; det begynte i det små. Først ble jødene som gruppe kollektivt anklaget for alle problemene i samfunnet. Deretter ble de utsatt for særskilt lovgivning, diskriminering på arbeidsplasser, skoler og ellers i det offentlige rom, vold på gatene og angrep på jødiske butikker osv. I neste omgang ble jødene arrestert og sendt til konsentrasjonsleire. I begynnelsen var heller ikke konsentrasjonsleire ment som rene dødsleire. Det var faktisk en diskusjon blant nazistene om hva som skulle gjøres med jødene, og det forelå bl.a. planer om å sende de til Madagaskar eller langt østover i Russland for å kvitte seg med dem. Det var først da disse løsningene virket umulige å oppnå, antall jøder i fangenskap ble så store og krigen ble mer brutal at nazistene gikk inn for den «Endelige løsningen» om å utrydde jødene på Wannsee-konferansen i 1942.

Det viktige poenget her er altså at folkemord starter ikke bare ut av det blå, det bygger seg gradvis opp. I forkant av nærmest alle folkemord har det foregått en lengre prosess der man demoniserer og umenneskeliggjør fienden, en nødvendig forutsetning for å kunne drepe dem. Det er nettopp dette vi er redde for at skjer i dag, og det er derfor det er så viktig å gripe inn nå, i begynnelsen, før prosessen kan gå lengre. I dag blir muslimer kollektivt beskyldt for en rekke samfunnsproblemer, de opplever diskriminering og demonisering. Mennesker som ønsker – samt partier som oppfordrer til – særskilt lovgivning mot muslimer (og nå også romfolk) er urovekkende stor. Steget videre til internering og eventuelt drap blir deretter ikke så lang.

Den fascistiske trusselen i dag

Fascismen fikk naturlig nok et svært dårlig rykte etter 2. verdenskrig, og heldigvis har dette spilt en viktig rolle i å holde nede høyreekstremismen i lang tid. I de siste årene ser det dessverre ut til at denne effekten ikke lengre gjelder. Delvis fordi en del mennesker faktisk har begynt å se mer positivt på den gamle nazismen og fascismen, men aller mest fordi dagens høyreekstreme har klart å dekke deres sanne karakter og likheter med den gamle fascismen. Måten rasismen har endret seg har jeg allerede nevnt. Et annet, svært enkelt, triks er at dagens høyreekstreme rett og slett bare sier at de tar avstand fra nazismen og sammenlikner gjerne nazismen og kommunismen som totalitære ideologier de tar avstand fra. Både SIAN, ABB, Norgespatriotene og store partier som Sverigedemokraterna fordømmer formelt nazismen. Men når man setter seg inn i hva de faktisk står for ser man at de deler noen av de mest grunnleggende fascistiske trekkene. Og skremmende nok kan man også ta med FrP under de fleste av disse punktene:

  • Fremmedfrykt og stempling av en bestemt gruppe mennesker som fiender av nasjonen og vestlig kultur. Troen på at mennesker som tilhører bestemte nasjonaliteter, kulturer eller raser blir nærmest medfødt med bestemte egenskaper og dermed må forskjellsbehandles
  • Stempling av den politiske venstresiden og påståtte «sosialister» som nærmest landssvikere som støtter muslimene i å ta over landet, og som ellers kjører landet i grøfta
  • Sterk fiendtlighet mot fagforeninger og arbeiderbevegelsen
  • Tilhenger av orden i samfunnet gjennom mer politi og strengere straffer
  • Stor tiltro til militæret og tilhengere av å bruke militæret offensivt
  • Konservative verdier, redd for endringer, hyller det gamle og nasjonale, negativt innstilt mot homofile, kvinnediskriminerende osv

Poenget her er ikke å si at FrP er et fascistparti for det er viktig at begrepet ikke blir utvannet. Men det er like viktig å påpeke slike fascistiske trekk i større partier, for i min mening er det her den største fascistiske trusselen ligger, ikke hos de små politiske grupperingene som er åpne fascistiske og rasistiske. Nynazisme, små høyreekstreme grupper og individer er absolutt en trussel, med tanke på terrorhandlinger og vold mot minoriteter og politiske motstandere. Men de utgjør ikke en betydelig trussel når det gjelder mulighetene for å ta makten i samfunnet og faktisk føre land i fascistisk retning. Her er det de mer tilpasningsdyktige og «moderate» høyreekstreme partiene som utgjør den største trusselen. For selv om disse har mer moderate programmer og retorikk bærer de likevel med seg svært farlig tankegods, og fordi de er flinkere til å ordlegge seg «moderat» er de mer spiselige for folk og har dermed mulighet til å faktisk komme i maktposisjon. Når de først kommer hit kan de gjøre ekstremt mye skade, og det er også når de kommer hit de kan bevege seg i radikal retning.

For oss på venstresiden er det derfor viktig at vi stadig er på vakt. Vi må fortsette å kjempe mot den åpne rasismen og fascismen, men også kaste lys over de store høyresidepartiene, og avsløre deres fascistiske trekk. Vi må også drive med holdningsarbeid, for det er folks fordommer og feilplasserte sinne som skaper grobunn for de høyreekstreme partiene. Særlig her i Norge har det nærmest blitt allment akseptert å dømme hele folkegrupper kollektivt og opptre negativt overfor dem. Det er viktig å advare om konsekvensene av dette.

Det er mange likhetstrekk mellom mellomkrigstiden og tiden vi lever i i dag, med tanke på de store og stadig voksende økonomiske skillene, imperialismen, den økonomiske krisen og veksten av høyreekstremismen. Men det som er skumlest av alt er den ene store forskjellen mellom nå og da, nemlig at veksten på den ekstreme høyresiden ikke blir kompensert av noen vekst på den radikale venstresiden, hos de som virkelig kan motsette seg som fascismen og som har en virkelig løsning på dagens krise. Årsakene til dette er kompliserte, men det er svært viktig at vi klarer å løse dette, for uten en slagkraftig venstreside for å løse dagens økonomiske og politiske kriser, og hindre fascismens vekst, går vi mørke tider i møte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s