Den antimonopolistiske strategien og vegene til sosialismen

 

220px-kleven_hans_i

av Hans I. Kleven

Hvordan man skal gå fram for å bygge sosialismen i et rikt vestlig land har gitt sosialister mye hodebry siden andre verdenskrig. I denne teksten presenterer den norske marxisten, Hans I. Kleven, et forsøk på å stake ut en slik strategi.

Et nøkkelord i arbeiderbevegelsens politikk og også i vår strategi er reform. Men reform og reform fru Blom. Det er ingen tvil om at kapitalismen har hatt reformevne i mer enn hundre år av sin historie og neppe har oppbrukt dette potensialet idag. «For velferdsstaten» er til dømes såleis ingen utopisk parole. Den kan realiseres, uten at man behøver å sprenge rammene for kapitalismens system.

Til syvende og sist er det de arbeidende skattebetalere som må finansiere sosiale reformer. Å benekte den fortsatte muligheten av sosiale og politiske reformer innafor kapitalismen er sekterisme. Og vi støtter sjølvsagt slike reformkrav, sjøl de minste.

Forholdet mellom reform og revolusjon

Lærerik i denne sammenhengen er diskusjonen mellom Lenin og Karl Radek, nettopp fordi den er et oppgjør med anarkistiske og ultrasekteriske kritikere av reformpolitikk. Radek hevdet at «innafor rammene av kapitalismen» er rustningsbegrensninger ugjennomførbare. Lenin avviste derfor en artikkel av Radek om nettopp dette temaet for den russiske partipressa med den begrunnelse at «Radek ikke har helt rett». «kriteriet på ‘det ugjennomførbare innafor kapitalismens rammer’ må man man ikke forstå slik at bursjoasiet ikke tillater det, at man ikke kan realisere det etc. I denne henseende er mange av kravene i vårt Minimumsprogram ‘ugjennomførbare’ og likevel bindende» (Lenins brev til K. Radek av 30. september 1910.) I en seinere artikkel kaller Lenin venstresekterisme for «skabb», en sjukdom partiet må kvitte seg med, sier han.

Så er spørsmålet hvilken plass og relevans reform og revolusjon har for en antikapitalistisk, henholdsvis antimonopolistisk, strategi under våre dagers villkår. Spesielt: Er det mulig å overvinne kapitalismen gjennom en kontinuerlig reformprosess, henholdsvis reformeskalering, eller for å nå dette målet må det da først komme til et revolusjonært brudd i makt og eiendomsforholdene? Her dreier det seg uansett om et lengre – og sannsynligvis langt – perspektiv, men hvor begynnerprosessen uansett må være reformer – av et bestemt slag. Kvalitative brudd- eller omslagssituasjoner har vi også hatt i kapitalismen, nemlig overgangen fra fri konkurranse til monopolkapitalisme ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre, og vel også fascismens militære nederlag i den andre verdenskrigen.

I diskusjoner i det tyske sosialdemokratiet ved nevnte århundreskifte poengterte Rosa Luxemburg kjernen i diskusjonen i striden og forfektet den marxistiske holdninga til forholdet mellom reform og revolusjon. I brosjyra «Sosialreform og revolusjon» (1898) skriver hun: «Tittelen på det foreliggende skrift kan overraske ved første øyekast. Kan da sosialdemokratiet være mot sosialreform? Eller kan det stille den sosiale revolusjon, omveltinga av den bestående ordninga som er dets sluttmål opp mot sosialreform? Slett ikke. For sosialdemokratiet danner den daglige praktiske kampen for sosiale reformer, for bedring av det arbeidende folkets kår sjøl på det beståendes grunn, for demokratiske innretninger, tvert om den eneste vegen til å lede den proletariske klassekampen og arbeide seg fram til sluttmålet, til å gripe den politiske makta og oppheve lønnssystemet. For sosialdemokratiet består en ubrytelig sammenheng mellom sosialereform og sosial revolusjon, idet kampen for sosialreform er midlet, men den sosiale omveltning målet.»

 

Ei kontrastering mellom begge disse momenter for arbeiderbevegelsen finner vi først i teorien til Eduard Bernstein, slik han har framlag dem i sine artikler «Sosialismens problemer» i «Neue Zeit» 1897-1898. I korthet går det ut på å tilrå at sosialdemokratiet oppgir den sosiale omveltning som sluttmål, og gjøre sosialreform som klassekampens formål i stedet for å være bare et middel. Mest treffende har Bernstein sjøl formulert sitt syn: «Sluttmålet, hva det enn måtte være, er for meg intet, bevegelsen er alt.» Det betydde i virkeligheten å redusere arbeiderbevegelsen til en lappeskomaker for å berge den kapitalistiske ordninga. Såleis ble, som Rosa Luxemburg skreiv, oppgjøret med Bernstein og hans tilhengere til sjuende og sist ikke etspørsmål «om den eller hin kampmåte, ikke om denne eller hin taktikk, men om den sosialdemokratiske bevegelsens eksistens» – som revolusjonær bevegelse. (Rosa Luxemburg, Gesammelte Werke, Band 1, erster Halbband, Berlin 1970, S 369 f.)

Reformenes betydning

Uansett alle de nye forandringene i det moderne samfunnet er det ingen ting som har forandret seg ved kapitalismen vesen, nemlig den kjensgjerning at på den ene sida har vi kapitaleiere som råder over produksjonsmidler, og på den andre sida kapitalens arbeidskraft, mennesker som må selge sine fysiske og åndelige ferdigheter til den samme kapitalen. Det vil si at den gamle grunnmotsetninga mellom samfunnsmessig produksjon og tilegning og forøkning av merverdi gjennom utbytting av arbeidskrafta preger fortsatt samfunnet. Og at denne grunnmotsetning og forholdet mellom kapital og arbeid frambringer stadig på ny antagonistiske motsetninger og blottlegger fundamentale interessemotsetninger. Det betyr igjen at arbeiderbevegelsens strategi må fortsatt bygge på klassetenkning og ha som sluttmål å avskaffe kapitalismen.

 

I og med at den eksisterende sosialisme falt sammen i Europa gikk et viktig bruhode tapt for oss, blant annet når det gjelder den antimonolistiske kampen, men også kampen for reformer. Som resultat av dette sammenbrottet er sosialisme i første omgang blitt sterkt diskreditert, de sosialistiske kreftene kraftig desimert og den subjektive faktor (først og fremst legemliggjort i marxistiske partier) i kampen for ei sosialistisk omveltning i dag langt svakere enn før oktoberrevolusjonen, i hvert fall i kapitalismens utviklede hovedland.

Fordi forutsetningene for en snarlig overgang til sosialismen ikke fins (ihvertfall ikke er innafor synsvidde), er det nødvendig for oss å tenke nærmere over hvordan det kan utvikles en politikk som ut fra forsvaret av de nærmeste interesser fører fram til videregående oppgaver, til erkjennelse av sosialismens nødvendighet og til kampen for sosialismen. Altså, reformene må få større plass og betydning. Egentlig betyr det hovedoppgavefelter som både går delvis i hverandre og som må følge etter hverandre i tid, følgelig reises et spørsmål om aktuell prioritering av reformoppgaver.

  1. Forsvare de sosiale og politiske reformer som er oppnådd.- «forsvare velferdsstaten» som det nå heter og der en relativt brei bevegelse er igang. Dette er vel et felt som er kjent og der oppgavene ligger i dagen, men der det allikevel ligger innebygt viktige både taktiske og strategiske problemer. I det ytre minner denne kampen om det Arbeiderpartiet før nyliberalistene overtok ledelsen var opptatt av, altså gjennopptaking eller videreføring av gammal reformistisk politikk. En del av disse oppgavene har med styringsproblematikk å gjøre, men denne problematikken må samtidig være mer omfattende. Forsvarskampen går ut på å sette stopper for den nyliberalistiske dereguleringa og nedbygginga av sosiale landevinninger, mot privatisering og massenedlegging av arbeidsplasser, mot renteforhøyelser og høye boligpriser, mot forurensing av natur og arbeidsmiljø osv. Og på samme måten som for kampen mot EU-medlemskap ligger forholdene her særlig godt til rette for aksjonsenhet og breie allianser. Det er en forsvarskamp innafor systemets rammer, men som bærer i seg potsensialer for bevegelser og allianse som angriper viktige deler av sjølve systemer. Vi kommer da over til det andre høyere plan i reformkampen.
  1. Kampen for antimonopolistiske strukturreformer. Sjølve konseptet her har røtter tilbake til den antifascistiske kampen før krigen og under krigen, men fikk en mer presis utforming og strategiplassering etter krigen, særlig i 1960-åra. Her spilte Italias kommunistiske parti en sentral rolle, blant annet med bakgrunn i Gramscis teori om hegemoniet, det sivile samfunn og den historiske blokk. Etter hvert ble konseptet om strukturreformer eller antimonolistiske reformer, annammet av de fleste vesteuropeiske kommunistiske partier og nedfelt i deres prinsipperklæringer. For NKPs vedkommende skjedde dette i Prinsippprogrammet fra 1963, og ble gjentatt i etterfølgende programmer.

Alliansekonstellasjoner

Når det gjelder det økonomiske innholdet i en antimonopolistisk reformpolitikk er det et spørsmål som vi må berøre og ta stilling til, og det er eiendomsspørsmålet. På den strategiske etappe som vi gjerne kaller fornying og utviding av demokratiet gjennom begrensning (ikke oppheving) av monopolkapitalens makt, dreier det seg ikke om å løse dette spørsmålet ved ekspropriasjoner, men inngrep i rådigheten over kapitalistisk eiendom. Noe som imidlertid ikke utelukker at gjennom press fra massebevegelsen, på grunn av at den kapitalistiske profittøkonomien får nærmest katastrofale virkninger på vanlige menneskers hverdag, kan det på bestemte områder bli nødvendig å sette ei direkte endring av eiendomsforholdene på dagsorden. Nasjonaliseringsspørsmålet har vært opp til debatt både før og etter krigen i norsk arbeiderbevegelse. Kriser kan føre til at spesifikke arbeiderklasse-mål og -kamp får en allmennmenneskelig karakter, en situasjon der arbeiderbevegelsen må kjenne sin besøkingstid.

På bakgrunn av den veldig viktige rolle som bankene og andre kreditt- og finansinstitusjoner spiller, er det klart at et av de viktigste orienteringspunkter i vår strategi må være forminga og organiseringa av motstand mot deres og konsernenes makt. Både på det utenomparlamentariske og det parlamentariske område må det her dannes ei brei allianse som omfatter til og med små og mellomstore foretakseiere. Det strategiske målet er å trenge denne makta tilbake, begrense den, for så i neste omgang å bryte maktposisjonene. Løsninga av alle sentrale spørsmål ellers – sosial rettferd, menneskerettigheter og demokrati, sosiale spørsmål, fredsspørsmål, økologiske spørsmål etc. – er avhengig av vellykkede hovedstøt mot konsernenes og bankenes makt som utgjør det herskende systemets hjørnepillar. Men de avgjørende steg i denne retning kan i vår tid ikke bare skje innafor nasjonale rammer, men er en internasjonal eller regional oppgave, nettopp på grunn av kapitalens økte regionalisering og globalisering. Noe som ikke gjør oppgaven enklere, men krever langt sterkere internasjonalisme fra fagbevegelsens og de politiske venstrekreftenes side i form av tiltak og aksjoner, eller for å si det mer prinsipielt: en regional eller internasjonal strategi og taktikk – i dag særlig det siste.

Det sier seg sjøl at utenomparlamentariske massebevegelser må og vil få økt betydning, både via fagbevegelsen og andre bevegelser og organisasjoner, slik både kampen mot EU-medlemskap, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen har vis og viser. Folkeavstemninger og andre former for det direkte, umidelbare demokrati vil kunne bli viktige instrumenter. Med andre ord at folkets stemme får vekt ikke bare ved parlamentariske valg. Et nøkkelord i den antimonopolistiske kampen er demokrati i ordets egentlige og ekte betydning, og det på alle områder av samfunnslivet.

Plan og marked

Så til spørsmålet om markedet. Spørsmålet er om det i egenskap av «konkurransemekanisme» er uunværlig for en elastisk reagering på de vekslende behov, uunnværlig som seleksjonsmekanisme når det gjelde innovsjoner, som avlastning for politikken i de mangfoldige detaljavgjerder og med sine prissignaler som informasjonsmiddel. Her må bemerkes at markedet like mye som befordringsmiddel kan virke som brems på ikke-rentable, men økologisk effektive og nødvendige investeringer. For en iboende mangel ved markedet som informasjons- og reguleringsmiddel ligger i at det som tilbakekoblingsmekanisme (informasjonsredskap) først signaliserer overproduksjon post factum, og dermed i prinsippet er en ustabilitetsfaktor. Dessverre er det en kjensgjerning at det 20. hundrårets sosialisme har ikke løst motsigelsen «plan-marked» og er vesentlig derfor gått til grunne i Europa og Sovjetunionen. Men ei «temming» av markedet innafor kapitalismens rammer, lar seg ikke gjøre sjøl om det kan reguleres gjennom forskjellige virkemidler. Ett av de sentrale spørsmålene er hvor langt man her kan gå. Til sjuende og sist kommer vi ikke unna nasjonalisering – ekspropriasjon av de viktigste kapitalistiske økonomiske ressurser. Imidlertid:

«I virkeligheten dreier det seg ikke om ‘marked eller ikke’. Sjøl i de mest rigide tider med krigs- og etterkrigsøkonomi har det også eksistert marked i de sosialistiske land. Det er i hvertfall et fenomen som stadig opptrer siden de første preformer for klassesamfunnet. Hva det virkelig dreier seg om er tre spørsmål som på det næreste henger sammen: (1) Er markedet den strukturen som framfor alt og bestemmende styrer systemets atferd? (2) Blir prinsipielt alle materielle og immaterielle goder, innbefattet den menneskelige arbeidskrafta, omsatt på markdet. (3) Er de viktigste produksjonsmidler privat eiendom til kapitalister som kommuniserer med hverandre over markedet?

 

Så lenge de samfunnsmessige strukturer og dermed også markedet blir behersket av den store kapitalistiske eiendom, må målestokken høye kapitalavkastninger på kort sikt være den avgjørende referansemålestokk. Det er ikke et ‘samvittighetens’ spørsmål, bedre innsikt eller mer eller mindre gode forsetter hos storkapitalistene og direktørene. Det er et spørsmål om kapitalistiske bedrifte skal leve eller gå under.» (Michael Benjamin, «Til programdebatten i PDS»)

Og så et interessant sidesprang til «Den tredje sektor» – som ligger ved sida av eller mellom (om man vil) den private sektor og den statlig/kommunale (det vi kaller «offentlig sektor») – og som altså utgjør en del av det sivile samfunnet for å bruke Gramscis terminologi. Denne «3. sektor» figurerer gjerne i litteraturen som «Non-profit-sector». Og ligger angivelig mellom stat og marked, men påvirkes begge fra begge kanter og idag særlig fra det siste. Denne sektoren har eksistert i lang tid i alle kapitalistiske land og teller en rekke heterogene organisasjonsformer, fagforeninger (fagbevegelsens sosiale funksjoner), kooperative orgnisasjoner (herunder landbrukssamvirket og boligkooperasjonen), idrettsforeninger, religiøse innretninger osv. osv. Den er delvis privat finansiert – hovedsaklig av medlemmene, delvis offentlig finansiert. Den har i seg potensialer både for nye arbeidsplasser og utvikling av sjølforvaltningselementer som kan overta en del av de offentlige oppgavene. Men den tredje sektor har også sine grenser, den er lite representert på det produksjonsmessige området, men regner vi med landbrukssamvirket (som vel verken kan kalles offentligeller privat), spiller den til dels en viktig, om ikke akkurat framtredende rolle, også her – i hvert fall hos oss.

Systemendrende brudd

La oss så prøve å gå litt djupere teoretisk inn på begrepet «antimonopolistisk reformpolitikk» / strukturreformer og prøve å presisere det nærmere. Vårt utgangspunkt er at med tilstrekkelige styrkeforhold kan strukturer i det kapitalistiske samfunnet brytes opp, og vi kan føres nærmere til terskelen for systemovervinning, enn vi kunne i tidligere tider med vanlige reformer. (Steigerwald, 34.)

Slike reformer kan bli en hevstang for makt (vi må ikke glemme Lenins ord i «Staten og revolusjonen» at revolusjonens grunnspørsmål er spørsmålet om makten), men denne hevstang må settes i bevegelse. Før eller siden vil vi komme til et punkt, ei systemoverskridende grense, et slags Rubikon mellom kapitalisme og sosialisme – og til det kreves ei annen kraft og andre kampmetoder og kampformer enn der det «bare» dreier seg om reformer. Innholdsmessig (økonomisk) er det imidlertid ingen kinesisk mur mellom gjennomføringa av strukturreformer og overgangen til revolusjonært generaloppgjør med monopolkapitalen (gjennom reformeksalering og vidtgående nasjonalisering) og vitale deler av statsapparatet (det Marx kaller å knuse det gamle byråkratiske statsapparatet).

Vi må ikke oppfatte overgangen, vegen, til sosialismen som en sum av reformer, sjøl ikke av grunnleggende, «revolusjonære» reformer. Noe som allerede Rosa Luxemburg viste til i sitt skrift. Hun ser at sosialismen betyr en fullstendig annen eiendoms-, retts-, forfatnings- og statsordning enn den som kviler på kapitalismen.

Mot ei slik kvalitativ helt annen ordning vil kapitalen sjølsagt (i den grad den vil være i stand til det) yte bitter og hard motstand, og sette inn alle sine maktmidler, blant annet bruk av NATO (dersom dette krigsforbundet da ennå eksisterer), helt fram til brudd på det borgerlige demokratiet og innføring av fascisme, noe Europas mellomkrigshistorie så tydelig og smertelig forteller oss. Altså: Det å avskaffe det kapitalistiske systemet gjennom kvalitativt nye makt- og eiendomsforhold er og må nødvendigvis være en revolusjon, og det uansett ad hvilken veg og i hvilke former dette vil skje.

Noe framsteg uten kamp finnes ikke og desto mer avgjørende spørsmålene er, desto hardere blir kampen. Og i den antimonopolistiske kampen vil det etter hvert ikke dreie seg om reformer, men om systemets være eller ikke være. For vår del trur jeg det er viktig å holde fast ved to ting:

  1. Allerede «Det kommunistiske manifest» rekner de allmenne forutsetningene for et sosialistisk samfunn, hvorav a) den politiske makt over til det arbeidende folk og b) samfunnsmessig eiendom til de viktigste produksjonsmidlene. Når det gjelder den konkrete utforminga av samfunnsmessig eiendom og arbeiderfolkets makt, er det mye vi nå må tenke igjennom etter erfaringa med sosialismen i Sovjetunionen og andre steder. Samtidig som framtida vil by på nye former, særlig når det gjelder organisering og utøvelse av makt. Men utvilsomt for oss som marxister er at det trengs ei grunnleggende omveltning av eiendoms- og maktforholdene dersom vi vil avløse kapitalismen med sosialismen.
  1. Med ei orientering i retning av en innvoksing i sosialismen uten ‘brudd’, dvs radikale, revolusjonære inngrep og omveltninger i makt- og eiendomsforholdene, vil vi kunne havne i illusjoner om kapitalismen. Her var hendingene i Chile en viktig lærepenge, der borgerskapets og godsherrenes hærmakt var inntakt og undertrykte den parlamentariske omveltninga. Dette igjen reiser spørsmålet om hvordan vi tenker oss en fredelig overgang til sosialismen som vi prinsipielt har programfestet. Men det er vanskelig å spå om framtida, og særlig om ei framtid som ut fra dagens forhold fortoner seg fjern.

Klassekampens historiske erfaring hittil viser at dersom borgerskapet og storkapitalen ser makta si og privilegiene sine truet, har den alltid forsøkt å stanse det samfunnsmessige framsteget gjennom økonomisk sabotasje, terror og andre voldsmidler. I dag vil det være en illusjon å tru at kapitaleierne frivillig vil gi fra seg sin eiendomsrett til produksjonsmidler, banker, verdipapirer etc. De vil yte motstand sjøl mot demokratiske reformer, og denne motstandens veg vil skjerpes proporsjonalt med reformenes rekkevidde og betydning, spesielt når disse griper inn i eiendoms- og maktforholdene. Høyst sannsynlig vil man komme til et punkt der reformprosessen vil bli eller forsøkt bli blokkert. Derfor realiseringa av vidtrekkende reformer en ny kvalitet i den utenomparlamentariske kampen, endrede styrkeforhold i Stortinget og en ny regjeringskoalisjon – en virkelig folkets regjering.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s