Vestens Syriastrategi – krise og kontinuitet

SYRIA-CONFLICT-NUSRA

Krigere fra Al-Nusrafronten i 2013. Foto Karam al-Masri

av Torgeir Salih Holgersen

Mens “moderate” syriske opprørere skjærer hodet av en palestinsk tolvåring i Aleppo, blir et militærkupp i Tyrkia slått ned. Men Hillary vil fortsatt bombe Assad, og norske “instruktører” er parat i Jordan.

Ved beslutninga om å sende 60 norske offiserer til Jordan, med åpning for å følge sine “elever” inn i Syria, har Norge, igjen, vist seg som et av de mest lojale, innsatsvillige og risikovillige NATO-landene. Beslutninga er en lojal oppfølging av NATOs og Vestens strategi i Syria, men hva slags strategi er det egentlig de norske soldatene er i Jordan og Syria for å betjene? I denne artikkelen skal jeg forsøke å beskrive hvordan denne strategien fra starten kan sees som konsistent, på tross av en selvmotsigende retorikk, men også vise hvordan strategien de siste månedene har utviklet seg til å bli selvmotsigende på bakken.

Hvorfor «Assad må gå!»
Omtrent fra første sekund demonstranter gikk ut i gatene i Deraa sør i Syria i kjølvannet av den arabiske våren i 2011, har Vestens ledere krevd at president Bashar al-Assad må gå av. Det kan imidlertid verken være prinsipiell demokratistøtte eller prinsipiell motstand mot at et regime bruker vold for å slå ned demonstrasjoner, som forklarer hvorfor Vesten så sterkt støttet demonstrantene da den arabiske våren spredte seg til Libya og Syria.

Da den arabiske våren startet med et opprør mot Tunisias provestlige diktator Zain al-Abidin bin Ali tilbøy innenriksministeren til Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Michele Alliot-Marie hjelp fra franske sikkerhetsstyrker til slå ned opprøret. Og da opprøret spredte seg til Egypt, og nær tusen mennesker ble drept i Mubarakregimets forsøk på å beholde makta, uttalte daværende utenriksminister Hillary Clinton at hun anså regimet som «stabilt». I Bahrain måtte den lokale kongen få direkte støtte fra invaderende styrker fra Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater for å knuse demokratiopprøret, noe som skjedde uten vesentlige protester fra noe land i Vesten. Det eneste NATO-landet som i harde ordelag fordømte den utenlandske invasjonen for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, var interessant nok Tyrkia.
Det er i Vesten få som åpent snakker om de egentlige, geopolitiske, målene med å støtte den væpna opposisjonen mot Assadregimet, men John McCain, lederen for det amerikanske senatets utenrikskomite, og tidligere republikansk presidentkandidat, er et hederlig unntak. 5. april 2012 uttalte han følgende i Senatet:

Det å få slutt på Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet, og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.

For «humanitær» intervensjon
Nesten parallelt med de første demonstrasjonene mot Assad, begynte det å komme våpen inn til de syriske opprørerne fra statene som ønsket regimeskifte. Våpenleveranser viste seg nok til å starte en borgerkrig, men ikke nok til å vinne den. Skulle opprørerne seire, var og er det nødvendig med en militær intervensjon. Fra starten ble behovet for intervensjon begrunnet med at “Assad myrder sitt eget folk”. Det er jo sant, og det vil alltid være sant om alle partier i enhver borgerkrig. Krig er jo definert som en konflikt hvor mange mennesker blir drept, og en borgerkrig kjennetegnes av at gruppene som dreper hverandre er hjemmehørende i samme land, og slik sett tilhører samme folk. Retorikken om at opposisjonen må støttes fordi “Assad myrder sitt eget folk”, er altså ikke annet enn en rein tautologi, men det er likevel en retorikk som kan fungere effektivt når massemedia er villig til ukritisk å gjenta budskapet tilstrekkelig mange ganger.

Folkeretten og de problematiske erfaringene med det folkerettsstridige felttoget i Irak, skapte imidlertid politiske problemer for intervensjonsstrategien, spesielt i USA, hvor president Obama hadde vunnet valget i 2008 i stor grad på grunnlag av motstand mot Irakkrigen. I Libya klarte intervensjonstilhengerne å komme seg rundt Folkeretten etter at Russland og Kina ikke forsto i tide at det å stemme avholdende til en FN-resolusjon om å beskytte sivile i Libya, og legge til rette for fredsforhandlinger i regi av den afrikanske unionen, på NATO-språk betyr det samme som blankofullmakt til å drepe statslederen og bombe opprørere fram til seier mot regjeringsstyrkene. I forhold til Syria forsøkte de vestlige stormaktene seg kontinuerlig med lignende resolusjonsforslag om «beskyttelse av sivile» i Syria gjennom 2011, men Russland og Kina, som nå hadde lært å tolke NATO-språket bedre, la konsekvent ned veto mot alle «verdenssamfunnets» resolusjonsforslag som forsøkte å «stanse Assads nedslaktning av sitt eget folk».

Stedfortrederkrig som dårlig erstatning
Ved starten av 2012 var det blitt klart at Russland og Kina ikke kom til å gi etter for diplomatisk press som ville tillate en vestlig intervensjon til støtte for de i utgangspunktet lettbevæpna opprørsgruppene etter modell av Libya. Det var også blitt klart at noen store avskallinger fra den syriske regjeringshæren ikke ville finne sted, og uten nye initiativer var det klart at opprøret ville bli slått ned i løpet av relativt kort tid.

Vestlige land og diktaturstatene på den arabiske halvøya organiserte seg da i gruppa «Venner av Syria» som på sitt møte i Istanbul i 1. april vedtok å åpne for en mer systematisk væpning, trening og betaling av syriske opprørere, noe som er åpent i strid med Folkeretten. Strategien var dermed endret fra å skape en konflikt tilstrekkelig blodig til å legitimere en «humanitær intervensjon», til å utruste opprørerne for en lengre krig og slik satse på å nedkjempe det syriske regimet via stedfortredende styrker. Væpningsvedtaket førte forutsigbart nok til en intensivering av krigføringa, og en markant økning av sivile tap. Det var tilstrekkelig til at opprørsgrupper i større grad enn tidligere klarte å etablere territoriell kontroll over deler av Syria, men ikke tilstrekkelig til å nedkjempe regimet. En hovedgrunn til det, var at Russland og Iran svarte på de vestlige og arabiske våpenleveransene til opprørsgruppene ved å intensivere våpenleveransene til regjeringshæren.

Ingen hjelp fra «rød linje»
Våren 2013 innledet regjeringsstyrkene en vellykket offensiv mot opprørstyrkene i flere deler av landet. En hovedårsak til dette, var at Hizbollahmilitsen i Libanon for alvor bestemte seg for å sende hundrevis av kamptrente soldater for å støtte sin gamle allierte fra kampen mot Israel. Uten nye tiltak så det mørkt ut for opprørerne, og ledende medier, anført av CNN, intensiverte sin kampanje for å få Vestens innbyggere til å åpne øyene for det syriske folkets lidelser, og dermed intervenere for å «få slutt på volden», altså bombe landet.

Barack Obama var imidlertid skeptisk til å gjennomføre en slik «humanitær» intervensjon, på tvers av folkeretten, og med situasjonen i Libya i øyene, med høyst usikkert politisk utfall. Han hadde imidlertid latt seg presse til å erklære «en rød linje» ved bruk av kjemiske våpen fra regimets side. Så hva skjer? Jo, «regimet» bruker giftgass «mot sin egen befolkning» i massivt omfang i Damaskusforstaden Ghouta, samme dag som inspektører fra FN ankom byen for å undersøke anklager om bruk av giftgass andre steder i landet, i mindre omfang. I rapporten som ble frigitt noen måneder i etterkant av angrepet klarte ikke FN-inspektørene å fastslå hvem som hadde stått bak angrepet. Vestlige politikere hadde imidlertid konklusjonen klar om at det var regimet som sto bak allerede få timer etter at angrepet var blitt kjent gjennom verdenspressen. Tyrkia hadde både konklusjonen om ansvarsforholdene, og strategien for oppfølging, i form av bombeangrep mot regimet, klart til utsendelse allerede minutter etter at giftgassangrepet var et faktum.

Men selv om alt tilsynelatende var klart, hadde løgnene i forkant av Irakinvasjonen gjort særlig den britiske opinionen tvilende til skråsikre påstander, spesielt når motivet for regimet for å bruke giftgass i den aktuelle situasjonen var så uklart som det var, samtidig som behovet for intervensjon fra de væpna opprørsgruppene og statene som støtter disse var så sterkt som det var. Det britiske parlamentet stemte derfor den planlagte intervensjonen nord og ned. Det førte til at også Obama nølte, så lenge at momentumet forsvant, og spørsmålene økte i intensitet. Krigsskipene som var sendt til Middelhavet for å starte bombinga av Syrias luftforsvarssystemer, ble trukket tilbake.

Jihadistene dominerer
Mens de tidligste opprørsgruppene i Syria i hvert fall på papiret hadde demokrati som sitt politiske mål, har motstanden mot Assadregjeringa fra 2012 og framover i stadig større grad blitt overtatt av ulike ekstreme islamistiske grupper. Jihadistenes dominans begynte i 2012, da den Al-Qaida-tilknyttede opprørsgruppa Islamsk Stat i Irak, som hadde sin opprinnelse fra kaoset og borgerkrigen som fulgte i etterkant av USAs invasjon av Irak i 2003, sendte sine folk inn i Syria og bygde der opp en egen avdeling av al-Qaida, Nusrafronten. ISI så på den syriske borgerkrigen som en anledning til å bygge seg opp politisk, ved å spille opp motsetninger mellom presidenten, som er Alawimuslim, og folkeflertallet i Syria, som er sunnimuslimer, og som en anledning til å skaffe seg avanserte vestlige våpen gjennom handel og overganger fra vestligstøttede opprørsgrupper.

Ved inngangen til 2013 var ISI og Nusrafronten i stand til å utnytte et politisk kaos, og sekteriske motsetninger i Irak, til å rykke tilbake fra Syria og inn i Irak. I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr al-Baghdadi at ISI og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam, ISIS. Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av al-Qaida-nettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde. Det er grunn til å mistenke at noen av den syriske opposisjonens internasjonale støttespillere hadde flere fingre med i spillet da IS velta fram, fordi de så på etableringa av terrorstaten, som er så brutal at den har blitt kasta ut av al-Qaida, som en anledning til å legge økt press på den Iranvennlige regjeringa i Irak, og en anledning til å legitimere en lenge ønsket militær intervensjon i Syria.

Uansett årsak, ble resultatet to konkurrerende islamistiske terrororganisasjoner etablert på syrisk territorium. Samtidig har grupper som ligger ideologisk og politisk svært nær IS og al-Qaida, også blitt dominerende blant de opprørsgruppene som har mottatt direkte militær støtte fra Vesten og Vestens allierte i den muslimske verden, og som misvisende omtales som “de moderate opprørerne”. Da den væpna opposisjonen møtte representanter for regimet til mislykkede fredsforhandlinger i Geneve tidlig i 2016, var den vestligstøttede opposisjonen samlet under paraplyen High Negotiating Committee. Forhandlingslederen deres var Mohammed Alloush, leder for Jaish al-Islam. Jaish al-Islam er en salafistisk opprørsgruppe, som har opprettelsen av et islamsk kalifat som sitt uttalte mål. Valget av Alloush som forhandlingsleder for de moderate opprørerne, synliggjør styrkeforholdet på bakken blant opprørerne. De sekulære og mer moderate islamistiske grupperingene knyttet til Den frie Syriske Hæren, som er tilknyttet Nasjonalkoalisjonen som Norge og andre vestlige land offisielt har anerkjent som den legitime representanten for Syrias folk siden desember 2012, har blitt marginalisert.

Den største og sterkeste av “de moderate” opprørsgruppene, er Ahrar al-Sham, som står særlig sterkt i Idlib, den eneste provinsen hvor den ikke-IS-tilknyttede væpnede opposisjonen både kontrollerer hovedstaden (byen Idlib) og størstedelen av territoriet i provinsen. Ahrar al-Sham anser demokrati som uislamsk, og mener at statens lover bør være basert på en streng salafistisk tolkning av sharia. Sjiamuslimer og alawimuslimer anser gruppa som vantro, men har “generøst” uttalt at de som kan bevise at de ikke har deltatt i kamp for Assadregimet skal få leve videre også etter revolusjonen, men med status som dhimmier, annenrangs vantro borgere, på linje med kristne og andre ikke-muslimske minoriteter.

En hovedforklaring på de ekstreme islamistenes økende dominans, er at Saudi-Arabia, som har vært hovedpådriveren for væpning av opprørsgruppene har sett det som problematisk å støtte opprørsgrupper som kjemper for demokrati i et annet arabisk land. De Saudi-støttede islamistgruppene, samlet i Islamsk Front, har også hatt en sterkere motivasjon for å slåss, og dermed bedre disiplin, og har etterhvert også blitt foretrukket som mottakere av tyrkisk militærhjelp.

Opprøret i Syria mot Assadregimet kan altså grovt deles i tre grupper. Den sterkeste er Islamsk Stat. Nest sterkest er Jabhat Fatah al-Sham, gruppa som helt fram til slutten av juli 2016 ble kalt Nusrafronten, og som til da var formelt underlagt al-Qaida. Den tredje hovedkategorien er en myriade av grupper som i vestlig presse omtales som “de moderate opprørerne”, men hvor de største og sterkeste gruppene deler den samme ekstreme salafistiske retninga innenfor sunnimuslimsk islamisme som IS og al-Qaida står for. Politisk står Islamsk Stat likevel alene mot alle, men samarbeidet mellom “de moderate opprørerne” og Jabhat Fatah al-Sham begynte lenge før gruppa skifta navn og offisielt kuttet båndene til al-Qaida.

I Idlib har Ahrar al-Sham og Jabhat Fatah al-Sham åpent og offisielt koordinert seg i kampen mot Assadregjeringa gjennom fellesfronten Jaish al-Fatah («seiershæren»). Også i Aleppo har Ahrar al-Sham og andre grupper i Islamsk Front koordinert sine aktiviteter med al-Qaida-krigerne gjennom et felles operasjonsrom med det megetsigende navnet Ansar al-Sharia. Nusrafronten er også i høy grad til stede i Damaskusforstedene, hvor Jaish al-Islam er den dominerende “moderate” opprørsgruppa.

Antitanks-missiler som strategisk boomerang
I et forsøk på å vende krigen i opprørernes favør, begynte Saudi-Arabia og Tyrkia i løpet av 2015 å levere mer avanserte våpensystemer til opprørerne enn tidligere. Det gjelder særlig håndbårne antitanks-missiler, som også er i stand til å skyte ned helikoptre og lavtgående fly. De nye våpnene, og stadig tilsig av tilreisende jihadister, trolig også innblandet med spesialsoldater fra Gulfstatene, ga opprørerne betydelig framgang på slagmarken, og sommeren 2015 rykket opprørerne for første gang fram nær områdene i Syria hvor Assadregimet har sterkest støtte, kyststripa ved middelhavet, hvor alawimuslimene, den muslimske minoritetsgruppa som Bashar al-Assad tilhører, er i flertall.

Kyststripa ved Middelhavet er også sete for Russlands middelhavsflåte. Faren for at Assadregimet skulle kollapse, at jihadister med nære bånd til al-Qaida skal ta over styringa av Syria, og frykt for å miste den russiske middelhavsbasen, førte til at Russland valgte å svare på den intensiverte væpninga av opprørsgruppene ved å sende egne soldater og kampfly til Syria for å delta i krigen på regjeringsstyrkenes side.  På den måten bidro de intensiverte våpenleveransene til opprørerne paradoksalt nok til å forrykke maktbalansen dramatisk til fordel for regjeringsstyrkene, altså en gigantisk strategisk boomerang.

USA backer ned
Som tidligere nevnt, ga IS framvekst USA med allierte en anledning til å få økt innflytelse i Irak ved at den irakiske regjeringa på grunn av dette ble presset til på nytt å søke militær støtte fra USA for å kunne slå tilbake offensiven fra jihadistene. Samtidig kunne USA og deres nye “Anti-IS-koalisjon”, vise til at effektiv kamp mot IS også forutsetter angrep mot IS-kontrollerte områder i Syria. Og i tråd med den overordnede planen om regimeskifte i Syria, var USA entydig avvisende til ethvert samarbeid med den syriske regjeringa da den USA-ledete koalisjonens bombekampanje for å bekjempe Islamsk Stat i 2014, ensidig og dermed i strid med folkeretten, utvidet sitt eget mandat til også å bombe IS i Syria.

Bombetoktene mot IS var fra starten begrenset til å støtte “de moderate opprørsgruppene” i områder hvor disse var i strid med IS. Signalene var imidlertid truende i forhold til hvordan USA ville opptre om syriske regjeringsstyrker ville komme til å angripe opprørsstyrkene i de områdene som USA hadde hjulpet opprørerne til å innta fra IS, og syriske regjeringsstyrker avholdt seg da også i stor grad fra å angripe opprørerne i disse områdene. De innenfor det utenrikspolitiske etablissementet som argumenterte for å utvide bombekampanjen til støtte for opprørerne, til også å støtte dem i områder hvor de var i kamp med regjeringsstyrkene, var på offensiven.

Dette endret seg dramatisk med Russlands inntreden på kamparenaen. Ved å utplassere egne styrker, og egne luftforsvarssystemer, i Syria, har Russlands inntreden på dramatisk vis økt risikokostnadene ved en eventuell vestlig intervensjon mot Assadregimet. Russlands inntreden ble derfor naturlig nok umiddelbart fordømt av Vesten, på tross av at Russlands erklærte hensikt var å bekjempe Islamsk Stat og al-Qaida.

De mest krigsivrige innenfor det amerikanske politiske etablissementet har fortsatt å argumentere for en amerikansk intervensjon for opprørerne, mot regjeringshæren, i form av å etablere en såkalt “flyforbudssone” over opprørskontrollerte områder, det vil si at USA vil skyte ned syriske, og dermed også russiske, kampfly i denne sonen. Til denne fløyen hører Hillary Clinton og hennes utpekte visepresidentkandidat, Tim Kaine. Barack Obama har imidletid avvist å spille russisk rulett, i bokstavelig forstand, på denne måten, ved å gamble på at Putin da vil trekke seg tilbake. Den USA-ledede koalisjonen har fortsatt sine bombetokter mot IS på syrisk område, men kravene fra opprørerne om også å få luftstøtte i kampen mot regjeringsstyrkene, har Obama tydeligere enn før avvist som uaktuelt.

Abdullah Issa 2004-2016
Blant opprørsgruppene som har inngått i det USA-ledete treningsprogrammet i Tyrkia, og som har avanserte vestligproduserte våpen, inkludert håndbårne anti-tanks-missiler, er Nour al-Din al-Zenki-bevegelsen. Problemet med ekstremisme blant “de moderate” opprørsgruppene kom hjerteskjærende fram i juli i år, da fem krigere denne gruppa utmerket seg ved å filme seg selv mens de først plager og deretter skjærer hodet av den palestinske 12-åringen Abdullah Issa med en liten kniv.

Zenki-opprørerne i videoen hevder selv at gutten var en soldat, men han er liten, tynn og blek, tydelig preget av blodsykdommen han led av, som forutsatte månedlige blodoverføringer ved et sykehus. Men mens gutten selv umulig kan ha vært en soldat, var den virkelige årsaken til det brutale barnedrapet trolig at guttens far, og mange andre menn fra den palestinske flyktningeleiren Handarat ved Aleppo, faktisk kjemper med militsgruppa Liwa al-Quds, Jerusalembrigaden, sammen med syriske regjeringsstyrker mot opprørerne.

Det faktum at de palestinske flyktningene, som nesten utelukkende er sunnimuslimer, kjemper sammen med den syriske regjeringshæren mot Vesten-støttede opprørsgrupper, illustrerer også at narrativet om at den syriske borgerkrigen er en religionskrig mellom et sjia/alawimuslimsk mindretall, og et sunnimuslimsk flertall, er usann. Opprørerne og deres internasjonale støttespillere ønsker å spre denne fortellinga, men den stemmer altså ikke med realitetene på bakken.

Kurderstøtte gir Tyrkiaproblemer
Avvisninga av mulighetene for en intervensjon mot Assadregimet, ble kombinert med en tydeligere åpning for en forhandlet politisk løsning fra USAs side, hvor kravet om at prosessen må starte med at Assad må gå, ble tonet ned. Dette har på ingen måte blitt tatt godt imot av Vestens allierte blant de “moderate” opprørsgruppene, og USA har hatt store problemer med å finne nok rekrutter til sine treningsprogrammer for moderate opprørere. Så å si ingen av de islamistiske opprørsgruppene, som dominerer på bakken, har vært villige til å fokusere bare på å bekjempe IS, og la kampen mot Assadregimet gå over i et politisk spor.

Den eneste grupperinga som entusiastisk har tatt imot tilbudet om amerikansk luftstøtte for å bekjempe IS, er den kurdiske YPG-militsen, som har slått seg sammen med noen mindre militser, i hovedsak utgått fra det kristne arabiske og assyriske mindretallet, i Syrian Democratic Forces (SDF). Kurderne og resten av SDF har definert seg som del av den politiske opposisjonen mot Assadregimet, og har derfor kunnet få støtte fra USA, men har i liten grad kjempet militært mot regimet. Deres hovedfiende har hele tida vært IS, men også al-Qaida. Og ettersom al-Qaidas Nusrafront, nå Jabhat Fatah al-Sham, samarbeider nært med “moderate” islamistiske opprørsgrupper som har fått støtte av Vesten og Vestens allierte i regionen, har SDF også periodevis vært i kamp med disse “moderate” opprørerne. YPG har samtidig nære politiske relasjoner til PKK-geriljaen i Tyrkia, og er derfor definert som en terrororganisasjon av Tyrkia.

Samtidig som USA har gitt luftstøtte til SDF, har amerikanske og allierte offiserer fortsatt å trene og utruste “moderate” opprørsgrupper fra deres baser i Tyrkia og Jordan. Tyrkia har på sin side rettet artilleriild over grensa mot YPG i situasjoner hvor YPG har vært i strid med de al-Qaida-allierte, USA-trente og Tyrkia-støttede “moderate” islamistiske opprørsgruppene. De siste månedene har vi altså hatt en situasjon hvor NATO-landet Tyrkia bomber væpna grupper som NATO-landet USA har gitt luftstøtte til, samtidig som USA trener grupper i Tyrkia som sloss mot de samme gruppene som USA gir luftstøtte til.

Erdogan resignerer – og møtes av kuppforsøk
Tyrkia har spilt en eiendommelig rolle i den syriske konflikten. Før opprøret slo ut i full blomst, var president Erdogan en dissenter i NATO-konsensusen, som støtta palestinerne mot Israel, og som var en brobygger både mot Iran og Russland, og med et etterhvert godt arbeidsforhold til Assadregimet i Syria. Men en stund etter at borgerkrigen i Syria starta, med klare signaler fra USA, da under Clinton, om at opprørerne skulle støttes og Assad beseires, bestemte Erdogan seg for at opprørerne ville seire, og at han derfor burde satse på å støtte dem, for å være på «the winning team», for å opprettholde Tyrkias innflytelse i Syria, noe som er særdeles maktpåliggende, både defensivt, i forhold til PKK-opprøret, og offensivt, i forhold til Tyrkias ambisjoner om økonomisk og politisk lederskap i det gamle osmanske området. Fram til da hadde Tyrkia relativt gode relasjoner med Bashar al-Assads regime.

Etter at det strategiske skiftet var foretatt, har Tyrkia under Erdogan, sammen med Saudi-Arabia, vært den mest ihuga pådriveren for regimeskifte. Erdogan har blant annet lenge krevd opprettelse av en flyforbudssone, og var som tidligere nevnt, påfallende raskt ute med å konkludere med at Assadregimet sto bak giftgassangrepet i 2013. Seymour Hersh hevder at det var tyrkisk etterretning, i samarbeid med Nusrafronten, som orkestrerte angrepet, som en falsk flagg-operasjon for å legitimere den nødvendige intervensjonen. Erdogan har også krevd at kampen mot IS må utvides til å ta ut Assadregimet, som “årsak til ondets framvekst”. Da Russland gikk inn høsten 2015, forsøkte Tyrkia seg med en enda høyere spill, og skøyt ned et russisk fly i det flyet bombet områder ved grensa mot Tyrkia som var kontrollert av etnisk tyrkiske islamistiske opprørere, med nære bånd til Tyrkia. Det er trolig at Erdogan på den måten håpet å trekke inn NATO i en konflikt med Russland, og trappe opp konflikten til et så høyt nivå at russerne skulle få kalde føtter og trekke seg ut.

Men igjen, dette skjedde ikke. På tross av offisielle uttalelser til støtte for Tyrkia, og Tyrkias offisielle forklaring om at det russiske flyet hadde krysset tyrkisk luftrom før det ble skutt ned (det gikk ned fire kilometer inne på syrisk område), har det vært tydelig at denne opptrappinga var noe Obama spesielt satte svært liten pris på, og han har trolig gjort det klart for Erdogan at dersom han engasjerer seg i nye provokasjoner mot Russland, gjelder ikke artikkel fem i NATO-pakten om kollektivt forsvar, for den dekker ikke støtte til et NATO-land som har angrepet først. Tyrkia har likevel fortsatt  støtte opprørerne offensivt, og har trolig håpet på at stemninga skal snu i USA, ved at Hillary Clinton eller en tradisjonell haukete republikaner, av typen Marco Rubio, vinner presidentvalget til høsten. Det ville kunne føre til at den påkrevde bombinga av Syria, under dekke av å skulle beskytte sivile ved innføring av en flyforbudssone nær den tyrkiske grensa, kan bli gjennomført, og endre spillet.

Valget av Trump, som vil være venn med Putin, til republikansk kandidat, og intensivert amerikansk støtte til de PKK-allierte PYD-kurderne i Syria, som del av kampen mot IS, har trolig fått Erdogan til å tvile, og til å sende ut signaler om mulig tilnærming til Russland i juni i år. Med Brexit forsvant alt håp om at de europeiske gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia vil kunne spille en lederrolle for å sørge for intervensjon i Syria, på samme måte som de gjorde i Libya, hvor Obama etter eget utsagn var delvis uvillig passasjer på ferden. Cameron ble skjøvet ut, og inn kom konservative politikere med et helt annet fokus, inkludert antiintervensjonister som den nye Brexit-ministeren David Davis, og Boris Johnson, som i Brexit-valgkampen beskrev Ukrainakrisa som et utslag av EUs ikke akkurat fredsprosjekt-aktige felles utenrikspolitikk. Storbritannia og Frankrike vil i årene framover ikke kunne samarbeide særlig bra, fordi det er viktigere for Frankrike og andre ledende EU-land å vise at EU-utmeldelse ikke kan gå greit og smertefritt, enn å holde en samla vestlig front i konfliktsoner som Ukraina og Syria. Det er liten tvil om at “remain”-tilhengerne i valgkampen hadde rett i sin påstand om at Putin håpet på Brexit, og at Brexit har styrka Russlands posisjon betraktelig.

Dette kan ha fått Erdogan til å innse, seint, men likevel, at han er nødt til å skifte hest på nytt om han skal være med på vinnerlaget. Det er mulig at han nylig har tenkt at det er Russland og Assad som vil seire i Syria, ikke Saudi-Arabia, Israel, CIA og al-Qaida, slik han tidligere hadde kalkulert. Ved å snu i tide, har Erdogan et troverdig håp om at Russland, som også er pressa på sin side, vil akseptere at spist er spist, og skutt ned er skutt ned, oppheve sanksjonene som ble innført i etterkant av nedskytinga av det russiske jagerflyet, og gjenoppta den gjensidig nyttige samhandelen med Tyrkia, og, viktigst, sørge for at PYD-PKK ikke blir en del av seiersalliansen.

Russland har i månedene etter nyttår periodevis støttet PYD aktivt i kamper mot tyrkisk-støttede opprørere, i situasjoner hvor kurderne ikke kunne få støtte av USA, slik de får i kampen mot IS. Men for Russland, som er ihuget tilhenger av statenes territorielle integritet, og ihuget motstander av separatisme, er kurderstøtten rent taktisk, og kan med letthet ofres. Med seier for Assad, blir det vanskelig å se for seg at Tyrkia kan oppnå noen av sine offensive ambisjoner på mellomlang sikt, men den defensive ambisjonen om å hindre at PKK-allierte kurdere får styre grenseområdene mot Tyrkia, kan Erdogan ha skjønt at er lettere nå å oppnå i allianse med Russland enn med USA.

Gitt at det første skiftet under Erdogan var et raskt og fullstendig linjeskifte, fra å samarbeide med Assad til å gå full fart inn for å styrte han militært, kan mange ha hatt grunn til å grunn til å frykte at neste linjeskifte, tydeliggjort ved at et russisk charterfly landet i Tyrkia for første gang siden november i første del av juli, ville kunne bli like totalt. Det ville i så fall være en helt enorm strategisk katastrofe for USA, Israel og Saudi-Arabia, som alle har nære og gode kontakter inn i den tyrkiske offisersstaben. Det er ikke grunnlag for å si noe sikkert, men dette er en mulig forklaring på det mislykkede militærkuppet som ble forsøkt gjennomført i Tyrkia i juli.

Resultatet av kuppet har i alle fall vært at forholdet mellom Tyrkia og Vesten har blitt betraktelig forverret, mens forholdet til Russland og særlig Iran har blitt forbedret. At forholdet til Iran ble bedret, kan ha sammenheng med at Iran gikk ut og fordømte kuppet på et tidspunkt hvor det enda ikke var avklart hvordan det ville ende, mens reaksjonene fra Tyrkias NATO-allierte på det tidspunktet var avventende og helt uten noen entydig fordømmelse av kuppmakerne. I hvilken grad oppmykningen mot Russland og Iran har fått konkrete konsekvenser for Tyrkias fram til nå sterke og omfattende støtte til Ahrar al-Sham og andre opprørsgrupper i Syria, er for tidlig å si nå.

Norske “instruktører” i kamp
Nord i Syria, ved grensa mot Tyrkia, har Vestens strategi altså degenerert fra å være retorisk selvmotsigende til å havne i total moralsk og politisk kollaps, og samtidig bli militært selvnedkjempende. Fronten ved grensa mot Jordan i Sør, er foreløpig mer ukomplisert. I Jordan har USA en stund drevet et treningsprogram for “moderate” opprørere under langt strammere politisk kontroll enn hva tilfellet har vært med opprørsgruppene som opererer fra Tyrkia. Denne gruppa blir kalt den Nye Syriske Hæren, og er formelt del av Den frie Syriske Hæren, som er underlagt Den syriske Nasjonalkoalisjonen av Opposisjonelle og revolusjonære krefter, som Norge siden desember 2012, har anerkjent som «den legitime representant for det syriske folket».

Gruppa ble formelt organisert så seint som i desember 2015, og i april igangsatte den en offensiv mot IS-kontrollert område i ørkensonen langs grensa mot Jordan og Irak. Til forskjell fra andre opprørsgrupper, som har en selvstendig organisasjon med egne kommandanter, framstår det som at Den nye syriske Hæren er under direkte kommando av deres amerikansk, britiske, franske og andre allierte “instruktører”. Det er i denne konteksten norske soldater nå også opererer.  De 60 spesialsoldatene som Stortinget ga klarsignal til å sende, er nå på plass i Jordan. De har også fullmakt til å følge sine elever med inn i Syria, i likhet med hva vi vet allerede er tilfellet med andre allierte “instruktører”.

Foreløpig har Den nye syriske Hæren holdt seg til å rykke fram mot Islamsk Stat, men det faktum at alle andre grupper i Den frie Syriske Hæren har kjempet mot regjeringsstyrkene, i allianse med større og sterkere jihadistiske grupper, inkludert al-Qaida, gjør at verken Syria eller Russland stoler på de langsiktige intensjonene med oppdraget. Syria har derfor fordømt Norges deltakelse i treningsprogrammet, og Russland har ved en anledning bombet en avdeling fra NSH nær den jordanske grensa. Spørsmålet er hva som vil skje om norske eller andre vestlige “instruktører” også blir truffet av russiske bomber.

Selv om det for øyeblikket ser mørkt ut for opprørerne og regimeskiftestrategien, er det vanskelig å se treninga av Syriske opprørere tilknyttet Den frie Syriske Hæren som noe ledd i en annen strategi enn den som ble formalisert da Norge i 2012 vedtok å delegitimere Syrias FN-anerkjente regjering, ved å anerkjenne Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for Syrias folk. Hadde IS-bekjempelse nå vært den eneste reelle prioriteten, ville det å bruke alle krefter på å støtte den folkerettslig anerkjente irakiske regjeringa på sin side av grensa, om det ikke er mulig å støtte Assadregjeringa i Syria, være den logiske oppfølginga. Det å insisterere på å drive trening av opprørere i Jordan, på tvers av folkeretten, og til protester fra Syria og Russland, peker entydig mot at Norge nå har tatt en mer aktiv rolle i regimeendringsstrategien, selv om denne foreløpig er lagt på is i møte med russisk motstand og strategiske motsetninger. Strategien kan imidlertid komme tilbake på agendaen for fullt når Obama trer av i januar. For Hillary Clinton er favoritt til å vinne, både blant bookmakerne, og blant norske politikere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s