Om persondyrkelsen og dens konsekvenser (utdrag)

Fra Nikita Khrustsjovs «hemmelige tale» til den 20. partikongressen i SUKP

25. februar 1956 holdt Nikita Khrustsjov en tale for de sovjetiske delegatene til kommunistpartiets 20. kongress der han tok et kraftig oppgjør med Stalins massedrap. I talen viser Khrusjtov hvordan massehenrettelsene og persondyrkelsen var i strid med marxismen-leninismens grunnlag. Talen blei ikke offentliggjort før i 1980-årene men lest på offentlige partimøter og sendt til søsterpartier i andre land. Den innleda den kommunistiske verdensbevegelsens oppgjør med stalinismen.

(Bildet viser dødsårsakene til medlemmene av sentralkomiteen i bolsjevikpartiet i revolusjonsåret 1917. Flertallet ble drept av Stalin under den store terroren.)

Kamerater! I Sentralkomiteens rapport til den 20. kongress, i flere av delegatenes taler og på de foregående møter i Sentralkomiteen, er det blitt sagt ganske meget om persondyrkelsen og dens skadelige følger. Etter Stalins død innledet partiets kontrollkomité en politikk som tok sikte på klart og tydelig å påvise at det er utillatelig og fremmed for marxismen-leninsmens ånd å opphøye en person, å gjøre ham til et overmenneske med overnaturlige egenskaper beslektet med en guds. Et slikt menneske forutsettes å vite alt, se alt, tenke for alle, å kunne gjøre alt og være ufeilbarlig i all sin gjerning. En slik tro på et enkelt menneske, og da særlig på Stalin, er i mange år blitt dyrket hos oss…

La meg til å begynne med minne om hvor alvorlig marxismen-leninismens klassikere avviste ethvert uttrykk for persondyrkelse. I et brev til den tyske politiker Wilhelm Bloss, skrev Marx: ”På grunn av min motvilje overfor enhver form for persondyrkelse, offentliggjorde jeg aldri så lenge Internasjonalen eksisterte de tallrike adresser fra forskjellige land med anerkjennelse av min innsats. De plaget meg. Jeg svarte ikke en gang på dem, unntatt enkelte ganger for å sette forfatterne på plass. Engels og jeg gikk først inn i det hemmelige Kommunistforbund på den betingelse at alt som smakte av suspekt autoritetsdyrkelse ble fjernet fra statuttene…”…

Når vi analyserer Stalins praksis i ledelsen av land og parti, når vi gir oss tid til å tenke over alle hans gjerninger, blir vi overbevist om at Lenins frykt var berettiget. Stalins negative karaktertrekk, som mens Lenin levde bare hadde begynt å vise seg, forvandlet seg i hans siste leveår til et grovt maktmisbruk, som gjorde partiet ubotelig skade. For å kunne utelukke enhver mulighet for at det som skjedde under Stalin skal kunne gjenta seg i noen som helst form, må vi se alvorlig på denne sak, og vi må underkaste den en riktig analyse…

Det er verd å legge merke til at selv under denne opprivende ideologiske kamp mot Trotskis, Sinovjevs og Bukharins tilhengere ble det ikke brukt ytterliggående tvangsmidler. Kampen ble ført på et ideologisk grunnlag. Men en del år senere, da sosialismen i sitt grunnlag var bygd opp i vårt land, da de utbyttende klasser stort sett var likvidert, da den sosiale basis for partifiendtlige politiske bevegelser og grupper var voldsomt innskrenket og partiets ideologiske motstandere for lengst slått politisk, da var det represaliene mot dem begynte. Det var nettopp i denne perioden (1935-37-38) at en praksis basert på masserepresalier gjennom statsapparatet ble til, først mot leninismens fiender – trotskister, sinovjevister og bukharinister som for lengst var politisk slått av partiet – og siden etter hvert også mot mange ærlige kommunister, mot de partikadre som hadde båret de tunge byrdene under borgerkrigen og i industrialiseringens og kollektiviseringens første og vanskelige år, de som hadde kjempet aktivt mot trotskister og høyreelementer og for den leninistiske partilinjen.

Stalin er opphavsmannen til begrepet ”fiende av folket”. Denne betegnelsen gjorde det automatisk overflødig å føre bevis for ideologiske feil hos den som var engasjert i et stridsspørsmål. Den gjorde det mulig å ta i bruk den grusomste vold, å krenke alle den revolusjonære legalitets normer overfor enhver som på en eller annen måte var uenig med Stalin, overfor dem som bare var mistenkt for fiendtlige hensikter, mot enhver som hadde fått dårlig ord på seg. Begrepet ”fiende av folket” ødela i virkeligheten enhver mulighet for ideologisk kamp eller for å gjøre sin oppfatning av dette eller hint spørsmål kjent, selv om det bare var spørsmål av praktisk natur. Praksis ble stort sett at bare ett slags bevis ble godtatt – stikk i strid med alle rettens gjeldende normer – det var den anklagedes egen tilståelse, en ”tilståelse” som etter hva senere undersøkelser har påvist, ble fremtvunget gjennom fysisk press…

Stalins egenrådighet overfor partiet og Sentralkomiteen kom klart for dagen etter den 17. partikongress, som ble holdt i 1934. Sentralkomiteen har fått til sin disposisjon utallige data som viser brutal egenrådighet overfor partikadrene, og den har opprettet en partikommisjon som står under kontroll av Sentralkomiteens presidium. Kommisjonen har fått i oppdrag å undersøke hvordan det var mulig å gjennomføre masserepresalier mot det flertall av medlemmer og kandidater til Sentralkomiteen som var valgt på den 17. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene). Kommisjonen har fått kjennskap til en stor mengde materiale fra NKVDs arkiver og andre dokumenter og den har oppklart mange kjensgjerninger som angår oppkonstruering av saker mot kommunister, falske anklager og opprørende krenkelser av den sosialistiske legalitet med uskyldige menneskers død til følge. Det er bragt på det rene at mange av de aktivister i parti, administrasjon og næringsliv som i 1937-38 var blitt stemplet som ”fiender”, i virkeligheten aldri hadde vært fiender, spioner, sabotører osv., men at de alltid hadde vært ærlige kommunister. De var bare blitt så vanæret at de ofte ikke kunne tåle den barbariske tortur lenger, de anklaget seg selv (etter ordre av løgnaktige forhørsdommere) for all verdens grove og usannsynlige forbrytelser. Kommisjonen har lagt frem for Sentralkomiteen et omfattende dokumentarisk materiale om masserepresalier mot delegatene til den 17. partikongress og de medlemmer av Sentralkomiteen som ble valgt på denne kongress. Dette materiale er blitt gransket av Sentralkomiteens presidium. Det er fastslått at av 139 medlemmer og kandidater til Sentralkomiteen som ble valgt på den 17. kongress, er 98, altså 70 prosent, blitt arrestert og skutt (for det meste i 1937-38).

Hvordan var sammensetningen av delegatene til den 17. kongress? Vi vet at 80 prosent av de stemmeberettigede deltagerne på den 17. kongress hadde sluttet seg til partiet i konspirasjonsårene før revolusjonen og under borgerkrigen – dvs før 1921. Av sosial opprinnelse var storparten av delegatene arbeidere (60 prosent av de stemmeberettigede deltagere). Det er derfor ufattelig at en slik sammensatt kongress skulle kunne velge en Sentralkomité med et flertall som var fiender av partiet… Denne skjebne møtte ikke bare medlemmene av Sentralkomiteen, men også flertallet av delegatene til den 17. partikongress. Av 1966 delegater med stemmerett eller talerett ble 1108 personer, det vil si et klart flertall, arrestert på grunn av anklager for antirevolusjonær virksomhet. Selve dette faktum viser hvor absurde, hvor ville og i strid med all fornuft disse anklager for kontrarevolusjonær virksomhet var, rettet som vi nå ser de var mot majoriteten av deltagerne på partiets 17. kongress…

Etter at sakene til noen av disse såkalte ”spioner” og ”sabotører” nå er blitt undersøkt, viser det seg at alle sammen er fabrikkert. Tilståelsene fra mange av dem som var arrestert og anklaget for fiendtlig virksomhet, ble skaffet tilveie ved hjelp av grusom og umenneskelig tortur. Samtidig var forholdet det – noe vi er blitt informert om av daværende medlemmer av sentralkomiteen – at Stalin ikke lot dem få se erklæringer fra mange av de anklagede politiske aktivister, som foran militærdomstolen trakk sine tilståelser tilbake og bad om en objektiv undersøkelse av sine saker. Det var mange slike erklæringer, og Stalin har utvilsomt kjent til dem…

Massearrestasjonene blant aktive folk innenfor parti, sovjet, militærvesen og næringsliv har tilføyd vårt land og sosialismens sak uhyre skade. Masseundertrykkelsen hadde en skadelig virkning på den moralske og politiske standard i partiet, den skapte en situasjon av utrygghet, bidrog til å spre usunn mistenksomhet og sådde mistanke mellom kommunister. Bakvaskere og strebere av alle slag var i virksomhet… Med sin grenseløse makt gav han vilkårligheten fritt løp og kunne kvele en mann moralsk og fysisk. Det oppsto en situasjon hvor ingen lenger kunne gi uttrykk for sin mening…

Kamerater! Den 20. partikongress i Sovjetunionens kommunistiske parti har med ny styrke manifestert partiets urokkelige enhet, dets oppslutning om Sentralkomiteen og dets resolutte vilje til å gjennomføre den store oppgaven å bygge kommunismen. Og det faktum at vi legger frem i alle sine forgreininger det grunnleggende problem om å overvinne den persondyrkelsen som er så fremmed for marxismen-leninismen, at vi legger frem problemet om å fjerne persondyrkelsens tyngende konsekvenser, det er vitnesbyrd om vårt partis store moralske og politiske styrke. Vi er absolutt forvisset om at vårt parti, væpnet med de historiske vedtak fra den 20. partikongress, vil lede sovjetfolket videre på den leninistiske vei til nye resultater og nye seirer. Lenge leve vårt partis seierrike banner – leninismen!

Talen kan leses i sin helhet på http://www.nb.no/nbsok/nb/df390f09294a20ff5e86ae8d815a8320?index=10#549

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s