Nikita Khrusjtsjovs kamp mot stalinismen

av Aslak Storaker

Nikita Khrustsjovs oppgjør med Stalin gjorde slutt på politisk terror og avskaffet GULAG-arbeidsleirene. Tiltakene for å demokratisere det sovjetiske systemet møtte hard motstand fra stalinister både i og utenfor Sovjetunionen.

Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov (1894 – 1971) arbeida som gruvearbeider når han slutta seg til bolsjevikene i 1918. I 1938 blei han utnevnt til førstesekretær i Ukraina. Under krigen deltok han som politisk offiser i slagene ved Stalingrad og Kursk. Fra 1949 hadde han hovedansvaret for Sovjetunionens landbrukspolitikk. Fra 1953 til 1964 var han partileder i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP), fra 1958 også statsminister i Sovjetunionen (SSSR). Denne framstillinga er hovedsaklig bygd på arbeidene til de sovjetiske brødrene Roy og Sjores Medvedev.

Roy Medvedev (1925 – )er historiker. Han var medlem i SUKP fra 1956 til han blei ekskludert i 1969. I 1988 blei eksklusjonen oppheva og han satt i sentralkomiteen fra 1989-91. Etter kontrarevolusjonen var han en sterk motstander av Jeltsinregimet og talsmann for demokratisk sosialisme. Sjores Medvedev (1925 – ) er prisbelønt biolog. Han blei utvist fra Sovjetunionen i 1972 og bosatte seg i London. Fikk tilbake sitt sovjetiske statsborgerskap i 1990.

Arvefølgen etter Stalin

Etter Stalins død i mars 1953 overtok Georgij Malenkov som statsminister, Nikita Khrusjtsjov som partileder, Vjatsjeslav Molotov som utenriksminister, mens Lavrentij Beria fikk kontroll over det hemmelige politiet og innenriksministeriet. Beria hadde vært en av Stalins sjefsbødler under den store terroren i 1937-38. Etter Stalins død skifta han systematisk ut alle i ledelsen av det hemmelige politiet som ikke var lojale mot han personlig, og plasserte en rekke agenter i Moskva. Han kommanderte grensevakten, ti MVD-divisjoner, og mennene hans vokta Kreml og alle våpenlagrene. De andre i ledelsen blei overbevist om at Beria planla å samle all makt i sine hender og videreføre de mest brutale sidene ved stalinismen. Khrusjtsjov tok initiativet til et møte for å avsette Beria. I juni 1953 blei Beria fordømt av sentralkomiteens presidium for å være tilhenger av et vilkårlig styresett, og arrestert av krigshelten G. K. Sjukov. Beria blei anklaga for forræderi, terrorisme, kontrarevolusjonær aktivitet og massevoldtekter, og skutt 23. desember 1953.

Medvedev’ene skriver at det hemmelige politiet hadde vært et «terrorapparat som lå utenfor partiets kontroll. Det tok hånd om alle rettslige og juridiske funksjoner – arrestasjoner, etterforskning, rettssaker, dom og straff.» Etter Berias fall blei det hemmelige politiet vingestekka og direkte underlagt kommunistpartiet både regionalt og sentralt. Alle dets tidligere juridiske funksjoner blei underlagt det sivile rettsapparatet. Malenkov blei kritisert av de andre i partiledelsen for sitt samarbeid med Beria under «Leningradaffæren» i 1949, for manglende innsikt i jordbrukets problemer og for å prioritere forbruksvareindustrien framfor tungindustrien. I 1955 måtte Malenkov gi fra seg statsministerposten til Nikolai Bulganin, mens Sjukov overtok som forsvarsminister.

Nyordning av landbruket

Landbruket i Sovjetunionen var delt inn i statlige sovkoser, kooperative kolkhos og maskin-traktor-stasjoner (MTS). MTSene betjente kolkhosene med maskinelt utstyr. Staten kjøpte kolkhosenes overskudd til statlig fastsatte priser, og kolkhosene betalte naturaliaavgifter til de statseide MTSene. For de fleste av kolkhosene var betingelsene så dårlige at de opparbeida seg stor gjeld for å kunne kjøpe inn nødvendig utstyr. I 1952 var produksjonskostnadene for de fleste matvarene seks ganger høyere enn det staten betalte for i de fastlagte kvotene.

Hver familie på kolkhoset kunne i tillegg holde en privat kjøkkenhage på 2,5 mål, pluss ei ku og noen få sauer, griser, høner og/eller gjess. Denne produksjonen var avgiftsbelagt. Under og etter krigen var disse små parsellene, sammen med fjerne jorder og skoger som ikke var en del av kolkhoset, bøndenes primære mat- og inntektskilde.

Bøndene var nødt til å arbeide for ussel inntekt fra kolkhoset, og kunne arresteres og sendes til arbeidsleirer hvis de hadde tatt en sekk poteter eller hvete fra jordene hvor de selv strevde. Mange blei avhengige av å få tilsendt mat fra venner og slektninger i byene, og det oppsto en jevn folkestrøm fra bygd til by. Medvedev’ene skriver: «I løpet av to-tre år kunne dette ført til katastrofe i matproduksjonen over hele landet. Stalin var ikke klar over dette. Blant dem som stod han nærmest var det bare èn mann som virkelig forsto hvor farlig det var. Den mannen var Krustsjov.»

Sommeren 1953 fikk Khrusjtsjov gjennom en lov som kraftig reduserte skattlegginga av parsellhagene. Overskuddet skulle regjeringa kjøpe for høye priser. Også arbeidere og funksjonærer blei oppfordra til å skaffe seg parseller og dyrke frukt og grønnsaker. De fastlagte produksjonskvotene for kolkhosene blei redusert, og overskudd kunne selges til staten for en anstendig pris. Snart blei all gjelda kollektivbrukene skyldte staten ettergitt og bøndenes inntekter blei firedobla, noe som brakte de opp på nivå med ufaglærte industriarbeidere.

I 1954 blei det på Khrusjtsjovs initiativ vedtatt å dyrke opp 13 millioner hektar ubrukt jord i løpet av 1954-55, særlig i Kasakhstan. For å lede prosjektet lokalt satte han inn sin protesjé Leonid Bresjnev. Alle nye landbruksmaskiner blei kanalisert til «Jomfrulandprosjektet» og 300 000 ungkommunister deltok i frivillig arbeid for å kultivere den nye jorda. Sovjetunionens kornproduksjon steg fra 80 millioner tonn i 1953 til 136 millioner tonn i 1958.  «Jomfrulandene» som i 1960 var utvida til 42 millioner hektar, sto snart for halvparten av landets kornproduksjon.

Den 20. partikongressen

Etter Stalins død blei abort legalisert igjen, Kreml blei åpna for vanlige forbipasserende, og noen tusen kriminelle var blitt sluppet fri fra fangeleirene. Men det var ikke før ved SUKPs 20. partikongress i 1956 at det gjort ei reell kursendring. Den 20. partikongressen slo fast det som seinere skulle bli kjent som Khrusjtsjovs «tre fredelige»: fredelig sameksistens mellom sosialismen og kapitalismen, fredelig kappestrid mellom imperialismen og sosialismen og mulighetene for fredelig, parlamentarisk overgang fra kapitalisme til sosialisme.

Ved midnatt den 24. februar 1956 holdt Khrusjtsjov sin berømte «hemmelige tale» der han i kraftige ordelag fordømte Stalins maktmisbruk: «Det er bragt på det rene at mange av de aktivister i parti, administrasjon og næringsliv som i 1937-38 var blitt stemplet som ”fiender”, i virkeligheten aldri hadde vært fiender, spioner, sabotører osv., men at de alltid hadde vært ærlige kommunister… Massearrestasjonene blant aktive folk innenfor parti, sovjet, militærvesen og næringsliv har tilføyd vårt land og sosialismens sak uhyre skade… Det var resultatet av Stalins maktmisbruk. Han begynte å anvende masseterror mot partikadrene.» Kopier av talen blei seinere lest opp i lokallag av partiet over hele landet og sendt til broderpartiene i andre land. Fram til denne dagen hadde en slik kritikk av Stalins person vært uhørt, for ikke å si uhyre farlig. Ved å slå hull på denne verkebyllen åpna Khrusjtsjov opp for rehabilitering av alle de uskyldig dømte som satt i fangeleire eller var skutt. Det blei satt stopp for enhver mulighet til å vende tilbake til et vilkårlig terrorstyre i Sovjetunionen. Det var også startskuddet for «det kulturelle tøværet» i Sovjetunionen, der sensuren blei betydelig slakka både når det gjald kulturens form og innhold. Denne politikken var imidlertid ganske inkonsekvent; for eksempel blei Aleksander Solsjenitsyns En dag i Ivan Denosovitsj’ liv publisert, mens Boris Pasternaks Dr. Zhivago blei forbudt.

7-8 millioner fanger fikk endelig reise hjem fra Gulag-arkipelaget i 1956-57, og 5-6 millioner blei rehabilitert etter deres død. Det var imidlertid sterk uvilje mot å rehabilitere folk som hadde vært åpenlyse motstandere av «partiets generelle linje». De fleste i SUKPs lederskap (inkludert Khrusjtsjov) hadde deltatt i kampen mot «folkefiendene» på 30-tallet, og de fleste i de vesteuropeiske kommunistpartiene hadde applaudert dødsdommene, noe man også i 1956 var ytterst pinlig klar over. Seinere planer om å rehabilitere Nikolai Bukharin og hans tilhengere blei forpurra av blant anna den franske kommunistlederen Maurice Thorez.

I 1957 forsøkte den såkalte «anti-partigruppen» med Malenkov og Molotov  i spissen å avsette Khrusjtsjov, men Sjukov fikk fløyet inn nok Khrusjtsjov-lojalister til at de tapte avstemminga i sentralkomiteen. Malenkov blei degradert til leder for et kraftverk i Kasakhstan og Molotov blei ambassadør i Ytre Mongolia. I løpet av de to neste årene fjerna Khrusjtsjov også Sjukov og Bulganin fra sine embeder og overtok sjøl rollen som statsminister og øverstkommanderende for forsvaret. Han var nå Sovjetunionens ubestridte leder.

Verden utenfor

Den nye ledelsens utenrikspolitikk avskaffa den stalinistiske «med oss eller mot oss»-politikken. Det blei skværa opp med Jugoslavia, som sovjeterne erklærte var et sosialistisk broderland, og Moskva oppretta gode forbindelser til de progressive regimene i den arabiske verden og de nylige frigjorte koloniene i Afrika, samt India og Afghanistan. Særlig Nassers Egypt mottok stor økonomisk og militær støtte, og Khrusjtsjov var med på innvielsen av Aswandammen. Fra 1956 til 1964 ga Sovjetunionen økonomisk og militær støtte til den tredje verden for 7,9 milliarder dollar. Hele fabrikker blei bygd opp i Kina,og Sovjetunionen overga sin andel av alle felles sovjetisk-kinesiske selskaper på kinesisk jord.

«La oss ikke konkurrere om å bygge bomber og granater, men om å produsere mat til å mette menneskeheten,» oppfordra Khrusjtsjov. Fra 1955 til 1961 blei de væpna styrkene i Sovjetunionen redusert fra 5,7 til 2,4 millioner mann. I 1959 blei det slutta en internasjonal avtale om at Antarktis bare skulle benyttes til fredelige formål. Samme år dro Khrusjtsjov på et vellykka Amerikabesøk, men relasjonene mellom de to supermaktene kjølna da et usamerikansk U2-spionfly blei skutt ned i sovjetisk luftrom 1. mai 1960. I oktober dro Khrusjtsjov tilbake til USA for å delta i møtet i FNs generalforsamling, der han foreslo øyeblikkelig avvikling av kolonisystemet, allmenn nedrustning for å frigjøre midler til økonomisk bistand og et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Hans udiplomatiske stil, der han hamra skoen sin i talerstolen for å avbryte en vestlig taler, kosta imidlertid den sovjetiske FN-delegasjonen 10 000 $ i bot for brudd på diplomatisk etikette.

1945-delinga av Berlin, som lå midt inne i Øst-Tyskland, var tenkt som et midlertidig tiltak som skulle vare fram til en kunne gjenreise et samla, nøytralt Tyskland. Khrusjtsjov foreslo at Vest-Berlin skulle bli en internasjonalt anerkjent «fristad» uten direkte tilknytning til NATO-staten Vest-Tyskland, men Vestmaktene torpederte forslaget. Dette var bakgrunnen for reisinga av Berlinmuren i 1961.

Samme år gjorde usamerikanerne et mislykka forsøk på å styrte Fidel Castros regjering på Cuba. For å beskytte den kubanske revolusjonen og oppnå maktbalanse med USA beslutta Sovjetunionen å utplassere atomraketter på Cuba i 1962. USAs marine blokkerte sjøveien til Cuba og hadde B-52-bombefly lasta med atomvåpen svevende over Karibia 24/7. Snart blei det slutta en avtale om at sovjeterne trakk rakettene sine tilbake mot at USA fjerna sine atomraketter fra Tyrkia og lovte å ikke invadere Cuba. I 1963 blei det inngått en avtale med USA om forbud mot prøvesprengning av atomvåpen.

Politiske reformer

På den 22. partikongressen i 1961 blei begrepet «proletariatets diktatur» fjerna og erstatta med «hele folkets stat». Khrusjtsjov erklærte at klassesammensetninga i Sovjetunionen besto av ikke-antagonistiske klasser (arbeidere, bønder og intellektuelle) og det var derfor ikke behov for noe klassediktatur. Det blei lagt vekt på at staten skulle svinne bort under kommunismen, og som ledd i dette ville en styrka de sosiale ikke-statlige organisasjonene (inkludert kommunistpartiet). Det blei vedtatt at en fjerdedel av sentralkomiteen, en tredjedel av de lavere partikomiteene og halvparten av de tillitsvalgte i fagbevegelsen skulle skiftes ut ved hvert valg.

Hele folket blei invitert til å komme med innspill og å være med å diskutere utkastet til nytt partiprogram. 44 millioner mennesker deltok på møter der programutkastet blei diskutert, 3,5 millioner av disse tok ordet og deltok i debatten. 170 000 skriftlige innspill blei sendt til partiet og mediene, 40 000 av disse kom på trykk. Hovedprinsippene i partiprogrammet fra 1961 blei stående helt til kontrarevolusjonen i 1991. Molotov anklaga det nye partiprogrammet for å være anti-revolusjonært, pasifistisk og revisjonistisk. Han blei ekskludert fra partiet kort tid etter, og Stalins lik blei fjerna fra mausoleet på Den røde plass. Året etter blei 700 offiserer som hadde gjennomført deportasjonen av tsjetsjenere og andre folkegrupper i 1944 fratatt sine fortjenestemedaljer.

Kommunistpartiets medlemsmasse økte fra 7,2 millioner i 1956 til 11 millioner i 1964. En økende andel av medlemmene var arbeidere, bønder og kvinner, og en rekke bonusordninger og privilegier for høyere tjenestemenn blei forbudt. Arbeidere kunne ikke lenger bli oppsagt uten at oppsigelsen blei godtatt av den lokale fagforeninga, og fagbevegelsen fikk faste representanter i bedriftsstyret. I utdanningssektoren blei det innført kvoteringsordninger for arbeiderungdom til høyere utdanning. Minstelønningene og pensjonene blei heva og lønnsforskjellene mellom faglært og ufaglært arbeidskraft blei redusert. Kvinnebevegelsen kjempa gjennom fortgang i arbeidet for utbygging av barnehager, vaskerier og kantiner, likelønn, og bekjempelse av familievold. I 1958 utgjorde kvinnene rundt halvparten av arbeiderklassen og flertallet av bøndene.

Økonomiske reformer

I et forsøk på å effektivisere produksjonen og minske byråkratiet blei store deler av den økonomiske styringa desentralisert i 1957. Men fordi den lokale industrien i stor grad trengte halvfabrikata, råvarer og reservedeler fra andre oblaster, og disse igjen var avhengig av å importere fra et tredje oblast, este industribyråkratiet ut i stedet for å reduseres.

I 1961 blei kommunistpartiets lokale komiteer og ledelser delt i to avdelinger, en for landbruk og en for industri. Dette var også et effektiviseringstiltak som virka mot sin hensikt. Det blei rivalisering på lokalt nivå mellom lederen for industrigreina og landbruksgreina. Siden industriledelsen ikke hadde ansvaret for landbruksproduksjonen slutta mange å sende ut de tradisjonelle arbeidsbrigadene av arbeidere og studenter som hjalp bøndene i vår- og høstonna. Delinga av fagbevegelsen skapte forvirring ved at arbeiderne i matvareforedling- og traktorindustrien var organisert som industriarbeidere, men blei underlagt de lokale landbruksmyndighetene.

Et av de store, vellykka satsingsprosjektene i perioden var boligreisinga. Mellom 1955 og 1964 blei boligflaten i Sovjet nesten fordobla. I ettertid blei de femetasjers høyhusene uten balkong ofte kalt Khrusjtsjovslum, og byggestilen endra til fordel for høyblokker med heis og balkonger. Like fullt forbedra boligbyggeprogrammet levestandarden betraktelig for flere titalls millioner sovjetborgere.

I internasjonal henseende var det romforskninga som var SSSRs prestisjeprosjekt. I 1957 blei satellitten Sputnik sendt ut i verdensrommet og i 1959 landa romsonden Lunik II på månen. Tolvte april 1961 blei Jurij Gagarin det første mennesket i verdensrommet.

Stalinistene slår tilbake

Oppgjøret med Stalin førte til rystelser i den kommunistiske verdensbevegelsen. I Ungarn oppsto det et nasjonalliberalt opprør som blei knust av sovjetiske stridsvogner, i Polen tok den liberale fløya makta i kommunistpartiet. I Tsjekkoslovakia (CSSR) blei dødsdommene mot bl.a Rudolf Slànsky oppheva. Den tidligere sikkerhetsministeren i CSSR uttalte i den forbindelse: «Ja vel, fengslingene var i strid med loven, men den gang tok man jo ikke noe omsyn til det. Først i de seinere år ble det jo utstedt retningslinjer om at loven skulle overholdes.» I Albania forfulgte stalinistene de kommunistene som støtta oppgjøret med Stalin og normaliseringa av forholdet til Jugoslavia. Blant anna blei det gravide politbyråmedlemmet Liri Gega og hennes ektemann henretta ved skyting, sjøl om Khrusjtsjov personlig appellerte til Enhver Hoxha om å benåde henne.

Kineserne blei også svært provosert av tilnærmelsene overfor USA og «den jugoslaviske revisjonistklikken av svikarar». Mao var videre sterkt i mot det sovjetiske ønsket om å opprette flåtebaser i Kina og å skape en internasjonal arbeidsdeling innen den sosialistiske leir. Det vakte  harme i Beijing at sovjeterne inntok et nøytralt standpunkt i konflikten mellom Kina og India, og nekta å gi kineserne atomvåpen. Men ikke minst kunne oppgjøret med persondyrkinga og Stalins person bidra til å undergrave Maos egen gudelignende autoritet. Som det het i et åpent brev fra KKPs sentralkomité i 1963: «Å reisa spørsmålet om å ‘kjempa mot persondyrkinga’ er faktisk det same som å setja leiarana opp mot massane, undergrava den einskaplege leiinga i partiet…»

Sovjeterne på sin side var svært skeptiske til ‘det store spranget framover’, og lot seg sjokkere av det kinesiske synet på atomkrig. På kommunistpartienes verdenskonferanse i Moskva i 1957 uttalte Mao følgende: «Hvor mange mennesker kommer til å dø hvis det skulle bli krig? … Hvis det verste skulle skje, og halve menneskeheten skulle dø, ville den andre halvparten bli igjen, mens imperialismen ville bli utradert og hele verden bli sosialistisk.» Talen vakte uro blant de øvrige delegatene. Den tsjekkiske lederen Antony Novotny sa: «Mao Zedong er beredt til å miste tre hundre millioner av en folkemengde på seks hundre millioner. Hva med oss? Vi er bare 12 millioner i Tsjekkoslovakia. Vi ville miste hver eneste sjel i en krig.» NKPs tidligere leder Reidar Larsen skriver i sine memoarer at «Ufølsomheten i denne filosofien ga meg kuldegysninger. Jeg så dette i sammenheng med den kinesiske bekjempelse av den fredelige sameksistensens politikk…»

I 1960 dro de sovjetiske rådgiverne hjem fra Kina, og snart brøyt det ut åpen strid mellom KKP og SUKP, til og med små trefninger ved omstridte områder langs grensa.

Nederlag i landbruket

I 1957 fastslo Khrusjtsjov at Sovjetunionen skulle doble kornproduksjonen og tredoble kjøttproduksjonen innen 1961. For å nå dette målet blei kollektivbrukene hardt pressa for å dyrke så mye mais som mulig. Maisen var tenkt å skulle gå til dyrefôr og dermed øke kjøtt- og meieriproduksjonen. I 1957 blei det dyrka mais på 37 millioner hektar, blant anna i Sibir, helt uten hensyn til klimatiske, agronomiske og tekniske mangler. I mange områder blei avlingene katastrofale. I enkelte områder blei avls- og melkedyr sendt til slaktehusene for å oppfylle de fastlagte kvotene, og husdyr blei tvangsrekvirert fra bøndenes småparseller. Resultatet av denne nedslaktninga blei en langvarig nedgang i kjøttproduksjonen. Svaret fra partiledelsens side blei en destruktiv kampanje mot de private parsellene, som førte til en nedgang særlig i frukt-, grønnsaks- og fôrproduksjonen.

I løpet av 1958 blei samtlige maskin-traktor-stasjoner nedlagt, og kolkhosene blei tvunget til å kjøpe alt utstyret fra staten på kreditt til høye priser. På grunn av mangelen på kvalifisert arbeidskraft og egna oppbevaringslokaler forfalt store deler av landbrukets maskinpark de påfølgende årene.

Jomfrulandene var i utgangspunktet bare tiltenkt å ha en ledende stilling mens resten av landbruket vokste seg robust. Det var velkjent at det oppsamla overskuddet av næringsstoff i jorda i det vesentlige ville bli brukt opp i løpet av fire-fem år, og at en etter det måtte behandle jorda mer skånsomt. Når den forventa økninga i landbruksproduksjonen i resten av landet ikke blei innfridd, fortsatte en med en hensynsløs oppløyning og skadelig monokultur med nesten bare hvetedyrking over store sårbare nydyrka steppeområder i Kasakhstan. I 1962 og -63 førte denne politikken til en økologisk katastrofe: flere millioner hektar matjord blei tatt av vinderosjon og bokstavelig talt blåst bort til avsidesliggende fjellområder.

Avsettelsen

Fra 1950 til 1960 økte Sovjetunionens BNP med 265 prosent og kornproduksjonen økte fra 81 millioner tonn til 125 millioner tonn. Men rystelsene av de mange økonomiske reformene reduserte veksten i BNP fra 1959 til 1963 til 5-7 % årlig og jordbruksavkastninga økte «bare» med 10 prosent i perioden 1959 til 1965. Dette var ikke i samsvar med det pompøse målet om at Sovjetunionens BNP skulle være større enn USAs i 1970 og det kommunistiske fordelingsprinsippet «fra enhver etter evne til enhver etter behov» innført i 1980.

Sammen med de landbrukspolitiske fadesene førte en nasjonal tørkeperiode til at Sovjetunionen i 1963 ikke var i stand til å produsere nok mat til egen befolkning. Ledelsen så seg nødt til å selge store deler av landets gullbeholdning og valutareserver og kjøpe inn millioner av tonn med korn fra USA og andre kapitalistiske land. Dette var et enormt prestisjenederlag for Khrusjtsjovs ‘fredelige kappestrid’.

Som om nederlagene i økonomien ikke var nok, skaffa Khrusjtsjov seg i de siste årene som leder seg enda flere fiender ved å redusere offiserspensjonene og stenge mange kirker. Restruktureringa av partiet i industri- og landbruksgreiner og obligatorisk utskiftelse av deler av ledelsen i alle ledd ved hvert valg, førte til at nær sagt hele partibyråkratiet hungra etter å bli kvitt den egenrådige lederen. 14. oktober 1964 vedtok Sentralkomiteens Presidium å avsette Khrusjtsjov til fordel for en kollektiv ledelse med Leonid Bresjnev som partileder og Aleksei Kosygin som statsminister. Den eneste i ledelsen som forsvarte Khrusjtsjov var Sovjetunionens president Anastas Mikojan. Khrusjtsjov og hans nærmeste medarbeidere blei øyeblikkelig fritatt fra alle politiske verv.

Etterspill

Fram til sin død i 1971 levde Khrusjtsjov som pensjonist der han brukte mye av tida si på å arbeide i hagen og ta opp sine memoarer, som han utga i Vesten i 1970. I Sovjetunionen blei han en «ikke-person», navnet hans blei aldri lenger nevnt i pressen.  Medvedev’ene gir ham gode skussmål.

Sjores: «Khrusjtsjov utsletta oppfatninga om at bøndene var fiender av den proletariske staten… Hvis Malenkov, Molotov, Kaganovitsj eller Beria hadde blitt partileder i 1953, ville situasjonen ha vært mye verre, og metodene med terror ville ha fortsatt.»

Roy: «Det som skjedde på den tyvende og enogtyvende kongressen, synes jeg ikke vi skal gi styresmaktene generelt æren, men heller til det personlige initiativ som ble tatt av Khrusjtsjov og hans nærmeste medarbeidere… Det var det viktigste han gjorde i livet sitt, og det overskygga alle hans tidligere og seinere feilgrep.»

Sjøl sa Khrusjtsjov etter avsettelsen at

«Det at mine kamerater, om de hadde rett eller ikke, kunne kreve at jeg skulle gå av, at førstesekretær i Sentralkomiteen og formann i ministerrådet skulle gå av – det er det viktigste jeg har oppnådd i min virksomhet. Det betyr at det har lyktes å gjenopprette de leninistiske normer i det indre partiliv. Kunne man tenke seg noe slikt på Stalins tid? Det ville bare vært en våt flekk igjen av oss. Nå kan vi fritt snakke med hverandre om det vi tenker. Selv om jeg ikke hadde gjort noe annet, så hadde det vært verdt å leve og kjempe for dette ene.»

Etter Khrusjtsjovs avgang blei de to grenene av partiet slått sammen, og økonomistyringa og administrasjonen av fagbevegelsen sentralisert. I siste halvdel av 1960-åra blei militærutgiftene dobla og sensuren stramma inn. Det blei vedtatt at postene som stats- og partileder aldri kunne innehas av samme person igjen.  Alle restriksjoner på de private jordlappene blei oppheva, det blei oppretta tiltak innført for å bekjempe jorderosjon og kollektivbrukene fikk større frihet til å styre egen produksjon. Kornproduksjonen nådde et nytt rekordnivå med 152 millioner tonn i 1964, men i 1965 måtte de kjøpe korn i utlandet igjen. Lederne etter Khrusjtsjov lyktes ikke å løse problemene i jordbruket eller forbedre forholdet til Kina, men innleda en periode med politisk stabilitet og økonomisk stagnasjon.

Reint bortsett fra at det kan stå som et eksempel på hvordan humanistisk marxisme kan endre verden, hva kan vi lære av Khrustsjovepoken i dag? For det første at samling av for mye makt hos en person er skadelig uansett hvor gode intensjoner denne måtte ha. For det andre at det å gjennomføre store økonomiske endringer over kort tid basert på ideologisk inspirert voluntarisme, uten  nøkterne analyser, fører til unødvendige forstyrrelser både i samfunns- og produksjonslivet som med nødvendighet medfører økonomisk stagnasjon og seinere konservative tilbakeslag. For det tredje innsikta om at den småborgerlige produksjonsmåte, der den enkelte produsenten kontrollerer sine egne produksjonsmidler (som parsellhager eller småbruk), må være en vital del av den sosialistiske organiseringa av produksjonen. I et kontrollert sosialistisk marked, og et system med bruksrett i stedet for eiendomsrett, vil småskalaproduksjon fra individer og familieforetak, sammen med kollektive og offentlige bedrifter, bidra positivt til den framtidige bygginga av sosialismen.

Kilder

Filtzer, David: The Khrushchev era – De-stalinisation and the limits of reforms 1953 – 1964. (Macmillen 1993)
Ilic, Malanie & Smith, Jeremy: Soviet state and Society under Nikita Khrushchev. (Routledge 2009)
Khrusjtsjov, Nikita: Khrusjtsjov minnes. (Cappelen 1971)
Khrusjtsjov, Sergej: Nikita Khrusjtsjov – De siste syv år. (Schibsted 1990)
KKPs sentralkomité: Den store polemikken – Dei kinesiske kommunistane avslører den moderne-revisjonistiske leiinga i Sovjetunionens kommunistiske Parti (1963 -64) (Oktober 1977)
Kleven, Hans I.: Prahavåren. Et førtiårsminne. (Marxist 2009)
Larsen, Reidar T.: Styrt fra Moskva? Erindringer 1960 – 1980. (Cappelen 1980)
Lundestad, Geir: Øst – Vest – Nord – Sør – Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. (Universitetsforlaget 2004)
Medvedev, Roy: Khruchev. (Oxford 1982)
Medvedev, Roy & Medvedev, Sjores: Khrustsjovs år ved makten. (Tiden 1977)
Medvedev, Sjores: Soviet agricuture. (Norton 1987)
Wilson, Dick: Mao: opprører og statsleder. (Universitetsforlaget 1980)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s