Fra Lenin til Stalin: fra revolusjonær marxisme til byråkratisk sentralisme?

Av Erik Dokken.

Overgangen fra Leninisme til Stalinisme var en prosess mer preget av brudd enn videreføring, hvor sosiale faktorer og politisk spill hadde større betydning enn ideologi.

Overgangen i det sovjetiske samfunnet fra tiden under Lenins ledelse til tiden under Stalin har vært mye omdiskutert. Dette har mange årsaker i tilegg til den generelle interessen historikere har for å forklare viktige historiske hendelser: politisk er dette en svært viktig diskusjon både hos fiender av og sympatisører av sosialisme og kommunisme. Ettersom Sovjetunionen var det første store sosialistiske eksperimentet ble det avgjørende for motstanderne å diskreditere Sovjetunionen for å diskreditere marxismen i sin helhet. De mange overgrep som forekom under Stalins ledelse ble naturlig nok noen av de viktigste argumentene. Men det var da viktig å vise at stalinismen var en naturlig konsekvens av leninismen eller all marxistisk teori. Når det gjelder sympatisørene, med unntak av stalinister, så ble det viktig å vise at stalinismen ikke var noen naturlig videreføring av marxismen i seg selv, men et fenomen som sprang ut av an rekke andre faktorer enn ideologien.

Mellom disse politiske polene har det vært mange ulike historiske synsvinkler som har belyst temaet på ulike måter og gitt argumenter til den ene eller andre siden.

Jeg vil i denne artikkelen gå igjennom noen forklaringer overgangen fra den revolusjonære marxismen som rådet i begynnelsen av Sovjets historie under Lenin, til den byråkratiske sentralismen som til slutt kom til å råde over Sovjetsamfunnet under Stalin. Deretter vil jeg oppsummere og veie du ulike faktorene opp mot hverandre for å forsøke å finne de jeg mener er de viktigste.

Viktige forskjeller mellom tiden under Lenin og tiden under Stalin:

For å belyse spørsmålet, om overgangen fra Lenin til Stalin var en overgang fra revolusjonær marxisme til byråkratisk sentralisme vil jeg først vise til noen konkrete eksempler som svarer bekreftende på dette. I den første tiden etter Oktoberrevolusjonen kan man finne mange eksempler på revolusjonære holdninger, handlinger og lovgivning i Sovjetunionen. På det politiske plan ble styreformen langt mer demokratisk, selv om dette raskt endret seg siden. De lokale sovjetene delte makten med Sovnarkom, Folkekommissærenes Råd, som fungerte som regjering, valgt av den allrussiske sovjetkongressen. Det var langt mer utbredt arbeiderdemokrati på arbeidsplassene. Til slutt, når det gjelder demokrati, var forholdene innen bolsjevikpartiet også langt mer demokratisk i årene under Lenins ledelse enn under Stalin. Alle saker ble diskutert og stemt over før de ble vedtatt. Det er kjent at det var klare fraksjoner i partiet som kom med hard kritikk av en rekke avgjørelser, men dette ble godtatt som en naturlig del av partilivet, også av Lenin. Selv da det ble forbudt med formelle fraksjoner i partiet, i 1921 var det fortsatt ulike fløyer i partiet, og fortsatt utbredt diskusjon om alle saker. Disse faktorene var helt klart viktige marxistiske prinsipper. Egalitet var også svært viktig i begynnelsen av Sovjettiden. I tillegg til at lønnene generelt ble utjevnet fikk også de i politiske posisjoner (i folkekommissariatet osv) en maksimumsgrense for lønn, størrelse på bolig osv, som skulle være på linje med de arbeidende. Når slike egalitære prinsipper måtte bøyes, for eksempel for å tiltrekke spesialister, ble dette sett på som et tilbakeskritt. Ellers i samfunnet var det en antielitisme og radikalisering på de fleste fronter. Det var en radikalisering av kulturlivet og kritikk av tradisjonelle russiske verdier og syn. Det var kritikk av det gamle historiesynet og utdanningsvesenet generelt. Kvinner fikk fastslått en rekke formelle rettigheter osv. Hele samfunnet var altså preget av en revolusjonær ånd.

Mye av dette fortsatte i begynnelsen av Stalins tid som leder, særlig under den første femårsplanen da det var en ny sterk radikaliseringsbølge. På 1930 tallet derimot, ble radikalismen erstattet av konservative og autoritære holdninger på de fleste felt. Arbeiderdemokratiet var allerede så godt som forsvunnet, før dette. Egalitarismen ble nå utsatt for kritikk og lønnsforskjeller og privilegier ble ikke lengre beklaget der hvor de fant sted, men sett på som positivt. Arbeidslivet generelt ble langt hardere: det ble innført akkordarbeid, det ble oppfordret til konkurranse både arbeidere og bedrifter seg imellom, ugyldig fravær fra arbeid ble kriminalisert, det ble ført obligatoriske arbeidsbøker som fungerte som er rulleblad som fulgte arbeiderne gjennom livet. På begynnelsen av 1930 tallet ble den gamle autoritære skoleformen innført, med sterkere disiplin og mer autoritet til lærerne. Kulturlivet ble langt mer konservativ: i tillegg til sterkere begrensninger ble det nå også skiftet fokus fra å hylle den jevne arbeider eller bonde til å hylle personer høyere oppe i samfunnet som formenn og sjefer i bedrifter, partisekretærer osv. I familiepolitikken gikk man også tilbake til tradisjonelle, konservative former: kjernefamilien, med kvinnen i en tradisjonell kone- og morsrolle, ble fremhevet, skilsmisse ble vanskeliggjort og abort forbudt. Russisk nasjonalisme, med påfølgende endring tilbake til en mer positiv holdning overfor før-revolusjonær historie, ble også fremhevet, på bekostning av det tidligere, marxistiske, fokuset på internasjonalisme.

Disse er bare noen få eksempler, bare for å illustrere at det var grunnleggende skiller mellom samfunnet under Lenin og Stalin. Det var ikke bare snakk om mindre endringer, men kvalitativt helt ulike holdninger. Den revolusjonære marxismen, og radikalismen generelt, ble erstattet av holdninger og verdier som på mange måter sto i direkte motsetning til dem. Den revolusjonære marxismen under Lenin ble erstattet av en konservativ byråkratisk sentralisme under Stalin. Jeg vil likevel påpeke at jeg her har fremhevd de mest grunnleggende skillene og jeg påstår ikke at alt som skjedde under Lenins ledelse kan sies å ha vært i revolusjonær marxistisk ånd og at den konservative byråkratiske sentralismen bare sprang frem ved Stalins overtagelse. Det var selvsagt endringer underveis, og hendelser under Lenins ledelse som kan sies å ha lagt grunnlag for en del av det systemet Stalin siden kom til å herske over. Jeg ville fremheve de grunnleggende forskjellene for å lettere kunne gå inn på spørsmålet om hvordan denne overgangen fant sted. Selv om det sikkert er tydelig allerede at jeg mener det er en klar forskjell, vil jeg også gå gjennom teorier som mener at det ikke var noen forskjell av betydning.

Kontinuitetsteoriene:

Først vil jeg gå igjennom de store kontinuitetsteoriene rundt spørsmålet om overgangen fra Lenin til Stalin. Tilhengerne av denne teorien mener at det ikke var noen betydelig forskjell mellom bolsjevismen, leninismen og stalinismen: organisasjonsform, ideologi, de politiske målene og praksis, styreformen osv var grunnleggende like. Denne teorien var dominerende i historieforskningen i lang tid og var kraftig påvirket av den kalde krigen. Interessant nok var de to motpolene i denne diskusjonen, politisk sett, enige i mange grunnleggende prinsipper. Den offisielle stalinistiske historiografien argumenterte for kontinuitetstesen. Stalin og stalinismen var absolutt i tråd med Lenin og leninismen: Stalin fulgte de ideologiske prinsippene til marxisme-leninismen og oppnådde de målene og ønskene Lenin hadde for Sovjetunionen. Denne historiografien var viktig for Stalin ettersom den styrket hans posisjon ved å kunne dra på den høye anseelsen til Lenin og ved å immunisere seg fra kritikk (kritikk av Stalin = kritikk av Lenin = kritikk av revolusjonen og sosialismen).

Interessant var de mest innbitte antikommunistene på den politiske høyresiden, som ofte faller inn under betegnelsen ”totalitarismeskolen”, enige med den offisielle stalinistiske historiografien på mange måter. Den grunnleggende forskjellen var at mens kontinuiteten mellom Lenin og Stalin hos sistnevnte ble sett på som positivt ble den av ”totalitaristene” brukt for å kritisere marxismen generelt.

Det er ikke bare enkelte deler av stalinismen som forklares med bakgrunn i bolsjevikenes og Lenins teori og praksis, men til og med de mest morderiske handlinger under stalinismen, fra kollektiviseringen til henrettelsene og arresteringen av titalls millioner mennesker. Alle disse hendelsene blir hevdet å ha bakgrunn i den politiske, ideologiske og organisatoriske naturen av den originale bolsjevismen.

På det ideologiske plan forsøker totalitarismeteoretikerne å henvise til konkrete tekster skrevet av Lenin for å vise til at disse er i tråd med Stalins politikk Dette argumentet er svært problematisk av flere grunner. For det første har bare enkelte tekster blitt plukket ut, de som passer totalitarismeforskerne mest. Lenin skrev en lang rekke ulike verk som var tilpasset de forskjellige situasjonene de ble skrevet under. En kan finne både elitistiske og autoritære trekk noen steder og demokratiske på andre. Videre ignoreres det faktum at en ideologi kan virke i ulike retninger utifra forholdene den blir satt ut i live i, og også utifra forskjellige tolkninger. I tillegg var den bolsjevistiske ideologien langt fra så ensidig og fast som kontinuitetsteoretikerne hevder. Ideologien endret seg og ble påvirket av en rekke hendelser, for eksempel revolusjonen i 1905, februarrevolusjonen, oktoberrevolusjonen osv. Borgerkrigen gjenreiste bl.a. det tidligere bolsjevistiske synet om partiet som avantgarde/eliteparti, skildret i Lenins verk fra 1902 Hva må gjøres, som til da hadde ligget i dvale i minst 10 år blant annet som følge av utviklingen til et masseparti i mellomtiden. Til slutt, når det gjelder ideologi, er det viktig å påpeke hvor drastisk den offisielle ideologien endret seg fram til, og også under, Stalins ledelse. Alle de ulikhetene mellom Sovjet like etter revolusjonen og på 1930 tallet som jeg viste til i begynnelsen av forelesningen kan ikke bare betegnes som små revideringer av noen enhetlig bolsjevistisk ideologi fra 1917 eller før, den er på mange måter fullstendig snudd på hodet.

Også bolsjevikpartiets organisatoriske prinsipper har blitt sett som et argument for kontinuitetsteorien. Med grunnlag i Lenins Hva må gjøres? har det blitt hevdet at partistrukturen Lenin argumenterte for her la grunnlaget for stalinismen. Denne teorien har også mange svakheter: for det første er dette bare, som nevnt tidligere, ett av Lenins verk og man kan finne en annen holdning til partistruktur i andre tekster. For det andre var ikke partistrukturen noe fast, den endret seg over tid, som regel som respons på ytre forhold. Man kan selvsagt være enig i at partiets økende sentralisering, byråkratisering og intoleranse for avvik etter 1917 var med på å muliggjøre den fullkomne byråkratiserte sentralismen under Stalin, men å si at de predeterminerte den er en helt annen sak. Dessuten har det i flere studier blitt vist at partiet aldri klarte å bli den disiplinerte avantgarden som det ble skrevet om i Hva må gjøres.

Det siste argumentet om kontinuitet går på programmatisk kontinuitet. Her hevdes det at ting som for eksempel kollektiviseringen og den sterke industrialiseringsdriven i 1929-33 representerte fortsettelsen av og fullføringen av bolsjevikenes tanker om modernisering og bygging av sosialisme i Russland. Her blir det ofte hevdet at krigskommunismen (med nasjonalisering, kornrekvisisjon, storstilt statlig intervensjon osv) var et produkt av partiets originale ideologisk-politiske ideer, mens NEP perioden (med dens moderate jordbruks- og industripolitikk og blandingsøkonomi) bare var et pusterom, en midlertidig retrett, som ble påtvunget bolsjevikene grunnet folkets motstand. Problemet med dette synet er at det står i motsetning til mye av de historiske bevisene. For det første, når det gjelder argumentet om at krigskommunismen var bolsjevikenes originale plan, faller denne ved at bolsjevikene faktisk ikke hadde noen presis økonomisk plan da de kom til makten. De hadde generelle ideer om nasjonalisering, arbeiderkontroll, planlegging osv, men disse var vage og ble tolket på mange ulike måter. For det andre: det programmet bolsjevikstaten faktisk fulgte i begynnelsen var ikke krigskommunisme, men det Lenin i april-mai 1918 kalte ”statskapitalisme”, en blandingsøkonomi som lignet mye mer på NEP politikken enn krigskommunismen. Til slutt ble krigskommunismen først startet i juni 1918 som respons på trusselen av en langvarig borgerkrig og minkende ressurser.

For å oppsummere: totalitarismetesen, og kontinuitetsteorien generelt, har svært mange problemer. I tillegg til det konkrete vist ovenfor kan det også reises kritikk på generelt plan. Den ekstremt ensidige, enkle oppfattelsen om kontinuitet mellom revolusjonen i 1917 og konkrete politiske og sosiale begivenheter under Stalin er skadelig i seg selv fordi den legger skjul på de endringer som har skjedd og også på alle de andre kreftene (enn marxisme-leninismen) som har bidratt til endringene. Et så stivt deterministisk syn er tvilsom praksis i historiefaget generelt og som nevnt setter det ironisk nok på en like deterministisk linje som den offisielle, statlige, stalinistiske historiografien.

Politiske avgjørelser og hendelser og organisatoriske endringer

Før jeg går over til andre forklaringer på fremveksten av Stalins styreform vil jeg ta opp de politiske handlingene, og organisatoriske endringer, som fant sted før Stalins makt ble absolutt. Totalitarismeteoretikerne brukte mange av disse eksemplene som ”bevis” for kontinuitet mellom Lenin og Stalin, noe som har blitt mye kritisert. Men selv om disse begivenhetene ikke predeterminerte stalinismen er de viktige å ha med som medforklaringer.

Etter bolsjevikenes maktovertagelse begynte de etter hvert å innstramme den politiske friheten for andre partier og organisasjoner. Først ut var de som ble betegnet som ”kontrarevolusjonære” krefter, altså de som sto på den politiske høyresiden. Av disse ble en del personer arrestert og noen aviser nedlagt. Dette var likevel ikke svært drastisk, og er i tråd med marxismen i form av proletariatets diktatur hvor reaksjonære krefters frihet må begrenses for å forhindre kontrarevolusjon. Men en videre avgjørelse, som kan tolkes som et skritt i autoritær retning, var da den folkevalgte grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst av bolsjevikene da de ikke godtok valgresultatet. Rundt denne tiden ble også det hemmelige politiet, Tsjekaen, opprettet for å bekjempe ”kontrarevolusjonære” krefter. Opprettelsen av denne kom etter harde konflikter som også inkluderte voldsbruk, mellom bolsjevikene og andre revolusjonære krefter, særlig de sosialrevolusjonære.

Borgerkrigen spilte også en viktig rolle for svekkelsen av demokratiet. For det første er jo krigsperioder generelt preget av at raske avgjørelser blir tatt og at det da ikke er mye rom for diskusjon osv. Selv om de øvre delene av partiet fortsatte på samme måte ble mye av partiet og samfunnet ellers preget av et hierarkisk kommandosystem hvor ordre ble gitt og fulgt. En annen viktig konsekvens av borgerkrigen var at mange av de lokale sovjetene ble svekket, noe som bidro til at sentralmakten ble styrket på bekostning av lokaldemokratiet. Til slutt førte også borgerkrigen til organisatoriske endringer innen bolsjevikpartiet: bl.a. opprettelsen av politbyrået som ble opprettet for å kunne ta avgjørelser som ikke kunne utsettes og som kom til å stå for den daglige ledelsen.

Etter borgerkrigen førte nye kriser til nye innstramninger i demokratiet. I 1921 var det omfattende bondeopprør, opprør på flåtebasen i Kronstadt og ”arbeideropposisjon” i partiet. Det var som følge av denne krisen at politisk opposisjon utenfor bolsjevikpartiet i praksis ble ulovlig. Det var også nå forbudet mot fraksjoner innen partiet ble vedtatt. Men dette betydde ikke dette at det ikke var rom for diskusjon i partiet lengre, bare formelle fraksjoner.

Igjen er det altså viktig å påpeke at innskrenkningen av demokratiet var reaksjoner på andre hendelser og ikke en bevisst, gradvis plan om å innføre et autoritært system. Men innskrenkingene som fant sted lettet helt klart veien for Stalin og den autoritære, byråkratiske sentralismen. Spørsmål som derimot ikke kan besvares bare ved å se på de politiske og organisatoriske endringene er hvordan disse endringene ble godtatt av partimedlemmene og samfunnsmassene, hvorfor partidemokratiet fullstendig forsvant (fraksjonsforbudet la noen begrensninger, men det var ikke snakk om å slutte å diskutere politiske saker), hvorfor ideologien endret seg. At partiet ble autoritært kunne jo ha betydd at den førte en klar marxistisk politikk, men som nevnt ble jo denne ideologien i stor grad erstattet av en svært konservativ ideologi, både kulturelt, sosialt og politisk. De politiske og organisatoriske endringene lettet altså veien for stalinismen, men kan ikke i seg selv forklare hvorfor den oppstod.

Sosialhistorikerne

Det var sosialhistorikerne som var de viktigste bidragsyterne til å bryte totalitarismeskolens grep om sovjetisk historie da de gikk vekk fra å bare se på ideologien, partiet og staten i Sovjetunionen for å forklare hvilke endringer som hadde funnet sted og hvorfor. Disse historikerne har kommet med svært mange interessante oppdagelser og har kunnet vise til en lang rekke andre forklaringer på fremveksten av stalinismen. Ettersom denne artikkelen ikke tar for seg stalinismen generelt, men derimot den byråkratiske sentralismen som vokste frem vil jeg gå inn på sosialhistorikernes forklaringer på denne delen av stalinismen.

Det finnes en del kulturelle forklaringer på det politiske systemet under Stalin. For det første mener en del forskere at gamle tradisjoner og overtro fra landsbygda i Russland har vært viktige for å forstå mange fenomener på 1920 og 30 tallet. Fenomener som opprettelsen av Lenin-mausoleet og Stalin-kulten, som ble kritisert av mange som svært umarxistisk, kan forstås gjennom å se på tradisjonelle holdninger fra den ortodokse kirken, bøndenes forhold til tsaren, og overtro generelt. Også den politiske kulturen i Russland, med tradisjoner av en sterk sentralmakt ledet av en autokrat, og staten som den nærmest eneste potensielt dynamiske kraften i samfunnet (grunnet for eksempel markedskreftenes svakhet og svakt sivilsamfunn), har blitt brukt som forklaringer på styreformen under Stalin. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor disse kulturelle fenomenene vant frem, med tanke på at de ikke var så tydelige i Sovjets første år da nye revolusjonære holdninger til styreform og kultur var fremtredende kan dette forklares på ulike, men ikke nødvendigvis inkompatible, måter. For det første kan ledelsen i Sovjet, særlig Stalin, ha brukt den tradisjonelle kulturen som et middel for å hevde og sikre sin makt. Ved å fremheve, og deretter knytte seg til, Lenin-kulten, fikk Stalin mye mer legitimitet som leder, samt at han ble immunisert mot kritikk. Ved å nærmest ta over rollen som tsaren hadde blant bøndene og ved å bruke andre religiøse ritualer og symboler var det også lettere å vinne støtte hos massene. En annen forklaring er at grunnet den massive industrialiseringen, sammen med stadige store utrenskninger i partiet og stillinger ellers i samfunnet, var det en stor sosial mobilitet som førte til at mange fra de lavere klasser kom opp i de viktige stillingene i samfunnet. Disse personene var nærmere tilknyttet tradisjonell kultur og verdigrunnlag, og svært mange hadde liten utdannelse og da også liten kunnskap om marxismen. Disse menneskene var så mer tilbøyelige til å gå inn for en ideologi og statsform som passet deres holdninger, noe som da Stalins styreform muligens gjorde. I den grad denne teorien stemmer er det temmelig ironisk at nettopp det at de lavere klassene ble opphevd i samfunnet, som jo er et marxistisk mål, førte til den revolusjonære marxismens fall.

En annen sosial faktor som har vært viktig i å forklare overgangen til byråkratisk sentralisme har vært rekrutteringen til bolsjevikpartiet. Særlig er det to saker som er viktige her: borgerkrigen og kampanjene om å proletarisere partiet gjennom massiv rekruttering av vanlige arbeidsfolk i NEP perioden og senere. Flertallet av bolsjevikenes medlemsmasse etter borgerkrigen hadde meldt seg inn under krigen og hadde fått politisk erfaring preget av bitter strid og vold, sterk revolusjonær iver, sterk statlig styring og bruk av tvang. Disse erfaringene bidro til at mange av de nye medlemmene hadde tilegnet seg en annen politisk kultur, mer autoritær og militarisert, enn de gamle partimedlemmene. Etter borgerkrigen var slutt, og den røde arme ble demobilisert ble veteranene spredt ut i det sivile samfunnet og svært mange endte opp i den sovjetiske administrasjonen. Veteranenes erfaring fra hæren gjorde at det å ta imot og gi ordre var naturlig for dem, og ved at de viste lite interesse for demokratiske ideer. Militariseringen hadde også stor betydning for partiets utvikling ettersom krigsveteranene sannsynligvis la større vekt på enhet i partiet og var mer intolerante ovenfor stridighetene som hadde vært vanlige hos den sivile ledelsen under og før borgerkrigen. En annen viktig faktor med hensyn til krigsveteranene er at de, i motsetning til store deler av den sivile befolkningen, hadde fått privilegier under krigskommunismen (ekstra matrasjoner osv) og hadde dermed et bedre forhold til systemet enn resten av folket. Når de da mistet sine privilegier under NEP er det ikke usannsynlig at veteranene gav støtte til Stalin når han gikk imot dette systemet og gikk inn for en hardere linje lignende det de hadde under borgerkrigen. Altså kan militariseringen av partiet og administrasjonen både ha lettet veien frem for stalinismen og skapt et grunnlag for støtte til Stalin.

I NEP perioden var det en sterk rekrutteringsdriv som fikk inn hundretusener av nye medlemmer, hovedsakelig fra arbeiderklassen. Dette skjedde samtidig med den stadig økende styrken til sekretariatene, noe som betydde at en fikk et stadig mer organisert og administrativt toppsjikt samtidig som man fikk en uutdannet masse som var mindre politisk skolerte og som dermed muligens var lettere å manipulere. En stund levde den gamle og den nye garden i partiet side om side, med den gamle garden i toppstillinger fortsettende som før men med en medlemsmasse som ikke kunne følge diskusjonene og som heller fulgte ordre fra overordnede som selv brydde seg lite om marxistisk teori og praksis. Partiet gikk i økende grad fra å være et forum for politikk og ideologi, som var for komplisert for medlemsmassen, til å bli et administrativt apparat hvor medlemmenes rolle var å følge ordre.

Den massive industrialiseringen som Stalin satte i gang bidro også til en depolitisering av bolsjevikpartiet. Grunnet det sterke fokuset på økonomien, og behovet for en sterk innsats på dette feltet, ble partiet, fra particeller nederst til administrasjonen øverst, i stadig økende grad opptatt av deres spesifikke økonomiske oppgaver istedenfor ideologi og politisk diskurs. De største og mektigste delene av staten og partiet ble de økonomiske ministeriene og andre økonomiorienterte deler.

Den massive industrialiseringen førte til en rask vekst i administrasjon og byråkrati. De som kom til å ta disse stillingene var i stor grad personer fra lavere samfunnslag som hadde fått muliggjort sin sosiale oppgang som følge av det nye systemet. Som nevnt tidligere var disse personene også bærere av mer tradisjonelle russiske verdier som kan bidra til å forklare hvorfor slike verdier ble rådende under Stalin (enten man ser på det som at de påvirket regimet eller at Stalin bevisst førte en politikk som tilfredsstilte disse personenes ønsker for å styrke sin makt). De nye stillingene gav i tillegg til høyere status også en rekke materielle fordeler (høyere lønn, bedre boliger, tilgang til spesielle butikker med flere varer osv). Dette fører jo da naturlig nok til at det nye byråkratiet vil konsolidere sine stillinger noe den byråkratiske sentralismen under Stalin var langt mer skikket til enn revolusjonær marxisme.

Konklusjon

Selv om man kan finne spor til den byråkratiske sentralismen også i perioden under Lenins ledelse, særlig med tanke på de politiske og organisatoriske endringer som fant sted i samfunnet og partiet mener jeg at ulikhetene mellom Sovjetunionen under Lenins ledelse og Stalins ledelse er svært tydelige og at det vil være riktig å si at det foregikk en overgang fra det man kan kalle en revolusjonær marxisme i begynnelsen av perioden, til en byråkratisk sentralisme på 1930 tallet og utover.

Når det gjelder årsakene til denne overgangen mener jeg de fleste av de faktorene jeg har tatt opp i denne artikkelen har spilt viktige roller. Jeg vil likevel tillegge noen av dem mer betydning enn andre.

Jeg vil hevde at den marxistiske ideologien i seg selv ikke bidrar noe særlig til å forklare overgangen, slik mange har hevdet. Selv om den leninistiske teorien innehar noen flere autoritære trekk mener jeg at denne heller ikke legger noe grunnlag for byråkratisk sentralisme. Og selv de deler av ideologien som har slike autoritære trekk, for eksempel teorien om elitepartiet, har det blitt vist at disse bare representerer deler av den ideologiske arven og at de dessuten ikke ble praktisert i stor grad. En årsak til at marxistisk ideologi har blitt ansett som en viktig faktor til den byråkratiske sentralismen i Sovjet, i tillegg til politiske motiver fra antikommunister, er nok at endringene som fant sted ofte ble forklart og legitimert med marxistisk retorikk. Men de endringene som fant sted er svært tydelige brudd på en rekke marxistiske prinsipper at det virker temmelig klart at det nettopp bare var retorikk.

Når det gjelder de politiske avgjørelsene og organisatoriske endringene bolsjevikene faktisk gjennomførte mener jeg disse er viktige for å forstå hvordan det var mulig for stalinismen å vinne frem. Selv om jeg mener det ikke kan sies å ha vært noen bevisst handling, var bevegelsen fra demokratiske former til mer autoritære et faktum. Når bolsjevikene innskrenket demokratiet var det som regel pga konkrete ytre begivenheter som nødvendiggjorde dem. Men ved å stadig innskrenke demokratiet for å sikre sosialismen i Sovjet og bolsjevikpartiets plass ved makten bidro dette til at det ble langt lettere for Stalin å komme til makten og sikre seg den.

Men det at politiske og organisatoriske trekk under Lenin muliggjorde stalinismen forklarer ikke hvorfor den faktisk oppstod. Her kommer de sosiale og kulturelle forklaringene inn. Jeg mener de sosiale faktorene er de absolutt viktigste. Bolsjevikpartiet før og like etter revolusjonen var noe helt annet enn det samme partiet under borgerkrigen og så under Stalin. Helt i begynnelsen var partiet muligens det nærmeste man kan komme til elitepartiet i Lenins forstand. Det var et lite parti, men bestod av relativt godt skolerte marxister. Partiet vokste jo etter hvert til et større parti, like før Oktoberrevolusjonen, men det var særlig etter maktovertagelsen at partiet virkelig begynte å få til seg større deler av befolkningen. Med en gang et parti tar over statsmakten får den jo en annen rolle enn som ett opposisjonsparti, og særlig når det blir en ettpartistat, ettersom det rådende partiet da blir det eneste stedet man kan gå inn for å jobbe for sine interesser. Uten å spekulere for mye i hvor stor grad dette var tilfelle i Sovjet vil jeg tro at bolsjevikpartiet etter hvert trakk til seg en stor mengde personer som ikke nødvendigvis kom med først og fremst fordi de delte partiets ideologiske og politiske syn. Med andre ord så var de originale medlemmene med i partiet fordi de var marxister, mens de som kom med etter hvert kunne bli med av rent opportunistiske grunner (at det var det eneste stedet å hevde sine interesser, det gav fordeler osv) eller av revolusjonær iver, at de støttet en konkret sak eller lignende, uten å egentlig vite noe om marxismen. Dette siste poenget tror jeg er særlig relevant i forhold til de som kom med under borgerkrigen.

Som sagt var det en massiv rekruttering til partiet under borgerkrigen, og disse nye medlemmene kom med under helt andre forhold enn de gamle medlemmene. Parti- og samfunnslivet på denne tiden var preget av sterk autoritet, hierarki, bruk av tvang og lite tid til diskusjon. Borgerkrigen førte også til at store deler av de gamle medlemmene, også mye av grunnlaget til bolsjevikene blant arbeiderklassen, kom med i militæret og i administrasjonen slik at da borgerkrigen var over så ble det proletære grunnlaget til partiet også borte. Grunnet ønsket om å øke andelen av arbeidere blant partimedlemmene, samt ønsket om å tilnærme seg arbeidsfolk, satt partiet så i gang en massiv rekruttering av arbeidere, som nå i stor grad bestod av folk fra landsbygda. Disse personene hadde mindre kunnskap om marxisme og lå på mange måter nærme den tradisjonelle russiske landsbygdkulturen.

Denne sterke endringen i medlemsmassen i bolsjevikpartiet mener jeg spilte en svært viktig rolle i overgangen fra den revolusjonære marxismen til byråkratisk sentralisme. Den originale medlemsmassen, som var mer opptatt av marxistisk ideologi og politikk, hadde fortsatt ledende stillinger og holdt på mange måter på slik som tidligere også på begynnelsen av 1920 tallet. Men disse ble omringet av en stadig større masse med mennesker som hadde andre erfaringer, andre verdigrunnlag og andre interesser. Mye av medlemsmassen kunne kanskje ikke sette seg inn i de store diskusjonene som foregikk på toppnivå og var heller ikke så interesserte i dem. Militariseringen av partiet og samfunnet som følge av borgerkrigen kan også sies til å ha bidratt til at det ble mindre toleranse for altfor mye diskurs og uenighet og at det ble mer åpenhet for hierarki og autoritet. Jeg vil altså si at en viktig forklaring på hvorfor den revolusjonære marxismen ble erstattet av en byråkratisk sentralisme var at de som var de viktigste pådrivere for førstnevnte ble stadig færre i forhold til personer som hadde mer tradisjonelle holdninger og var mer tilbøyelige til å følge direktiver.

Industrialiseringen er enda en faktor som jeg mener er essensiell, både i seg selv og i forbindelse med faktorene nevnt ovenfor. Industrialiseringen førte jo til en stor vekst i administrative og byråkratiske stillinger, og akkurat som i partiet var det mange fra de lavere sosiale lag som kom opp i disse stillingene og som da også hadde med seg sitt mer tradisjonelle verdigrunnlag. Dette byråkratiet hadde en rekke fordeler over andre sosiale grupper, bl.a. i form av høyere lønn og bedre tilgang på varer og tjenester. Naturlig nok, som de fleste andre sosiale grupper gjennom historien, var det naturlig for dette byråkratiet å sikre seg sine nyvunne stillinger og også å legitimere den. Den byråkratiske sentralismen og ideologien som fulgte den var svært passende til byråkratiet nettopp fordi den forfylte disse interessene. Jeg vil påpeke her at jeg ikke påstår Stalin simpelthen bare fulgte ønskene til det fremvoksende byråkratiet, selv om jeg mener han delvis gjorde det for å sikre sin egen makt. De store utrenskningene om fant sted på 1930 tallet var absolutt ikke i interessen til byråkratiet ettersom de i stor grad var ofre for disse. Men Stalin la likevel grunnlaget for den stillingen byråkratiet i Sovjetunionen kom til å ha helt til sammenbruddet.

Jeg har ikke tatt opp Stalins personlige rolle noe særlig i denne artikkelen. Stalin hadde nok mye makt over utformingen av samfunnet, men grunnen til at jeg ikke har tatt dette opp så mye er at jeg mener han spiller en sekundær rolle i forhold til de sosiale faktorene. Under stridighetene i partiet fikk Stalin i stor grad støtte fra lokale partiledere og han var den flinkeste til å spille på holdninger til de lavere delene av partiet, i motsetning til hans konkurrenter. Han lanserte politikk som lovet raske resultater og bare ved bruk av egne krefter, med industrialiseringsprosessen og sosialisme i ett land. Det at hans motstandere hadde demokrati og kamp mot byråkratisering som viktige saker gjorde også at mange lokale ledere og personer som hadde oppnådd høyere stillinger i samfunnet følte seg truet, og så på Stalin som beste løsning. Stalin knyttet seg opp til Lenin- og Oktobermyten, noe som gjorde det vanskelig å angripe han, samtidig som det gav han mye makt hos de lavere lag, særlig da med tanke på de store nye medlemsmassene som ikke var involvert i revolusjonen selv og dermed fant det viktig å knytte seg opp til de simplistiske symbolene osv som Stalin lanserte. Stalins rolle er altså viktig i tilknytning til de sosiale faktorene nevnt ovenfor: når det gjelder de store nye partimassene som ikke var skolerte i marxismen og som var bundet til tradisjonelle russiske verdier var han flinkere til å manipulere disse. Når det gjelder det nye byråkratiet klarte Stalin å bygge opp mye støtte her gjennom sin politikk og ideologi.

Kort oppsummert: De nye partimassene og det nye byråkratiet var ikke skolerte marxister og kom til sine stillinger med andre verdier og interesser, delvis fra før-revolusjonære russiske verdier og fra konkrete begivenheter som militariseringen under borgerkrigen. Industrialiseringen skapte et stort byråkrati som hadde privilegier og som ville sikre seg disse og legitimere dem. Stalin klarte å tiltrekke seg de nye medlemsmassene, samt støtte fra den nye eliten, uansett om det var fordi han faktisk mente den politikken han førte var best selv eller om han bare gjorde det for å sikre seg sin egen makt. Og til slutt hadde de gradvise innskrenkninger av demokratiet etter revolusjonen gjort veien lettere for Stalin og også for de som gikk inn for en mer autorativ, sentralistisk styreform.

Litteratur:

· Cohen, Stephen: ”Bolshevism and Stalinism” i (Red) Tucker, Robert C. Stalinism, Norton 1977

· Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Oslo 2002

· Fitzpatrick, Sheila: ”New Perspectives on Stalinism” i Russian Review 45, 1986

· Fitzpatrick, Sheila: The Legacy of the Civil War” i (Red.) Koeneker, D. et al. Party, State and Society in the Russian Civil War: Explorations in Social History. Indiana University Press 1989

· Getty, J. A. & Manning, R.: “Introduction” i (Red.) Getty & Manning, Roberta, Stalinist Terror. New Perspectives. Cambridge University Press 1993

· Gill, Graeme. Stalinism 2. ed., Basingstoke 1998

· Lewin, Moshe: The Making of the Soviet System: Essays in the Social History of Interwar Russia, New York 1994

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s